Velg livet!

Abort er igjen blitt et viktig tema i offentlig debatt. Norsk katolsk bisperåd har nettopp fremlagt et høringssvar på et forslag om endring av Norges abortlov. Du kan lese vårt utsagn her.

Det er hjerteskjærende at rasjonell samtale om abort ofte druknes av voldsom polemikk eller saboteres av voldsomme handlinger, slik det skjedde nylig ved møtet til en pro-life gruppe i Manchester.

Noe av det viktigste Kirken kan gjøre, mener jeg, er å minne oss selv og andre om hvor vanskelig denne saken er, om hvilken veldig sårbarhet den berører, om det veldige ansvar vi bærer. Det er vesentlig å kunne se saken fra mer enn én side.

Vi trenger stillferdig myndige utsagn som dette, til Andrea Boccelli. Eller lik David Scottons i kortdokumentaren I Lived on Parker Avenue.

Hammarskjöld

The person, destiny, and legacy of Dag Hammarskjöld exercise perennial fascination. Interest has been nurtured in recent years by works of enquiry. Roger Lipsey’s Dag Hammarskjöld: A Life from 2015 is recognised as a watershed in scholarship. In a different register, Mads Brügger’s investigative film Cold Case Hammarskjöld (2019) opened the Pandora’s Box, hung with multiple locks, of the 1961 plane crash in which Hammarskjöld died. It signals conspiracy theories the viewer (left, as Ann Hornaday wrote, feeling ‘shockingly uncomfortable’) wishes were less persuasive. Last week Per Fly’s epic Hammarskjöld was launched in the Norwegian cinema. It raises questions – not least regarding the legitimacy of inventing a key character supposed to embody a tendency in Hammarskjöld’s life. Nonetheless, the film impressed me. I found the portrayal credible. One is left with much to think about that is of relevance. Faced with today’s array of global emergencies, one wishes one could look towards the UN as an objective arbiter fit to be an agent of peace only to discern, again and again, complexes of partial interest. The thought of Hammarskjöld prompts the question: Where on the international political scene do we now find voices worthy of our trust?

Pastor

En samtale nylig om Gregor av Nyssas De hominis opificio, en traktat som taler til vår tid, fikk meg til å innse at beste utgave av Gregors greske tekst ennå er den som ble redigert av kalvinistpastoren George Hay Forbes (1821-75). Jeg fant en nekrolog om denne enestående mann i et tillegg til en biografisk skisse av hans bror. ‘Sykdom i tidlig barndom gjorde at han forble uhelbredelig kroppslig svekket, […] men hans brennende sjel slo seg ikke til ro med mindre enn den høyeste form for tjeneste han kunne tilstrebe.’ Tjenesten fant uttrykk ikke minst ved at Forbes tjente Herren med hele sin forstand. Livet gjennom var han opptatt av å granske gamle tekster. Han ble ikke av den grunn verdensfjern. Folk oppfattet ham ikke som avsondret – tvert imot, slik det fremgår når hans biograf beskriver dagen han skulle gravlegges: ‘Mens hvert vindu var mørklagt og hver klokke lød, fulgte hele byens befolkning, under ledelse av bystyret, kisten til vannkanten, hvor dampskipet ventet for å føre den til Edinburghs vakre gravlund. De så på mens fartøyet forlot havnen; da de så vendte hjem, bemerket man mange rørende tegn på deres hjerters anfektelse ved den triste erkjennelsen av å være farløse, idet de innså at de aldri mer ville skue hans åsyn.’

Om å huske rett

I et sterkt utsagn offentliggjort i går, minnet den ukrainske, gresk-katolske Kirkes faste synode om betydningen av realisme og ansvarsfull erindring i all diskurs som omhandler Russlands aggresjonskrig mot Ukraina: ‘Ukrainere vil fortsette med å forsvare seg. De har intet annet valg. Nyere historie har vist at man med Putin ikke kan føre sann forhandling. Ukraina forhandlet bort sitt atomvåpenarsenal i 1994. På den tid var arsenalet det tredje største i verden, større en Frankrikes, Storbritannias og Kinas til sammen. Til gjengjeld fikk Ukraina forsikringer i forhold til sin territoriale integritet (som innbefattet Krim) og uavhengighet, forsikringer Putin forpliktet seg til å respektere. Dette memorandum, undertegnet i Budapest i 1994 av Russland, USA og Storbritannia, er ikke verd papiret det ble skrevet på. Slik vil det gå med enhver enighet «forhandlet» frem med Putins Russland.’ Synoden bemerker videre: ‘Det bør nevnes at hver russisk okkupasjon av ukrainsk territorium fører til utryddelsen av den ukrainske gresk-katolske Kirke og av den uavhengige ukrainske ortodokse Kirke samt til eliminering av andre trossamfunn og av enhver institusjon, ethvert kulturelt uttrykk som ikke støtter russisk overmakt.’

Lætare

Dagens liturgi har noe festlig forventningsfullt ved seg. Kirken ligner fasten med en pilegrimsreise. I dag står vi liksom på en høyde med utsikt mot Jerusalem. Vi gleder oss ved avstanden vi har tilbakelagt; og over at målet er i sikte. I kirkebønnen ber vi om å gå ‘de kommende høytider i møte med iver, kjærlighet og våken tro’. Det skal være Schwung i ganglaget. Vi kalles hjem. Ordet ‘hjem’ har en sødme knapt noe annet ord besitter. Vårt hjem er ikke nødvendigvis stedet vi kommer fra. Det var tilfellet for Israel: De som kom hjem til det hellige land, hadde aldri vært der før; de var født ute. Mange av dere som er samlet her vil ha hatt lignende erfaringer. Hjemmet dere her har skapt forutsetter et oppbrudd, kanskje smertefullt, fra et første hjemsted som ikke lenger føles som hjemme. Hvor er jeg egentlig hjemme? Hvor hører jeg til? Spørsmålene er vesentlige for oss mennesker. De lar seg ikke alltid lett besvare.

Fra en Lætaresøndagspreken.

Rembrandt

Jonathan Sacks-stiftelsen distribuerer Gudskjelov ennå rabbinerens tekster. Ukens betraktning om Parashat Vayakhel siterer noe Rav Kook engang sa: «Litteratur, maleri og skulptur gir materielt uttrykk til åndelige konsepter som ligger rotfestet i menneskets sjel. Så lenge en eneste linje som er skjult i sjelsdypet ikke har funnet uttrykk utad, er det kunstens oppgave å frembringe den.» I en annen sammenheng fortalte Rav Kook om hans vane med å gå og se Rembrandt i Londons Nasjonalgalleri: «Vi får høre at da Gud skapte lyset [det på Skapningens første dag, i motsetning til den fjerde dags naturlige lys], var det så sterkt og klart at man kunne se det fra verdens ene ende til den annen, men Gud var redd for at ondsinnede kunne misbruke det. Hva gjorde han så? Han bevarte lyset for de rettferdige i den kommende verden. I blant opptrer dog storsinnede mennesker som får se det – en velsignelse og et privilegium. Jeg tror Rembrandt var én av disse, og at lyset i bildene hans er samme lys Gud skapte på Skapningens Dag.» Dette lyset, tillegger Sacks, åpenbarer «den transcendente egenskap i mennesket, den eneste ting i universet Gud formet i sitt eget bilde.»

Oikoumene

Jeg har tilbragt de siste førtiåtte timer på en pastoral kongress om Hjärtats efterföljelse arrangert av tidsskriftet Pilgrim, som jeg bidrar til med en fast spalte. Der var mer enn 300 deltagere fra et vidt spektrum: luthersk, frikirkelig, katolsk og ortodoks. Foredrag og seminarer var av høy kvalitet, samtalene dype, liturgien inderlig, atmosfæren hjertelig gjestfri.

At et slikt møte er mulig i vår tid, når institusjonell økumenikk ikke har særlig vind i seglene, er talende. Jeg styrkes i en grunnleggende overbevisning: Veien til kristen enhet, et evangelisk imperativ, begynner med personlige møter; den utfolder seg ved vennskap, i tillit, som vinnes over tid; dens mål vil bære fordypning av livet i Kristus, Sannheten, intet mindre. Vandringskraft og -lyst utgår fra kallet til omvendelse. Underveis er stillhet i fellesskap minst like viktig som en hel masse ord.

Nugax

Til Laudes i dag gir Kirken oss følgende utrop blant forbønnene: ‘Libera nos a malo nosque a fascinatione nugacitatis, quae bona obscurat, defende’. Setningen lar seg ikke lett oversette i hele sin pregnante kraft. Uttrykket ‘fascinatio nugacitatis’ kommer fra  Vulgata-oversettelsen av Visdommens Bok, vers 12, kapittel 4 og har satt dypt preg på kristen bevissthet. På latin henviser «nugax» til noe trivielt og frivolt, eller til en frivol, triviell person.  «Nugacitas» står for overfladisk tidsfordriv, en tendens som trekker oss bort fra alvor og målrettet innsats; som distraherer oss og får oss til å tenke at, nå, ingenting er viktig; som forfører oss med underholdning og mulighet for umiddelbar tilfredsstillelse. Tendensen synes uskyldig, men i virkeligheten tjener den til, slik bønnen uttrykker det å, «overskygge det gode». Den roter til selve kategoriene godt og ondt. Så er den til syvende og sist heller ingen kilde til egentlig glede. «Nugacitas» er vår tids popkultur i et nøtteskall. Det er modig motkulturelt å be om å «beskyttes» mot den. Vi kalles til å sette vesentlige grenser. I et Pascal-fragment står det: «Fascinatio nugacitatis. For at lidenskapen ikke skal skade oss, bør vi handle som om vi kun hadde åtte dager igjen å leve.»

Stillhet & mørke

Formelt sett handler Werner Herzogs dokumentarfilm fra 1971, Stillhetens og mørkets land, om Fini Straubinger, en filantrop som har viet sitt liv til å hjelpe døvblinde etter selv å ha mistet hørsel og syn i en ulykke som ung. Mer vesentlig er filmen en innføring i en eksistensmodus preget av intensitet og abstraksjon. Vi får ane muligheten av en ensomhet så overveldende at selve tanken på den sjokkerer. Herzog er en oppmerksom, ufiltrert observatør. Iblant er han merkbart opprørt av det han ser. Noen sekvenser ville være utenkelige i reportasje nå. På samme tid er han medmenneskelig. Han viser respekt for det uante pathos noen menneskers skjebne innehar. Siste scene, som viser en mann avskåret fra menneskelig kontakt som omfavner et tre, er et poetisk utsagn, på samme tid vakkert og smertefullt. Den gjennomtenkte Frøken Straubinger omtaler sjelevolden døvblinde kan oppleve. Den har en egenart ingen kan skjønne som ikke selv har kjent den. På samme tid peker slik ekstrem erfaring mot noe allmennmenneskelig. Filmen, som til tider er vanskelig å se, er gripende. Den stiller tidløse, nødvendige spørsmål.

Du finner den også i Filmoteket.

Finis terrae

På pastoralt besøk på Leka, ved nordgrensen av Trondheim Stift – en øy overvåket av havørner, med bergarter som ellers bare finnes i Amerika – tenker jeg på Kristi bud som siteres i Apostelgjerningene, «Dere skal være mine vitner til jordens ende», og tenker: Ja, her står vi da. Jeg blir slått av landskapets karge skjønnhet og av gjestfriheten i et lite samfunn resolutt besluttet på å leve livet sitt her, slik folk har gjort i ti tusen år.

Hvordan kan vi svare på Herrens misjonsbefaling? Ved å huske, nettopp, hvor små vi er og hvor stor Gud er; ved ydmykt å minnes at vi er del av en lang historie; ved å lytte i stillhet til Ordet hvorved alt ble skapt; og ved å tro på Ordets fortsatte, virksomme kraft til å styrke de svake, til å skape noe ut av intet, til å helbrede alle sår – slik dagens kollektbønn fastslår i en dristig formulering: «Herre Gud, du elsker hjertets uskyld og gjenoppretter den når den går tapt.»

AI

Jeg ble forunderlig oppmuntret av å lese Eric Naimans sinte essay om studenter som leverer stiler om Brødrene Karamazov produsert av ChatGTP. Han ser trenden som et samtidig uttrykk for Storinkvisitorens bedrag – en feig fornektelse av ansvar, om så kun for å ha en menig, for å formulere fornuftige utsagn. I tillegg kommer ydmykelsen ved å måtte ta på alvor pseudomeningene til en maskin: «I det jeg gjennomarbeidet vemmelsen og sinnet som steg opp i meg da jeg så på den stigende haugen av AI-produksjon, forstod jeg hvor kvalmende maskinens arbeid er blitt i forhold til snarene den legger.» Noen studenter – selv på Berkeley – anser maskinens verk som overlegent. Jeg ble slått av Naimans bemerkning: «Før eller senere kan studenter som bruker ChatGTP bli så drevne i å skjønne hva «godt skriveri» består i at de ikke lenger trenger programmet: De vil selv være blitt kunstig intelligente. Det vil ikke være noe fremskritt. Et essay som lyder som om det var skrevet av en maskin er ikke et hakk bedre enn et essay som faktisk ble det.»

Sebald

Jeg fikk WG Sebalds Saturns Ringer til en bursdag for tredve år siden, begynte å lese den, men kom ingen vei. Boken ble stående på hyllen inntil jeg ved flytting mistet den. Jeg hadde en følelse av at den dog hadde noe å si meg. I 2019 fant jeg De Utvandrede på et antikvariat. Jeg skaffet meg den, liksom for å gjøre bot for fordums uvørenhet. I de siste dagene har jeg lest den, og dét med et engasjement få bøker visst har gitt meg i det siste. Alt jeg kunne si om den vil virke kunstlet og overflødig. Skjønnheten i Sebalds tyske prosa er fabelaktig. Skjørheten i skjebnene han skildrer gjør dypt inntrykk. Leseren føler seg betrodd en skatt av enorm betydning. Han får et lys som innbyr ham til å lese gjennom eget liv på nytt. Kanskje trengte jeg disse årene for å bli rede. Mark O’Connell har bemerket at å lese Sebald er «en vidunderlig desorienterende erfaring». Jeg vil tilføye at det i ikke mindre grad er en erfaring som kan føre én hjem.

Grant Gees film om Sebald finnes her.

Bønn er kraft

I verdens mørke, forblir Erkebiskop Sviatoslav Shevchuks stemme en kilde til lys. I et intervju som sammenfalt med toårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina, reflekterer han over hva bønn betyr – og gir videre et perspektiv på sjelesorg hvis substans, grunnfestet i medlidenhet, er salig utfordrende. «Vi lever midt i motgang, smerte, tragedie og stadig dødsfare. Det dreier seg om sjelesorg for folk som lider, som gråter. Ofte er det ikke stort vi kan si. Vi kan bare være til stede, gråte sammen med folk og dele deres smerte. Den smerten berører oss dypt, for ved å dele den, slipper vi den inn i eget hjerte. Så må vi passe på hva vi gjør med den, med overfloden av smerte i vårt hjerte. Smerten besmitter på et vis. Derfor må vi be. Slik gjenoppdager vi hvor vesentlig bønnen er, for bønnen er ikke et symbol, et rituale, en enkel seremoni. Bønnen er en kraft som gjennomborer ditt hjerte. Bønnen er samfunn med Gud. Bønnen er noe som forvandler både deg og den virkelighet du omgis av.»

Ubetinget Ja

I en nylig betraktning siterte Abbedisse Christiana Reemts en bok av Hans Urs von Balthasar: «Kjærlighet er grenseløst samtykke til Guds vilje og forsyn, om viljen alt har funnet uttrykk eller ikke; kjærlighet er et klart Ja på forhånd til hva det måtte være, selv korset, selv nedsunkethet i forlatthet, glemsel, forgjengelighet eller ubetydelighet. Sønnens Ja til Faderen; Moderens Ja til Engelen; Kirkens Ja i alle hennes lemmer til Herren som styrer henne med suverent forsyn.» Abbedissen bemerker videre: «Der finnes utsagn som fyller meg med vissheten: Ja, akkurat slik er det, selv når jeg stadig kommer til kort i forhold til å møte kravene de stiller. Selv når jeg gjør opprør, og rettferdiggjør opprøret med appell til det «som bare er menneskelig» eller til Jobs forbilde, forblir lengselen etter å ytre et ubetinget Ja. Ikke noe annet vil gjøre meg sant lykkelig.» Jfr. Strøtanker 6 mai 2022.

Fokus

Pass på å lese 2024-utgaven av Fokus, Etterretningstjenestens åpne vurdering av sikkerhets­utfordringer for Norge. Rapporten fastslår at «russisk militærmakt forblir den dimensjonerende militære trusselen mot Norges suverenitet, befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur.» I et kapittel med tittelen Russlands varige brudd med Vesten, leser vi: «Moskva forventer en langvarig konfrontasjon med Vesten, og ser behov for å øke størrelsen på militærmakten. I henhold til offentlige planer skal militærmakten økes fra én til halvannen million soldater innen 2026. Moskva og Leningrad militærdistrikter skal gjenoppstå, og det skal opprettes nye avdelinger i Karelen. Russland skal også opprette en rekke nye infanteridivisjoner og luftlandedivisjoner. En så stor økning av den militære strukturen vil bli en langvarig og krevende prosess, spesielt i skyggen av krigen, og Moskvas planer er i første omgang politisk signalering. Like fullt vil det kunne skje noen endringer i Norges nærområder allerede i 2024. […] Allerede før krigen var Russland i ferd med å redusere antallet brigader og gjeninnføre divisjonsnivået, da divisjoner fra russisk side regnes som bedre egnet til å utkjempe en eventuell regional krig med NATO.»

Globalt perspektiv

For nesten to år siden (Strøtanker 6 april 2022) refererte jeg til en tale Otto von Habsburg holdt i 2003 om Vladimir Putin. Den er vel verd å vende tilbake til. Habsburg hadde en klarsynt forestilling om Russlands utenrikspolitikk, noe man også kan se i hans essay om «Politikkens globalisering», delvis tilgjengelig her: «I perioden fra Stalin til Putin, næret Russlands imperialisme alltid målet om å gjenerobre Ukraina for å elte landet inn i Russland og bruke det som redskap for videre operasjoner mot Polen og andre deler av Europa. Av den grunn er Ukraina av kritisk viktighet for Europa og må innlemmes i EU. Denne omstendighet er ikke blitt betraktet med tilstrekkelig alvor, og utgjør derfor en risikofaktor. Dette kunne rettes opp den dag i dag, var vi rede, én gang for alle, til å innse betydningen av en autentisk europeisk politikk.» Ofte er det fåfengt å tenke, «Hva ville han skjedd hvis…?» – men ikke alltid. Vi må stille et videre spørsmål: Hvem utarbeider eller interesserer seg i dag for en autentisk europeisk, for ikke å si global politikk?

Faste

Fasten gir oss anledning til å gå dypere inn i bønn. Ønsker noen gode råd, anbefaler jeg igjen Dom André Poissons rike, konsise Brev om Hjertets Bønn:

«Jeg kan ikke be hvis jeg ikke ber gjennom kroppen. I det jeg vender meg mot Gud, kan jeg ikke abstrahere min kroppslige virkelighet. Når bevegelser og gester foreskrives i bønn, når jeg ledes av materielle forhold, dreier det seg ikke kun om religiøs disiplin. På disse måtene minnes jeg om en vesentlig sannhet: Gud elsker meg slik han har skapt meg. Hvorfor skulle jeg ønske å være mer åndelig enn ham? Det er slik jeg vil lære å leve på kroppens nivå med dens begrensninger, om jeg spiser, sover eller hviler, om jeg er syk eller utslitt. I forholdet mellom Gud og meg, er slike erfaringer ikke hindre.»

Du finner teksten på engelsk her. Her er originalen på fransk. En polsk oversettelse finnes her.

Ingen veltalenhet

På nyhetene i går gav en hjelpearbeider uttrykk for indignasjon ved tanken på at Israel, i forkant av et planlagt angrep på Rafah, tenker seg å sende halvannen million mennesker «oppover en liten gårdsvei». Elendigheten i Gaza er uforestillbar. Mens vi forblir forpliktet til et utsyn som ihukommer kompleksiteten og den globale tragedie i krigen som pågår, forferdes vi av Netanyahu-regimets kampanje, som lar en velkjent passus fra 2. Mosebok 21, «øye for øye, tann for tann», fremstå for hva det var ment å være: Et rettferdens prinsipp som skulle holde hevnen innen grenser. Forleden leste jeg et intervju med Mourid Barghouti (forfatteren av Jeg så Ramallah, en bok verd å lese på nytt i disse dager) fra 2008. Det gav meg mye å tenke på. Et sitert dikt av Barghouti gjenlyder i mitt indre øre: «Tausheten sa:/Sannhet trenger ingen veltalenhet./Når rytteren er død/sier den hjemkomne hesten/alt/uten å si noe.» Jeg går også og tenker på dette essayet av Ahdaf Soueif, Barghoutis oversetter.

Mäkelä

I mer enn et halvt århundre har Bruno Monsaingeon laget fascinerende filmer om musikk og musikere. Han er kommet langt siden portrettet av Nadia Boulanger fra 1977, men hans intuisjoner den gang var bærekraftige, de er simpelthen blitt modnere med tiden. Han har nå rettet dem mot den 28 år gamle finske dirigenten Klaus Mäkelä. Vi får innsikt i et musikerkall preget av frihet og klartenkt glede. Mäkeläs vennlighet synes helt spontan. Han ser ut til å finne oppriktig glede i mennesker bragt sammen av kjærlighet til musikk. Han viser slående respekt for musikere. Han krever mye, men hverken roper eller bærer seg; han sier han er forsiktig med å bruke for mange ord. En dirigent må kunne formidle et budskap ved sitt blotte nærvær. Er han tilstrekkelig bebodd av sin visjon, trenger han ikke bombastiske gester. Aldri før har jeg visst sett en dirigent som dirigerer med øyenbrynene. Denne høflighet i møte med kunst og kunstnere representerer en pedagogisk modell overførbar til andre sfærer. Monsaingeon sier han betrakter Mäkelä som det 21. århundres største dirigent. Filmen er severdig.

En stor skuespiller

Ingen som noengang så Helene Weigel (1900-71) opptre har visst glemt opplevelsen. Hennes diksjon, gester og dramatiske sans var omhyggelig balansert. En biograf har skrevet at «Weigel beveget seg på scenen gjennomtenkt og sparsomt, for hun mente at for mange detaljer fører til overdreven naturalisme, som kan ødelegge en skikkelses troverdighet.» Det er nok verdt å huske også på scenen vi alle deler: Dagliglivets. Weigel var viden kjent for sitt varme hjerte. Jeg liker beretning om den bikkjekalde dagen i USA, da hun under krigen var i eksil i USA. Som medlem av kommunistpartiet, var Weigel under overvåkning. Hun syntes synd på FBI-agenten som stod foran huset og frøs, så bød ham inn slik at han, sa hun, «kunne overvåke henne mer bekvemt». På YouTube har jeg funnet dette opptaket hvor Weigel med gnistrende intelligens leser tekster av ektemannen Bertolt Brecht. Menneskets stemme er et mysterium! Selv om Weigel har vært død i et halvt århundre, kommer hun oss underlig nær når hun beretter om Giordano Brunos frakk, en historie full av ømhet, om hvordan Boken om Tao Te Ching ble til eller om soldaten i La Ciotat. Og for en edel opprørthet i hennes tolkning av Brechts Klassefienden.

Beiteskifte

Mireille Gansels bok Traduire comme transhumer er både selvbiografi og et essay om oversetterens kunst som, lik enhver form for kunst, forutsetter håndverk. Det franske verbet «transhumer» (fra latinsk «humus» = «fruktbar jord») refererer til beiteskifte, dét at en gjeter lar sin flokk finne samme føde annensteds. Gansel har viet livet til å oversette store, komplekse verker. Hun har gitt Paul Celan og Nelly Sacks fransk språkdrakt; hun har åpenbart musikaliteten i vietnamesisk poesi. Med stillferdig myndighet viser hun at litteraturen har en politisk dimensjon. Den overskrider grenser og lar meg derved se at jeg ikke alltid blir klokere av å trekke det som er ukjent inn i mitt begrepsunivers; sommetider må jeg selv trekkes inn i det ukjente. «Jeg husker godt», skriver hun, «en morgen jeg satt ved et stort bord under mørknede bjelker mens snøen smeltet ute, og plutselig innså: Den fremmede er ikke den Andre, det er jeg som er den fremmede — jeg som har alt å lære av den Andre for å komme til forstand. Det var nok mitt vesentligste fremskritt i oversetterkunsten.»

Farvens musikk

Da jeg vokste opp fant man ofte Harriet Backer (1845-1932) hjemme hos folk. Mormor hadde Blått interiør i stuen. Backers impresjonisme har trengt inn i den norske folkesjelen. Jeg gikk glipp av utstillingen på Nasjonalmuseet i vinter, dessverre. Nettsiden om den forblir en god ressurs, selv om jeg mistenker at Backer, om hvem vennen Hulda Garborg sa at hun aldri hadde kjent en lykkeligere eller mer tilfreds kunster, heller ville ha blitt husket som maler enn som utfordrer av kjønnsstereotypier. Utstillingens læremateriell er et eksempel på vår tids nærsynthet, en ulempe når det gjelder å se på bilder. I Oslo het utstillingen «Hvert atom er farge». Når den flytter til Musée d’Orsay får den hete ‘La Musique des couleurs’. Et mer malerisk valg. Harriets søster Agathe, elev av Liszt, var en betydelig komponist; musikk og instrumenter er viktige motiver i Harriets interiører. Hennes egne farver synger. Og kan vi ikke høre, gjennom bildene, gjenklangen nettopp av en slags tilfredshet som er blitt fremmed for oss?

Zone of Interest

Ofte er jeg blitt rørt på kino; jeg er blitt henført, noen ganger irritert; men jeg har aldri gått ut av salen så mørbanket som jeg var etter å ha sett Jonathan Glazers The Zone of Interest på Trondheim Kino. Om ikke alle priser den enstemmig (jeg mener Manohla Dargis har misforstått mye, men ta en titt på hennes anmeldelse i NYT), har filmen møtt kritisk anerkjennelse. Mange dypsindige kommentarer foreligger. Det kommer sikkert flere. Sean O’Hagan kaller The Zone of Interest «en studie i ekstrem kognitiv dissonans». Filmen er i tillegg en beretning om overlagt, selvpåført moralsk lammelse. Jeg har visst aldri opplevd en så auditivt betinget film. Dramaet utfolder seg på to nivåer: På nivået av det du ser; og på nivået av det du hører. Det fikk meg til å tenke på Johannes’ Åpenbaring, hvor hørsel og syn ofte står i kontrast, men hvor det er du hører som lar deg begripe helheten. Lydbildet er skapt av Johnnie Burn. Han har sagt at dette «på langt nær er den mest voldelige film jeg har jobbet med, selv om du aldri ser alt det fryktelige.» Å kalle filmen relevant er utilstrekkelig. Den er nødvendig. Se den.

Om drakten

En ung nonne i Ryde gjør seg tanker omkring ordensdrakten, først fra hennes synspunkt som student, da hun iblant skimtet den innen rammen av et moderne universitet – et innslag fra en annen virkelighet: «Mens enhver i den farverike studentmassen prøvde å uttrykke seg «selv» så godt som mulig, gav drakten sin bærer en klar referanse til fellesskap, et meningsbærende hele, selv om kun en del av dette hele var tilstede. Underlig nok så drakten ut til å understreke en persons vesentlige personlighet; derved stod den i kontrast til den omstendelig pyntede konformitet som omgav den.» Så deler hun sin erfaring av å bære drakten: «Drakten minner meg kontinuerlig om hvem jeg er – et Guds barn som Herren nådig har kalt til sin tjeneste – og den fordrer av meg at jeg lever opp til kallet. Hva kunne bedre gi uttrykk for full hengivelse enn et plagg som omgir meg helt, som om den var en hud oppå huden?»

Du finner hele stykket her.

Det reelles rekkevidde

I et  subtilt, mangefasettert essay inspirert av en norsk munks besøk i Spania, reflekterer Professor Armando Pego over en felle ekegeter gjerne faller i. Han definerer fellen som tendensen til helt å adskille, som om det dreide seg om ulike verdener, bokstavelighet på den ene side fra symbolisme på den annen; eller vitenskap på den ene side fra poesi på den annen. Pego mener slik kategorisering aldri kan yte virkeligheten rettferd. Holder vi på den, ser vi simpelthen ikke det reelles rekkevidde. Bokstaven er del av historien; men historien lar seg ikke begrense til den. Vi når punkter hvor vi må gå videre, hvor ren bokstavelighet ikke er på høyde med ting som de er. Dette gjelder vår omgang med gamle tekster. Jeg vil hevde at prinsippet i like stor grad er relevant for journalistisk utlegning av samtiden. Hvor ofte ser vi ikke at det vi tenker på som «fakta» brukes som verktøy i en åpenbart ensidig, kanskje til og med bevisst forfalsket diskurs? Det er nyttig å få hjelp til å tenke på slike ting; til å tenke på hvordan vi uttrykker oss og hvordan vi oppfatter andres uttrykk.

Taushets poesi

En venn har latt meg oppdage denne dokumentarfilmen om Abtei Mariawald. På ett vis er filmen, produsert i 1959, gammeldags; på et annet vis er den høyst moderne. Den preges av poesi og fremstiller troverdig den tilfredse letthet som preger autentisk monastisk liv, selv om man knapt noen gang ser den portrettert; for mennesker som ikke selv har opplevd den, tenker seg at et liv viet bot og bønn nødvendigvis er sørgmodig og nedtynget av selvbevisst høytidelighet. Munken fremstår her som en mann dypt involvert i denne verdens drama, men som endog har valgt å føre et liv på utsiden. I dag, når klostre vil overbevise seg selv og andre om sin tidsriktighet, legges utenforskapet gjerne til side, som om det gamle fuga munda-ideal var utdatert. I min erfaring fører slik omveltning sjelden til ny vitalitet. Tvert imot. En film som dette er til inspirasjon. Den har et romantisk aspekt, javisst; men den er samtidig realistisk, en enkel påminnelse om at et løfte om å gi alt medfører en faktisk utlevd fullstendig overgivelse.

Å være et menneske

John Bridcuts filmportrett av Janet Baker beskriver ikke bare et fremragende liv; det utrykker destillert menneskelighet. Baker forteller om smerten hun opplevde da broren hennes døde mens hun var barn – en definerende erfaring foreldrenes omsorg utelukket henne fra. ‘På fryktelig vis var det næring for følsomheten jeg ville behøve i mitt yrkesliv, en gave fra ham til meg.’ Hun mener denne tidlige opplevelsen forseglet hennes kunstnerkall. Den forberedte henne på et paradoksalt trøstens virke, for den gjorde at ‘det finnes, et sted i stemmen min, en evne til å nå dette nivået i folk’. ‘Dette nivået’ er stedet hvor man føler at alt overgår én, at det er umulig å fortsette. Det vitner om sjelden modenhet når en person er istand til å lese eget trauma på en slik måte. Vitaliteten som kjennetegnet Bakers tolkninger har ikke forlatt henne i alderdommen. Hun forteller hvordan hun føler seg nå, når hun tar toget til London, ‘en forvirret gammel dame’, og plutselig befinner seg midt i en gjeng unge mennesker ‘ved Covent Garden’. Det er, sier hun, ‘samtidig skremmende og fortryllende; de er akkurat sånn som jeg selv var da jeg var 20, og det gjør meg lykkelig.’ ‘Det er ikke lett’, bemerker hun mot filmens slutt, ‘å være sanger; men det er langt vanskeligere å være menneske.’ Jeg kan ikke unngå å tenke at hun, mot alle odds, har lyktes vidunderlig.

Krigens røst

Wilfred Owen var 25 år gammel i 1918, da han skrev i diktet Kallene: ‘I det jeg lente meg ut av mitt vindu ved midnatt i går/fornemmet jeg stønn fra menn som hverken har evne/eller vilje til å ytre sin fortvilelse!/En stemme har jeg da. Denne gang må jeg avsted.’ Han var reist tilbake til Storbritannia for å bli frisk etter granatsjokk. Det ble ham et imperativ å reise tilbake til fronten for å sette ord på det ubeskrivelige. Beslutningen kostet Owen livet.

Krig kan vekke poetisk begavelse og muliggjøre vitnesbyrd som trenger gjennom skallet av likegyldighet og følelsesløshet vi omslutter oss med, for ingen kan utholde massivt stress, eller tanken på massivt stress, over særlig lang tid. Slik vekkelse skjer i disse dager, ved Ukrainas frontlinje. Den unge dikteren Artur Drons verk er preget av nøkternhet og intensitet, gjennomsyret av tro. Har du ennå ikke lest hans Første korinterbrev, så gjør det nå. Les det høyt.

 

Marg og ben

Biskopen Diadochos av Photiki, en småby i det nordvestlige Hellas, ble født omkring 400. Det sies han var blant gruppen av prominente menn fra Epiros som ble kidnappet av vandaler da Dioadochos var godt over 60. Gruppen ble forvist til Nord-Afrika, hvor sporene etter Diadochos forsvinner. Han var ikke en mann som levde trygt i et elfenbenstårn eller en lun celle. Så gjør det desto mer inntrykk når han skriver i sin traktat om Åndelig fullkommenhet:

«Enhver som elsker Gud i dypet av sitt hjerte, er allerede elsket av Gud. Ja, målet for et menneskes kjærlighet til Gud bestemmes av bevisstheten om å være omsluttet av Guds kjærlighet. Når bevisstheten er klar, inngir den lengsel etter å opplyses av guddommelig lys. Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben. Man mister enhver selvbevissthet og forvandles helt og holdent av Guds kjærlighet.»

Lengselen er så intens at den ser ut til gå én gjennom marg og ben.

Himmelens port

Fra en samtale med Bénédicte Cedergren om vigslingen av klosterkirken på Munkeby:

Mens han reflekterte over særegenheten ved stedet og begivenhetens historiske sus, understreket Biskop Varden at det «egentlig ikke er noe usedvanlig ved dette klosteret» – han forklarte at cistercienserne stort sett trekker seg tilbake fra folks oppmerksomhet; de søker ikke å bli lagt merke til. Ordenens konstitusjoner påpeker at munkene kalles til å holde ut i «en livsform som er dagligdags, uspektakulær og arbeidssom».

«Så på det viset», fortsatte biskopen, «er dette et kloster som alle andre. Samtidig er ethvert kloster en himmelens port og således noe fullstendig ekstraordinært».

Du kan lese hele stykket her, i The NCR.

Paraplyer

Jeg har sett Les Parapluies de Cherbourg om igjen. Filmen (fra 1964) er glorete, umiskjennelig av sin tid; allikevel forblir den relevant, gripende og human, en troverdig beretning om lidenskap og sårbarhet, om tvil, raushet, fortvilelse og muligheten for å ta fatt på nytt. Om den er spekket med følelser, unngår den å bli sentimental. Michel Legrands filmmusikk, tolket av divaer, er storartet. Men det er skuespillerne som gjør filmen stor. Catherine Deneuve, 21 år gammel, er uforglemmelig i rollen som Geneviève. Har man sett henne i rollen, tar man for gitt stjerne-karrieren som fulgte. Også Anne Vernon, som ble 100 forrige uke, gjør inntrykk som Genevièves mor. Når datteren fristes av selvforakt i løpet av en ikke planlagt graviditet, overvinner hun kontant egne motstridende følelser og utbryter med myndig overbevisning: «En gravid kvinne er alltid vakker», et selvinnlysende utsagn vi ikke desto mindre trenger å høre.

Ordensliv

Zena Hitz’ bok fremlegges som en filosofs blikk på ordenslivet. Hva i all verden skal det bety? Hitz er lærd. Hun har gjort filosofiens kanon til sin; hun omtaler Platon og Husserl med spontant fortrolighet, som om de var squash-partnere hun lunsjer med. Men bokens hensikt er ikke å overvelde leseren med sitater eller lærde begreper. Hitz viser seg filosof først og fremst ved å spørre «Hvorfor?» om en hel del ting vi tar for gitt. Hennes hensikt, sier hun, er ikke «å utlegge det store mangfold av ordensfellesskap og deres innvirkning på kristent liv» — ikke å analysere, for eksempel, det neoplatonske element hos kappadokerne, rollen tiggermunkordnene spilte i rehabiliteringen av Aristoteles eller benediktinernes respons til den franske revolusjon. Hun har ikke skrevet boken for å briljere med sin lærdom, men for å søke innsikt: «Jeg er filosof, og min overveldende uvitenhet, lik Sokrates’, skaper store muligheter.» Innfallsvinkelen fungerer. Den er forfriskende, ikke minst fordi litteratur om ordenslivet stort sett er nedlesset med omstendelig selvbekreftelse.

Fra min anmeldelse av A Philosopher Looks at the Religious Lifesiste nummer av First Things.

Motsetninger

Jeg er glad i stykket fra Jesu Siraks bok vi får høre i vigilien i dag: ‘Alt han har skapt er underfullt å se. Alt forekommer parvis, og det ene har sin motsetning i det andre. Ikke noe har han skapt overflødig, det ene utfyller det gode hos det andre’ (42.25f.). Vi får en tolkningsnøkkel som hjelper oss til å leve her i verden. Den hjelper oss også til å begripe oss selv. Den forutsetter at vi godtar å leve med spenning. På den ene hånd blir jeg fortalt at jeg har alt jeg trenger for å nå en personlig, enestående fullkommenhet. På det annen side får jeg høre at jeg ikke kan nå slik fullkommenhet alene. Den vil fullbyrdes gjennom mine forhold til andre, mine ‘motsetninger’ hvis annerledeshet ikke utgjør noen trusel, men en kontrast som trengs for å åpenbare mitt potensiale, mine muligheter. Et slikt perspektiv utgjør et fredelig korrektiv til antagelsen som er blitt vanlig i samtidens verdslige diskurs, som går ut på at jeg er mangelfull og egenhendig må reparere det jeg ser på som kassert. En slik holdning kan føre til fryktelig ensomhet. Mens det bibelske utsyn trekker meg inn i møter og oppdagelser, inn i takknemlig communio.

Vesentlig

I en anmeldelse i La Lectura, litteraturtillegget til El Mundo, den 5. januar, skriver Daniel Capó om Chastity: ‘Dette er utvilsomt en av årets vesentlige bøker, og bør anerkjennes som sådan.’ Han fortsetter: ‘Kyskhet peker mot en horisont av naturlig liv levd med integritet, mot menneskets forsoning med sansene ved at dets personlighet ordnes utifra dets dypeste tilbøyeligheter: Ikke mot det onde eller mot selviskhet, men mot en storhet som finner uttrykk i tjeneste. «Dette håpet», leser vi, «opplyses av et glimt av vesentlig erindring. Vi erkjenner det både i sjelen og på kroppen, iblant som fryd, iblant somv smerte, som en lengsel etter det uendelige.» Det ser ut til at ingen kommer utenom denne tørsten etter uendelighet, minnet om en kjærlighet som går forut for alt. Nettopp fordi vi ble elsket først og kjente kjærlighetens sødme, er vi selv i stand til å elske. På meg virker dette som en antropologisk sannhet. Den utlegges her av Erik Varden med sjelden slagkraft.’

Du finner hele teksten her.

Inn i andres liv

Når jeg leser Emily Kopleys essay – en storartet tekst – om den nye fembindsutgaven av Virginia Woolfs dagbøker, blir jeg ettertenksom av en notis hun siterer. Den ble opptegnet i august 1938, like etter at Virginias nevø Julian Bell, ambulansesjåfør i den spanske borgerkrig, var omkommet da bilen hans ble bombet i Fuenvarral. Han var 29 år gammel. Tanten skrev: ‘En forunderlig fysisk erkjennelse, som om man hadde levd i en annen kropp som nå er borte, alt liv den inneholdt er til ende. Som vanlig er eneste botemiddel å tre inn i andres liv.’ Vi finner her et sterkt vitnesbyrd om nærhet. Det lar oss forstå at et uttrykk som ‘hans liv er mitt‘ kan bekreftes erfaringsmessig. Men det er ikke alt. La oss merke oss botemiddelet mot sorg. Sorg slutter oss stort sett inne i oss selv. Nei!, sier Woolf. Isteden må den få åpne oss, utvide vår medlidenhet. For henne fant prosessen form i fantasiens kreative univers. Hennes eget livs tragiske slutt viser at hun ikke alltid kunne leve opp til sitt eget råd. Rådet er ikke desto mindre gyldig.

Dåp

‘Da han steg ned i eleven, bragte Kristus løftenes verden inn i konkret virkelighet. Han transponerte profetenes futurum til presens. Han var seg bevisst at hans ferd gjennom vannene var en ‘oppfyllelse’ (Mt 3.15). Det var Døperen også, der han stod som en bro (størst på den ene bredd, minst på den andre) og vitnet om begivenhetens horisontale, historiske akse. Kristus sa ingenting, gjorde ingen geberder. Handlingen han utførte var ikke i seg selv oppsiktvekkende. Han sluttet seg til et følge av anonyme andre. Men mens de i Jordan intensjonelt druknet egne byrder av skyld, bar han på kroppen, reelt, synden som sådan (jfr. Jn 1.29). Det kategoriske ‘i ham’ som underbygger kristologien i Paulusbrevene med lokativ kraft, ble virksomt her, på terskelen til Guds Israel, i det Kristus fritt og fullstendig trådte inn i sitt virke. Overgangen skjedde i det stille, men stillheten ble brutt da Faderens røst gjenlød i jublende bekreftelse. Røsten etablerte en vertikal akse av lovsang, lovsang som i dette tilfelle nådde fra himmelen til jorden. Den minner oss om at Kristi offer rettes, ikke mot en ansiktsløs Transcendens, men mot en Far som mottar det takknemlig og forsegler utvekslingen ved å utsende Ånden i den form som engang fløy bort fra Noas hånd og svevde over vannene, uten å få fotfeste i en slagen, druknet verden, men som nå er kommet for å ‘bli over’ (Jn 1.33) Førstegrøden av et nytt skaperverk.’ Fra et essay om liturgi.

Om sjelen

Ingen har gjort mer enn Tiina Nunnally for å gi Sigrid Undset ny slagkraft i den engelsk-språklige verden. Hennes oversettelser viser at vår Nobelprisvinner var en høyst moderne forfatter, ikke en fabrikant av søt middelalder-romantikk. I julenummeret til TLS, skriver Hal Jensen ‘Undset bringer oss rett inn i Olavs og Ingunns sinn. Hun ytrer deres tanker og er fullt på høyde med veldige temaer som synd, tilgivelse, anger og plikt utifra fintfølende innsikt i psykologien som får folk til å gjøre hva de kan for å åle seg ut av plagsomme moralske knipetak. ‘Synd’ står ikke her for en banal etikett, men for noe glidende og vaklende, for illusjon og selvbedrag, for velmente løfter til én selv og for rasjonaliseringer uttenkt i selvforsvar. Undset nedtegner disse indre kampene med samme klarsynte, udømmende blikk hun retter mot naturhistorien. Omgivelsene preges av et sterkt religiøst element, men hun klyver aldri opp i noen prekestol. Heller ikke tyr hun til retorisk tomprat om transcendens. Allikevel preges hennes fokus av kumulativ, besnærende grenseløshet. Slik skal man skrive om sjelen.’

Theotokos

Hvert kalenderår begynner med høytiden for Guds hellige Mor 1. januar, etterfulgt av minnedagen for Basilios og Gregor den 2. I år bærer dagene særlig betydning. Alle har vi hobbyteorier om Kirkens diverse kriser. Såvidt jeg kan se, finnes egentlig kun én stor krise: Det gradvise sammenbrudd av en sann forståelse av hvem Jesus Kristus er. Katolikker erkjenner at Jesus grep inn i historien med en tilstedeværelse uten sidestykke; men er seg stadig mindre bevisst – det er mitt inntrykk – at han er Herre over historien, det guddommelige Logos som alene gir ting og begivenheter endelig mening. Mister man først sansen for dét, begynner en hel masse kompromisser å synes, ikke bare tiltrekkende, men nødvendige i forhold til livsførsel og forkynnelse. Basilios og Gregor førte videre arven fra Athanasios. Den opprettholdt læren om Jesu Kristi guddom, en lære som ble oversett og utledd i en verden, og en Kirke, som ‘stønnet ved å befinne seg ariansk‘. Lar ikke et lignende stønn, ytret med dorskhet, seg høre i vår tid? Det var ikke minst Basilios og Gregors’ utholdenhet som muliggjorde definisjonen av Maria som Guds Mor, Theotokos, ved konsilet i Efesus i 431. Definisjonen forblir en prøvesten for katolsk tro den dag i dag. Vi er kalt, ja forpliktet, til å prøve alle våre tanker, handlinger, stemninger og prosedyrer på den.

Nytt år

Det er blitt tradisjon at jeg feirer nyttår sammen med nonnene på Tautra. Da jeg kjørte nordover i ettermiddag, forbi butikker som reklamerte for billig fyrverkeri, gledet jeg meg ved tanken på å ta farvel med 2023 i enkelhet, bønn og ettertanke. Og jeg tenkte igjen på Pave Paul VIs ord fra en tale han holdt i Nasaret i 1964, en tekst satt som annen lesning i dagens vigilie, på festen for den hellige Familie: «Måtte vi på nytt lære å verdsette stillheten, denne vidunderlige livsbetingelse for sinnet, forstyrret som vi blir av sa mange høylydte røster, så mye støy og uro, midt i var tids sydende og travle liv. A, stille Nasaret! Lær oss å samle oss om gode tanker, å skue inn i oss selv, gjør oss i stand til å lytte til Guds hemmelige råd og gode læreres formaninger. Lær oss behovet for og verdien av forberedelser, av studier, meditasjon, et personlig indre liv, av den bønn som Gud alene ser i det skjulte.» Her finnes materiale for et realistisk, livgivende nyttårsforsett.

Bok på ungarsk

‘«Himmelens fred», skrev abbed de Rancé i et av sine brev til hertuginnen av Guise, «er bare for dem som har bevart den på jorden». For å bevare freden, må jeg finne den ikke som et abstrakt ideal, men som historisk virkelighet. Jeg må søke forsoning med min fortid. Jeg må aldri glemme min gjenløsning. Jeg må lære å være takknemlig, dernest strebe etter å leve et liv som er verdig den frihet som er vunnet for meg. På denne måten kan selv minner fra det grusomste fangenskap bli en kilde til fred og flomme over i lovsang.’

Fra Lengsel er mitt vesen, som denne uken kom ut på ungarsk, utgitt av L’Harmattan.

God jul!

Coram Fratribus tar seg en pust i bakken i juleoktaven.

Takk for interessen du viser siden.

Som selskap i disse dagene, foreslår jeg Leontyne Price som synger Vom Himmel hoch med Wienerfilharmonikerne dirigert av Karajan. Skulle du ønske noe å lese på, hva med Selma Lagerlöds Legenden om julrosorna? Teksten finner du her, en opplesning her.

Dagens kollektbønn: ‘Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur.’ Ja, her har vi paradigmet vi trenger for vår tilværelse og for vår tenkning om tro.

Signet jul!
+fr Erik Varden

In medio Ecclesiae

Når samfunnet og Kirken polariseres, er det godt å posisjonere seg trøstig in medio Ecclesiae, væpnet med overnaturlig tro. En slik posisjon inkarneres av Mère Cécile Bruyère, første abbedisse av Sainte Cécile de Solesmes. Den 18. mai 1885, skrev hun til Mère Aldegonde Cordonnier: ‘Ruiner er vårt eneste byggemateriale.’ Fem år senere utbroderte hun motivet i et brev til Dom Albert L’Huillier: ‘Å, hvis du visste hvor klart jeg ser at Gud ikke grunnlegger eller bygger noe unntatt på grunnlag av ruiner, umuligheter, lammelser! Det er som en mystisk lek Guds evige Visdom boltrer seg med omkring jordens krets. Jeg ber deg om å øse all din bekymring, all din uro, alle dine prognoser ut i Guds fang. Vi risikere jo ingenting, tross alt, vi som ikke trenger å forevige oss selv her nede. Hell og seier er vunnet på våre vegne, og kan ikke tas fra oss. La oss likeså tro at alt blir vel for Kirken, som vi elsker.’ Hun sa gjerne: ‘Vi må utleve vår trosbekjennelse; slik får vi kraft til hva det måtte være.’

Signing

Spørsmålet om hva som er og ikke er en velsignelse, om hva som kan og ikke kan velsignes, har alltid opptatt teologer.

En nyttig, oppmerksom gjennomgang av dagens erklæring fra Trosdikasteriet, Fiducia supplicans, finner du i Luke Coppens analyse på The Pillar. Blant stykkets innsikter, er en referanse fra en fotnote som i hvert fall indirekte innrammer Romas uttalelse. Teksten kommer fra en preken Benedikt XVI holdt 1. januar 2012: ‘Lik Maria, er Kirken for verden en formidler av Guds velsignelse; Kirken mottar velsignelse når hun mottar Jesus; hun formidler den når hun frembærer ham. Han er den miskunn og fred verden ikke kan gi, men som den alltid trenger, minst like sterkt som den trenger brød.’ La oss da nedkalle Guds miskunn over Kirken og verden ved å leve på en slik måte at vi er rede til å ta imot det supersubstansielle brød som alene kan forvandle våre liv.

O Adonai! Veni ad redimendum nos in brachio extento.

Livskunst

Det er en høy form for nestekjærlighet å gjenkjenne hos andre egenskaper de ikke er seg bevisst, å spore et potensiale de ikke hade forventet, for slik å gi dem mot til å holde koken, til å vokse og blomstre.

Én som er i stand til å se på denne måten er Ana Zarzalejos Vicens. Hennes reflekterte, vittige essay ‘Øl og kyskhet: Livets kunst‘ stod på trykk i går, og gjorde meg glad.

Hun oppsummerer noe jeg sa i Madrid med sine egne ord: ‘Skal du først sette ting på spill for helt og fullt å bli et menneske, så la ingen få deg til å undervurdere spillets betydning!’

Det budskapet står jeg ved, glad for å høre det gi gjenklang.

Åpne dører

‘Frelsens ord er ikke på jakt etter uberørte, rene, ufarlige steder. Nei, ordet trer inn i våre livs komplekse og mørke rom. Nå som den gang, ønsker Gud å besøke nettopp stedene vi helst ikke ser at han ser. Ofte er det vi som lukker døren. Vi foretrekker å gjemme vår forvirring, våre mørke sider, vår dobbelthet. Alt dette holder vi bak lås og slå, mens vi nærmer oss Herren med slitne bønner vi kan utenat, urolige ved tanken på at hans sannhet kunne røre våre hjerter. Dette er forkledd hykleri.’

Fra boken Custodians of Wonder: Daily Pope Francis, en tekstsamling utgitt på Silentium.

Mitt forord til boken kan du lese her.

Høstgule blader

For sjette år på rad, figurerer Finland øverst på FNs Lykkerapport. Når finner snakker med lykkejegere fra utlandet, nyanserer de gjerne ærestittelen. Hvordan vurderer de den i eget selskap? Gå og se Aki Kaurismäkis film Gule høstblader. Det gjorde jeg forleden kveld. Jeg synes den var storartet. Jeg var ikke den eneste. Da filmen var slutt, klappet publikum. Dramaet utspiller seg i vår samtid. Stadig er det noen som skrur på radioen. Vi hører alltid rapporter om Russlands overgrep i Ukraina. Den finsk-russiske grensen er 1340 km lang. Vi minnes om en stor skjørhet. Interiører og kostymer kunne like gjerne være fra 70-tallet. Vi får signaler om at tekniske fremskritt ikke nødvendigvis forvandler dyp sensibilitet. Hierarki og myndighet fremstilles stort sett brutalt. Strukturer idealiseres ikke. Finner er ikke lykkelige fordi alt går på skinner hjemme hos dem. Kaurismäki peker heller mot lykkens opphav ved ømheten han viser når han portretterer enkeltmennesker, deres sårbarhet, særhet og vanvittige håp. Flere scener er rørende vakre. I tillegg er dette en film som er breddfull av selvironi. Poenget er ikke trivielt. Som regel er de lykkeligste mennesker jeg kjenner de som mest hjertelig ler av seg selv.

Books of the Year

It’s the season of book supplements.

Chastity made it onto George Weigel’s list compiled for First Things. He writes: ‘In Chastity, Bishop Varden explains just why that much-misunderstood virtue is a matter of living what John Paul II called ‘the integrity of love.»

In The Tablet, Dom Luke Bell writes: ‘With an extraordinary sensitivity to the meaning of words in languages ancient and modern, Erik Varden’s Chastity: Reconciliation of the Senses is a brave and timely book which restores the full resonance of the virtue of chastity. Grounding his reflection in the ancient Syriac text The Cave of Treasures, he finds it to be about seeing with unclouded gaze, “attentively and reverently”. With culture and humour, he leads us to the sublimity of the beatific vision.’

Liturgi

I dag er det seksti år siden Sacrosanctum Concilium, Annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgien, ble promulgert. Det er et dokument det er verd å lese på nytt fra tid til annen.

For meg er dette tekstens mest grunnleggende del: ‘Da den Nye og evige Pakts yppersteprest, Kristus Jesus, tok på seg menneskelig natur, førte han inn i vår jordiske landflyktighet den samme hymne som i all evighet synges i de himmelske boliger. Hele det menneskelige samfunn slutter han til seg, og forener det med seg i samme lovsang.’ (n. 83). Utsagnet er vidunderlig, endeløst fascinerende. Konsilet minner oss om at liturgisk gudstjeneste vesentlig er mystisk innlemmelse — ved Kristus, med ham og i ham — i den hellige Treenighets usigelige samkvem. Denne teologiske dimensjonen må alltid forbli et kriterium for liturgisk praksis, i enda større grad for liturgisk reform. Den minner oss om at liturgien ikke er et menneskelig prosjekt; den er guddommelig forvandlingsarbeid, et evighetsnovisiat.

Fra en samtale med Luke Coppen, for The Pillar.

Den hellige Andreas

‘Moderne psykologi har lært oss mangt om rivalisering i søskenforhold, en av de primære relasjoner som gir form til et liv, med mulighet for å komplisere livet veldig. Forskning hentet fra analytikernes chaise longue bekreftes av Skriften. Tenk på Kain og Abel, Jakob og Esau, Lea og Rakel. Blant disse brødre og søstre finner vi forskruddhet og smerte. Så er det interessant å merke seg at Kristus, da han rekrutterte apostler, overhoder for Det Nye Israels Tolv Stammer, lot en høy prosentdel – to tredjedeler – være blodsbrødre. Hvis Herren gav slike komplikasjoner plass blant sine nærmeste, var det kanskje for å vise at naturlig begrensning og relasjonell betingethet kan overvinnes hvis vi virkelig blir hans disipler. Jakob og Johannes, Peter og Andreas, vokste ved evangeliet i tro og menneskelig format slik at de, da Kristus var oppstått fra de døde, var rede til å bli sendt til jordens ender, enhver etter egen reiseplan, for å forkynne livets seier. De var blitt voksne. De hadde overgitt seg selv. Derved var de satt fri til å bære vitnesbyrd.’ Fra min bok Entering the Twofold Mystery.

Selvforsvar

‘Fotografering gjør én dristigere enn én egentlig er; det er en form for selvforsvar.’ Det sier Ian Jeffrey om Dorothy Bohm i Richard Shaws dokumentarfilm Å se dagslys. Filmen er et gripende portrett av den store fotografens liv, et vitnesbyrd om en verdensanskuelse som var eksakt, illusjonsløs og på samme tid full av medlidenhet. Jeffrey sier videre: ‘I en kort tid på 40- og 50-tallet hersket ømheten i fotokunsten.’ Dorothy, bemerker han, ‘levde i dette særegne univers’. Hun klarte på sitt vis å holde det i live. Hennes fotografier lyser av menneskekjærlighet. Hun vokste opp i traumatiske omstendigheter og var seg tidens store fremskritt bevisst. Allikevel, skriver nekrologen i Financial Times, ‘var Bohms høyeste ønske, i en tid som ser milliarder av bilder tankeløst skapt hver dag, poetisk heller enn politisk: Senk farten og ta deg tid til virkelig å se verden som omgir deg. Se med øynene, ikke gjennom telefonen.’

Koreografi

Vi er kulturelt betinget til å tro at disiplin og regler står i motsetning til spontanitet og frihet. Inntrykket er prinsipielt uriktig. Nylig leste jeg på nytt et essay av Lord Sacks som kaster lys på saken. Idet han mediterer over motstandskraften i Israels tro, fastslår han at ‘kjærligheten ennå er sterk etter 33 århundrer. Det er lang holdbarhetstid for kjærlighet, og vi tror den vil vare evig.’ Så spør han: ‘Hadde den vart så lenge hvis det ikke var for ritualene og de 613 bud som fyller vår hverdag med påminnelser om Guds nærvær? Neppe. Når jøder gjennom historien har sluttet å leve etter budene, har de i løpet av få slektsledd mistet sin identitet. Uten ritualer, dør kjærligheten før eller senere. Når ritualene finnes, er der alltid glødende kull med iboende kraft til å flamme opp. Det er ikke slik at hver dag i et langt, lykkelig ekteskap føles som en bryllupsdag; men selv kjærlighet som trekker på årene har kraften i behold så lenge koreografien av hengivenhet, høflighet og vennlighet opprettholdes.’ Det er nyttig for katolikker å bruke innsikten på oss selv, på den rike tradisjon vi har fått overgitt.

Lys av Lys

I dag så vi solen for siste gang i år i Tromsø. Den blir ikke synlig igjen før etter 14 januar.

Det er intenst meningsfullt å forberede jul i et så nordlig klima. Liturgiens hovedmotiver – ‘og i de dager skal de se et stort lys’ – taler sterkt. Vi utfordres til å ta modig oppgjør med mørket i våre hjerter, med vårt vesentlige behov for opplysning. Ingen mengde D-Vitamin kan oppveie fravær av ham som er Lys av Lys. I en vakker nordnorsk adventsalme synger vi: ‘Nu har vi den hardaste ria/vi slit med å kave oss frem/mot lyset og adventsti’a/d’e langt sør tel Betlehem.’ Ja, det er dét; men Betlehem kan også komme elektrifiserende nær. Hva vil det si å ‘elske lyset’, å ‘trekke nær’ lyset (jfr. Johannes 3)?

Lange vinternetter lar oss grunne over dette med realisme.

Den Korsfestedes Seier

Kristne i Middelalderen så Nikodemos som én som hadde trengt inn i Jesu lidelses mysterium. En tradisjon oppstod som tilskrev kunstverk, gripende fremstillinger av den Korsfestede, til Nikodemos. Han ble ansett for å ha skapt både Il Sacro volto di Lucca og Batlló-krusifikset. Det er betydningsfullt at våre forfedre tenkte seg ham som skulptør, en formgivende kunstner som kunne gjengi plastisk det han hadde sett med sine øyne, berørt med sine hender. Uten å måtte ta stilling til historisk troverdighet i slik tilskrivelse, kan vi fastslå at den symbolsk er gyldig. Nikodemos er et forbilde for oss som synodalt forsøker å vise oss sanne disipler og søkere etter hellighet. Hvorfor? Fordi han holder seg langt borte fra forenklende polemikk og teatrale gester. Allikevel følger han Herren hvor enn han går. Når han trengs, yter han tjenester og viser sitt vennskap til fellesskapet. Han viser oss hva det vil si å være trofast i Langfredagsmørke. Når han betrakter den korsfestede, gravlagte Kristus, har han visdom til å gjenkjenne noe sublimt i forferdelsen – en herlig, guddommelig åpenbaring. Slik ble han et troverdig vitne om den Korsfestedes seier. Ja, det er en holdning Kirken virkelig trenger nå.

Fra essayet Synodalitet og hellighet, nå tilgjengelig også på fransk, italiensk og polsk.

Pauline Matarasso RIP

Den beste boken som finnes om cistercienserarven, ved siden av Bouyers La Spiritualité de Cîteaux, er etter min mening Pauline Matarassos The Cistercian World. Pauline, en uhyre kultivert person, hadde en forståelse av klosterlivet som grunnet både i studier og spontan intuisjon. Hun presenterte den tredje abbeden i Cîteaux ved å si: «Alt Stephen Harding berørte vitner om hans jakt på autentisitet, på ånden som kun den autentiske bokstav kan sette fri.» Det er en fabelaktig innsikt. Hun var vel plassert for å frembringe den. Åndsfylt jakt på den autentiske bokstav definerte hennes distingverte virke som oversetter (av middelalderlitteratur, av Bobin og Noël), historiker (f.eks. i boken om svigerfaren Isaac Matarasso) og essayist. Hun fortsatte å oversette selv da hun lå døende. Hun ville finne og gi mening vakkert og nøyaktig. Pauline var et av de edleste, mest elskelige mennesker jeg noensinne har møtt. Hun skrev engang: «En tiger fødes, men vi skapes, og for de fleste av oss er skapelsesprosessen ennå ufullstendig når døden henter oss, hvor sent det enn må være.» Selv vil jeg si at det som var skapt da døden kom forrige onsdag hadde nådd en slags fullkommenhet. Måtte hun nå kjenne fylden av den kjærlighetsfulle sannhet hun trofast søkte og (uten å ane det) utstrålte.

Avskjed

This is the dying time, when earth 
relinquishes its surplus.
These words once mine
blown on a cool wind 
from the lost land of the mind 
settled last night like quiet birds 
on memory’s shore. 
I greet them with surprise – 
together we will journey blind, 
probing the ever shifting sands, 
unsure of what’s in store . . . only 
that there is more.
Before a shivering silvered night 
lures to a feast the spoiler frost,
be quick to pick, cost what it may,
the late fruit on your tree,
– there’ll be no more –
and leave it on the roadside stall
where the merchandise is free
to all who pay their dues in kind
for other walkers on the way 
where less is more

Pauline Matarasso (1929-2023)

Vigsling

Tredve år er gått siden jeg først så Nicolas Dipres Fremstilling av Jomfruen i Tempelet i Louvre. Det ble malt for et halvt årtusen siden, men er tematisk tidløst. Jomfruen vinker hjertelig, sjenert til mor og far i det hun beveger seg oppover tempelets slyngende trapp. Anna og Joakim vinker tilbake. De er åpenbart både stolte og urolige. De gjør sitt beste for ikke å vise sorg ved avskjeden. Alle kan vi gjenkjenne bildet: Den første virkelige avreisen hjemmefra, bevisstheten av å følge vår egen vei med alt den medfører: Ansvar, spenning, glede, uro. Historien om Marias fremstilling i tempelet er apokryf. Det betyr ikke at den er usann. Den viser oss at vårt Ja til Guds kall, etter mønster fra det Ja Maria ytret ved Bebudelsen, forberedes av utallige skjulte, hverdagslige forsøk på å si Ja. Ved små skritt vigsler vi vår vilje, vårt vesen til et høyere mål. Tempeltrappen er som en lignelse for vårt liv. «Eitt steg er nok åt meg.» Ja. Det som teller, er å ta det skrittet som tilhører dagen i dag.

Interesse

Engelen er en detalj fra et maleri malt omkring 1360. Det henger i Thyssen-samlingen i Madrid, Ydmykhetens Jomfru med Engler. Man blir slått av elegansen i det hele. Særlig gjør englene inntrykk på meg. Malere på 1300-tallet var intenst opptatt av engler. I følge Bibelen, er disse eteriske skapninger skapt for å feire en fullkommen liturgi for Guds åsyn, men her ser vi én som altså er oppslukt av å betrakte menneskelig virkelighet. Den gjør det med åpenbar interesse. Uttrykket på engelens ansikt er preget av stor nysgjerrighet. Derved ser vi et nøkkelaspekt av kristen tro for våre øyne. Ordets menneskevorden gjør mer enn bare å gjenopprette menneskenaturens opprinnelige integritet. Den realiserer et potensiale for guddommeliggjørelse. Dette er et faktum som besnærer selv serafene. Maleriet, skapt av en anonym kunstner fra Venezia, innbyr oss til selvransakelse: Er jeg meg bevisst og samarbeider jeg med det som Gud, av ren nåde, vil fullbyrde i min menneskelighet?

Belsasar

Tidebønnene lar oss i dag lese om Belsasars gjestebud (Daniel 5,1-6,1), et kroneksempel på menneskelig overmot. Kynisk bevisst profanerer Belsasar offentlig gjenstander vigslet til et hellig formål. Hans hensikt er å vise seg selv enhver institusjon, jordisk eller himmelsk, overlegen.

Da hans blasfemiske handling var utført, ‘kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede vegg i kongens palass.’ Budskapet talte om mål, vekt, og oppdeling. Det ytret ikke en lidenskapelig sint dom. Nei, det fastslo simpelthen at Belsasar, herskeren, ikke var sin oppgave verdig, ikke var i stand til å utøve den. Samme natt ble han myrdet av sin stab.

Den bibelske historien inneholder en tidløs lignelse. Enhver kan bruke den til selvransakelse. Ble jeg veid på vektskålen, ville jeg bli funnet for lett, eller ville jeg tilsvare lovlig forventning? La oss ikke glemme at ‘vekt’ i bibelsk hebraisk står i forbindelse med ‘herlighet’.

Helt vanlig?

‘Teresa av Ávila’s Selvbiografi, ferdigskrevet i hennes femtiende år, forteller om hvordan Guds kraft sprudler frem i et helt vanlig liv. Når vi ser Teresa på avstand, kan adjektivet ‘vanlig’ synes sært. Hun virker høyst uvanlig! Men Teresa insisterte på nettopp dette. Hun var seg bevisst å ha mottatt sjelden nåde; men pukket på at ingenting i hennes vesen skilte henne fra alminnelige kvinner og menn. Hun fremstiller sitt ekstraordinære liv som en typisk tilværelse, et eksempel enhver av oss kan følge, har vi bare tro og mot til å overgi oss helt til Guds handling i oss. Veien hun skildrer strekker seg fra åndslivets begynnelse til dets høyeste mål. Teresa gir råd til sjeler som sjangler ‘lik høns med føttene sammenbundet’, men også til dem som svever lik ørner. Og hun glemmer ikke det forvirrende mørke som oppstår i mellomstadiet der sjelen, lik en fryktsom due, overveldes av glimt fra Guds Sol mens den, når den ser på seg selv, ‘har øyne blindet av leire – den lille duen er blind’. Alt hun skriver, forteller hun, kommer fra erfaring. Gjennom flere lange år hadde hun ‘hverken noen glede i Gud eller glede av verden’. Hun levde i et ingenmannsland. Hva var det da som skjedde?’

Fra et foredrag holdt i 2015.

Ansvar

Det var rørende å lese dagens evangelium (Lk 17,1-6) i Inkarnasjonsklosteret i Ávila, hvor den hellige Teresa i sin tid avla løfter. Herren kaller oss til ansvar. Vi skal forsikre at våre valg ikke blir snublestener for andre. Når vi hører teksten lest i dag, tenker vi helst på massive, offentlige skandaler, men varselet retter seg ikke mindre mot dagliglivet. Er dette særlige valg jeg nå tar til oppbyggelse for andre, eller bryter det fellesskapet ned? Kriteriet er nyttig i alle omstendigheter. Jesus ber oss også om å ta ansvar for andre. Ikke ved å overta deres liv. Enhver må svare for sin frihet. Men vi kan hjelpe hverandre til å se klart. «Hvis din bror synder, sett ham i rette.» Vi vil gjøre dette virksomhet hvis vi taler sannheten i kjærlighet og varsomt holder opp et speil som reflekterer virkeligheten til én som er fortapt i illusjon. For å tilgi slik Jesus byr oss, med uendelig håp om forbedring, må vi daglig be, «Styrk vår tro!», en bønn Teresas liv inkarnerer. Hun hadde mot til å vurdere sitt kall på nytt i troens lys, til å fordype det som allerede var gode valg ved å treffe bedre valg, for så å forbli trofast mot dem. Derved ble hun en kilde til inderlig fornyelse for Kirken i en dekadent tid. Hennes eksempel oppmuntrer og utforder oss til å leve likeens.

Digitalt menneske

Blant Ximo Amigos malerier utstilt på Encuentro Madrid var dette, kalt ‘Det digitale menneske’. Formelt sett er referansen til den ærverdig maleriske chiaroscuro-tradisjonen – tenk på Georges de la Tours La Madeleine au Miroir. Men der er forskjeller. Mens Magdalena varmes og gjøres intenst present, med skarpe ansiktstrekk, av lyset som opplyser henne, blir Amigos skikkelses ansikt nærmest utslettet av det kalde lyset som strømmer fra hans iPhone. Han fremmedgjøres. Nettopp dét er bildets styrke. Det fremstiller en bevisst handling som fremmedgjør et menneske for seg selv og andre.

Bildet forstyrrer. Helst vil man egentlig haste forbi. Jeg følte allikevel et behov for å bli stående, for å la meg utfordres og undersøkes av det. Og for å å gjenkjenne et slående uttrykk for en unikt samtidig ensomhet.

Laterankirkens vigsling

‘Det viktige ved Laterankirken, Roms katedral, er dette: Da den ble vigslet, var det for å formidle til enhver, urbi & orbi, at den mystiske Kirke er påtagelig og nær. Keiser Konstantin utpekte Lateranet til et krysningspunkt. ‘Her’, forkynte han, ‘møter vår jordiske by det himmelske Jerusalem; her kommer Guds rike nær vårt.’ Lik patriarken Jakob gjenkjente han, midt i en forgjengelig verden, Guds bolig. Ved å minnes denne høytidelige vigsling, sier vi likeledes: Gud er med oss! Vi takker for at Guds nåde berører våre liv gjennom Kirken når vi mottar sakramentene, når vi møtes som kirke for å be, for å tjene. Lateranet, alle kirkers Moder, står som garant for og tydeliggjør vår kirkelige enhet. Det er en storartet gave. Men den peker utover seg selv. Det er hva våre lesninger forteller oss. En gjenklang av Noli me tangere, av ‘Hold meg ikke fast’, preger ethvert uttrykk for nåde her i denne verden.’

Fra en preken til 9 november

Utholdenhet

Siden Cormac McCarthy døde den 13 juni, har hyllestene vært mange. Verden har mistet en av sine største, mest utfordrende moderne forfattere, oppdratt katolsk. Med stor interesse har jeg lest et skarpsynt essay av Valerie Stivers. Det ender med denne vakre betraktningen: «Mot slutten av siste roman i Grensetrilogien, Byene på sletten, har hovedpersonen, Billy Parham, sett så mangt. I siste scene gir en kvinne ham et sted å sove. Han har vondt for å se meningen med sitt liv, og sier til henne, «Jeg er ingenting. Jeg vet ikke hvorfor du holder ut med meg.» Hun svarer, «Nå, Mister Parham, jeg vet hvem du er. Og jeg vet hvorfor. Så legg deg, du, og sov.» Jomfru Maria? Hellige Moder Kirke? Det er tåpelig å ville binde McCarthy fast. Men det er likeså tåpelig å overse innbydelsen til å hvile i noe, kanskje Noen, som kjenner oss like ned i dypet av vår fordervelse og som holder ut med oss, og som vet hvorfor.»

Tilhørighet

Dukker nonner opp på film nå for tiden, er det gjerne utifra to stereotyper: Enten svarer de muntert på rampelysets kall og slipper hemninger de ikke visste de hadde; eller de inkarnerer skrekk og gru, gjenstand for fryktelig fangenskap. Det er ikke særlig realisme enten på ene eller annen ytterkant. Så ble jeg glad da jeg på YouTube oppdaget en flimrete kopi av In this House of Brede, George Schaefers filmversjon av Rumer Goddens roman fra 1969. Godden kjente og forstod monastisk liv. Hun hadde ingen sans for forenklende karikaturer. Brede er et benediktinerkloster basert på kjente forbilder, et sted hvor folk lærer hva det betyr å leve, å gi avkall på illusjoner, å ikke møte andre på grunnlag av egen projeksjon. «Vi måtte lære», sier en av nonnene, «å bry oss mindre om hverandre, mer om alle de andre.» Hun gir uttrykk for den hjertets utvidelse som ikke står for fremmedgjøring, men for hjemkomst. Hovedpersonen Sr Philippa, spilt av Diana Rigg, snakker mot slutten om «en utrolig tilhørighetsfølelse – i verden«, en følelse som kan være frukt av genuin kontemplativ erfaring. Filmen er ikke fullkommen, men verd å se.

Ikke for snobber

Det antas iblant at dét å studere oldtidens litteratur er en hobby for intellektuelle snobber som vil se glupe ut, eller for uhelbredelige nerder. For noe tull. Det fantastiske med stor litteratur (og har folk tatt seg bryet med å overlevere den gjennom århundrer, er sjansen stor for at det er storhet ved den), er at den fører oss til kjernen i ting. Den lar oss se klart. Jeg er rørt av Irina Dumitrescus stykke om Beowulf i dagens TLS. Det uttrykker mye av det vi nå gjennomlever, om så det er på avstand. «Én måte å gjøre konflikters voldsomhet utholdelig på, er ved oppdiktet nostalgi.» «Monstre kan beseires, men hat næret mellom naboer forblir.» «Så lett vi overser andres sorg.» Dumitrescu bemerker at oversettere ofte uskadeliggjør frykt-motivet i teksten. Hvorfor? «Jeg har ingen bevis, men antar at noen utgivere trenger daner og geater som heltemodige gestalter til deres eget epos. Men lærdommen Beowulf gir, handler ikke om krigens herlighet. Den handler om dens uunngåelige tap. På slutten av diktet, synger en geater-kvinne om sin sorg og angst. Hun vet hva krig bringer: drap, ydmykelse og fangenskap.»

Bekymring

Styret i Det mosaiske trossamfund i Oslo har skrevet en sterk appell: «Vi trenger at flere bruker sin påvirkningskraft til å stå opp mot hatprat av alle slag. Vi oppfordrer alle til å unngå forenklinger og fordommer som fører til mer polarisering og hat.» Oppfordringen er edel, på mange måter tidløs; men den utgår fra konkrete forhold, fremkalt av trusler og vold mot jøder i vårt land. At slik skal forkomme, er forkastelig. Enhver står fritt til å ha meninger om et politisk regime; å ha rett til mening er grunnleggende for vår samfunnsforståelse. Men å overføre antipati mot et regime til hatshandlinger mot et folk er ikke bare forenklende, det er idiotisk. Intet er et tydeligere tegn på kulturell dekadens enn dét at antisemittismen på nytt hever sitt motbydelige hode. Virkemidlene mot dekadens er informert innsikt, lærdom, humanitet, vilje til samtale — og ånd: «Stans deres drift mot død, stans dem med ånd«. Her har vi alle en forpliktelse.

La Valse

Poulenc var til stede, 22 år gammel, da Ravel først oppførte La Valse for Diaghilev, som hadde bestilt verket. ‘Ravel ankom i all enkelhet, med notene under armen. Diaghilev sa med sin nasale stemme til ham: «Nå, min kjære Ravel, så heldige vi er som får høre La Valse!» Så spilte Ravel La Valse sammen med Marcelle Meyer, kanskje ikke fullkomment; men det var da Ravels La Valse. På den tid var jeg blitt godt kjent med Diaghilev. Jeg så at løstennene hans tok til å skrangle; at monokkelen hoppet. Jeg så han var forlegen. Jeg så at han ikke likte stykket og ville takke nei. Da Ravel var ferdig, sa Diaghilev noe jeg tror er svært sant. Han sa, «Ravel, dette er et mesterverk. Men det er ingen ballett. Det er et maleri av en ballett.»‘ Ikke desto mindre har verket vist seg udødelig. Det er blitt tolket på de forunderligste vis. Denne oppføringen er storveis. Mot slutten sitter Marta Argerich, vanligvis streng når hun opptrer, på sin pianokrakk og lyser av begeistring.

Undervisning

Det er interessant å merke seg hva Sigrid Undset, en synderlig kompleksfri kvinne, skrev om seksuell undervisning i skolen i 1919.

«Det er ikke bare mot barns bluferdighet, det er mot all menneskelig bluferdighet i det hele å tenke seg en tilfeldig sammenbragt flokk, som skal tvinges til å sitte og høre på en utlegning om kjønnslivet. Ikke den råeste fremstilling på tomannshånd kan i virkeligheten skade tilnærmelsesvis så meget. Men som det heter, det er for at ikke kjønnslivet skal stå i et mystisk skjær — akkurat som det ikke nettopp er det mystiske skjær som er det spesielt menneskelige i menneskets kjønnsforhold, mystikken, som kommer av at vi og vi alene har slept det forhold gjennom alt det smuss som finnes, og løftet det høyere enn alle stjernene. Og det er nettopp dette som ikke barn kan forstå, de uendelige muligheter for besudling og oppløftelse. Dem forstår bare det menneske som har driften i seg. For seksuelt indifferente naturer er det hele platt, besynderlig, latterlig og ubehagelig — og annet kan det aldri bli for et normalt utviklet sunt barn.»

Gjensvar

I sin selvbiografi skriver François Cheng at han ikke er noen vismann. Han skriver vist allikevel. Blant annet beskriver han en nattlig erfaring på en balkong i Tours, sittende under Melkeveien. ‘Jeg befinner meg her i denne storartede natt mellom den himmelske og den jordiske elv. I forhold til universets umålbare volum, er mitt vesen så lite at det synes uvesentlig. Mitt øye er ikke større enn en drue, mitt kranium ikke større enn en kokosnøtt. Allikevel er jeg én som har sett og erkjent. Om så for kun et øyeblikk er, i evighetens dyp, det hele ikke meningsløst, for skjønnheten har rystet mitt vesen. Hva for et uforklarlig paradoks er dette? Hva er det den skapende kraft, la oss kalle den Skaper, har til hensikt?’ Dikteren svarer med videre spørsmål. ‘Kunne han ha nøyd seg med stjernene som går rundt og rundt ubevisst? Ville han ikke ha trengt noen som kan gi gjensvar, vesener utstyrt med sjel og ånd, vesener som oss, for å gi mening til sitt Skaperverk?’

Lukas

Vi feirer festdagen for den hellige Lukas. Han var, forteller Paulus oss (Kol 4.14), lege. En lege, lik en prest, samler over tid stor menneskekunnskap. Det er hans privilegium å ledsage folk gjennom sårbare, sommetider angstfylte stadier av livet. En god lege blir en god observatør. Det er en egenskap vi finner uttrykt i Lukas’ evangelium. Mange av de klareste profilene i Det nye Testamente — den fortape sønn, Sakkeus, kvinnen som gikk dobbelt — er skissert av ham. Hans innflytelse på vår kulturkrets’ forestillingsevne er voldsom. Det følger liksom av seg selv at han også fikk rykte for å være maler. Å lære å se sant, å se oss selv og våre medmennesker i vår skrøpelighet, men badet i miskunn, med fabelaktig evne til å overgå oss selv, til å forvandles av Guds kraft, er en vesentlig del av kristenlivet. I dag kan vi spørre oss selv: Ser jeg slik? Vil jeg lære å se slik?

Oratorium

Kristen forkynnelse har alltid funnet mange former. Det guddommelige Ords mysterium overgår hva ord alene kan gi uttrykk for; så kommer kunsten til hjelp – maleri, musikk, skulptur og, jo, arkitektur. Et norsk oratorium bygget på apostelen Johannes’ liv ble uroppført i Grue Kirke i mai i år. Musikken, stort anlagt, er skrevet av Ole Karsten Sundlisæter til vakre tekster av Dordi Glærum Skuggevik. De sterkeste partiene musikalsk sett er etter min mening de mest lyriske, som Marias beretning om oppstandelsen (‘31.10) og dialogen mellom Jesus og Johannes etter apostelens spørsmål, ‘Er du løve, er du lam?’ (‘52.58). Sverdet som gjennomboret Marias hjerte, kommer sterkt, moderlig til uttrykk: ‘Eg forstår så lite! Dine vegar svinn bort i daude og natt, i mørke og kratt. Eg gav deg mitt ja, men ikkje til dette!’ Det er i mørket at Lyset skinner, for å forvandle det. Budskapet fra Johannes’ evangelium finner her et samtidig, talende uttrykk.

Johannes XXIII

Det skjer ofte at folk påkaller Johannes XXIIIs navn. Han var en høyt elsket pave. Men ofte huskes han på begrensede premisser. Vi liker å tenke oss ham som en rund, trivelig bestefar som fortalte vitser og åpnet vinduer. Assosiasjonen er ikke usann, utilstrekkelig. Der finnes et annet aspekt ved Johannes XIII vi ikke bør glemme. Det er nyttig, nå, å lese på nytt hans encyklika Paenitentiam agere datert 1. juli 1962, med henblikk på åpningen av Det 2. Vatikankonsil. Han ber der alle katolikker om å være med å forberede konsilet — hvordan? Ved å gjøre bot. ‘Å gjøre bot for sine synder er første skritt i retning av å motta tilgivelse og evig frelse’. Å føre menneskeheten til frelse er Kirkens vesentlige oppgave. Ved et økumenisk konsil ‘møtes Apostlenes etterfølgere; til dem gav menneskenes Frelser ordre om å lære alle nasjoner å holde alle hans bud’. Et slik møte må forberedes av en global samvittighetsranskakelse og konkrete tegn på anger, slik folket i Ninive angret da de hørte Jonas forkynnelse. Kirkemøtets ‘åpenbare oppgave’, skrev Johannes XXIII, er ‘offentlig å bekrefte Guds rettigheter over menneskene, frelst i Kristi Blod, for så å bekrefte menneskenes plikter overfor sin Gud of Frelser.’ Har vi samme prioritet i dag, eller er vi mer opptatt av det vi mener er Guds ‘plikter’ overfor oss?

Hjemmet

Nyhetene fra Midtøsten er så grusomme, og åpner så fryktelige perspektiver, at jeg føler meg lammet. Hamas’ terrorangrep og gisseltagen er avskyelige; samtidig kunne en BBC-journalist i dag morges, med blikk på Israels politikk over tid, spørre en ekspert, ‘Kunne ikke Israel forutse at dette ville skje?’ Jeg tenker stadig på en sekvens fra Spielbergs film München fra 2005. Avner Kaufmans Mossad-enhet, som jobber i hemmelighet, må i Athen dele et leid hus med en palestinsk gruppe. Spenningen er stor, men det er mulighet for kontakt på mellommenneskelig plan. Det utspiller seg en storartet scene omkring en radio. Ute i trappeoppgangen står lederne og tales ved, ja, de snakker virkelig, med en gnist av forståelse. De kunne ha vært brødre. En dør kunne være ved å åpnes. På slutten av samtalen sier den ene, som om han talte for begge, ‘Hjemmet er alt’. Neste dag er de ved å slå hverandre i hjel. Heri består lignelsen. Det som nå utspiller seg i Det hellige Land er Lameks forbannelse: ‘Hevnes Kain syv ganger, skal Lamek hevnes 77 ganger!’ (1. Mosebok 4.24): En voldsspiral uten ende. Mennesket må velge å gjøre slutt på den, ledet av Guds røst, av den Gud som i Bibelen kalles El Shaddai, det vil si, ‘Han som sier: Det er nok‘.

Fosse

På besøk i Lisboa etter påske, ble jeg rørt av å se plakaten til høyre. Der var han med ett, Jon Fosse (hvis røst er så urnorsk at den virker umulig å oversette) som om det var en selvfølge, tilsynelatende i sitt element, på et portugisisk teater-program. Noe som har slått meg i pressen denne uken, er stadig henvisning til Fosses verks universelle aspekt. Selvsagt er han dypt rotfestet i en verdenskulturen. Det er fabelaktig å ha en så stor dikter som selv er oversetter, vant til å brytes med mening, som kan si om sin oversettelse av Kafkas Prosessen at den etterstreber størst mulig nøyaktighet, at hvert ord er veid på gullvekt; som bemerker om de greske tragikerne at ‘de har helt særegne stemmer, Aiskylos, Euripides og Sofokles. Det er lett for meg å høre den stemmen og overføre den i måten jeg skriver på, i mitt språk her og nå’.  Det almene i det særegne; det særegne i det almene: en tidløs vekselvirkning som kan bli en klisje, men som i vår Nobelprisvinner er elektrifiserende fordi hans kreative virke er så vesentlig forankret. Visdom fødes slik – og skjønnhet, en sang ulik noen annen sang.

Subversion

I keep thinking of something Professor Ritchie Robertson recently wrote about Willa and Edwin Muir: ‘The religion with which the Muirs were most familiar was Scottish Calvinism, and they roundly rejected it. Edwin tells in his autobiography of seeing, in a Glasgow slum street, a young man repeatedly hitting another for no apparent reason. To remonstrances, the aggressor replied, “I ken he hasna hurt me, but I’m gaun tae hurt him!”. In retrospect at least, Muir found this an image of Calvin’s predestination: God has decided before the beginning of the world who will be saved and who damned, and mercilessly inflicts a punishment which its victims have done nothing to deserve. Muir explored Calvinism further in his hostile biography of John Knox (1929) and in a remarkable essay, “Bolshevism and Calvinism” (1934). The Calvinist and Bolshevist elect, he argues, both consider themselves saved and anticipate with satisfaction the damnation or extinction of sinners and bourgeois.’ The aptitude human beings have for institutionalising, then rationalising their subversion of high ideals is fascinating and redoubtable.

Omveltning

Jeg går og grunner på noe Professor Ritchie Robertson nylig skrev om Willa og Edwin Muir: ‘Troen ekteparet Muir kjente best var skotsk kalvinisme. De forkastet den helt og holdent. Edwin skriver i sin selvbiografi at han en gang, i et smug i Glasgowslummen, så en mann som denget opp en annen uten grunn. Da folk grep inn, sa angriperen: «Jeg vet at han ikke har gjort meg noe, men jeg ska, fa’n ta meg, såre ham!» Med tilbakeblikk betraktet Muir opptrinnet som et bilde på Kalvins predestinasjon: Gud har fra verdens opphav besluttet hvem som skal frelses og forkastes. Han ekspederer så en ubarmhjertig straff ofrene ingenlunde har fortjent. Muir reflekterte videre over kalvinismen i sin usympatiske biografi om John Knox (1929) samt i et oppsiktvekkende essay, Bolsjevisme og kalvinisme (1934). Han mente at både kalvinist og bolsjevik anser seg selv som frelst mens de tilfreds forventer syndernes og borgerskapets forbannelse og utryddelse.’ Evnen mennesker har til å sette i system, så rasjonalisere en omveltning av høye idealer, er fascinerende og fryktinngytende.

Lejeune

Finnes der en person fra samtiden som inkarnerer den fulle betydning av kyskhet?

For å se den fulle betydning, må vi skue mot Ordet som ble kjød. Men jo, jeg kan tenke meg personer som inkarnerer egenskapen særlig. Den første som faller meg inn er Jérôme Lejeune, legen som oppdaget Trisomi 21. Han var ektemann og far. Jeg har lest noen av brevene han skrev til sin danske kone Birthe. De åpenbarer et dypt forhold preget av stor kjærlighet og respekt; men jeg mener han også representerer kyskhet i bredere forstand, ved måten han forholdt seg til pasienter på (i en viktig dokumentar kan du høre moren til et barn med Downs si noe sånt som at, «Det var da jeg så hvordan Dr Lejeune holdt sønnen min i sine armer at jeg lærte å betrakte ham som mitt barn, ikke som et problem») og i motet han viste da han, for å forbli sine idealer tro, gav avkall på sin karriere.

Fra en samtale med Luke Coppen på The Pillar

Synodos

Det er fascinerende å se hvordan Skriften ord opplyser særskilte situasjoner på uventet måte. Dagens messelesninger følger en syklus fastlagt for flere tiår siden; de er ikke spesielt tiltenkt første retrettdag som forbereder Kirkens synode; men budskapet de bringer synoden kalt til å ‘vandre sammen’ i Ånden er inspirerende. Kirken utfordres: ‘Dere sier, «Herrens veier er ikke rette». Hør nå, Israels hus: Er min vei ikke rett? Er det ikke heller din vei som er urett?’ (Ez 18.25). Med Salmen synger vi: ‘Herre, vis meg dine veier og lær meg dine stier. La din sannhet lære og lede meg’ (Salme 25.4f.). I evangeliet sier Herren til yppersteprestene og folkets eldste: ‘Johannes viste dere rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke’ (Matt 21.32). Paulus på sin side byr oss preges av ‘Jesu Kristi sinnelag’ (Fil 2.5). Det er en krevende vei å gå. Den forutsetter at vi tolker tegnene tiden byr på i det flammende, rensende lys Han bringer som er Alfa og Omega, Begynnelsen og Slutten, den samme i dag, i går, i evighet.

Forbeholdt Gud

Gregor den Store, biskop av Roma fra 590 til 604, taler direkte til vår tid. Der er gode historiske grunner til dét  — på sett og vis var hans omstendigheter, mutatis mutandis, lik våre. Dette er i seg selv en nyttig innsikt for oss, som er overbevist om å leve i en slags historisk unntakstilstand. I en tekst Kirken gir oss i dag (i tidebønnenes lesningsgudstjeneste), skriver Gregor følgende om Erkeengelen Mikael: Han blir sendt av Gud ‘slik at han ved sin handling og sitt navn [som betyr «Hvem er lik Gud?»] lar oss få se at intet menneske kan gjøre det som er forbeholdt Gud å gjøre.’ Nettopp dette nekter vi nå å innse. Vi er besatt av tanken på å skape oss selv, på å definere egen virkelighet for så å kreve, stadig mer gjennom domstolene (her finner du et relevant eksempel) at andre skal bekrefte vår selvbestemte virkelighet som egentlig. Slik fremmer vi den subjektive oppfatnings seier over det som objektivt er gitt. Ja, vi befinner oss i en epistemologisk kamp – det dreier seg om virkelighetserkjennelse. En gammel bønn til Erkeengelen forblir relevant: defende nos in proelio.

Kong Venceslas

Å ikke svare på vold med vold; å åpne våre hjerter for de trengende; å be intenst når vi blir forfulgt; å være forberedt på offer: Imperativene er velkjente for oss. Allikevel er det besnærende og vidunderlig å se dem legemliggjort i et gjenkjennelig livsløp, i en særlig person, om så det var for 1100 år siden. Vi innser at det jo er mulig å følge budene, selv i tilsynelatende umulige forhold.

Standarden evangeliet setter lar seg ikke relativisere. Den viser sitt potensiale når den utleves kompromissløst; når vi gir avkall på oss selv for å nå den. Slik ser vi at våre fattige, begrensede liv ved nåde kan bære rik frukt for himlenes rike. Denslags frukt råtner aldri. Ennå etter mange århundrer forblir den en kilde til liv, glede, kraft. Den er lysende og uforgjengelig.

Fra en preken holdt i Praha i 2021.

Stalins død

Rehabiliteringen av Stalin har i årevis foregått i russisk sammfunnsliv. Jeg tenkte det var på tide å se Armando Iannuccis film Stalins død fra 2018. Ved første øyekast er det ikke åpenbart hvordan emnet kunne bli til en komedie; men Iannucci fikk det til. Besetningen er fremragende. Mange av skuespillerne har sin erfaring mer fra scenen enn fra lerretet. Det gir filmen noe av den verdighet og intensitet vi forbinder med teateret. Det unnskylder også friheter Iannucci tar seg i forhold til historiske detaljer og kronologi. Vi bevitner obduksjonen av et selvdødt samfunn. Kun frykt holder det ennå sammen, såvidt. ‘Humoren’, skrev Anthony Lane i en anmeldelse i The New Yorker, ‘er så beksvart at den kunne ha vært pumpet ut av jorden. Det er hensiktsløst å hevde at filmen er nøyaktig i sin fremstilling. Dog lar fortettingen av tidsforløpet seg tilgi, for panikken og den spyttslikkende angst er så realistisk portrettert. Vi ser et samfunn på terskelen til nervesammenbrudd.’

Forstyrrende lys kastes på mangt som er på ferde nettopp nå.

Glede i tro

I Marilynne Robinsons roman Jack blir hovedpersonen, overbevist om egen fordervethet og i stadig påvente av straff, fortalt av en predikant: » Mister Ames, hvis Herren tror du trenger å straffes, kan du stole på at han gjør det som skal til. Han kjenner din adresse. Viser han deg inntil videre litt nåde, har han sikkert ikke noe imot at du har glede av den.» Jeg tenkte på sitatet da jeg så en dokumentarfilm om Mahalia Jackson. Thomas Dorsey sier i den: «Nøkkelen til Mahalia er åpenbar: Hun hadde glede av sin tro». Jeg vokste opp med Jacksons stemme (moren min hadde LP-plater). Den trøster meg til denne dag. Og jeg lurer på om ikke jeg alltid har mistenkt hva Dorsey sier. Mahalia stod midt i USAs Civil Rights Movement. Hun hadde opplevd mye vondt og hadde få illusjoner om livet, men hennes stemmekraft som «bragte rytmen tilbake fra nattklubbene inn i kirken» er full av glederik begeistring. Så tenker jeg: Mange kunne nok tillate seg å glede seg ørlite grann mer i sin tro.

Ikke på bærtur

Trondheim Stift har nå en biskoppelig vikar for synodalitet. Hva skal det bety?

Vår hellige Far, Pave Frans, har stadig påpekt at den synodale prosess han innbyr oss til vil lære av Østkirkens erfaring av synodalitet. En kvalifisert representant for denne Kirken, Biskop Manel Nin, har minnet om at «veifellesskapet» det er snakk om ikke handler bare om en gjeng troende som rusler sammen på bærtur, så å si, men om Kirken — ecclesia, «forsamlingen» — som vandrer sammen med Kristus. En biskoppelig vikar for synodalitet har dermed som sin fremste oppgave å hjelpe biskopen med å forsikre at alt som skjer i bispedømmet, administrativt og pastoralt, setter fokus på Jesus Kristus og hans evangelium, kilden til nytt liv.

Fra mitt brev til de troende.

Kunst, sjel & vær

Jeg smilte da jeg stod på rulletrappen ned til ankomsthallen på Gardermoen og så dette oppslaget. Det var fint å bli fortalt at en behagelig aften ventet meg ute; også å se at den kroniske eksistensialismen som angivelig preger oss nordmenn har glimt i øyet. Munchs Skrik er et av verdens best kjente malerier, et uttrykk for frykt. Men for en vakker ramme! Det var en aftens kontrastfulle skjønnhet som gjennomboret Munch dengang, i Nice i 1892, i en erfaring han opptegnet både med farver og i ord. «Jeg gik langs veien med to venner, saa gik solen ned. Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen.» Det er påtagelig angst i bildet, kanskje også håpefull spenning. Det Munch følte kan like gjerne ha vært fødselsveer som dødsangst. I alle fall lar han oss erindre, 131 år senere, den skjønne middelhavssolnedgang som fremkalte en ung manns sjelskrise. Derved får vi et nytt perspektiv, kanskje, på egne øyeblikk av ekstrem indre bevegelse.

Byggmateriale

Ida Görres skrev Das Brot wächst im Winter i 1970. Hun priste den «store, løfterike såing» som var skjedd ved Det annet Vatikankonsil, men var rystet over all dekonstruksjon som foregikk i Kirken. Midt i det hele, midt i egen forvirring, holdt hun utkikk etter dem som prøvde å bygge på Konsilets virkelige grunnmur: «Det er for deres skyld at vi, de eldre og avdankede, må ta vare på grunnrissene og frøene, alt det som nå blir glemt. Hvem vet, kanskje kommer en generasjon etter denne som har fått nok av fedrenes ødeleggelseslyst, som vil søke byggemateriale for å bygge tidsbroer mellom det som varvfør og det som vil bli deres . Utvikling skjer aldri, slik vi kunne ønske, i rette linjer eller på enveisspor; utvikling går i sikksakk og spiraler. Ved neste store vendepunkt, må det gamle og det sanne være tilgjengelig for dem som søker det. Det må ikke være blitt malt i stykker av en søppelbil.’ Oppgaven med å bevare og forberede, sier Görres, er betrodd to grupper særlig innen Kirken: «Biskopene og de små i Guds folk.»

Dennoch

I gårsdagens innledningsforedrag til Dennoch-konferansen i Hannover – et samarbeidsprosjekt – pekte Dr Thomas Arnold på aspekter ved vestens modernitet som utfordrer Kirkens forkynnelse. En utfordring er ikke nødvendigvis et hinder. Men han bemerket at en kirkelig retorikk som fokuserer på mangel neppe fører langt. (Jeg fikk meditere over dette senere på kvelden, da en mann kom opp til meg på undergrunnsstasjonen og skrek, «Religion er åndssvekkelse!») Å gå rundt og forkynne at våre samtidige, som anser spørsmålet om Gud for irrelevant, mangler noe vesentlig, vil knapt vekke deres begeistring. Vi risikerer også å tre inn den nedlatende holdning vår Hellige Far ofte fordømmer. I Lisboa sa han til oss: «Eneste gyldige grunn til å se ned på noen, er hvis du er i ferd med å hjelpe ham eller henne opp.» Kristent vitnesbyrd, nå som i oldtiden, må peke mot et overmål, et plus ultra. Det overgår hva mennesker kan klare på egen hånd. Det må utgår fra et vesentlig møte med Gud gjennom Kirken som fører til forvandlet liv. Til syvende og sist, er det kun vitnesbyrdet om hellighet som vil gjøre inntrykk på vår selvforsynte samtid. (Jfr. Strøtankene fra 11. oktober 2022).Illustrasjonen viser El Grecos Sankt Martin og tiggeren fra 1597/99.

Å feire sorg?

I sin innsiktsfullt personlige innledning til The Pillars nyhetsbrev offentliggjort på festen for Jomfru Marias Smerter, skriver Ed. Condon: ‘Tanken om å ‘feire sorg’ er en av de kvasi-selvmotsigende utsagn trosutøvelsen konfronterer oss med. Men er der motsigelse? Jeg tror ikke det. Kjærligheten er vel alltid forbundet med en grad av sorg. På denne siden av evigheten er det å elske stort sett, ihvertfall fra tid til annen, ensbetydende med å lide. Men vi feirer sorgen, og feirer Marias sørgmodige kjærlighet ved korsets fot, fordi vår kjærlighet grunner i håpet om oppstandelse.’ Ja, slik tror jeg også det er. En av de storartede aspekter ved kristendommen, er at den legitimerer sorgen, som ellers faller utenfor sekulærsamfunnets ordforråd. Har man en livsanskuelse uten noen form for transcendens, er opprør eneste mulige respons til sorg – og opprør fører lett til bitterhet. Den 15. september hvert år minner Kirken oss om et konseptuelt rammeverk som lar oss forholde oss håpefullt til sorg. Pergolesi satte en vesentlig tekst for dagen til musikk. Ingen tolkning overgår, såvidt jeg vet, denne.

Kobberslange

I en av Israels definerende opprør under utvandringen fra Egypt, ble folket angrepet av slanger som bet og forgiftet dem. ‘Da sa Herren til Moses: Gjør deg en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, forble han i live (4. Mosebok 21.8-9).’ Kirken lar oss høre beretningen idag, på festen for Korsets Opphøyelse; for i Mose kobberslange så Kirkefedrene et bilde på Kristi lidelse. Historien har umiddelbar, praktisk relevanse for oss alle. Hva er det som sårer meg, uroer meg, kanskje tyner livet ut av meg? Hvis jeg kan sette navn på den tingen og bringe den opp i dagen – sette den på en stang – vil den miste sin kraft. Dette er ren sunn fornuft. Innen troens mysterium åpnes en videre dimensjon. På Korset bragte Kristus lys ut av mørke, som på skapningens første dag, ‘og alt lyset skinner på blir lys’ (Efeserbrevet 5.13). Ja, selv det mørke i meg som er dypest og mest intimt.

Natur

Vår tid tenderer mot å idealisere naturen med dens impulser, dens hunger, ikke mot å transcendere den. Mens folks betraktning over vår natur til andre tider har fokusert på dét som kjennetegner mennesket i forhold til andre arter, ser vi nåtildags en merkelig besluttsomhet som går ut på å vise at vi ikke er annet enn dyr. Det betyr ikke at vår tid er uimottagelig for Ånd. Sjelens fordringer lar seg ofte merke negativt, på grunnlag av smerte. Mens det moderne menneske ugjerne snakker om Gud, innrømmer det gjerne at det føler seg fanget i skapt begrensning. Mens det ikke eksplisitt tror på læren om et evig liv, er det oppslukt av lengselen etter mer. Fast bestemt på å omfavne sin inkarnerte menneskelighet, vet det dog at kroppen peker utover seg selv: Enhver tilsynelatende tilfredsstillelse er så pinefullt midlertidig.

Fra Chastity: Reconciliation of the Senses som utkommer 12. oktober

Å gi slipp på sorg

Takket være et godt tips, oppdaget jeg Rainer Kaufmanns sterke film Løping. Den handler om å takle sorg i fryktelige omstendigheter – i en avgrunn av uforstand som følger et selvmord. Juliane har mistet sin livspartner Johann. Hun sitter fast i en vev spunnet av ulike tråder, noen selvrettferdige, noen selvfordømmende. På et visst plan er hun bestemt på å være ærlig. På et annet plan hengir hun seg til selvbedrag. Men når vår verden taler i grus, hvordan vet vi hva som er reelt? Det er filmens styrke at den fremstiller Julianes gradvise ferd tilbake til virkeligheten, en ferd muliggjort av trauste venner som kan trøste og omfavne, men også si et sannhetens ord. I en vesentlig samtale får Juliane høre: «Du mater sorgen lik et husdyr for at den fortsatt skal bli sittende doven og fet ved din side, kun den forbinder deg nå med det du har mistet.» Vi kan ikke leve på tap over tid, ikke engang på tap som ser ut til å ha tatt bort en del av oss selv. (FAZs anmeldelse finnes her).

Baraniak

Da jeg i dag sammen med bispekonferansen besøkte domkirken i Poznań, ble jeg stående foran graven til Antoni Baraniak, byens erkebiskop 1957-77. Han var blant den kirkelig prominens som ble arrestert av kommunistregimet, utsatt for isolasjon, dype ydmykelser og ulike former for tortur. Myndighetens hensikt var å splitte episkopatet ved å mobilisere Baraniak mot Polens primat, Kardinal Wyszyński. Planen mislykkedes fullstendig. Baraniaks motstandskraft var heroisk. I sin tale ved Baraniaks begravelse, snakket kardinalen om det ‘bemerkelsesverdig dype bånd’ som bestod mellom dem, to biskoper av usedvanlig format.

Jeg undrer på hva de ville ha sagt om krangler og drakamper i dagens kirkeliv.

Du finner en polsk dokumentar om Baraniak her.

Å veie alternativer

Tidebønnene gir oss et stykke (3.3) fra Thomas à KempisKristi Etterfølgelse, en bok utallige kristne før i tiden gikk rundt med i lommen. Dens utfordring taler til oss nå:

‘Mange lytter heller til verden enn til Gud; de følger heller kroppens appetitt enn ting som er velbehagelige for Gud. Det verden tilbyr er forgjengelig og begrenset, allikevel følger folk det ivrig; det jeg lover [sier Herren] er stort og evig, men menneskenes hjerter er numne. Hvem tjener og adlyder vel meg med samme omsorg som vises denne verden og dens herrer?’ Litt senere får vi høre: ‘Jeg har det med å besøke mine utvalgte på to måter: ved fristelse og ved trøst.’ Er dette noe vi tenker på tilstrekkelig, at fristelser vi utsettes for kan være muligheter gitt av forsynet til å modnes i nåde?

 

Ironi

Jeg er ikke så humørløs at jeg ikke ser komedien i denne byscenen langs Karl Johan, et par stenkast fra kongens slott: tre offentlige doer malt i blått, hvit og rødt, oppkalt etter de republikanske dyder. Den er morsom på et vis, ikke minst fordi «Liberté» bærer oppslaget, «Ute av drift».

På et dypere plan blir jeg vonbroten. Denslags representerer en trend: vi forholder oss stort sett ironisk, nå, til idealer. Det er kanskje fordi vi har sett for mye dobbeltmoral og hykleri hos personer som opprettholder dem? Men det er ingen grunn til å trekke inn årene og la oss tas av vinden. Nei, vi burde heller ta oss selv i nakken, granske våre liv og gjøre oss beredt til å endre dem. Et samfunn – det være seg et kirkesamfunn – uten gjennomtenkte, høyt holdte idealer blir ukreativt og kjedelig; og det blir sårbart for alskens tåpelighet.

The End?

Vi feirer en viktig begivenhet i frelseshistorien. Men for noen omstendigheter. Vi kjenner Kong Herodes fra flere avsnitt i evangeliet, også fra Josephus og andre historikere. Vi vet han var en svak hersker, innbilsk og prinsippløs. Hvor gjerne han lyttet til Johannes! Hvor inderlig han gav blaffen i det han hørte! Utover slik ryggradløshet fremstiller dagens tekst ham i en sammenheng som er bentfrem lurvete. Idet han lener seg godt tilbake ved en overdådig middag, er han så betatt av sin stedatters forføreriske sjarm at han lover henne alt — nåja, nesten alt — for å vise sin verdsettelse. Det grufulle som følger ryster ham, men han var bundet av sitt løfte, sitt overmodige, forfengelige løfte. Johannes ble halshugget med det samme, mens gjestene satt ved bordet. En lysten konge, en skinnsyk dronning, et tankeløst barn: Var det da slik det Gamle Testamente skulle ende?

Fra en preken på festen for Døperens martyrium

Nådeløs pietisme

 

En av trendene man snakker om i vår tid, er den som går på en sekularistisk religion, så å si. Man har veldig høye etiske krav utifra en målestokk man kanskje har tilegnet seg ganske nylig; samtidig har man lav terskel for å kaste noen ut og si «Du kan ikke lenger ha noen stemme med her». Det blir en slags uten pietisme uten nåde. 

Ja, og pietisme uten nåde er grusom.

Fra en samtale med Dagen-journalist Tore Hjalmar Sævik om Gudslengsel, menneskeverd og ølbrygging.

 

Flammende skygge

Jeg har på nytt lest Elisabeth de Miribels biografi om Prins Vladimir Ghika, et usedvanlig menneske og en usedvanlig prest, nå saligkåret. Han forble standhaftig og trofast, ‘en håpets pedagog’, slik han gjerne kalte seg selv, i de forskjelligste omstendigheter, fra fyrsters salonger til den skitne fengselscellen han døde i. Siden Miribel skrev i 1987 er det utkommet flere – og bedre – bøker om Ghika. Allikevel har hennes betydelig verdi, ikke minst på grunn av sitatene fra Ghikas egne tekster. Her er et avsnitt som inspirerer og utfordrer meg: ‘Vår evne til å lide står i forhold til vår evne til å elske. Evnen til lidelse er i mennesket den samme som evnen til kjærlighet; ja, den er som dens flammende, fryktelige skygge — en skygge av samme dimensjon, bortsett fra om aftenen, når skyggene forlenges. En åpenbarende skygge som viser hvem vi er.’

 

Brobygging

‘En biskops embete er «pontifikalt». Å være pontifex, er å være brobygger. På grunn av glemselen som nå betegner Vestens forhold til sin kristne arv, er det oppstått et vidt gap mellom det verdslige samfunn og Kirkens sakrale havn. Når man forsøker å hoie på tvers av gapet, risikerer man å bli misforstått, for selv når samme ord brukes på hver side, har de gjerne fått ulik betydning. Det som er tenkt som «dialog» bli lett en dialogue de sourds. Derfor trenger vi broer som kan gjøre det mulig å møtes. Kristne må kunne fremlegge troen i sin fylde, uten pragmatiske kompromisser; på samme tid må de utlegge den på en måte som er begripelig for dem som kanskje ikke vet stort om formelle dogmer. Ofte handler de mest virkningsfullt når de utgår fra almen erfaring, for så å lese slik i erfaring i lys av guddommelig åpenbaring.’

Fra min bok Chastity, som utkommer 12. oktober.

Erobret

Kino kan aldri ha samme intensitet som teater. Men noen filmer bærer preg av en empati så sterk at tilskuerens dog sitter ærefyktig igjen med følelsen av nærvær til tross for skjermens mellomværende. Å se Max von Sydow i Bille Augusts Pelle Erobreren, er å se en ydmyket far som for lengst har gitt avkall på en følelse av verdighet på egne vegne, men som vil gi inntrykk av verdighet for sønnens skyld. Det gjør vondt å se på. Hal Hinson skrev: ‘Dette er en tolkning som utgår fra sener og kroppsledd, ja, som er unnfanget i margen. Von Sydows skuespill uttrykker vesentlig et poetisk konsentrat.’ Hinson er litt flåsete hva resten av besetningen angår. Jeg er ikke enig. Filmen gjorde dypt inntrykk på meg da jeg først så den for 35 år siden. Den gjør dypt inntrykk nå, når jeg ser den igjen. Om så den er et historisk drama, taler den tidløst om fornedrelse, om drømmer som næres og tapes, om forholdet fedre og sønner imellom – og om den besnærende ømhet som bor i menneskehjertet alt til tross.

Magnus

CoramFratribus-uglen på en øl-etikett? Joda. Den første formelle innbydelse jeg fikk som biskop av Trondheim var til en privatomvisning på byens bryggeri E.C. Dahl. Byggmesteren hadde hørt om min brygger-fortid. Et vennskap oppstod, som etterhvert omfattet også bryggmesterne på Alstadberg og Tautra. Så oppstod tanken om å skape et nytt øl rotfestet i vår landsdels rike historie. På Middelalderen var Nidaros virkelig en europeisk by. Erkebispestolen var sentrum for en kirkeprovins som strakte seg til Island, Grønland, Orkney og Man. Kulturell utveksling foregikk hyppig, bragt på havets bølger som du kan se tegnet på etiketten, med én rød bølge som symboliserer martyrenes arv – for Nidaros’ betydning sprang fra Olavskulten. Inspirasjon kom også andre veien, utenlandsfra. Vi har oppkalt ølet etter Magnus, Orkneys skytshelgen, en slektning av Olav, som døde martyrdøden i 1117 (en historie fortalt i denne hymnen). Det sies at Magnus besøkte Nidaros i 1098, året Cîteaux ble grunnlagt. Ølet bør nytes med måtehold.

Beroligelse?

Beroligelse! Er dét det eneste kristendommen har å by et såret hjerte som skriker etter å elske og elskes, å kjenne og kjennes? Må den kristne bare vente mens ilden innvendig brenner ut og levende kull blir til aske? Har han eller hun intet svar på kjærlighetens lidenskap utover resignasjon, med øyne sørgmodig vendt mot himmelen?

Ofte har det sett slik ut. Det er en velsignelse at de siste tiårs kulturelle endring har vist hvor skadelig beroligelsens retorikk kan være, om så den er gjennomsyret av fromhet, hvis den brukes for å kvele menneskehjertet dype hunger. Istedenfor å helbrede, kan bedøvelse i form av abstrakt devosjon da tvert imot bringe sykdom i form av fastlåst ømhet, av sårbarhet surnet til bittert sinne, av ugjengjeldt affektivt behov som søker tilfredsstillelse i avhengighet eller vold, eller som gradvis forstenes

Ansvarlig dogma

‘Dogmet om Marias Opptagelse i himmelen ble definert av Pius XII 1. november 1950. Utenfor Den katolske Kirke – og til en viss grad innenfor – ble pavens konstitusjon Munificentissimus Deus hilst med skepsis. Året 1950 ble første fjernkontroll til TV produsert. Annie Get Your Gun og Sunset Boulevard ble til det året. Kredittkortet ble født i 1950, likeså Stevie Wonder. Og her var Den katolske Kirke i ferd med å uttale seg om ting sagt å ha funnet sted på mystisk vis i forhold til Jomfru Maria for 1900 år siden? Protestantiske kritikere mente at dogmet var en suppe kokt på ubibelske eventyr. Etablerte skikkelser som Barth og Niebuhr mente paven handlet overmodig. Man fryktet at verdens katolikker styrtet hodestups ned i modergudinne-tilbedelse. Enhvers verste anelser synes bekreftet. Katolikker som jobbet for kristen enhet, et økende antall, var bekymret. Jeg kan ikke unngå å tenke at de som hysterisk okket seg over Munificentissimus Deus vel ikke hadde lest teksten. Gjør du det selv, vil du finne at den utstråler fred, argumenterer ansvarlig, i Bibeltro, og er preget av dyp ydmykhet.’ Fra boken Entering the Twofold Mystery.

Dom Godefroy

Etter avslutningsmessen i Lisboa, da paven konkluderte Verdensungdomsdagene, kom en fransk biskop bort til meg og kondolerte med Dom Godefroy Raguenet de Saint Albin, abbeden av Acey. Jeg var vantro. Dom Godefroy hadde nettopp avsluttet en visitas i mitt eget kloster, Mount Saint Bernard. Han hadde sendt meg e-post derfra.  Og nå skulle denne kjernesunne, atletisk sterke mann, forhenværende Navy Seal, ha forulykket i alpene? Jeg kunne ikke tro det. Og kan ennå ikke helt tro det. Tre sterke vitnesbyrd har hjulpet meg: ett av Generalabbeden for vår orden, ett av Dom Mauro-Giuseppe Lepori, og ett av abbeden av Hauterive. De fremkaller mysteriet i Dom Godefroys liv og kall med varsom respekt og broderlig realisme. De hjelper oss å se hvordan Herrens nåde virket i dette usedvanlige liv hvis plutselige ende var foregått av en uselvebevisst sprudlende glede som brøt frem av et velsignet vidåpent hjerte. Requiescat.

Ubehøvlethet

Jeg har fått Alice Habsburgmemoarer lagt i mine hender. Denne distingverte svenske kvinnen, en sagnomsust skjønnhet, giftet seg inn i episenteret av gammeleuropeisk aristokrati og ble med tiden medlem av den polske undergrunnsbevegelse. Hennes sjelsstyrke kan anes fra beretningen om hennes besøk i begynnelsen av Annen Verdenskrig i Galicia, hvor hun håpet å hente diverse ting fra sitt gods i Busk: ‘Da jeg nådde frem til Lvov bad jeg noen spørre bolsjevik-kommandanten som bodde på Busk om han hadde noe imot at jeg kom og hentet noen brev og andre eiendeler jeg hadde fått sendt dit fra Zywiec. Han svarte: «Gjerne får hun komme, men hun kan ikke regne med å vende tilbake til Lvov med hodet velbevart på sine skuldre.» Etter å ha fått et så ubehøvlet svar på min høflige forespørsel, hadde jeg intet valg: Jeg reiste rett til Busk.’ Alice fikk hente det hun søkte og tok sitt hode med seg tilbake for å gjenforenes med husbond og barn. Hennes eldste sønn, den avholdte dominikaner Pater Joachim Badeni kjempet blant norske tropper ved slaget i Narvik.

Aglais io

Oppslått
lå den foran meg på veien:
verdens letteste bok —
den har kun to sider.
Undrende leste jeg de magiske tegn.
Så hevet den seg opp i luften.
Ingen apokalypse.
Bare tre ord fra sommerens
hemmelige åpenbaring:
Dagpåfugløye.

Christine Busta (1915–1987)

 

Todos, todos, todos

I Lisboa insisterte Pave Frans på at Kirken er ‘para todos, todos, todos’. Han sterke utsagn underbygges og opplyses av en tekst fra dagens tidebønner – en preken Augustin engang holdt om den hellige Laurentius. Etter å ha utlagt Laurentius særegne kall til hellighet, minner biskopen av Hippo om at der også finnes andre veier. ‘Herrens have omfatter, brødre – ja, sannelig omfatter den – den omfatter ikke bare martyrenes roser, men også jomfruenes liljer, ektefolks eføy og enkenes fioler. Der finnes overhodet ingen slags mennesker, mine kjære, som trenger å fortvile over sitt kall. Kristus led for alle. Sant er det skrevet om ham at han ønsker alles frelse, han vil at alle skal anerkjenne sannheten.’ Legg merke til den samme retoriske teknikk: Det trefoldige ‘omfatter’ som tilsvarer det trefoldige ‘habet’ i Augustins latinske prosa. Så ingen er utelukket; men alle er kalt til forvandling på grunnlag av sannhet. Herrens vilje er å realisere vårt guddommelige potensiale, å gjøre oss hele og hellige; ikke å la oss forbli i fragmenterthet eller selvtilfreds middelmådighet.

Uventet Bach

Alice Babs, født i 1924, sang i nattklubber fra hun var tenåring. Hun ble noe så sjeldent som en skandinavisk jazzlegende. I følge Svenska Dagbladets nekrolog, skal Duke Ellington ha sagt om hennes røst at den formidlet ‘all värme, livsglädje, rytm och tragik som för mig är jazzens innersta hemlighet’. Alice og Duke jobbet nært sammen, ikke minst da de produserte Serenade to Sweden.

Det er overraskende å høre denne velkjente stemmen (Swing It Magister’n!) fremføre en aria av Bach. Men når du hører Babs synge Jesu, Jesu, Du bist mein, en av de Åndelige Sanger, er det som om stemmen hennes var skapt til det. Den er på samme tid klokkeklar og intens, oppriktig. Én musikalsk genre kan opplyse en annen. Det samme gjelder andre former for kulturelt uttrykk.

Castitas

Was it fear of nature that impelled me towards the supernatural? Such can the strength of conjecture be that it seems more real than reality. I aspired to live chastely, but regarded the endeavour as sheer mortification. It did not occur to me, I think, to see chastity as possessing an intrinsic, never mind life-giving attraction. I thought of it in negative terms, as not being, not doing what lay at the heart of the contemporary image of masculinity. Hence a further complex arose. In a culture glorifying sexual expression, was chastity not somehow unmanly?

If only I had thought of reading Cicero! He could have let me discover that, in the ancient world, the goddess of chastity, Diana, was known not only as lucifera, ‘light-bearing’, but as omnivaga, ‘roaming everywhere’, so sovereign and free.

Fra boken Chastity som utkommer i oktober.

Besluttsomhet

En venn sender meg dette bildet. Det oppsummerer erfaringen av Verdensungdomsdagene.

Det trenger ingen kommentar. Men får meg til å tenke på et par vers fra Salme 51.

Du fryder deg i hjertets oppriktighet og lærer oss visdom i det skjulte. 

La meg høre gledens, jubelens klang, så vil de ben du knuste danse.

Gud, skap et rent hjerte i meg, forny i meg besluttsomhetens ånd. 

Budskapet er blitt hørt og har funnet uttrykk. Man kan bare takke.

Fredfull spenning

Det er ikke lett å sette ord på det som er foregått i Lisboa denne uken. Jeg har aldri vært med på noe lignende. Det har vært folk overalt, nesten alle sammen unge. De har samlet seg i klynger, vaiet flagg og sunget høyt. Mengden har iblant vært overveldende. Trange gater og ungdergrunnstog har vært overfylt. I en annen sammenheng kunne man være blitt engstelig ved tanken på konfrontasjon. Det storartede her, har vært et fullstendig fravær av aggresjon. Istedenfor å lukke seg inn i seg selv, har gruppene rakt hånden ut til andre grupper, på søken etter møter og samtale, ofte ved utveksling av små suvenirer. Jeg fikk inntrykk av at selve Lisboa var blitt et vennskapets sakrament. Det omsvøpet de fastboende også i en fredfull spenning. Opplevelsen har vært kortvarig og intens. Den gir seg ikke ut for å vise en politisk samfunnsmodell. Men det den formidler er reelt, autentisk. Det får én til å innse at et samfunn kan ordnes på brorskapets premisser. Å ha innsett dét, om så det er en stakket stund, er en velsignelse som kan forvandle liv. At en og en halv million unge samles slik, på rent idealistisk grunnlag, uten priser å vinne, kun for å dele noe vesentlig, er et under. Det burde rapporteres på alle avisers førstesider.

Korsvei

Kveldens korsvei i Parque Eduardo VII, ledet av Pave Frans, var et vågalt foretak. Det er risikabelt å planlegge liturgi vågalt. Lett kan den bli bare forestilling. Risikoen ble unngått. Det hele var gjennomsyret av kreativ intelligens, rotfestet i Golgatas mysterium, rettet mot den digre forsamling av ungdoms fra (bokstavelig talt) hele verden. Dansere fremførte meditasjoner til hver stasjon. De var fremragende, syntes jeg, båret av sterk koreografi og vakker musikk. De viste at det er mulig, uten banale kompromisser, å formidle og bære smerte med verdighet og skjønnhet. Lærdommen er viktig. I århundrer har kristne uttrykt den gjennom maleri, skulptur, musikk. Mange av verkene som slik er oppstått er udødelige. Allikevel er det fantastiske å se samme budskap uttrykt gjennom radikalt moderne former. Vår verden trenger å høre det.

Du kan se korsveien her, fra ’45.

Something Great

World Youth Day, that most wonderfully improbable of gatherings, is upon us. At the Night Vigil that closed the meeting in the jubilee year 2000, Pope John Paul II, whose initiative gave birth to WYD told the world’s Catholic youth: ‘It is Jesus you seek when you dream of happiness; he is waiting for you when nothing else you find satisfies you; he is the beauty to which you are so attracted; it is he who provokes you with that thirst for fullness that will not let you settle for compromise; it is he who urges you to shed the masks of a false life; it is he who reads in your hearts your most genuine choices, the choices that others try to stifle. It is Jesus who stirs in you the desire to do something great with your lives, the will to follow an ideal, the refusal to allow yourselves to be ground down by mediocrity, the courage to commit yourselves humbly and patiently to improving yourselves and society, making the world more human and more fraternal.’

Utover Amazon

– Er aksepten av et behov for noe åndelig noe vi ikke vektlegger nok i dagens samfunn?
– Ja, det tror jeg. Det er min tro, og jo eldre jeg blir i stadig større grad også min rasjonelle overbevisning. Mennesket har noe i seg som er en kime av evighet. Noe som kan være en stor kilde til frustrasjon, og sågar til smerte hos mennesker, er at man bærer i seg denne lengselen etter noe evig, men er seg det ikke bevisst.

– Hvordan kan dette motvirkes?
– Jeg tror det kan motvirkes først og fremst ved en slags bevisstgjøring om at jeg har noe i meg som ikke mettes i det umiddelbare, men som fordrer meg til å utvide min egen tilværelse til å bli på høyden ved min lengsel. Det handler om å innse at jeg har noe i meg som tørster etter noe uendelig, og som ikke lar seg tilfredsstille med et klikk-kjøp fra Amazon.
Fra en samtale med Ulrik Alver Solli

Verdensanskuelse

På sin 70-årsdag anerkjente Romano Guardini hva han skyldte Max Scheler. Filosofen sa en gang til ham: ‘De må gjøre det som faktisk ligger i ordet «verdensanskuelse», ja, De må se på ting, på mennesker, på verden, men som en ansvarlig kristen gjør det, med formålet å uttrykke vitenskapelig det De ser.» Dette, sa Guardini, var hva han var endt opp med å gjøre. Han satte seg fore å betrakte ‘troens møte med verden. Og ikke kun i almen forstand, slik teologer forholder seg til spørsmålet på ulike vis, men i forhold til verden i dens særegenhet: Kulturen og dens former, historien, samfunnslivet osv.’ Etter å ha holdt på med slikt arbeid i flere tiår, sa han på sin fødselsdag i 1955, kun elleve år etter at Annen Verdenskrig tok slutt, ‘har jeg innsett hvor viktig oppgaven er, og hva som kan skje når den ikke utføres.’ Ord som maner til ettertanke.

Liv på dypet

På gresk er ordet for en bystat, den grunnleggende samfunnsenhet, polis. Å være et «politisk vesen» er å være én som innser at mennesket, for å trives, må inngå i en organisert sammenheng. Også andre vesener fører en organisert tilværelse. Tenk på livet i en bikube. At mennesket dog i større grad enn bier er et politisk vesen, tar vi vel for gitt.

Jeg tror erkjennelsesmessig overfladiskhet, kon­septuell utarming og ordfattighet er problemer for folkehelsen i vår tid. Vi lever dypt; vi erkjenner og føler dypt: Sånn er vi. Men færre og færre har ord å sette på dypene de opplever, føler og erkjenner. De står sårbare overfor forenklende, banale merkelap­per og tilbud om re­etikettering. For å leve – overle­ve – må vi øve oss i å leve på dypet, i der å møte oss selv og andre, tolke meningen med fryd og smerte.

Fra min bok Å finne sammen: Politiske innspill, lansert denne uken.

Varig age

Som en fortelling innenfor en fortelling om skapende uttrykk, dikter Stefan Andres frem sammenhengen som kan ha fått El Greco til å male Utsikt over Toledo i 1599/1600. Det hele begynte en sen aften, skriver Andres, da fjern torden lot seg høre som om den var ‘nattens tilbakeholdte gjesp’. Den gjorde luften tung og tykk. Et nytt skrall ‘brast lik et ankerkjede’ ut av nattens mørke. Maleren ‘trakk været til seg slik en svamp suger til seg vann, han ble oppfylt av det, rystet av blålig lys. Hvert lyn lot seg føle langs ryggraden lik en kuldegysning. Tordenen lød på huden hans like meget som i ørene. Etterpå piplet farver frem gjennom hans porer og gled ned på lerretet. Og der, noe senere, stod Toledo på sin høyde midt i en storm, skremmende opplyst i et spøkelsesaktig nu. Bildet lar oss frykte at neste øyeblikk kan bringe evig mørke, selv om jo kun malt lyn forblir og lar vår age vare.’ Fortellingen er et uttrykk for ren fantasi. Men se nøye på bildet. Kan ikke Andres ha hatt rett?

Det vakre

Det er godt å se se selv fra utsiden i blant. Da jeg i morges slo opp Navid Kermanis storartede Vantro Undring for å sjekke et sitat, ble jeg slått av hva han, en muslim, sier om viktigheten av å beholde det vakres dimensjon i kristendommen. Han innser at det er en kamp mot mange odds. ‘Det rekker å stikke innom en vanlig søndagsmesse i Berlin for å fastslå hvor åpenbart dagens kristendom mangler skjønnhet i sitt uttrykk.’ Samme fenomen kan sees på verdensplan. Jeg tenkte på disse tingene nylig, da jeg besøkte en utstilling om Urban VIII i Palazzo Barberini. Urban var pave 1623-44, i en tid da Den katolske Kirke etter Trentkonsilet bevitnet en revolusjon i omsorg for de fattige, syke og trengende. På samme tid var Urban VIII en innsiktsfull mesen for kunsten. Han var bevisst at også den utgjør en vesentlig dimensjon av sann gudstjeneste. Som Kermani skriver: ‘Ingen Gud gjøres stor av fattigdom alene.’

Mot lettvinthet

Laure Adler taler klart. Hun innleder en lang samtale med George Steiner med å spørre: ‘Så er det denne armen, da, funksjonshemmingen, denne fysiske tingen’. Har Steiners visne arm fått ham til å lide, vil hun vite? Han svarer: ‘Den har satt meg i stand, tror jeg, til å forstå tilstander, visse former for smerte en syk kan oppleve, innsikter som ligger utenfor rekkevidden til en Apollos velsignet med vakker kropp og storartet helse. Hva er forbindelsen mellom fysisk og psykisk lidelse og visse former for intellektuell virksomhet? Dette er noe vi ennå knapt vet noe om. La oss ikke glemme at Beethoven var døv, at Nietszche led av fryktelig migrene, at Sokrates var stygg. Det er interessant å se i andre dét de har måttet beseire. Når jeg treffer folk, spør jeg meg selv: Hva har han eller hun gjennomlevd? Hva er hans eller hennes store seier — eller store nederlag?’

Uimotsigelig

Historikeren Zara Steiner døde i 2020, ti dager etter mannen George, etter 6o års ekteskap som lot de to utfylle hverandre. De møttes takket være to professorer på Harvard som veddet på at, traff de først hverandre, ville de gifte seg. Slik gikk det. Zara Steiner skrev sprenglærde bøker om politiske forhold i Europa mellom Verdenskrigene. Da jeg snublet over en nekrolog fra The Guardian ble jeg slått av bemerkning om forsoningspolitikk på 30-tallet: ‘Zaras kritikk av Chamberlain, Eden og Halifax, håpløst uskikket i forhold til diktatorenes brutale verden, er uimotsigelig. I sitt studium av internasjonale forhold i mellomkrigstiden hadde hun, sa hun, truffet ‘få helter, to onde titaner, så et mangfold av kjeltringer og skurker’.’ Det gir et nyttig perspektiv når man leser nyheter nå, for vår tid vil helst frembringe helter, men er blåøyd når det gjelder diktatorer. ‘I sine siste år’, skrev David Reynolds, ‘merket Zara Steiner at lysene var i ferd med å gå ut. Hun håpet at dette ikke pekte mot at mørket ville seire på nytt’.

Redde eller tjene?

En ung mor skriver til meg:

‘Jeg har vunnet tilliten til en del prester, og derved fått innsikt i både deres gjerning og deres smerter. Ved å se hvor menneskelige de er, får jeg ydmykt enda større aktelse for, enda større kjærlighet til prestedømmet; jeg ser også hvordan mange, selv de aller beste, såres av dagens klima. De er gjenstand for en viss håpløshet når prinsippet ‘Jeg vil tjene Kirken’ viker for parolen ‘Jeg må redde Kirken’. Vi trenger hyrder og prester som virkelig er hengitt sin misjon, som heller faller på kne i det skjulte enn å storme gjennom verden uten å iføres ydmykhetenes sele.’

Det er godt å bli påminnet.

 

Tonen

Takknemlig oppdager jeg forfatterskapet til Stefan Andres (1906-70). Hans nitidig kodifiserte beretninger fra 30- og 40-tallet lar oss ane livets kontur under et totalitært regime. Forsiktig, men hørbart taler hans menneskets frihets sak. En kompleks novelle fra 1943, ‘Vi er Utopia‘, iscenesetter et møte som finner sted i løpet av den spanske borgerkrig. To menn fra motstridende fronter treffes i løpet av en natt med intens krigføring. Den ene er en fallen prest; den andre er offiser med tynget samvittighet. Samtalen mellom dem gjengis på et vis som er fullkomment balansert, med evne og vilje til å trenge hinsides stereotyp fordom. Den forhenværende presten merker noe dypere i offiserens samvittighetskval og spør: ‘Var De aldri lykkelig?’ Andres beskriver responsen: ‘»Lykkelig?» Don Pedro uttalte ordet og lyttet til det slik en musiker lytter til tonen fra en stemmegaffel.’

Mange av oss trenger å høre den tonen på nytt, for å stemme livet deretter.

Traumatisk tap

Gudskjelov fortsetter Rabbi Sacks-stiftelsen med sin postliste slik at vi som er innskrevet ennå får del av Jonathan Sacks’ innsikter og lærdom. I ukens forsendelse, lar han en personlig opplevelse av sorg og nederlag opplyse et mystisk avsnitt av 4. Mosebok. Skriften setter oss i kontakt med dyp erfaring:

«Vi mestrer ikke alltid våre følelser. Og vi er ikke forberedt på egne erfaringer av tap om så vi er vant til å trøste andre. Vi er inkarnerte sjeler. Vi består av kjøtt og blod. Vi blir eldre. Vi mister dem vi elsker. Utad gjør vi hva vi kan for å holde masken, men innad gråter vi. Allikevel går livet videre. Det vi tok fatt på vil andre fullføre. Mennesker vi har elsket og tapt lever videre i oss, slik vi lever videre i dem vi elsker. For kjærligheten er sterkere enn døden, og det gode vi gjør er udødelig.»

Du finner teksten i sin helhet her.

Ansikt til ansikt

Forrige uke så jeg dette marmorhodet i det Arkeologiske museum i Nikopolis. Det er en skulptur hugget omkring år 200, på Caracallas tid. Jeg ble rørt og forfjamset. Jeg stod og beundret hodet en stund, gikk så videre; men var nødt til å vende tilbake. Det var som om damen prøvde å si meg noe. Jeg hadde inntrykk av å ha sett henne på vei ut av en frisersalong, med nylagt hår, samme formiddag nede i Preveza sentrum. Det er utrolig at en sann kunstner kan formidle personlig nærvær slik at vi mister pusten etter tusenvis av år. For å ha et nærvær som kan formidles videre slik, må jeg først oppdage og fordype det. Gregor den Store skrev om den hellige Benedikt at han tilbragte en viktig periode av sitt liv ‘alene med seg selv for den Høyestes åsyn’. Slik ble han gjort rede for bestemmende møter. Å leve sånn er mer krevende enn vi kanskje tror. Er det ikke slik at vi ofte, heller enn å møte oss selv på dypet, løper bort fra oss selv?

Oppgave

Da Biskop Meletios Kalamaras ble vigslet til metropolitt av Preveza den 28. mars 1980 – og derved trådte inn i en situasjon belemret med mange skandaler – sa han: ‘Enhver biskop, enhver prest må bære bud om fred, han må være en kilde til ro for sjeler som er oppbragt av hvilkensomhelst grunn. For å leve slik, må han ikke søke heder for seg selv; han må etterligne Kristus som, når han ble hånet, ikke svarte igjen, som led uten å true (1 Pet 2,22). Han må alltid være forberedt på å si fra dypet av sitt hjerte: «Herre, tilgi dem som hater oss og gjør urett mot oss! Vis dem din miskunn og før dem inn i ditt Rike!» Men hva prestens oppgave angår, er dette ikke nok. Vårherres Jesu Kristi fremste oppgave var å oppofre sin sjel, hele seg selv, for å frelse verden. Da Herren innførte disiplene i dette mysteriet, sa han: «Mine venner, pass på at ingen frykt får komme mellom dere og meg. Om jeg lider, er det for verdens skyld. Er dere mine venner, ja, da må dere følge mitt eksempel.»‘

Hvis vi virkelig søker remedier mot klerikalismen, er det vel her de finnes, i en slik innstilling, en slik sjelstilstand.

Orientale Lumen

Den hellige Benedikt, Europas skytshelgen, var seg bevisst å være arving til en arv fra Øst. Han så den som en vesentlig del av skattkammeret han i Regelen referer til: en abbed skal der finne både nytt og gammelt til inspirasjon. I Orientale Lumen understreket Johannes Paul II at vi ‘som hører til den katolske Kirke av latinsk tradisjon  blir godt kjent med denne skatten’. Han påpekte gjerne (med hjelp av en metafor Vyacheslav Ivanov hadde skapt) at Kirken må puste med begge lunger, én vestlig og én østlig, for å unngå kvelende provinsialisme og fastlåsthet i umiddelbare forhold: ‘I dag føler vi oss lett som fanget i nuet. Man har inntrykk av at mennesket har mistet sansen for å høre til i en historie som går forut for oss og vil fortsette etter oss. De østlige Kirkene gir oss et særlig eksempel på hvordan vi kan plassere oss mellom fortid og fremtid, med hjertet fullt av takknemlighet for alt vi har mottatt og alt vi får forvente, med en klar sans for kontinuiteten vi kaller Tradisjon og for eskatologisk forventning.’ Vi som tilhører den latinske Kirken i dag, ånder vi utifra full kapasitet?

Sommerferie

CoramFratribus tar pause i et par uker.

Takk for interessen du viser siden.

Jeg ønsker deg en god, lys sommer – lik den det synges om her.

+fr Erik Varden OCSO

Samvittighet

Lenge har jeg verdsatt Jennifer Bryson’s innsats for å spre kunnskap om Ida Görres, hvis innsikter taler så klokkeklart til vår tid; men det var først denne uken, takket være Luke Coppens uunnværlige Starting Seven, at jeg lærte noe om Brysons eget liv og arbeid i Guantanamo Bay. Det hun sier om erfaringen der, er verd å lese. Særlig ble jeg slått av hennes tanker om samvittighet. Samvittigheten, minner hun oss om, er ikke et fullkomment software vi bærer i oss fra unnfangelsen av. Samvittigheten må formateres. ‘Jeg visste lite om hvordan man lar sin samvittighet forme før jeg kom til Guantanamo, om jeg så hadde vært katolikk i 13 år. […] Det Guantanamo fikk meg til å innse var, først og fremst, at samvittigheten må formes før de store vansker dukker opp. Og siden vi ikke vet når det kan være, er det på høy tid å ta fatt på jobben med å la samvittigheten formes her og nå.’ Dette er et nøkkeltema hos Görres også. ‘Begriper vi at der finnes et kosmisk nivå av rettferd og at vi alle, som mennesker, må møte vår Skaper’, legger Bryson til, ‘får vi et videre perspektiv’ på valg vi må ta i nuet.

Teleologi

I en fornuftig anmeldelse av Matt Walshs film What is a Woman (Strøtanker 3 juni), skriver Abigail Favale: ‘Prevensjonsmidler har omformet vår kulturelle forestilling i forhold hva det vil si å være mann eller kvinne. Kollektivt har vi glemt hva hensikten er med sex, at sex har en teleologi som utgjør grunnlaget for måten kroppene våre er satt sammen på. Når gender ikke lenger forbindes med å generere liv, blir det til noe bentfrem estetisk, et tegn som ikke peker mot noe. Når tegnet så må bære byrden av å gi mening til kroppen, blir kjønnets ytre tegn intenst viktige — for viktige. Vi ser på kjønn som performativt, som uttrykksform, for det er alt kjønn står igjen som: et performativt uttrykk. Disse kjønnsladede signaler formes dertil i stadig større grad av konsumisme og pornografi, sjelløse krefter. Vi er hva vi ser på, kjøper, har på oss, klikker på. Femininitet og maskulinitet er blitt produkter, kostymer, ja, varer.’ Det er slående å lese Humanae vitae på nytt i lys av slik innsikt.

Visdom

Lyuba Yatskiv er en av vår tids virkelig betydelige kristne kunstnere. Hun har nå fullført en apsismosaikk i Den hellige Visdoms kirke ved Ukrainas katolske universitet. Arbeidet er fabelaktig. Det henter sin inspirasjon fra Ordspråkene (9,1-6): ‘Visdommen har bygget sitt hus, hun har hugget til sine syv stolper. Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord.’

Subtilt har Yatskiv skapt en enhet av gammeltestamentlige temaer og sakramental symbolikk. For noen engler! Det hele er gjennomtenkt, fullkomment harmonisk, med sikker linje- og farveføring. Yatskivs kunst gir oss en standard vi kan bruke for å bedømme andre samtidige forsøk i kristen mosaikk-kunst.

Victoria Emily Jones skrev om hennes prosjekt i 2018. Du finner artikkelen her.

Enkelt evangelium

Roberto Abbados iscenesettelse av Madama Butterfly ved operaen i Roma blir shabby når vi beveger oss inn i annen akt – Butterfly og Suzuki går dårlig kledd og bor på en byggeplass. Først irriterte det meg, så så jeg hensikten: vi får se at bedrag er uglamorøst. I første akt forteller Pinkerton konsulen i Nagasaki om sitt hell. Han har fått leiekontrakt på et hus. Den er gyldig i 999 år, men kan avlyses ved hvert månedsskifte. Bruden han vil plassere der kostet ham en slant, 100 yen. Han synger en hymne til den foretaksomme mann: ‘Loss kaster han slik det passer ham. Livet er knapt verd å leves, kan han ikke vinne det vakreste og beste’. Konsulen svarer, È un facile vangelo – ‘Det der er et for enkelt evangelium’. Han prøver å få Pinkerton til å innse at for Butterfly er bryllupet reelt. Hun gir seg selv hen med kropp og sjel. Pinkerton nikker: Han er ingen ond mann, ser bare ikke hensikten med varige bånd. Når han ved operaens slutt endelig innser at Butterfly er et levende menneske, ikke et leketøy, er det for sent. Hans utrop kommer fra hjertet, men mangler dybde. Tragedien var forutsigbar. Han har virket den. Pinkerton inkarnerer narsissistisk kjærlighet. Han forekommer underlig samtidig. Hva Butterfly angår, er hun tidløs i sin oppofrende, tålmodige venten. Denne tolkningen av rollen forblir vel uovertruffen.

Røster som forblir

Det er ikke lett å snakke om døden når den gjelder mennesker vi elsket, og det blir ikke nødvendigvis lettere med årene. Så det er balsam for sjelen å høre en røst som kan – og slik kan hjelpe oss til å finne vår egen røst i forhold til skjult, kanskje ennå uartikulert sorg. I et essay forleden dag, reflekterte Daniel Capó med verdighet over årsdagens for sin lillebrors død: ‘Når vi dør, går vi over til å høre andre mennesker til, til å bli del av andre. Vår røst forblir lik en arv i andres sjeler. Det er vårt ansvar å bevare en arv som ble oss overgitt i det øyeblikk vi lærte kjærligheten å kjenne. Ja, vi plikter å forbli trofast mot lyset vi har mottatt, for å nære det og beskytte det fra verdens misere, slik at vi kan gi det videre til andre. Vårt personlige lys forutsetter gjenskinnet fra mange andre lys og fra en kjærlighet som, i blant, ved døden kan fortone seg fryktelig. Dog etterlater kjærligheten en dypere, mer uforgjengelig sannhet inni oss.’

Undergravd mysterium

Et Festschrift fra 2018 beskrev Pater Elmar Salmann som ‘hverken konservativ eller liberal, men heller klassisk og frigjørende’. Beskrivelsens opphav angis ikke, men det ville ikke forbause meg om den var Salmann selv, som vil ha uttrykt den som et forsett. For han er en mann som stadig er målrettet underveis. Enhver kan se det i et leseverdig intervjuOsservatore Romano. Blant annet sier han at ‘Konsilet førte til en humanisering av det kristne budskap, åndeliggjort i lukansk toneart – vi lever i Det tredje Evangeliums æra – en dramatisk, usedvanlig prosess som har sammenfalt med min egen livshistorie. Dog har ikke humaniseringen gjort oss menneskeligere. Det jeg mener er: Den har ikke gitt mysteriet en profil. Eukaristien er idag et ‘broderlig måltid’. Greit nok, men hvor har vi gjort av Mysteriet, realpresensen, Jesu lidelses tilstedeværelse? Spenningen er blitt presset i retning av å gjøre Mysteriet begripelig. Som følge, har vi mistet Mysteriet som sådan. Den humaniserte kristne undergraver mysterienes rammeverk og derved også Kirkens rolle.’

Ords følger

Det sies om Dayan Chanoch Ehrentreu at han en gang ikke tillot at en person som hevdet å ikke tro på Torahs guddommelige opphav skulle få lese den hellige tekst i synagogen. I vårt inklusivitetsfikserte klima, synes det sjokkerende. Dayanens argument var imidlertid enkelt og greit, bygd på sunn fornuft, ikke ideologi: Skulle leseren ha ‘fremlest den liturgiske velsignelsen, «Å Gud, som gav oss sannhetens Torah», ville han ha begått den store synd å gi falsk vitnesbyrd for noe han ikke anerkjente. Ehrentreu var alltid overbevist om at ord har følger.’ Det er en dypt bibelsk overbevisning som oppsummerer en viktig dimensjon av Skriftens åpenbaring. Samfunnet trenger sårt et slikt perspektiv i en tid som devaluerer ordet — og ikke bare i verdslig sammenheng. Er jeg meg bevisst, for eksempel, hva følgene er av det ‘Amen’ jeg stadig uttrykker som del av liturgisk bønn, av innsatsen ordet forplikter meg til?

Integritet

Jeg har lært å kjenne og verdsette Sibylle Lewitscharoffs stemme posthumt, ansporet av nekrologene offentliggjort etter hennes død den 13 mai år. Hun var en gedigen forfatter, en vittig dame – og en vidunderlig leser av andres verker. I en forelesning holdt i Wien i ’16, befattet hun seg med Dantes vedvarende innflytelse ved å diskutere ulike tilnærminger til oversettelse, svært opplysende. Hun påpeker at Dante hjemsøker Samuel Beckett og den ‘negativitetens estetikk’ som kjennetegner mye moderne litteratur: ‘Den moderne roman handler vesentlig om sammenbrudd. Det er dét den lever av. Lykken er blitt et tema for Kitsch-litteratur.’ Dante kunne lære oss å sette lykken som mål, å gjenoppdage håpet. Lewitscharoff gav slik motstrømsaspirasjon uttrykk i sin forfatterskap og i sitt liv. Hun fikk diagnosen MS i 2010, og opplevde vanskelige år. Ikke lenge før hun døde, bemerket hun med en typisk blanding av alvor og ironi: ‘I den kommende verden forestiller jeg meg en åndelig-inkarnert, herlig skjønnhet i ny forfatning. Jeg håper på en ny forbindelse med kroppen – jeg er ikke så begeistret for den gamle.’

De venerabili

Mozarts Litanier til Alterets høyhellige Sakrament (K 243), et ungdomsverk, oppføres sjelden nå, men var høyt verdsatt i sin tid. Den 20 november 1778, etter å ha endevendt hauger med manuskripter, skrev Mozart heseblesende til sin far: ‘Nå holder de alle, selv Herr Prelaten, på med å mase på meg og vil ha litaniet til det Allerhelligste. Jeg sa jeg ikke har det med meg. Og var ikke egentlig sikker. Jeg lette, men fant det ikke. Så sa jeg, skriv til min Far. Nå gjør de som de ønsker.’ Leopold fant partituret, heldigvis, sendte det avgårde, og la ved regning. Han forsikret senere sønnen at verket var blitt oppført ‘under de store prosesjonene, med full applaus’. Verket forblir en musikalsk katekese. Spiss ørene ved ‘Stupendum supra omnia miraculum’. Viaticum-satsen kan trekke selv den mest hardhjertetede lytter ned på knærne. Du finner litaniteksten her.

Manna

La oss huske at Eukaristien er vesentlig føde for pilgrimmer – ikke et kosttilskudd for folk som er på ferie. Eukaristien er manna for dem som daglig må komme seg litt videre, som streber fremad for å bli verdige, en dag, til å tre inn i Faderens hus og til der å føle seg hjemme. Reisen gjennom eksil vil ha lært dem hva det betyr å komme hjem.

Eukaristien er både et pant og en utfordring. En av dagens liturgiske tekster sier det slik: ‘Livets Brød vil innlemme oss i seg selv hvis vi forvandles til å ligne ham ved et rent sinn, klippefast tro og fullkommen kjærlighet.’ Her finner vi veikartet vi følger. Styrket av brødet fra himmelen, fortsetter vi vår forvandlingsreise med iver, kjærlighet og takk.

Fra en Corpus Christi-preken

Å være prest

I Vesten blir seminaristene færre; presters gjennomsnittsalder stiger. Kirker stenges. Samtidig spør folk, ‘Trenger vi prester? Er de ikke en levning av et tilbakelagt patriarkalt system?’ En del av problemet er følgende: Vi har utviklet et syn på prestens oppgave og kall som er rent funksjonelt, beskrevet som ‘pastoralt’, det vil si utifra et mål om å være hjelpsom og snill mot andre. Dog trenger man ikke å vigles for å være snill og hjelpsom. Hva er det da en prest vigsles til? Evangeliet er radikalt: ‘En god hyrde setter sitt liv inn for fårene’ (Joh 10,11). På disse premisser er en pastor kalt til et livet preget av hengivenhet inntil døden, kalt til å bli, lik Mesteren, både hyrde og lam, fullstendig innlemmet, med hver pore av sitt vesen, i et prestelig offer. Jeg så nettopp igjen Robert Bressons filmatisering av Bernanos’ En landsbyprests dagbok. Filmen er mørkere enn boken, men når samme dyp. Så slår det meg: Der fantes en tid da en katolsk prests liv ble allment oppfattet (filmen tiltrakk et bredt publikum) som et utlevd drama preget, nettopp, av offer; som inkarnasjonen av radikal nestekjærlighet rotfestet i, og opplyst av, korsets mysterium; som en sakramental eksistens. Denne oppfatningen er sann. Vi må finne ord og bilder for å gi den nytt, troverdig uttrykk.

Om sinne

Vi anklager lett andre for å forstyrre vår sjelefred. Men kan en annen berøve meg virkelig fred? Vurdér Dorotheos av Gazas syn på saken (jeg sammenfatter et avsnitt fra hans 13. foredrag), Dorotheos forestiller seg en munk som sitter rolig og driver med sitt. Så dukker en medbror opp og sier noe ubehagelig. Munken blir sint, og rettferdiggjør seg selv: ‘Hadde ikke denne broren kommet, sier han, og ytret ord som oppbrakte ham, ville han aldri ha syndet. Denslags tale er latterlig, uten fornuftig forankring. Dét at han i det hele tatt svarte på det som ble sagt i omstendighetene, åpenbarer det lidenskapelige sinne han bar inni seg. En medbror kommer og sier et enkelt ord, og sporenstreks spyr han ut all bitterhet og urenhet som ligger gjemt i ham! Han skulle være sin bror takknemlig, for han gav ham en anledning til gavn.’ Det er et faktum at mange bærer på uerkjente reserver av sinne, ofte rotfestet i sårethet. Slik bagasje gjør oss ufrie. Vi bør glede oss når den gjøres kjent for oss; så brette ermene opp og sette i gang med en utrivelig, men nødvendig oppgave: Å tømme og rense septiktanken.

Ikke fordummende

Jeg er ingen utpreget tegnefilmentusiast, men Cartŵn Cymrus serie fra 90-tallet med bibelfortellinger, Testament: Bibelen animert, har begeistret meg. Billedspråket er vakkert. Historiene er ansvarlig gjenfortalt. Det finnes en pedagogisk håndbok fra Storbritannias Bible Society full av kreative forslag, som for eksempel å føre barn videre inn i beretningen gjennom stor musikk og diktning. Der finnes poesi i filmene. I den som handler om Moses, sier Israels fremtidige befrier, sittende om natten i Jetros beduintelt, i rolig og fortrolig samtale: ‘Jeg ble unnfanget i trelldom, født i dødens stank. Våre stammer har vokst veldig. Ramses så et opprør komme mot seg, og skar derfor avstandenned  mellom fødsel og død. En radig innhøsting kvittet ham med våre sist-fødte og men hans egen angst. Hvem var så jeg, for å bli værende igjen etter slik mørk kalkulasjon? En gjøkunge som seilte inn i Egypts rede. […] Jeg var nok elsket, men på en måte som var tung å bære. […] Uærlig ervervet jeg mitt liv. Nå søker jeg et annet.’ Det er en fryd å finne en kateketisk ressurs for barn som ikke er forenklende. Moses lyder som en walisisk dikter. Og jeg mener det som et kompliment til seriens produsenter.

Fullstendig utleverthet

Teologien har til alle tider slitt med å uttrykke Treenigheten adekvat. Alle har vi vel vært utsatt for triangeldiagrammer som reduserer dette sublime mysterium til noe absurd. Åpenbaringen av en treenig Gud, går nettopp ut på dette: at den høyeste form for Væren, opphavet til alt som er, ikke er ett urørlig prinsipp, men en strøm av liv, fullstendig utleverthet, en jublende begavelse som ser bort fra seg selv mot andre for å gi alt og samtidig motta alt. Det siste århundres vitenskap har vist oss universet som sydende dynamisk og ekspansivt; ingen ting står egentlig stille; alt går mot et mål. Slik aner vi hvem Gud er, han som skapte alt utfra det han selv er. “Ved ham er det vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17:28); ved ham er det vi elsker og lengter etter å elskes; og i hans kjærlighet finner vår egen sin fullbyrdelse.

Fra en preken på festen for Den hellige Treenighet

Kvinnelighet

Hva er en kvinne?, en film av Matt Walsh, er sett av millionvis av mennesker. Spørsmålet filmen stiller er reelt. I våre dager avstedkommer det forfjamselse i uventede sammenhenger. For omtrent et år siden berettet (fra 37.45) Professor Hanna Barbara Gerl Falkowitz om en avstemning som nylig hadde funnet sted innenfor rammen av Tysklands Synodaler Weg. Det var kommet forspørsel om at utelukkende kvinner skulle få stemme, noe forsamlingens regler tillot. Alt syntes å være klappet og klart, inntil en deltager spurte, ‘Men hva er en kvinne?’ Ingen hadde et adekvat svar. En løsning ble funnet. Man tillot dem å stemme som ‘ikke var menn’. Gerl Falkovitz omtaler beslutningen som ‘utrolig interessant’, og legger til: ‘Her befinner vi oss altså tilbake før Simone de Beauvoir, før feminismen’: Hva kvinnelighet betyr, får kun uttrykkes negativt, i det ingen positiv definisjon er akseptabel. Intellektuelt sett, er diskursen gått i vranglås. Intellektuelle vranglåser vedvarer aldri særlig lenge. Mennesket, menn og kvinner, er nå engang slik anlagt at det hungrer etter mening, og ikke har tålmodighet på sikt med meningsløshet.

Flerstemthet

Menneskets øre består slik at det er i stand til å oppfatte flere stemmer samtidig og til å høre dem som en enhet. Vestens musikkhistorie er historien om utvikling fra gregorianikkens sublime, men strenge monodi til stadig mer kompleks polyfoni. Også våre sinn er utstyrt for å begripe polyfont, men dette er en evne som må opplæres og dyrkes. Det ser dessverre ut til at vi bruker evnen stadig mindre. Jeg blir ettertenksom av noe Micah Mattix bemerker: ‘Før i verden så man utdannelse som en innføring i samtalen som utgjør sivilisasjon; nå forstår utdannelsen seg selv først og fremst som et problemløsende og kunnskaps-skaffende tiltak. Studenter øver seg i enstemthet. Slik utdannelse er barbarisk, samme hvor sofistikert den måtte fortone seg. Oakeshott skrev engang at tiltagende monopolisert diskurs ‘ikke bare vil gjøre det vanskeligere for andres stemmer å bli hørt, men vil få det til å synes riktig at de ikke skal høres’.’

Helt og holdent

For 25 år siden gikk jeg på et lite teater i Paris for å se Corneilles Polyeucte, historien om en tidlig romersk martyr. Jeg hadde lest stykket på forhånd, men det er noe annet å høre replikker deklamert. Jeg var uforberedt på styrken av Polyeuctes sindige ord: ‘Jeg er en kristen helt og holdent’. Da jeg forlot teateret, tenkte jeg, ‘Er jeg?’ Jeg ble minnet om opplevelsen i morges da jeg på nytt leste historien om den hellige Justins martyrium. Justin ble halshugget i 165, da Markus Aurelius var keiser. Grusomme ting kan skje i statsmaktens navn selv under en opplyst hersker. Da Justin ble bedt om å fornekte sin tro, svarte han simpelthen, ‘Jeg er en kristen’. Justin var lærd. Han hadde tenkt og studert seg frem til tro. Han var ikke innstilt på å gå på akkord med sannheten: ‘Intet fornuftig menneske forlater fromhet til fordel for uhyrlighet’. Å handle slik, ville være idiotisk, og idioti er mennesket uverdig. Dog var der mer på ferde. Utvilsomt kunne Justin ha kommet med samme bekjennelse som hans venn Hierax: ‘Kristus er vår sanne far, troen på ham er vår mor’. Jeg er født av enheten dem imellom. Jeg ønsker å bestå deri helt og holdent.

Guds fryktelige nåde

Edith Hamiltons bok Grekernes vei er en sivilisasjonsmarkør. Den 4 april 1968, foran menneskemasser i sorg og opprør over mordet på Martin Luther King, siterte Robert F Kennedy utenat, ‘Mens vi sover, drypper sorgen, ute av stand til å glemme, dråpevis ned på vårt hjerte inntil vi, håpløst og motstridig, mottar visdom ved Guds fryktelige nåde’. Dette er Aiskylos i Hamiltons versjon. Spesialister vil si at den ikke er særlig nøyaktig. Leser man Hamilton idag, er man seg hennes skolefrøkenpreg bevisst. Men hennes grunnleggende innsikt fascinerer ennå: ‘De gamle grekere stod overfor livsbetingelser som ikke ligner våre, men vi skal aldri glemme at, mens folks tilværelse endrer seg på utsiden, endres innsiden lite; læreboken vi oppdras ved, er menneskelig erfaring.’ De gamle hellenere har gitt oss fenomenal opptegning av slik erfaring. Hamiltons kunnskap om den tradisjonen var dyp. Hva fortolkning angikk, hadde hun skylapper, selvsagt; det har vi alle. Men hun forblir innsiktsfull og høyst leseverdig.

Forny jorden

Til pinse ber vi, ‘Kom hellige Ånd, og forny jordens åsyn’. Sterke ord i våre omstendigheter.

Når så mye går på tverke i verden, kan vi føle oss maktesløse. Vi må kjempe mot følelsen. Og innse at vi alle kan gjøre noe for å gjøre jordsmonnet rede for brorskap, vennskap, rettferd.

Denne pinsen feires alle hovedemessene i alle katolske kirker i de nordiske land for rettferdig fred i Ukraina. All kollekt går til Caritas’ arbeide i Ukraina, til inntekt for mat- og hygienepakker.

Du finner en kort film som presenterer aksjonen på norsk her, på engelsk her.

Perspektiv

‘I et berømt marmorrelieff, den monumentale Pazzi-Madonnaen, fremstilles Jomfrumoren og Barnet i halv lengde innen et skarpt perspektivdannende vindu som både stabiliserer dem og setter dem i rampelys. De omfavner hverandre intenst. Neser og panner berører hverandre; begges øyne drilles inn i den annens ansikt. Den mektige Jomfruens romerske nese overlapper Sønnens i en delvis eklipse av Kristi ansikt uten sidestykke. Hennes fingre strekkes ut for å holde ham tett. Hun ser ut til å ville beskytte ham fra verden utenfor – og fra fremtiden som i Guds forsyn venter ham.’

Fra James Halls anmeldelse av Donatello-utstillingen som nå vises i The Victoria and Albert Museum i London, i et kjellergalleri ‘så grottelikt, hyperteknisk og romslig at det ligner et skurkereir fra en James Bond-film’.

Konsten att städa

Gjennom mesteparten av mitt voksne liv har jeg hatt ansvar for å gjøre rent etter andre. Jeg har den største respekt for renholderens yrke. Derfor var det med stor interesse jeg nylig så Nina Hedenius’ film fra 2003, Konsten att städa.

Filmen tegner et intelligent, kontemplativt portrett av Fru Wally Pettersson som så renhold, ikke som en nedverdigende jobb, men som et bidrag til å gjøre verden menneskeligere. Vi aner at arbeidet hennes hadde en nærmest metafysisk dimensjon, for Wally Pettersson var tankefull. Å gjøre rent var for henne en slags deltagelse i den store oppgaven med å skape kosmos ut av kaos. Et rørende motiv gjennom filmen er hennes dype, selvfølgelige respekt for andre levende vesener, dyr såvel som mennesker, samt hennes følsomhet for det vakre. Hun sier, ‘Jeg liker å hjelpe andre. Er ikke det hensikten med livet?’

Hedenius lar oss få et glimt av et edelt liv, men dette er edelhet av et slag vi lett kunne komme til å overse.

Risiko for selvbedrag

En seminarist som snart skal vigsles til prest sendte meg nylig Jelly Rolls Son of a Sinner. Han bemerket at sangeren synger om ‘savn, håp, faren ved selvbedrag og edruskapens ustadighet’. I et intervju med The New York Times bemerket Roll at han ønsker å fremføre ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Han er på sporet av noe. Videoene han lager sees av millioner av mennesker. Folk hører noe der som de ikke hører annensteds: Livet utlagt slik det er. De går til Jelly Roll, ikke nødvendigvis i kirken. Men det var utleggelsen av livet på disse premisser som gjorde inntrykk på dem som først hørte Kristi evangelium. Derved oppfattet de Vårherre som én som talte ‘med myndighet’, troverdig. Kirken er nå midt i en troverdighetskrise. Den oppfattes som virkelighetssky og uoppriktig. Oppfatningen er sommetider preget av forutinntatthet og vond vilje. Men ikke alltid. Der finnes grunner. Predikanter kan lære en ting eller to av Jelly Roll: Oppgaven går ut på å formidle den bibelske ‘nye sang’ (jfr. Salme 96.1) som ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Dyp kaller på dyp (Salme 42.7).

Fremadskuende minne

Vi tenker oss gjerne 700-tallet som en mørk tid. Midt i dette angivelige mørke lyser Beda Venerabilis. Notker av Sankt Gallen, som levde 200 år senere, sammenlignet Beda med en ny sol Gud lot stå opp, ikke i Øst, men i Vest, for å opplyse verden. Beda var ikke en omflakkende predikant med stort propaganda-apparat. Han var en trofast munk som levde fredelig stabilt i sitt kloster i Northumbria, hvor han fant stor tilfredshet. Hvordan hjalp han så Englands Kirke til å finne veien inn i fremtiden? Ved å befatte seg med fortid. Beda var en omhyggelig historiker, analytisk i sin omgang med kilder. Han leste samtidig menneskehetens kronikk i et overnaturlig, bibelsk perspektiv. Gud, visste han, åpenbarer seg og virker gjennom historien; derfor er historien en del av teologien. Vår egen tid er underlig historieløs. Det vi er opptatt av, er nåtidens tegn; vi antar stadig at det er et kategorisk brudd mellom oss og tidligere erfaring; at fortiden er ballast. Men er ikke dét et uttrykk, egentlig, for overmot? Er det ikke vi som er på vei inn i en mørketid uten klare holdepunkter? I Beda finner vi en alternativ modell på liv og tanke, langt friskere og mer vital enn vår trøtte, uforankrede og håpløse postmodernisme.

Ett med oppgaven

En avskjed kan gi anledning til å si ting vi ikke ellers ville si; særlig når den er endelig. Paulus’ tale i Miletos er gripende. Annensteds også hører vi ham tale om egen erfaring: Tenk på tiraden i 2. Korinterbrev (‘Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd’); eller på irettesettelsen av Galaterne (‘Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen’). I Miletos er tonefallet et annet. Paulus har mildhet i røsten. Hans ord bærer vitnesbyrd om fullstendig aksept. Han, som har preket om kenosis, om å være korsfestet for verden, viser oss hva den kristne tilstand består i. Det er som om han ikke lenger har øyne for seg selv; det eneste som teller, er å fullbringe oppdraget mottatt fra Herren Jesus: ‘å være et vitne for evangeliet ved Guds nåde’. Vi kan tenke oss disippelkallet som en byrde, ikke minst når verden går oss imot. Vi stamper mot brodden, okker oss og roper, ‘Usquequo? Herre, hvor lenge?’ I den eldre Paulus ser vi en kristen som er blitt ett med sin oppgave og deri finner frihet og tilfredshet, om han så vet at han har ‘lenker og trengsler’ i vente. Vi får ane hva det vil si når Jesu herlighet lyser i et menneske. Da settes alt annet i skyggen, selv ting som ellers, rent menneskelig sett, ville skremme vettet av oss. 

Ting som de er

Etter å være vendt tilbake til Kraków fra Kyiv forrige uke, gikk jeg på en utstilling i Wawel. Den viste skulpturer av Johann Georg Pinsel fra kirken i Hodovytsya ved Lviv. Slik fikk jeg mitt første møte med Lvivs rokokkostil. En stilart vi helst forbinder med farverik overflod og dekorativt krimskrams viser seg fra en annen side: streng, asketisk, samtidig elegant og angulær, som for å vise at tilværelsens skarpe sider kan innlemmes i et flytende hele. Tematikken er alvorlig. Det dreier seg om en korsfestelses-scene flankert av to profetier fra det Gamle Testamtente: Isaksofferet og Samsons kamp med løven. En slik fremstilling kan skurre i disse dager, når vi helst vektlegger troens glede. Men klinger ikke dette mantra iblant som lydende malm? Der jeg stod foran Pinsels arbeid, kun timer etter å ha vært i Irpin, tenkte jeg: Det er jo slik livet er. Evangeliets glede gis ikke intravenøst. Den fødes av utholdenhet gjennom forvirring og tap. I tidligere tider hadde kristne mot til å uttrykke dette mysterium billedlig. De husket at ‘Mens verden går rundt, består korset‘ og fikk slik et konsept-redskap som satte dem i stand til å tolke livet, som ofte er tungt; de anerkjente lidelsens edle side, hvilket ikke dreier seg om å idealisere smerte, men om å bygge opp styrke til å bære den. Dette er et trosaspekt som trenger å finne ny form i vår tid, ofte tapt i overfladiskhet. Jfr. 1 Korinterbrev 1.17ff.

Oppad!

Kristi herlige Himmelfart gjenoppretter forbindelsen mellom himmel og jord. Men det er ikke alt. Det innleder også en rekapitulering, i helhet, av historien. Mère Elisabeth-Paule Labat har skrevet innsiktsfullt og vakkert om prosessen vi er del av:

‘Jo mer vi modnes i visdom, jo klarere ser vi at verdens historie, som betinger våre liv, er en gedigen symfoni hvor én dissonans oppløses av en annen inntil, ved verdens ende, den endelige dur-akkord intoneres i sluttkadensen. Ethvert vesen, enhver ting bidrar til enhet i dette mesterverk, som nok er tilgjengelig for vår forstand, men som kun kan høres innenfra: synd, død, sorg, anger, uskyld, bønn; troens, håpets og kjærlighetens mest subtile og mest opphøyde fryd. Et uendelig antall temaer av menneskelig og guddommelig art møtes, viker fra hverandre, og knyttes til hverandre, inntil de endelig smeltes sammen til ett utfra en mesterplan som intet annet er enn Faderens vilje.’

Nærhet

Å stå under kuppelen i Sancta Sophia i Kyiv, er å kretse omkring en kronologisk akse som viser svindlende nærhetsforhold. Arbeid på kirken begynte i 1011. Olav Haraldsson var i eksil hos Jaroslav den Vise, hersker over Kyiv-veldet, i 1028-29. Stod han noen gang innenfor Sancta Sophia-komplekset? Det er høyst sannsynlig. Med Jaroslav vil han ha samtalt om betydningen av kirken, av valget om å vigsle den til Kristus som Faderens inkarnerte Visdom. Kristendommens konkrete virkelighet var del av Olavs politiske prosjekt og lovgivning – en faktor som vekket motstanden som førte til hans død på Stiklestad 29. juli 1030. Vår moderne verden synes ofte å ha gitt Visdommen på båten. Jaroslavs Rus’ er gjenstand for et forrykt angrep. Olavs Norge er sårbar for forføring av ufornuft. Så er det viktig å skue opp mot kuppelen og huske: Den Sophia dette hellige sted vitner om, er ikke bare et valgfritt verktøy til selvforbedring; det står for prinsippet som en dag vil dømme oss og valgene vi har tatt.

Det varige

Dette Dormitio-ikonet var eneste intakte gjenstand igjen i et hus i Lukhansk som ble bombet i stykker av Russlands okkupasjonsmakt i fjor. Det henger nå på veggen i det gresk-katolske patriarkatet i Kyiv. Så lenge mennesket har opptegnet sin erfaring, har krig utløst eksistensielle spørsmål: Hva er hensikten med ødeleggelse og lidelse? Kan slikt ha mening? Det er ikke lett å formulere svar i form av proposisjoner; men iblant kan man ane konturen av et svar i forvandlede liv og nådig handling. Jeg er slått av Ukrainas katolske fellesskaps humanitære innsats. Midt i krigen blomster håndfast nestekjærlighet. Evangeliet utleves. Sår helbredes både hos den som får og hos den som gir. Kristnes tro på oppstandelsen er personlig og konkret, rotfestet i en historisk, forvandlende hendelse; men den har også symbolskv kraft. Det er ikke absurd å tale om et samfunns oppstandelse. Man kan se tegn på det i Ukraine. Der finnes ting som ikke lar seg ødelegge; prøver man det, gjør man livskraften bare tydeligere.

Ikke sporskifte

Det er et velkjent faktum at det russiske imperium i sin tid hadde annet mål på jernbanen enn nettet i Vest-Europa. Prosessen med å skifte understellet på tog som farer østover, har bidratt til inntrykket av at man derved springer fra én tektonisk plate til en annen, fra en Europeisk Verden til Russkij Mir. Bildet er blitt brukt – og misbrukt – i retorikk som vil rettferdiggjøre aggresjonskrigen mot Ukraina. Men å ta toget fra Przemyśl til Kyiv er ikke å bytte fra et univers til et annet. Kontinuiteten er åpenbar. Kyiv er en moderne europeisk by. Innbyggernes evne til å holde normalt liv gående, er imponerende. Parkene er i flott stand; overalt vokser tulipaner; kastanjetrærne blomstrer. Folk nekter å la seg brutalisere. Slik finner sjelsstyrke uttrykk. Selvsagt er krigens spenning stor. Landet lever midt i et trauma. Men byen ånder visshet om at urett ikke vil, ikke kan, få siste ordet. Og derved blir man, som besøkende, underlig styrket, oppmuntret.

Modning

På YouTube finner man lett et sagnomsust opptak av Marta Argerich som fremfører Rakhmaninovs tredje klaverkonsert den 5. desember 1982. Blandingen av styrke og presisjon, av lidenskap og intelligens gir musikken sjelden intensitet: den blir et vesentlig utsagn. Å høre Argerich spille Rakhmaninov i dag, som i denne konserten for et par uker siden, er å gjenkjenne hennes egenart krystallklart uttrykt, nå som hun nærmer seg 82. Men samtidig finner man noe mer. En selvfølgelighet, kanskje, den forunderlige konnaturalitet som oppstår hos én som har tilbragt et liv i fellesskap med en stor komponist, forfatter eller forsker, og derved har assimilert det geniale så fullstendig at han eller hun kan gi uttrykk for det som noe eget, helt spontant, uten innbilskhet. Så kommer jeg til å tenke på hvor viktig det er å vedvare i samtalen og arbeidet med det vakre, det gode, det sanne, for å innse at sant mesterskap ikke kan komme lettvint, selv i vår umiddelbarhetskultur.

Hinsides mimesis

‘Vi ville ta et stort skritt i retning av frihet, kunne vi løse våre følelser – og også våre tanker – fra andres: liker du meg, så liker jeg deg; er du uvennlig, er også jeg uvennlig. Å høre, virkelig høre, hva en annen sier, er en høy verdi. Likeså dét å svare på det man har hørt. Men svaret må være mer enn bare gjentagelse av det som kom imot meg. Jesus gir oss et eksempel, når han besvarer hat med kjærlighet.’ Dette skrev Moder Christiana Reemts, abbedissen av Mariendonk, for få dager siden. Hvor rett hun har. Altfor ofte svarer vi på det som sies til oss, og skjer med oss, ved reaksjon, ikke ved respons. Slik lar vi oss fange i en mimetisk speil-lek, over langen en gørrkjedelig lek. Det vi egentlig kalles til, er fritt å åpenbare vårt eget åsyn, vårt eget navn; for derved å fremkalle andres frihet.

Å være elsket

Det fortelles om den hellige Athanasius (circa 296-373) at han en dag som barn lekte kirke med noen venner på stranden. Biskopen av Alexandria slumpet å gå forbi. Han observerte Athanasius, som hadde rollen som prest, mens han utførte en dåp. Så nøyaktig gjorde gutten dét, at biskopen stadfestet: Sakramentet er blitt gyldig forvaltet. Han tok vidunderbarnet under sine vinger og utdannet ham til den eminente teolog vi beundrer. Historien er sjarmerende. Den har også reelt dyp. Det viser oss den forunderlige linearitet som kan prege vårt liv når vi ser i bakspeilet. En vakker dag våkner vi opp og innser: Jeg har formet livet mitt fritt gjennom utallige uplanlagte omstendigheter, dog har det antatt en slags rett helhet, lik et eiketre som, etter at kimen har sprengt seg gjennom skallet, blir synlig gjennom den mørke jord, så strekker seg mot solen. I kristent ordforråd forstår man slik erfaring utifra et kallsbegrep. Innser vi hvor vidunderlig dette er? Jeg kan være og bli meg selv 100% og likefullt tilsvare en plan som en annen har lagt på mine vegne. Derved begriper jeg hva det vil si å være elsket.

Storhet i det små

Da Johannes Paul II stod foran bildet av De Tyngedes Trøster i Kevelaer den 2 mai 1987, var det første han sa, ‘Så lite!’ Det er et tankekors at dette viktige pilegrimsmål oppstod omkring et lite postkort. Hvem skulle ha trodd at en så liten, fattigslig greie skulle bidra til å fornye et kontinent utslitt av håpløshet og krig? Nå om dagen tar vi det for gitt at vi må begå spektakulære gester. Men er det ikke ofte en eim av løgnaktighet i det spektakulære – en forestilling er en forestilling, tross alt? Trøst derimot er sannferdig og personlig. Det skal ikke store materielle midler til for å bli en bærer av trøst, en fredsskaper. Fornyelsen av en trett verden, og av en Kirke som viser tegn på tretthet, begynner med fornyelsen av enkeltmenneskers liv. Ingen, og intet, ikke engang en fullstendig restrukturering, kan fornye mitt liv på mine vegne. Å knele foran bildet av Vår Frue av Kevelaer er en hjelp til å se tilværelsen i nytt lys. Vår Frelser ble fødet i en stall. Men over den sang englene.

Forstørret handling

Enhver som følger verdens gang med litt flid i mer enn en uke eller to, slås av følgende: Hvor hurtig vi venner oss til krig. Hvem husker ennå at det pågår en krig i Syria? Selv krigen i Ukraina er forsvunnet fra overskriftene, igjen dominert av lokalt, pragmatisk og (ærlig talt) ofte banalt stoff. Vår tids kriger fortsetter dog ødeleggende; virkelige menneskers skjebner bestemmes, eller endog ødelegges, av dem. Etter en samtale med President Zelensky i fjor, bemerket Timothy Snyder: ‘Der finnes tider i verden som gjør at dine handlinger forstørres.’ Det gjelder åpenbart for statsoverhoder. Stefan Zweig gjenkjente noe sånt i biografien til Marie Antoinette. Men slike øyeblikk kan komme til enhver av oss. Tenk på Sophie Scholl. Forbereder vi oss – vår samvittighet, vårt sinn og vårt hjerte – på å ta vesentlige valg, skulle vi med ett stå overfor slike?

Forvirres du av bakgrunnen for krigen i Ukraine, ta en titt på Snyders forelesninger fra Yale, Det moderne Ukrainas tilblivelse.

Noctium phantasmata

Jacques Lusseyran, blind fra han var åtte, reflekterte gjennom livet på syn og fravær av syn. Jeg slås av et stykke fra hans Conversation amoureuse. ‘De seende snakker så utilstrekkelig om fantasien. Det er som om de ikke visste hva den er. De snakker som om de var sikre på at den tar all plass, særlig øynenes plass. De ser ikke at den faktisk fostrer tusenvis av figurer som den sammenstiller på ulike måter i dagevis, slik at man blir sittende igjen med en tomhet så gedigen som migrenens tomhet. Jeg har alltid hevdet at det ikke finnes noe sånn som blindhetens natt. Hvis den eksisterer, tar den form av en invasjon av fantasibilder. Ikke alle er gode. Der finnes bilder som formidler det motsatte av virkelighet; som taler til deg kun om din egen virkelighet. Råker du for å fokusere på disse, tar kjærligheten slutt.’ Slike virkelighetsforvirrende, selvoppslukte bilder ligner de noctium phantasmata vi ber hver kveld til kompletorium om at våre øyne, de fysiske og de åndelige, skal frigjøres fra.

Saudade

I En dikters ordliste, defineres saudade som ‘et portugisisk og galisisk ord som antyder bittersøt nostalgi. Aubrey F.G. Bell beskrev saudade som ‘et vagt, uopphørlig begjær etter noe som ikke finnes, som kanskje ikke kan finnes; etter noe annet enn det nærværende, en vending mot fortiden eller mot fremtiden. Det dreier seg ikke bare om lengsel etter noe man har tapt; det kan også dreie seg om lengsel etter noe som kunne ha vært.’

Jeg hadde nylig gleden av å samtale om begrepets mening om innebyrd i Lisboa, i en samtale med António de Castro Caeiro, oversetter av Pindar og Aristoteles. Et privilegert og gledelig møte! Har du lyst til å ta en titt, finner du samtalen her, på engelsk med simultanoversettelse til portugisisk.

Et godt menneske?

I åpningsscenen til Yevgenij Onegin, tenker Madame Larina, Tatjanas mor, ømt tilbake på sin ungdom og utbryter: ‘Å, hvor jeg elsket Richardson! Å, Grandison! Ikke at jeg noen gang leste den.’ At Tsjaikovsky forventet sitt publikum i Petersburg  1877 til å skjønne henvisningen, og finne den meningsfull, sier mangt om den status Samuel Richardsons beryktet langtekkelige roman Sir Richard Grandison innehadde. Boken er nå kommet ut i en ny kritisk utgave på 3,000 (!) sider. I en spenstig anmeldelse, medgir Norma Clarke at verket er fullt av ‘uendelige søvndyssende utvekslinger’. Samtidig pukker hun på at det har varig verdi. Jane Austen elsket boken og hadde gjort den fullt til sin. Det sier noe. Men det som virkelig gjør inntrykk, er Clarkes oppsummering av Richardons forfatterhensikt: ‘Kunne man interessere lesere i en mann som inkarnerte kristen dyd? Hvordan ville et godt menneske se ut?’ Spørsmål som disse ligger til grunn for diktningen til, for eksempel, Marilynne Robinson og Wendell Berry i våre dager. Man kan bare håpe at de fortsatt vil fremkalle litteratur i en tid som ikke lenger har evne til å fordøye Richardson.

Postsekularisme

I dagens Aftenposten spør Joel Halldorf, i en lesverdig kronikk, hvorfor svensker har lettere for å anerkjenne den åndelige dimensjon i samtidslitteratur enn nordmenn. Han sier om sitt eget land, Sverige, ‘Lenge ble vi regnet som verdens mest sekulariserte land. Men over noen år har det vært en bevegelse mot troen og det religiøse, spesielt i kulturlivet. Denne bevegelsen har flere medier pekt på. Det handler om at vi har gått fra den sekulære oppbruddsfasen til et postsekulært stadium. Det betyr ikke at alle svensker er på vei til å bli kristne igjen, men materialistisk ateisme regnes ikke lenger som en selvsagt endestasjon på menneskets religiøse reise. Ateisme er ikke normen, men det er en åpenhet for mange former for åndelig søken.’

Jeg tror det er sant. Materialistisk ateisme virker nå møllspist, gammeldags. Men vi nordmenn har det jo med å henge litt etter.

Vrede

Dagens evangelium stiller oss ansikt til ansikt med Guds vrede, et tema vi helst sensurerer. Gud er da kjærlighet – og er han kjærlig, må han da være snill? Vi skal merke oss at vreden det er snakk om, ikke er det motsatte av kjærlighet. Den står ikke for lidenskapelig sinne fra Guds side; den står for selvisolering fra vår. Slik Jesus utlegger vreden (‘den som nekter å tro på Sønnen får ikke se livet; over ham hviler Guds vrede’, Jn 3,36), er den det motsatte av liv. Vreden er en tilstand vi hensetter oss til hvis vi nekter å motta liv fra en kilde utenfor oss selv. Å leve under vrede, er å tære på egen marg. Uttrykket for vreden er mørkt tungsinn. Livet i vrede utspiller seg under en osteklokke av håpløshet. Guds gave til oss i Kristus, ved Den hellige Ånd, er liv, liv ikke bare til å overleve ved, men liv til å blomstre og bære frukt, overstrømmende liv. Er vi åpne for liv på disse premisser? Eller tuller vi oss inn, det være seg ubevisst, i innadvendt, ufruktbar vrede?

Latin for moro skyld

I noen sammenhenger betraktes latin som en fordums svøpe lik meslinger, som fremskrittets undre har immunisert oss lykkelig imot. Å være vaksinasjonsmotstander i denne sammenheng, er å løpe risiko for offentlig utskjelling. Så er det forfriskende å lese et klassisk essay av Joseph Epstein som synger latinens pris. Epstein tok fatt på latinstudiet da han var 81 år gammel, for moro skyld og fordi ‘det syntes meg en mangel å ikke kunne latin, særlig for én som meg, med så grenseløse intellektuelle og kulturelle pretensjoner’. Det som til å begynne med var et kompleks, vek snart for salig fryd. Latinen, vektlegger han, er et vakkert språk, samtidig presist og subtilt, fabelaktig arkitektonisk. Å studere latin, er å lære å tenke analytisk og klart, noe vi sårt trenger. Den romersk-katolske Kirke er arving til en diger intellektuell og kulturell arv formulert på latin. Å ha tilgang til den kun i oversettelse, er å gå glipp av store skatter. Hvem ville betvile at man må lære tysk for å verdsette og tolke Goethe? Det annet Vatikankonsil bekreftet latinens status som et levende språk. Blant annet fastslo det at ‘det latinske språk fortsatt skal brukes av geistlige i tidebønnene’ (SC 101.1). Av den grunn må de lære språket riktig godt. Hva i all verden skjedde med det konsiliære råd om fornyelse?

Ikke så mange

Til påske fikk jeg et brev som siterte noe Pater Jerzy Popiełuszko engang skrev. Ordene utgår fra sjelesørgerisk tjeneste under et totalitært regime, men har almen relevans. ‘Sannheten bærer i seg selv evnen til å gjøre motstand og til å blomstre i dagens lys, selv når dens motstandere prøver iherdig og omhyggelig å skjule den. De som forfekter sannheten trenger ikke å være så mange. Det er løgnen som krever en masse folk, fordi den stadig må fornyes og næres. Vår plikt som kristne er å forbli i sannheten, selv når det er kostbart.’ Jeg blir særlig slått av den sanne bemerkning at løgn ikke kan stå på egne ben. Løgn trenger opptog av håndlangere. Derved får den et latterlig aspekt det er viktig å huske på. Vi skal ikke spøke med løgnen; men det er godt å gjennomskue den som absurd. Det vi kan le av hjertelig, har ingen makt over oss.

Har du sett Rafał Wieczyńskis film?

Kort Pause

Gaudia Paschalia!

CoramFratribus tar noen dagers fri.

Jeg ønsker alle lesere en gledelig Påskeoktav.

+fr Erik Varden

Håp for kroppen

Den gode nyhet om kroppens betydning og om menneskets realiserbare, dødsoverskridende mulighet til å bli helt, ble betrodd et pjuskete dusin folk i en felles tilstand av posttraumatisk stress. De var ikke særlig fremragende, menneskelig sett, men frigjort ved ydmykelse fra innbilskhet, så i stand til å forkynne et budskap som overskred dem. Ved deres usannsynlige formidling fornyet budskapet en sivilisasjon som befant seg i skumrende nedgang. Det gav håp tilbake, muliggjorde fremsyn.

Det kunne godt gjøre dét på nytt.

Fra dagens kronikk i spanske ABCs La Tercera.

Epitaphios

I et anonymt gresk dikt fra 1400-tallet finner vi denne betraktningen om Kristi gravleggelse. Teksten setter ord på det usigelige.

‘Den reneste Jomfru så deg liggende, Guds Ord, og ytret sin klage slik kun en Mor kan: ‘Å du, min søte Vår, mitt søteste Barn, hvor er din skjønnhets sol gått ned?’ Din ubeflekkede mor, Guds Ord, tok fatt på en klage da døden krevde deg. Kvinnene kom med myrra for å salve deg Kristus, du hellige Myrra. Ved døden bragte du døden selv til døde, min Gud, med din guddommelige kraft. Menneskets bedrager ble bedratt, den bedratte satt fri fra sitt mistak ved din visdom, min Gud.’

Teksten finnes i Trypanis‘ antologi samt her.

Filantropi

Det er på tide at Nederlands Bachselskap får en eller annen slags internasjonal fortjenestemedalje i sølv – minst – for sine ytelser. Programmet de har produsert og delt gratis i de siste årene, er fabelaktig, sannelig et filantropisk foretak. Jeg har sett og lyttet til Jos van Veldhovens fremføring av Johannespasjonen med største oppmerksomhet. Den er nær fullkommen, ikke kun fordi den er musikalsk ypperlig, men fordi den er dramatisk formidlende. Raphael Höhn er en slående evangelist, virkelig én som kan fortelle en historie. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har hørt Ach, mein Sinn, klagen som følger Peters fornektelse, sunget mer intenst enn her, av Gwilym Bowen. Helt bevisst er dette en oppføring hvor nesten alle deltagere er under 35 år gamle. Derved får tolkningen en særlig kraft, men det er ikke alt: Beretningen kontekstualiseres. Vi er så vant, nå, til å tenke oss kristendommen som eldgammel, Kirken som sliten, at vi glemmer hvor unge det opprinnelige dramas deltagere stort sett var. Opptaket har latt meg tenke gjennom mange aspekter av evangeliet på nytt.

Ny virkelighet

Det er et avsnitt i Sigrid Undsets Gymnadenia jeg tenker på ofte. Bokens hovedperson, Paul Selmer, går inn i St Olav domkirke i Oslo sent en natt, etter en kveld tilbragt ulykkelig. Han tenker på seg selv som agnostiker, men vet en del om katolsk tro, for han er leieboer hos en from katolsk familie.

Mens han sitter der alene i mørket, ser han lampen ved tabernakelet lyse bak alteret. Plutselig innser han: Hvis denne ørlille flammen taller sannhet, med andre ord, hvis Gud virkelig er tilstede der, må hele tilværelsen gjennomtenkes på nytt. Da er ingenting sånn som han før trodde at det var. Det er Påsken som muliggjør slik innsikt.

Fra en samtale med Luke Coppen.

Et tilbud

Første halvdel av George Weigels bok om arven etter Det annet Vatikankonsil handler om tiden før konsilet. Det er til stor hjelp, for det lar oss begripe konsilets bedrifter utifra en sammenhengende historie, en orientert frelseshistorie. Weigel skriver med innlevelse om forandringen som fant sted da Leo XIII regjerte. Den finner billedlig uttrykk i pavens gravmonument: ‘Med pavelig tiara på hodet, står Leo oppå marmorkisten som holder hans jordiske levninger. Høyre fot er satt frem og høyre hand holdes høyt i en innbydende gestus, som om han sa til den moderne verden: ‘Det er noe vi må snakke om! Vi har et tilbud å komme med!’ Med Leo XIII begynte en ny katolsk epoke: En epoke som fikk Kirken til å befatte seg med moderniteten i et forsøk på å omvende den for kanskje, derved, å hjelpe den moderne verden til å oppfylle noen av sine håp om frihet, rettferd, solidaritet og velferd.’

Slik befatting, slik hjelp trengs ennå.

Hinsides nytteverdi

I et nylig intervju, snakker Navid Kermani klarsynt om vårt tap av handlingers egenverdi. Vi har konstruert et samfunn hvor alt gjøres med blikket festet på nytte, inntekt, vinning. Hvordan kan vi motvirke tendensen? Ved å lytte til Schubert, og ved å be.

‘Mer enn noensinne sitter vi mennesker i nyttesystemets saks. Vi våkner om morgenen og pusser tenner for at tennene skal bli rene. Selv kjærligheten, selv forhold mellom folk, er gjennomsyret av tanken på nytte. Musikkens sant politiske, antikapitalistiske element består i dette: Den er hinsides nytteverdi. Hvorfor forsamles 2,000 mennesker i Philharmonien? Har du tid, så gå og besøk kirken Groß St. Martin her nedi gamlebyen [i Köln]. Der finner du et klosterfellesskap, midt i byen, oversett av de fleste. Brødrene og søstrene synger og ber fire eller fem ganger daglig – ingen vet hvorfor – men det er storartet. […] De slår seg ned i byer, i byers sentrum, for å be nettop der hvor, rundt omkring, alt handler om forretning. De sier at dette har egenverdi. Jeg tror de har rett. Jeg kan se at det gir mening politisk. Ved å bryte ut av den utilitaristiske modellen, ‘Vi musiserer fordi…’, gir man noe som går utover musikken, et alternativ til verden slik den er.’ Se også Strøtanker fra 30. november 2021.

Hva er mennesket?

Det synes åpenbart at hovedutfordringen i kristen forkynnelse i dag er antropologisk. ‘Hva er da mennesket?’ Spørsmålet, stilt i Salmene, opptar vår tid intenst. Vår søken etter svar tar ofte utgangspunkt i seksualitet, et område som berører mennesket på dets mest intime. Sterke følelser vekkes. Det er vesentlig å føre samtalen utover emosjonell retorikk. Det er vesentlig å betrakte spørsmålet om menneskelig — og derved seksuell — identitet i lys av Guds skapende, frelsende virke i Kristus. Fra et kristent synspunkt er det innlysende at antropologi skilt fra kristologi blir gående blindt famlende i sirkler. Vår bispekonferanse har prøvd å antyde tilværelsens mål kristosentrisk. Dermed håper den å berike, kanskje frigjøre litt, en samtale om seksualitet som er gått i stå. Vi kommer med vårt bidrag rett oppunder Påske. Kristus er Alfa og Omega. Dette er mer enn bare en formalitet; det er det vitale prinsipp som gis oss for at vi derved skal forstå og forme våre liv.

Fra en samtale med Madoc Cairns, i The Tablet.

Under myndighet

Der finnes folk som blir ampre når de ser en biskops mitra. De tror det er en slags orientalsk krone, og mener prelater bør holde seg unna denslags jåleri. Egentlig er dog mitraen et høyst symbolsk objekt. Baksiden og fremsiden representerer det Gamle og det Nye Testamente. De to båndene bak står for lovens bokstav og ånd. Når mitraen settes på den nyvigslede biskops hode, er det ikke for å opphøye ham. Det er for å minne ham på at han er en mann under myndighet. Han er vigslet for å forkynne Guds evige Ord slik den ene, udelte Kirke utlegger det – noe han forøvrig nettopp har lovet å gjøre ved høytidelig ed. Det er på dette grunnlag at Den nordiske bispekonferanse har skrevet et hyrdebrev om seksualitet. Emnet er betent. Det kaller på pastoral følsomhet, men også på klar tanke. Vår tekst setter seg fore å være konstruktiv; ja, den vil rotfeste teologisk en samtale som lett blir overfladisk og følelsesladet. Jeg innbyr deg til å lese brevet, tenke over det, veie det i bønn og, skulle det synes bryet verd, å dele det med andre. Du finner teksten her.

God smak

Å se András Schiff undervise, er som å stå ved siden av barnet som hadde mot til å rope, ‘Keiseren er naken!’ Han er alltid høflig og snill mot sine elever, men hans rettledning er klar. ‘Hold opp med det slangetemmeriet!’ Hva er forskjellen mellom følelser og sentimentalitet? Følelsene er del av oss, en form for erkjennelse; sentimentalitet er ‘fake art, dårlig smak’. ‘Hva god smak er’, sier Schiff, ‘kan jeg ikke definere; men jeg vet at verden i dag er proppfull av dårlig smak, og at mange ikke kan se forskjell.’ For å se forskjell, skal dannelse til, og dyp universalkultur. Det er det vi nå til dags stort sett ikke får overgitt. ‘Det er som innen medisin: En øyelege trenger ikke å vite hvor nesen er.’ Mannen som sier dette, sier det uten bitterhet, for han har tilegnet seg, ved genialitet og beinhardt arbeid, et gedigent repertoar. Utenat, fra minnet, kan han fremføre og analysere subtile detaljer i verker av Bach, Scarlatti og Beethoven som om han nettopp hadde komponert dem selv. Innser vi at vi, for å skape noe virkelig originalt og nytt, først må gjøre det klassiske til vårt?

Herrens Bebudelse

Så vidt vi vet, forble Jesajas budskap uten virkning. Akas misaktet Siloams stillerinnende vann; han avviste Davidsbyens strategiske og metafysiske ressurser. Innen få år var Israel utslettet, Judea redusert til vasallstatus. Akas’ regjeringstid ble betraktet som en skamplett på landets historie.

Vi befinner oss fremfor et bærende motiv i den bibelske åpenbaring, nemlig mangelen på automatikk i Guds frelsesverk. Herrens forløsende virke viser seg igjen og igjen som en innbydelse, som et rop i påvente av svar, med uendelig respekt for vår frihet til å vende oss bort i avvisning. Forholdet mellom Gud og mennesker bygger på en dialektisk struktur, på en samtale ført i moden overveielse. Derfor forblir Herrens ord levende, med evne til å fornye våre liv den dag i dag.

Fra Påsketro i pesttid

Lucy

Har du hørt om Lucy, trettenåringen fra Yorkshire som nylig vant The Piano på britiske Channel 4? Det er alltid fascinerende å se super-begavede unge musikere, men Lucys tilfelle er sjeldent – hun er tilbakestående, så kan ikke føre en samtale, og hun er blind. Det fabelaktige er ikke at hun, som er blind, kan spille så godt. Der finnes andre blinde pianister. Zhu Xiao-Mei holder bevisst øynene lukket når hun opptrer. Det fabelaktige er at musikken åpnet en dør inn i hjertet og sinnet til et barn innestengt i seg selv, og satte det fri. Musikken lærte Lucy å sitte stille. Den lærte henne å møte andre. Et sovende, kanskje uant sjelsdyp lå og ventet, dypt i henne, på å oppdage skjønnheten. En sårbar ungdom dårlig i stand til å kommunisere verbalt fikk uttrykke seg flytende gjennom Chopin og Debussy. Å høre hennes lærer, Daniel Bath, fortelle hvordan han åpnet musikkens univers for Lucy, er storartet.

Enhetlig visjon

Idet mange katolske fellesskap reduseres og dør ut, er det godt å minnes dem som lever og viderfører levende visdom. Et godt eksempel er cistercienserinneklosteret i Vitorchiano, strålende fruktbart. Madre Cristiana Piccardo, husets abbedisse fra 1964 til 1988, skrev en gang: ‘Et plagsomt fenomen i det moderne samfunn, er den intense oppstykking vi møter overalt. I enhver sfære av vårt liv som enkeltmennesker og som samfunn, er prosedyrer kjennetegnet av oppstykket spesialisering. For å få en sykdom diagnostisert, må vi oppsøke et dusin ulike spesialister; for å få behandling, må vi bevege oss inn i og ut av sterkt strukturerte behandlingssektorer innen klart differensierte enheter. Det er ikke spesialiseringen som sådan som er et problem, men tapet av en enhetlig visjon av livet, av mennesket, av verden. Nok kan vi oppnå brokker av informasjon, men vi har mistet evnen til å integrere dem inn i et bredere bilde av personlighetens mysterium, av menneskets enhetlige kompleksitet, ja, av selve livet.’ Et vellevd klosterliv vitner om en slik enhetlig visjon og hjelper oss til å gjenvinne den.

Ideologisk kvikksand

Professor Cordelia Fines anmeldelse i The TLS av Hannah Barnes’ bok, Time to Think – The inside story of the collapse of the Tavistock’s Gender Service for Children er vesentlig lesestoff. Stykket tar på alvor dem som opplever kjønnsdysfori, men viser i hvilken grad offentlig diskurs om emnet er ideologisk bestemt. Resultatet er fatalt for den sårbare ungdom gender-‘vitenskap’ øyensynlig vil tjene. Fine belyser hvordan annerledestenkning forties. Skandalen vi forbinder med Tavistock-klinikken oppstod fra ‘en gradvis oppbygd institusjonell utvitenhet’. Over flere år øket politisk press fra aktivist-grupper. Det skapte et klima som ‘gjorde det svært vanskelig for folk å få tenke fritt’. Som følge ble det som i bunn og grunn var medisinsk eksperimentering utført på skjørt empirisk grunnlag. Hannah Barnes’ grundige forskning er, skriver Professor Fine, ‘en smertefull, viktig påminnelse om at klinisk behandling som har til hensikt å fremme velvære hos ungdom som opplever kjønnsinkongruens, og som ivaretar deres autonomi, ikke kan bygges på ideologisk kvikksand bestående av uvitenhet, glemsel og taushetstvang.’ Stor omsorg kreves, stor forsiktighet, og ikke minst stor visdom – en sjelden fugl i samtidig debatt. Se også her.

Forsyn

Vi leser i dag hos Hosea dette Guds ord, ‘Jeg vil være som dugg for Israel, han skal blomstre som en lilje og slå røtter som trærne på Libanon’ (14,5). Libanons trær, som Salomo begjærte for å bygge Jerusalems tempel, er et bibelsk symbol på stabilitet og majestet. Men den ydmyke liljen står for herlighet Salomo i all sin prakt kun kan misunne. Duggen er enda mer subtil. Umålbar faller den over jorden på nattetid, i dypeste stillhet, men utifra den springer mannaen som i førti år nærer Israel i ødemarken, et håndfast bilde på det mystiske, supersubstantielle Brød. Herrens handling lar seg ikke begrense til én enkelt sfære. Den realiseres på uendelig mange vis, snart oppsiktsvekkende, snart umerkelig.

La oss da leve med stor oppmerksomhet mens vi skjerper vårt sanselig syn og hjertets syn.

Caesar og jeg

Til enhver tid har det vært vanskelig for troende å finne sin plass innen verdslige strukturer. Hva skal man egentlig, og hva skal man ikke, yte til Caesar? Pinchas Goldschmidt, tidligere over-rabbiner i Russland, reflekterer over spørsmålet i et grundig gjennomtenkt essay i Foreign Policy (et stykke Sandro Magister diskuterer her). Han ser på rollen religion spiller i Russlands urettferdige krig mot Ukraina. Og uttrykker klart hvor vanskelig det er å bevare religiøs integritet innenfor et totalitært system. Noen religiøse fellesskap drar nytte av systemet. Men hva skjer hvis, eller når, systemet faller? Goldschmidt understreker et viktig poeng: ‘Deres viktigste gode er folket, ikke katedralene. En tung pris må betales for full sammensmelting med staten. Når stat og kirke blir til ett, vil den ene part etterhvert fremstå som farlig, truende overflødig.’

Innsikten har relevans også for den som lever i et tilsynelatende liberalt demokrati.

Velg lyset!

I almen oppfatning, er djevelens fotavtrykk merket etter en kløvet hov. Bildet er passende – ordet ‘djevel’ betyr ‘den splittende’; hvor som helst djevelen er innom, etterlater den seg splittelse i sitt kjølvann. Stort sett er den ondes handling uspektakulær. Tenk ikke nødvendigvis på scener fra Max von Sydows Eksorsisten. Det onde har det med å smyge seg inn. Ofte taler det pent for seg. Så har vi desto større grunn, når vi møter splittelse i oss eller omkring oss, til å gjenta dåpsaktens Abrenuntio vi ellers resiterer sammen under påskenattsvaken. På egen hånd kan vi bekrefte den med fred, men også med bestemthet. Vårt arbeid for å motvirke det onde vil alltid fremme enhet, integritet og forsoning i sannhet. ‘Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!’, står det i et gedigent vers i Salme 86. På latin: ‘Simplex fac cor meum, ut timeat nomen tuum’. Å be den bønnen virksomhet, er et sterkt våpen mot mørke makter. Derved velger vi å leve i lyset.

Fratelli tutti

Det er risikabelt å søke én tolkningsnøkkel til et pontifikat, som nødvendigvis har mange aspekter. Når det gjelder Pave Frans, tror jeg dog vi finner et vesentlig utsagn i formaningen Evangelii Gaudium fra 2013. Teksten var en programerklæring for hans tjeneste som Apostelen Peters etterfølger. I sin innledning skrev den nyvalgte paven: ‘Den store risiko i verden av i dag, med dens mangslungne og utmattende konsumtilbud, er et individualistisk tungsinn. Det har sitt opphav i det selvtilfredse, men griske hjerte; i en sykelig jakt på overfladiske nytelser; i en avskåret samvittighet’ (EG, 2). Utrettelig kaller paven oss tilbake til fellesskap. Han byr oss ta oppgjør med vår sløvhet for å la Jesu Ånd forvandle våre liv; til å søke den nærende glede vi kun finner ved å glemme oss selv; til å deprivatisere vår samvittighet for at den skal opplyses av Herrens bud, formidlet gjennom Kirken. Igjen og igjen peker han på brorskapet som eneste mulige grunnlag for et menneskelig samfunn. Brorskap forutsetter at vi gjenkjenner oss selv som barn av vår Far i himmelen, som elsker oss, kaller oss, og fornyer våre liv. La oss, i takknemlighet for Den hellige Fars tjeneste gjennom ti år, kaste av oss alt selvsentrert tungsinn for å lære å kjenne Evangeliets Glede som vår egen.

Om kjærlighet

I romanen Hannah Coulter, lar Wendell Berry den tilårskomne Hannah se tilbake på erfaringen av å miste mannen Virgil under Annen Verdenskrig, mens hun bar hans barn, så på sitt annet ekteskap til Nathan. Hun reflekterer dypt over kjærlighetens vesen.

‘Iblant kunne jeg også se at kjærligheten er et stort rom med mange dører, hvor vi innbys til å banke på og stige inn. Selv om rommet inneholder hele verden, solen, månen og stjernene, er det lite nok til å få plass i våre hjerter. Det finnes i hjertene til alle som velger å stige inn. Ikke alle stiger inn. Noen kan bli stående utenfor for alltid. Noen kommer inn og blir værende til de dør, og etterpå. Jeg var lenge der sammen med Nathan. Jeg er ennå der sammen med ham. Hva så med Virgil? En gang steg også vi sammen inn i rommet. Nå som jeg med ømhet husker det hele igjen, har jeg inntrykk av at jeg fremdeles er i rommet også sammen med ham. Jeg er der sammen med alle dem – de fleste av dem døde, men noen lever ennå – som gav meg kjærlighet og fremkalte kjærlighet i meg. Når jeg teller over dem, overrasker det meg hvor mange det er av dem.’

Kalt til hellighet

Hva ser du som viktigste aspekt av den misjonerende dimensjon vi er kalt til?

Det er liksom på moten nå for tiden å ville oppsummere Det annet Vatikankonsil i et slagord – ulike forsøk er blitt gjort, langt fra alle overbeviser meg. Spørsmålet jeg ofte stiller meg selv, er følgende: Hva i all verden hendte med Konsilets sterke vektlegging av det allmenne kall til hellighet? Det er noe knapt noen snakker om. Men vi er kalt til å forvandles på en måte som tilsvarer Guds opprinnelige, skapende hensikt, som er en herlig hensikt.

Fra en samtale med Luca Fiore i Tracce. Du finner den her.

Aldri sånn

‘Det finnes ikke noe sånt som en tilfeldig, usignifikant seksuell handling, det er noe alle vet. Tenk på ulikheten mellom sex og spising – du rusler langs en vei, i veikanten ser du en sopp, du kan en del om sopp, du plukker den og spiser den uten videre – sex er aldri sånn. Av den grunn dreier dyd i forbindelse med spising seg grunnleggende sett om mønsteret i våre spisevaner. Men dyd i forbindelse med sex – kyskhet – dreier seg ikke bare om et slikt mønster, altså om rollen sex spiller i et par liv.’

Jeg siterer her Elizabeth Anscombe fra et essay hun skrev om Prevensjon og kyskhet, en leseverdig tekst preget av menneskelighet, humor, og sylskarp intelligens. Når man leser teksten, minnes man om hvor tåkete praten fort blir når det snakkes om denslags ting nå om dagen, om behovet vi har for klarhet og trosbasert forbudt.

Ta gjerne også en titt på Strøtankene datert 12. januar 2023.

From the interior of St Birgitta's 'Blue Church' (named for the colour of the stone) in Vadstena - humble and strong.

Ydmyk og sterk

I disse synodale tider, når alles stemme skal høres, må vi lytte ikke minst til helgenenes røst. Hva har de å fortelle oss? Kardinal Anders Arborelius stilte spørsmålet i Vadstena i går, ved en messe feiret som del av Den nordiske Bispekonferanse. Vadstena er den uforlignelige Birgittas by. Da Brigitta gav instrukser for klosterkirken der, et storartet eksempel på teologisk arkitektur fullt av mystiske mål, insisterte hun på at kirken skulle være ‘ydmyk og sterk’. Kirken i våre dager lever i en tilstand av ydmykelse. Dette kaller oss til omvendelse og fornyelse. Men hva med Kirkens styrke? Ofte synes det som om hun skjemmer seg for å gi den uttrykk. Så er det viktig å huske at styrken det er snakk om, ikke er hennes, men Herrens. På dette plan har vi et erkjennelsesarbeid å utføre. Vi vil gjøre det rett hvis vi husker setningen den hellige Birgitta tok som sitt motto: ‘Amor meus crucifixus est’ – ‘min kjærlighet er korsfestet’. Er vi rotfestet i denne sannhet?

Sverd til hakker

Dette bildet av den sørgende Guds Mor, i en holdning som antyder en korsfestelsesscene, ble malt av en ukrainsk ikonograf på treverk fra en ammunisjonskasse. Kunstneren ville formidle sin seige overbevsiging om at skjønnhet, estetisk og åndelig, kan fødes selv utifra heslighet og vold. Ja, selv midt i en pågående, fryktelig krig. ‘De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver’, skriver Jesaja. Når? Når Herren selv skal dømme mellom folkene (2,4). Dommen er blitt innledet, men den utarbeides med en hastighet som, fra vårt perspektiv, synes ulidelig langsom. Guds Mor fremviser en sorg uadskillelig fra menneskets lodd. Allikevel tiltaler vi henne i vidunderlige liturgiske tekster med oppfordringen: ‘Fryd deg!’ Kristen glede oppstår på grunnlag av ting slik de er. Det dreier seg om en klarsynt glede som ikke behøver å abstrahere fra virkeligheten; for realiteten slik vi opplever og utholder den bæres av en menneskelig sett ubegripelig velvilje, på frelsens vei. Troens mysterium.

Kristen odyssé

Besøker du klosterkirken i Corvey, hvor den hellige Ansgar var munk, og klatrer opp til vestfront-koret fra 800-tallet, gjør du en besnærende oppdagelse. På nordveggen finnes et motiv, mer en tusen år gammelt, av Odyssevs i kamp med Skylla. Hva har han der å gjøre? Et eksempel på middelaldersk synkretisme? En utvanning av evangeliet på grunnlag av klassisk lærdom. Nei. I urkirken ble Odyssevs ofte sett som en forespeiling, ikke bare av den kristen reise (se Strøtanker fra 5. mai 2022), men av Kristus selv. Våre forfedre i troen var overbevist om at Kristus er svaret på enhver tids idealer og edleste forhåpninger, at han oppsummerer all kultur. Overbevisningen er velfundert. Vi kunne trenge å tilegne oss den på nytt, skulle vi ha tapt den. En av de fremste kristne utfordringer her og nå er utvilsomt å vise at Kristus alene tilsvarer også vår tid dypeste lengsler og beste aspirasjoner, uansett hvor forvirret de måtte komme til uttrykk.

Av vårt ord

Menneskets egenart i forhold til dyr, ligger ikke minst i dét at det kan fatte seg i ord. Et dyr kan være trofast, det vet hver hundeeier; men bare et menneske kan love å være det. Den dag i dag, er det høytid når én gir sitt ord. Vårt ord forplikter oss; det frigjør oss også. Et løfte foredler den som helhjertet lover. I trofasthet finner vi grobunnen vi trenger for å vokse, modnes og bære frukt. Når Herren gir oss sin bønn – ‘Fader vår, du som er i himmelen’ – er det ikke for at vi skal lire den av oss som en magisk formel. Bønnen gis oss som grunnlag for en bindende pakt. Når vi ber, ‘tilgi oss vår synd’, skylder vi å tilgi. Brødet vi ber om, gis oss for å deles. Lar vi Herrens navn helliges i oss? ‘Mitt ord’, sier Herren, ‘vender ikke tilbake til meg uten å ha noen virkning.’ Men det kan synke ned i et sort hull i vår bevissthet, for der å forsvinne. Måtte det ikke skje! La oss være mottagelige for Guds livgivende ord, for så å vise oss selv menn og kvinner av vårt ord. 

Bønnens skole

‘Vi behøver ingen uttømmende erfaring av menneskets tilstand, eller av åndelig liv, for å fastslå at vi holdes fanget av en nær ubegrenset verden av uorden i form av synd, følelsesmessig ubalanse, ulegede sår, ødeleggende vaner, og så videre. Alle disse tingene utgjør vårt hjertes urenhet. Vi har nettopp sett at hjertet taler gjennom følelsene. Men all den uorden jeg nettopp har henvist til, skaper kaos i våre følelser! Dette kommer til uttrykk nesten uten at vi merker det. Vi rives i stykker, stenges for Gud, bindes fast i et slags automatisert onde. Og alt dette kommer fra vårt eget hjerte.’

Fra et brev om hjertets bønn av karteuseren Dom André Poisson. Brevet utgjør ypperlig fastetidslesning. Du finner det her (på engelsk).

Kall

På dag 365 av Russlands angrepskrig mot Ukraina, velger Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk å snakke om kall. Det er et talende valg på en tragiske årsdag. Det angår oss alle. Er vi ansvarlige forvaltere av Guds gave til oss, fast besluttet på å utføre vår opgave selv i svært krevende omstendigheter? Erkebiskopen understreker: ‘Gud kaller. Mennesket må svare. Når et menneske svarer på kallet, gir Gud seg selv til det mennesket.’ Vi kan ta Guds kall for gitt: ‘Gud opphører aldri å kalle mennesket. Har vi allerede valgt vår livsvei ved en endelig beslutning, må vi bekrefte beslutningen ved våre daglige valg, og ikke slå inn på noe annet spor. Men hvis vi stenger oss inne i oss selv og antar at det vi har mottatt er privat eiendom, vår egen skatt, risikerer vi å miste det. Det kan skje at én som ikke ønsker å lytte til Gud, som kaller oss, fra dag til dag, kan miste retningssansen og drive bort fra veien som leder mot daglig vekst. Skjer det, føler vi oss fortapt.’ Slik taler én som forblir radikalt trofast, et levende fyrtårn som gir håp til utallige andre midt i en fryktelig krig. Da er det bare rett og rimelig at hver av oss spør seg selv: ‘Hva med meg?’

Faste

Er det en forskjell mellom slankekur og faste?

Ja, en kategorisk forskjell! Slanker jeg meg, er jeg både fokus og subjekt; det jeg ønsker, er å smyge meg tilbake inn i klær som passet fint for tre år siden. Fasting derimot har en hensikt som ligger utenfor meg selv. Jeg gir avkall på mat eller en form for underholdning eller hva det måtte være.

Men fasting er i streng forstand en ekstatisk praksis; det vil si at den hjelper meg til å tre ut av meg selv og henimot en annen, til å skjerpes i oppmerksomhet. Slanking har det med å virke motsatt: Den fokuserer oss intenst på oss selv.

Fra en samtale med Luke Coppen på The Pillar.

Tynn kappe

I et vakkert essay i Mentsch Magazine, skriver Knut Ødegård om ‘Den leikne Rolf Jacobsen’. Han utlegger Jacobsens evne til barnlig iver, hans onomatopoetiske gjøgleri og hans sans for det absurde; men alt dette sameksisterte med stort alvor. Kanskje er det kun den som tar livet på alvor, som virkelig kan le (og ikke bare flire) av det? Det var ‘noko både ømt og sårbart’ i Jacobsen. Dette fikk uttrykk ikke minst etter at konen Petra døde. Jeg har knapt lest et inderligere kjærlighetsdikt enn dét han skrev i den anledning. Petras hender ‘var som et hus’ for dikteren og mannen: ‘De sa/Flytt inn her./Ikke regn, ikke frost, ikke frykt./Jeg har bodd i det huset/uten regn, uten frost, uten frykt/til tiden kom og rev det ned./Nå er jeg ute på veiene igjen./Kappen min er tynn. Det trekker opp/til sne.’ Dog selv i tapet, skriver Ødegård, øynet Jacobsen en mening, selv om han ikke kunne fatte den. ‘Ja, han var artist, spelar — og from.’ ‘Det fanst ein chaplinsk humor i hans store hjarta, han fann ‘veier overalt, og spor i hjertene/og stier med lavmælt lys’.’

Nostalgia

Mario Martones film Nostalgia  fra 2022 beretter intrykksfullt, men forstyrrende om en manns hensikt om å forsones med egen fortid. I det han trekkes tilbake til et sted og en verden han hadde forlatt hastig og engstelig førti år før, gjenoppdager Felice både sødme og frykt. Fremstillingen av et samfunn trellbundet av vold, er subtil. Vi møter ‘en verden av fare destillert til pregnante pauser og ørsmå gester’, skrev Teo Bugbee i The New York Times. Men for en ømhet midt i det hele! Felices gjenforening med sin gamle mor er uforglemmelig. En idealistisk ung prest, venn av utstøtte, gir oss noe uventet i disse tider: et medialt bilde av en katolsk prest som på samme tid er troverdig, menneskelig og fullt hengiven. Jo mer filmen beveger seg fremad, jo mer Felice reintegrerer den del av seg selv han hadde amputert, jo mer høyreist og friere går han. Som man hadde ønsket at en slik historie fikk en lykkelig slutt!

Tilgivelse

Kristendommen fremholder et høyt ideal om tilgivelse. Vi kjenner det; men å se det satt ut i livet, er alltid overveldende. Ved The New York Encounter berettet Diane Foley om erfaringen av å gjennomleve to fryktelige år mens sønnen James, krigsreporter, satt i fangenskap i Syria, hvor han ble henrettet. Hun beskrev sine frustrerte forsøk på å få USAs regjering til å gripe inn, eller rett og slett til å anerkjenne bortføringen. Samtidig bad hun. Hun fortalte om dagen da hun knelte i kirken og bad: ‘Herre, jeg overgir Jim i dine hender.’ Noen uker senere, på sensommeren 2014, ble nyheten om hans død bekreftet. Foleyfamiliens beslutning der og da om ikke å gi etter for bitterhet, om å strekke ut en tilgivelsens hånd, sjokkerte mange. Diane sa ganske enkelt, ‘Jim ville ha villet det slik’. Etter i 2022 å ha møtt en av militantene som holdt James fanget, sa hun til BBC, ‘Hater jeg dem, har de vunnet. Da vil de holde meg fanget, fordi jeg ikke er villig til å skille meg fra det de gjorde mot ham jeg elsket. Vi må be om mot til å være annerledes.’

Tålmodighet

I Skriften fremstilles helbredelse ofte som gjenskapelse. I historien om Noa ser vi at vannet som, den første dag, vek fra jordens overflate, trekkes tilbake over den, for å muliggjøre en ny begynnelse. Bildet som resulterer, er bildet av en verden som drukner (1. Mosebok 8:6-22). Også åndelig helbredelse kan føre gjennom trauma. Når et bevisst samspill med døden, med avhengighet, med strukturell synd vaskes bort fra et menneskes liv, kan han eller hun føle seg ankerløs og fortapt; ferden inn i nådens tilstand kan synes skremmende. Utholdenhet kreve, og det er viktig at man ikke ferdes alene – at man lar seg hjelpe. Den blinde mann i evangeliet får likeledes synet gradvis tilbake. Med en handling som minner om Adams tilblivelse, former Jesus ham og åpner hans øyne etappevis inntil han til slutt er i stand til å ta virkeligheten til seg slik den er (Marks 8:22-26). Å stole på Gud, er å tro at han, så lenge vi overgir oss i hans hender, kan fullføre et salig formål også når det vi opplever her og nå bare er forvirring.

Absurde idealer

Jeg har endelig fått lest nekrologen om en munk fra Dallas, Pater Roch András Kereszty, som døde 14 desember 2022. Den fremstiller denne lærde ungarerens trofaste, fruktbare liv etter at han slo seg ned i det han antok ville være ‘kun en diger, uttørket prærie, kontinentets villeste og minst kultiverte område’. Der ble han en kunnskapens og menneskelighetens kilde for andre. ‘Elevene begynte etterhvert å merke at det befant seg, bak den robuste fasaden – den slående presens, den sterke, dypt monotone røsten, ansiktet som ble til en grimase når han prøvde å smile – en mann med uendelig aktelse for alt som var godt i dem som omgav ham. ‘Han forhåpninger for oss overskred alltid våre egne, derfor kunne han være så forlangende.’ Han som selv hadde øvet ‘disiplinene som går ut på å overvinne frykt’ på egne vegne, var ikke redd for å ‘konfrontere oss med de høyeste, ja, med absurd høye idealer.’

Ingen glemmer en god lærer.

Alfabetisering

Blodsbrødrene Kyrillos og Methodios er forbilder på misjonsiver. De forlot sitt hjemland for å vitne i fremmede strøk om nytt liv i Kristus. De utviste de kristne dyder i heroisk grad. I tillegg tjente de kulturens sak. Vi kaller fremdeles alfabetet brukt av de østslaviske språk ‘kyrillisk’ etter Kyrillos, en fremragende lingvist. Kanskje vil man si at den kulturelle arven er tilfeldig? Kyrillos’ anliggende var å oppskrive liturgiske tekster samt formidle en oversettelse av Skriften. Men derved la han nettopp grunnlaget for kultur. I Vesten i dag, mangler vi et felles språk. Samfunnet er atomisert. Vi sliter med å snakke sammen, derfor bryter vold ut. Vi skal ikke undervurdere alfabetiserings-oppgaven vi som kristne har foran oss i dag. Vi har det eneste adekvate redskap. Kristus, Guds evige Ord, er ikke bare Alfa og Omega, men også alle de andre bokstavene imellom. I ham finner vi det vi trenger for å begripe oss selv og livene vi lever.

Blant brødre

‘Mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel’ (Gen 4,8). Forholdet mellom brødre — og, for den saks skyld, mellom søstre — kan være komplisert. Man står hverandre nær; dog er man på avstand. Man kan ha vondt for å se hverandre klart. I blant vet brødre og søstre for mye om hverandre. Mye forhistorie inngår i deres forhold. Kains sjalusi må ha en slik forhistorie. Vi kjenner den ikke, men kan forestille oss den. Han føler seg iskyggesatt av Abel, og kan ikke lenger se ham i ansiktet: ‘Han stirret ned for seg.’ La oss være på vakt i slike tilfeller, så vi ikke trekkes, uten å merke det, inn i handling drevet av blind harme. Spørsmålene vi skal stille oss selv, er spørsmålene Gud stiller Kain: ‘Hvorfor er du harm? Hvorfor stirrer du ned for deg?’ Forstår vi motivasjonen bak en stemning, kan vi gjøre noe med den. Da kan noe vidunderlig skje. Da kan, som det står i Salme 76, selv menneskers harme bli til lovprisning, grunnet i ydmykhet, preget av bønn om tilgivelse, en kilde til ny omvendelse.

Fra Aleppo

Verden hadde stort sett glemt Syria. Da vi hørte om jordskjelvet der nylig, var det mer enn vi kunne ta innover oss – vi trenger å rotfeste denslags nyheter i konkrete skjebner. Her er et brev fra en gammel mann i Aleppo, gjengitt på siden til noen venner av mine søstre i Azeir. ‘Hva skal jeg si, Josef? Jeg har aldri sett noe lignende, hverken i krig eller andre omstendigheter. En fryktelig ting! Allikevel priser vi stadig Gud. Vi har sett døden med egne øyne, så så vi livet igjen. Jeg forble under ruinene i to dager. Så ble jeg reddet, Gud skje lov. Til tross for skadene på huset mitt, har jeg prøvd å rydde såpass at det blir beboelig. Igjen sover jeg hjemme. Det er folk som har sovet på gaten i tre dager; og ennå er det folk som sover på gaten. Situasjonen er svært alvorlig og ubeskrivelig. Men jeg kan fortelle deg at jeg er gjenfødt til liv, og takker Gud.’

La oss gjøre hva vi kan for å hjelpe.

Nærvær

Beretningen om Benedikts og Scholasticas siste møte ved Monte Cassino viser at selv den ypperste helgen i ny og ne kan trenge en søster som setter ham på plass. Den vitner også om betydningen av å møtes ansikt til ansikt. Scholastica tok klokken som ringte til kvelds på alvor: Hun var selv nonne, tross alt. Men hun visste at de to hadde vesentlige ting å si til hverandre og at tiden var knapp. Herren bekreftet hennes prioritet — ved dårlig vær. Så også dét kan være et tegn på himmelsk velsignelse.

Vi som går rundt med allverdens små dingser som piper, plinger, blinker og vibrerer, blir stadig kalt bort fra der hvor vi er. Scholastica minner oss om viktigheten av å være tilstede, om å prioritere nærvær.

Det var Scholasticas kjærlighet, leser vi, som gjorde hennes bønn velbehagelig. Er jeg én som elsker? Vet jeg egentlig hva kjærlighet er? Eller er ordet for meg abstrakt? Det er spørsmål vi kan stille oss idag. 

Noen som bryr seg?

‘Jeg lengter etter noen som ikke frastøtes av min gebrokkenhet, skuffes av min mislykkethet eller blir flau av min tristhet. Noen som verdsetter de dypere spørsmål jeg stiller, som er viss på meningen med livet og vandrer sammen med meg for å finne den. Noen som kjenner meg og, uforklarlig, bryr seg om meg.’

Kan du kjenne deg igjen i utsagnet? Det uttrykker motivasjonen bak et storstilt Møte som finner sted i New York neste uke, over tre dager. Blant annet inngår en panelsamtale over temaet ‘Én som er med meg’. Du kan følge den enten på Møtets nettside eller på www.ewtn.no.

Pave Benedikt XVI insisterte: ‘Enhver av oss er ønsket. Enhver er elsket. Enhver behøves.’ Hvorfor finner vi dette så vanskelig å tro på?

Slaveri

Bibelselskapets beslutning om å gjøre videre bruke av ordet ‘slave’ i neste års oversettelse, har vakt oppsikt. Beslutningen er gjennomtenkt, ja, har sågar vært gjenstand for en nettundersøkelse per klikk. Det er oppsiktsvekkende at Guds Ord kan oversettes ved folkeavstemning. Men er ikke selv de lærde debatter vel abstrakte? Tør vi anta at våre begreper om slaveri gjengir den tanke og praksis som ligger til grunn for gresk ordbruk i Det nye testamente? En norsk trell på Olav Tryggvasons tid kan knapt jamføres med en skikkelse i Onkel Toms hytte. Skal da Paulus, som kaller seg Kristi doulos, kunne beskrives utfra begrepet ‘slave’ med resonansen ordet har nå? Den katolske Kirke feirer i dag en sudanesisk helgen, St Josephine Bakhita, som tilbragte tolv år som slave. Hun ble solgt fem ganger. Hun gjennomgikk ubeskrivelig mishandling på både kropp og sjel. Hun var et ikke-menneske inntil hun ble erklært fri ved en rettsbeslutning i 1889. Den gjorde det mulig for henne å realisere et dypt begjær: Hun ble døpt, konfirmert, og ble etterhvert ordenssøster. I Kirken hadde hun lært hva det vil si å være fri. Jeg undrer hva Josephine hadde klikket, var hun blir gjenstand for en spørreundersøkelse om ‘slaveri’ er et adekvat moderne uttrykk for den kristne tilstand.

Muliggjøring

Problematikken i dagens evangelium (Mark 7,1-13) er tidløs. Vi har lett for å sette Guds bud ‘pent til side’, det være seg fordi vi ikke orker å følge dem, fordi vi mener de er gått ut på dato (lik sur melk) eller fordi vi er prinsipielt uenige i hva de fordrer. For all del, vi skal bruke forstand i møte med Guds åpenbaring: Det er en kristenplikt. Men den vesentlige spørsmålsstilling ligger dypere. Tror jeg at Gud har uttrykt seg definitivt i Jesus Kristus? Tror jeg at Bibelen på meningsfullt vis kan kalles ‘Guds Ord’? Har jeg tillit til at Gud vil oss vel, også når det han ber oss om er krevende? Vi er barn av en tid som har gjort helsestudioet til den ultimate helligdom. Vi former energisk oss selv på kropp og sinn etter egen forestilling. Har vi ennå plass, rent konseptuelt, til en Gud som ber oss om å gjøre eller bli noe vi ikke selv har tenkt på, som har evne til å muliggjøre det vi selv anser som umulig?

Blott til lyst?

Kan man leve blott til lyst? Det er spørsmålet som stilles i Il trionfo del Tempo e del Disinganno av Benedetto Pamphilij, for det var i de dager da kardinaler forfattet skuespill. Handel, som møtte Pamphilij i Roma i 1706 satte verket til musikk følgende år. Komponisten var da 22, kardinalen 53. Så forbauset de begge ville ha vært over å se deres opera oppført i Trondheim, så ved verdens ende, i aften — i Martin Wåhlbergs fine tolkning. Handlingen er enkel og grei. Den omfatter fire personifiserte gestalter: Skjønnheten rives mellom Lystens fristelser og Tidens strenge formaning, godt hjulpet i sin betraktning av Desillusjon, en flott alt-rolle. Litt etter litt innser Skjønnheten at Lyst rett og slett ikke er en ansvarlig partner på lang sikt. Hun beslutter at et verdi-hierarki behøves for å bygge et liv som har fremtidsvyer. I stadig større grad skjønner hun at sannhet, som først ikke fenget henne, i så måte er en viktig kategori. Overhodet ingen dum tematikk.

Materialisering

I et av hennes bredt anlagte ‘brev’, utgitt som essays, understreker Ida Görres at Gud er hinsides ethvert kjønnsbegrep. ‘Han er den Ene i enhver henseende, for han er all værens fylde. Men på det jordisk-menneskelige plan er denne fylden inndelt i kraftfelt av genererende og mottakende kjærlighet, av kjærlighet som beskyttende og omsorgsfullt opprettholder og av kjærlighet som bærer, føder og pleier. Gud er Faderen fra hvem alt farskap på jord får sitt navn; og Gud er den moderlige Gud ‘i hvem vi lever og beveger oss’. Kjønnenes symbolikk og hellige tegn-verdi er utømmelig rik og dyp. From hedendom visste mangt om dette (bare nå, på slutten av nytiden, har vi redusert det til ren materialisme). Kristne burde ha enda dypere viten. Kirkens store, ærverdige åndelige tradisjon er full av skjulte skatter vi igjen burde tilegne oss som våre egne.’ Teksten ble utgitt i 1949 i boken Von Ehe und von Einsamkeit. Görres kan ikke ha ant hvor vesentlig hennes bemerkning ville lyde trekvart århundre senere. Når det er sagt, hvem leser Görres nå om dagen? Også hun står for en skatt vi på nytt burde tilegne oss.

Trofasthet

prekenen han holdt ved Ida Görres’ begravelse den 19 mai 1971, siterte Professor Dr Joseph Ratzinger et smerte-rop fra et av hennes essays. ‘Hva om opprørerne faktisk eide fremtiden? Hva om prosessen som for oss forekommer som ødeleggelse og bedrag var Gud vilje? Hva om det var uttrykk for manglende tro å motsette seg den? Hva om (en pinende tanke i midnattstimen), hva om jeg var bundet til et stort, men ubønnhørlig døende legeme kun med følelsesmessige bånd, bånd som til syvende og sist utgjøres av subjektive, ufornuftige komplekser, fordommer, foreldet fromhet og lojalitet på feil grunnlag? Seiler vi i et skip som har slått lekk og synker centimeter for centimeter, slik at ikke bare rottene, men også forstandige, nøkterne folk hopper av mens de kan?’

‘Dog var alle disse spørsmålene’, fortsatte Ratzinger, ‘kvalifisert av en enorm tillit som ingen ting kunne ødelegge. Den fant uttrykk i den ikke mindre sterke bekjennelsen: «Jeg tror på Guds trofasthet!».’

Ja, her finner vi en tidløs kilde til balansert utsyn og stille glede.

Empoignement

Ah, Viktoria’, utbryter Yehudi Menuhin om Viktoria Postnikova: ‘For et empoignement! For en kraft, for en storartet hengivenhet, kraft og lidenskap! Det består intet opphold mellom henne og musikken. Hun setter i gang, og har full kommando.’

Bemerkningene falt i en samtale med Bruno Monsaingeon i det de to satt og lyttet til en innspilling av Postnikova og Menuhin som spiller Bartoks Første Sonate. Vi ser hva fiolinisten mente også her, hvor hun spiller Rakhmaninovs Klaverkonsert no. 1 med The BBC Symphony Orchestra under ledelse av Rozhdestvensky, som hun var gift med, i august 1979.

Men kanskje blir hennes uttrykk klarest i denne innspillingen gjort langt senere i livet. Som ekstranummer i Budapest spiller Postnikova Schuberts Impromptu no. 3, Opus 90. Hun er ett med klaveret, uten det minste behov for eksentrisk gestikk.

Tohu va-Vohu

‘I opphavet’, leser vi i Første Mosebok, var jorden ‘øde og tom’. Hvordan det kan ha artet seg, er noe de fleste av oss knapt kan forestille seg. Men vi får privilegerte impulser i et nylig gjenoppdaget fjernsynsintervju fra 1964 med Pater Georges Lemaître. Fysikeren og presten var blant de første som formulerte en ‘Big Bang’-teori. Han vektlegger at ‘opphavet er så uforestillbart, så annerledes fra verdens nåværende tilstand’ at vi først må ta mental avstand fra bildet av verden slik vi (tror vi) kjenner den: ‘Der finnes et opphav i flerfoldighet som kan beskrives utifra desintegreringen av all eksisterende materie i ett atom. Første resultat av desintegreringen er faktisk, så langt vi kan følge teorien, et universum, et ekspanderende rom fylt av plasma, av svært energiske stråler som går i alle retninger. Noe som overhodet ikke ligner en ensartet gass. Deretter skjedde det, ved en prosess vi vagt kan tenke oss, men dessverre ikke følge i særlig detalj, at gasser oppstod lokalt; gass-skyer som beveget seg med stor hastighet…’

Du finner videoen her, en transkribert versjon på fransk og engelsk here.

Fri foran overmakt

En anmeldelse av Josh Cohen nevner en hendelse fra Freuds liv som var meg ukjent. Den forekom da Freud, gjenstand for nazistenes intense oppmerksomhet siden Anschluss, endelig lot seg overtale til å forlate Wien på Orientekspressen i juni 1938.

‘Det at Freud så sent, med sånn ambivalens, lot seg rekruttere til fluktplaner, inngir ofte frustrasjon blandet med respekt. Hvordan kunne han, for eksempel, være så uvøren at han spurte Nazi-offiseren som ventet på hans obligatoriske signatur (det gjaldt et dokument som attesterte den ‘respekt og omtenksomhet’ Gestapo hadde vist ham) om han kunne legge til følgende setning: ‘Jeg kan anbefale Gestapo på det varmeste til enhver’? Bemerkningen risikerte å sabotere hele planen: Vitner forteller om raseriet på offiserens ansikt. Dog skal det godt gjøres å høre slik skarp galgenhumor uten å føle en bølge av beundring.’

Måtte beundringen man føler føre til besluttsomhet for egen del.

Lærde levitter

Jeg slumper å ha en biografi om den hellige Frans av Sales av Eugène Julien, biskop av Arras, utgitt i 1928. Den bærer innskriften: ‘A mes prêtres, ce beau visage de Prêtre’, ‘Til mine prester [tilegner jeg] dette vakre bildet av en Prest’. Ja, vi trenger vakre forbilder på hellige liv vi kan ønske å etterligne. At en biskop bidrar med slikt, er sannelig et pastoralt initiativ. Da Kong Henrik IV tilbød Frans forflytning til et rikere stift enn Genève, svarte han: ‘Jeg ber Deres Majestet om forlatelse, men jeg kan ikke motta Hans tilbud. Jeg er en gift mann. Jeg har ektet en fattig kone, og kan ikke forlate henne til fordel for en rikere.’ Her finner vi en hel teologi om bispestanden. Til sine prester sa Frans: ‘Det er ikke nok for geistlige å ville bli hellige; de må også bli lærde i sin stands vitenskap. For presters del, er uvitenhet mer å frykte selv enn synd; for ved uvitenhet taper man ikke kun seg selv, man vanærer, vanhelliger presteskapet. Lærdom er for en prest det kirkelige hierarkis åttende sakrament. Stor elendighet rammer Kirken når lærdommens ark finnes, ikke i levittenes hender, men i andres.’ Somme levitter synes nå om dagen å ikke ta dette så tungt. Så har vi godt av påminnelsen.

Gjennom tåkeheim

I det så mye ved Russland vekker frykt, indignasjon og raseri, er det viktig å huske det andre Russland kjennetegnet av dyp menneskelighet og åpenhet. Det gjør meg godt å se Yuri Norsteins vakre tegnefilm Pinnsvin i tåke på nytt. Det er en lignelse som ikke lett lar seg tolke. Den utspiller seg på mange nivåer. Den er kompleks, men på samme tid preget av største enkelhet. Den taler til oss om frykt, om reell fare, om uventede forbundsfeller, om gleden ved gjenforening i vennskap, og om den trofasthet og kjærlighet som kan rommes i et glass bringebærsyltetøy. Vi går alle gjennom perioder når vi ikke klart skjønner hvor veien går, når vi tenker vi ikke engang kan se våre egne føtter. Norstein bemerket en gang om filmen: ‘Pinnsvin går daglig på besøk til Bjørn, men en dag vandrer han inn i tykk tåke, og er ikke lenger den samme når han kommer ut av den. Dette er beretningen om hvordan vår sedvanlige tilstand kan, ved omstendigheter hinsides bevisst oppmerksomhet, omformes til en katastrofe.’

Dog har katastrofen ikke siste ordet. Skinner ikke stjernene enda lysere mot slutten, etter det Pinnsvin har gjennomgått?

Betydning

Standhaftig fortsetter Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk sine daglige meddelelser til de troende i Ukraina og til folk av god vilje overalt. I går ytret han dette rop: ‘Vi vil høres i alle verdenshjørner, slik at mennesker hører at Ukraina lider, at Ukraina gråter, at vi har det vondt.’ Men han tillater seg ikke, og tillater ikke oss, å fanges av et innadvendt fokus på smerte. Han store anliggende er å ‘oppdage betydningen av kristen eksistens’ i lys av Kristi mysterium og på grunnlag av historisk virkelighet. Med blikket festet på dåpens sakrament, siterer Shevchuk Johannes Chrysostomos: ‘La oss tenke oss et gullbeger som har lidd skade. Samme hvordan det repareres, vil det alltid synes at det er blitt skadet. Hva må til for å fjerne ethvert spor av fordums skjensel fra begeret? Det må smeltes ned på nytt, føres tilbake i ilden, smeltes nok en gang, så få samme form som før, men det vil nå være fornyet. Det vil bestå av samme gull, ha samme begerform, men vil hentes ut fra ilden som nytt; det vil erfare nyskapelse og ny fødsel.’ Til slik nyskapelse er vi kalt. Vår verden trenger å fornyes i Kristus. Med erkebiskopen kan vi be: ‘Himmelske Far, la oss kristne i det tredje årtusen få oppdage at vi er Guds sønner og døtre.’ Slik, kun slik, finner vi kilden til varig rettferd, varig fred.

Nyhet

Den salige Cyprian var seg intenst bevisst nyheten i kristen tro og kristent levnet. Bevisstheten grunnet delvis i tiltrekningskraften han møtte i katolsk lære, liturgi og arv. Den sprang også fra erfaringen av hva en verden uten Kristus ligner på. I 1929, da P Cyprian var nyvigslet prest og jobbet i Onitsha, brøt en kopper-epidemi ut hjemlandsbyen hans. Folk der var overbevist om at sykdommen var forårsaket av onde ånder. En heksejakt tok til. Blant dem som ble utpekt var P Cyprians mor Ejikwevi. Hun ble ført bort fra fellesskapet og tvunget til å drikke gift. Vi kan bare ane hvilket dypt sår hennes brutale død etterlot i sønnens hjerte. Så gjør det desto større inntrykk at P Cyprians tro var så dypt preget av tillit til Guds forsyn.

Fra en preken på festdagen for Salige Cyprian Tansi

Riktig mål

Folk spør ofte: Hvordan skal jeg be? I en samtale med Lydia Chukovskaya den 27 september 1939, gav Anna Akhmatova et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. På et tidspunkt da nasjonalt og eget liv var preget av stor spenning, gjenkalte dikteren med vennlig sarkasme et minne fra lykkeligere tider, kanskje for å atspre seg selv: ‘Engang, mens hun prøvde på en kjole sydd av Schweitzer, den sagnomsuste skredder, kysset min kusine (som veide over hundre kilo) et ikon av den hellige Nikolaus mens hun bad: Kjære, gi at den passer!’

Hvis vi er ærlige, ber vi ikke ofte på samme måte? Insisterer vi ikke på at Guds forsyn skal utstyre oss med antrekk som hverken passer oss eller viser oss fordelaktig? En forutsetning for bønn er ydmyk, altså realistisk, selverkjennelse. En videre forutsetning er tillit til at Gud vet hva som er best for meg, og vil gi det jeg trenger for å motta det. Da må jeg selv være villig til å gi slipp på kjære forestillinger om hva jeg ønsker meg eller tror jeg egentlig behøver.

Taushet

Tidebønnene gir oss i dag et fabelaktig lesestykke fra Ignatius av Antiokias Brev til efeserne (§ 15).

‘Det er bedre å tie og virkelig være enn å tale og opphøre å være. Det er en god lære når den som taler, handler ifølge det han sier. Det finnes én lærer som talte og det skjedde; det han gjorde også mens han tidde, var Faderen verdig. Den som i sannhet eier Jesu ord, er i stand til å høre også Ordets taushet, slik at han kan bli fullkommen, slik at han handler ved det han taler, og kjennes på det han tier om.’

Ἄμεινόν ἐστιν σιωπᾶν καὶ εἶναι, ἢ λαλοῦντα μὴ εἶναι. Fremmer min tale det vesentlige? Stadfester den det som er, eller nærer den noe uvirkelig?

Å være en kristen

I dag feires George Kardinal Pells Requiem i Roma. Sluttbønnen leses av paven. Mye er blitt sagt om Pell i de siste dagene. Matteo Mazuzzi skrev i Il Foglio at Pell ikke var noen naturlig diplomat. Sant nok. Hans frie tale kunne skape spenning, ja, det gjør den visst ennå, så å si hinsides graven. Selv vil jeg alltid forbinde Pell med et intervju kringkastet da han var blitt løslatt fra kasjotten i april 2020, etter å ha vært fengslet i månedsvis for gjerninger han ikke hadde begått, etter en rettssak som nå betraktes som regelrett justismord. Det slo meg at Pell var fullstendig uten bitterhet. Med robust likevekt godtok han det som var skjedd slik man godtar noen ukers dårlig vær. Han understreket at han ikke bar nag til sin anklager. Den hellige Silouan sa at oppriktig bønn for fiender er et kriterium for sann kristendom. I så måte har Pell etterlatt et lysende vitnesbyrd; det må få opplyse alt han ellers sa og gjorde. I sin siste preken, for en uke siden, oppfordret han sine lyttere til å virke for Kirkens enhet, tuftet på kjærlighet i sannhet. Det er likeledes et budskap vi skal ta til oss.

En hær med hærmerker

Walter Daniel, St Aelreds biograf, beskrev cisterciensernes foretak slik: ‘De holder fattigdommen høyt i hevd ved frivillig å gi avkall på ting, opprettholdt av fullkommen tro. Guds kjærlighet gjør slik øvelse gledelig. De holdes sammen av en gjensidig kjærlighet så sterk at deres fellesskap ligner en hær som marsjerer under hærmerker. Denne verdens blomster tramper de på med forglemmelsens fot; rikdom og status er dem likegyldige. Hva mat og drikke, handlinger og følelser angår, frigjør de seg fra verdens og kjødets velbehag. Utholdende gjensidig kjærlighet driver bort fra dem ethvert nag, enhver utvekst av sinne eller stolthetens skyggebilder, slik at de, som det står i Apostlenes Gjerninger, er forenet i hjerte og sjel av Den hellige Ånds nåde og kjærlighet.’

Ved slike prinsipper ble Kirken på ellevehundretallet radikalt fornyet.

Fornuftig liv

I en lesverdig anmeldelse i First Things, siterer Jennifer A Fray Elizabeth Anscombes syllabus errorum fra midt på 1980-tallet. Den består av ‘tyve teser som ble gjengs forfektet av henne kollegaer blant analytiske filosofer, teser hun anså for å stå i motsetning til kristen religion og som kunne, understreket hun, bevises uriktige ‘på rent filosofisk grunnlag’. Nesten alle tesene forutsetter et motsetningsforhold mellom natur — forstått som formløs, så uten objektiv mening eller hensikt — og fornuft. Jeg tenker på et av Chapmans vers i Tragedien om Charles, Hertug av Byron fra 1608: ‘Å hvilke motsetninger utgjør mennesket! Hvilke umulige blandinger!’ Dog er det tragisk (egentlig også komisk) at natur og fornuft, kropp og sjel skulle fremstilles som om de var i nødvendig konflikt med hverandre. For å oppklare dilemmaet, har Kirken vesentlige bidrag å komme med. Det vi trenger nå, er ikke retoriske følelsesutgytelser, men tenkere som med Anscombes disiplin, autoritet og klarhet kan føre en metafysisk debatt i den retning som her antydes: ‘Metafysikk er ikke et prosjekt som går ut på å bygge statiske systemer; nei, det er en levd praxis orientert mot visdom.’

Against Inhumanity

At almost 100, Henry Kissinger remains a keen observer of world affairs. In a 2021 book he discussed the way in which the balance of power is rocked by the onset of Artificial Intelligence, which Niall Fergusson has proposed we might rename ‘Inhuman Intelligence’. Recently Kissinger applied this perspective to the war in Ukraine: ‘Auto-nomous weapons already exist, capable of defining, assessing and targeting their own perceived threats and thus in a position to start their own war. Once the line into this realm is crossed and hi-tech becomes standard weaponry – and computers become the principal executors of strategy – the world will find itself in a condition for which as yet it has no established concept. How can leaders exercise control when computers prescribe strategic instructions on a scale and in a manner that inherently limits and threatens human input? How can civilisation be preserved amid such a maelstrom of conflicting information, perceptions and destructive capabilities?’ The ascendancy of the inhuman points to the urgency of Christmas. Faith in the incarnation does not just vindicate humanity; it asserts that we depend on God to know what is, in fact, human. That assertion appears to be empirically demonstrated round about us.

Epifani

Etter å ha tilbedt Guds Sønn, tok vismennene ‘en annen vei’ for å vende tilbake til sitt land. Valget hadde en pragmatisk grunn: Engelen hadde advart dem om Herodes’ renkespill. Men det ligger også dyp symbolsk sannhet i veivalget. Et møte med Jesus er forvandlende. Man er ikke den samme etterpå; det føles ikke lenger naturlig å vandre slik man vandret før. Vi higer etter noe annet som vi kanskje har vondt for å sette fingeren på.

Å være en kristen, er leve i en slik anderledestilstand, stadig på leting etter den rette vei. Veien, selvsagt, har et navn, et ansikt. Den viser seg for oss i Marias favn og her på dette alter.

Fra en Epifani-preken

Mot utkanten

‘Ratzingers dobbeltnavn — Joseph ved fødselen, Benedikt som pave — viser til en uskolert helgen, en av Guds fattige som ligner en russisk yurodivy, en av disse ekstravagante ‘Kristi dårer’ som nektet å adlyde verdens regler for å åpenbare menneskehetens synd. Joseph Ratzinger brøt ingen regler, til det var han for tysk. Men han oppfattet snart at i en åpenbart post-kristen verden vil Kirkens lys naturlig orienteres — på eskatologisk vis, kan vi si — mot det marginale, mot utkanten. Han innså at den katolske tros fremtid avhenger av dens evne til å bli en motkultur utgjort av kreative minoriteter som kan bli en surdeig til frelse. Forestillingen stemmer overens med bibelsk erfaring, også med kristen erfaring. Vi gjenkjenner her den røde tråd som bevarte klassisk kultur etter Romerrikets fall; som reddet Østens ikoner fra ikonoklasmen raseri; som utfordret arianismens tilsynelatende ustoppelige fremdrift. Dette har også vært det jødiske folks erfaring i et kontinuerlig diaspora gjennom århundrer og millennia. Ratzinger gjenkjente deri et tegn på Guds vilje.’

Fra et klokt essay av Daniel Capó Laisfeldt. Den spanske originalen finnes her.

Benedikt XVI RIP

“På vår livsaften”, sa Johannes av Korset, “dømmes vi alene på grunnlag av vår kjærlighet.” Det er som om vi nå ser kjærligheten opplyse denne standhaftige Herrens og Kirkens tjener, som også var en så til de grader vennlig mann. Han blir stedt til hvile nær apostelens grav.

“Stå fast i troen”, formaner Benedikt XVI oss i sitt testamente, “og la dere ikke forvirre.” Det som kun er av tiden — polemikk, synd, tomme hypoteser — alt det faller bort; det vesentlige forblir. “Jesus Kristus er veien, sannheten og livet; Kirken, til tross for sine mangler, er hans legeme.” I denne sterke bekjennelsen kulminerer teksten. La oss gjøre bekjennelsen til vår.

Fra et minneord om Benedikt XVI

Nativitas

 

Es ist ein Ros entsprungen!

Jeg ønsker alle lesere en signet jul.

Coram Fratribus tar en kort pause, men er tilbake tidlig på nyåret.

+fr Erik

Rex gentium

I dag, to dager før julaften, påkaller vi Kristus som Rex gentium: ‘Folkenes konge og den de lengter etter.’ Vi kan ha inntrykk av at vi lever i en tid som har mistet interessen for kristen forkynnelse. Men lengselen er der: Lengselen etter et fast grunnlag å bygge på; lengselen etter at selvmotsigelsene i våre liv forsones, at vår livskraft forenes. Kirken bekjenner Kristus som hjørnestenen, som den som gjør atskilte ting til ett. Han frelser oss fra vårt overmot, vår illusjon om å skulle klare oss selv, vår synd. I Marias Magnificat erklærer Guds Mor: ‘Han har sett til min ringhet’. Han ser til vår også, hvis vi gir ham tilgang. I dag kan vi spørre oss selv: Hva i meg trenger å forsones? Hvor trenger jeg inkarnasjonens nåde, frelsens kraft? For så å påkalle Herrens nåde akkurat der hvor den virkelig trengs. Og be, fylt av forventning og tillit: ‘Kom Herre Jesus, drøy ikke!’

Samtidig

I et vennskapelig skisse av Józef Czapski, skrev Wojciech Karpiński, ‘Etter våre første møter, vendte jeg stadig tilbake til hans offentliggjorte tekster. Der gjenkjente jeg skarpheten i hans røst, vanen han hadde med å understreke enkelte ord, trykket i kursiv i teksten, ved geberder og intonasjon mens han snakket. Jeg gjenkjente det samme kvikke, presise syn på ting. Jeg gjenkjente bruken av presens indikativ når Czapski omtalte Delacroix, Corot, Degas, Daniel Halévy – eller seg selv noen tiår tidligere. For ham var ethvert virkelig vesentlig problem et samtidig problem.’ Czapski ville likeledes ha talt i presens om Aischylos, Profeten Jesaja og Frelserens fødsel i Bethlehem. Så begrenset og kjedelig livet blir når vi reduserer begrepet om hva som er ‘samtidig’ til det som slumper å skje akkurat nå. Et sant bilde av virkeligheten, lar oss ane et  som er allestedsnærværende.

Honningstrøm

‘Denne Doctor Mellifluus‘, skrev Pius XII om den hl Bernard, ‘var så fremragende ved sin naturs og sitt intellekts begavelser, så Gudsberiket med himmelske gaver, at han, i en endringsrik og stormfull samtid, syntes å dominere ved sin hellighet, sin visdom, sitt gode råd.’ Han var også en fenomenal formidler. Vi kan slutte det av epiteten doctor mellifluus: Bernards lære syntes en honningstrøm, så full var den av sødme og godhet. I en tekst vi leser til vigilien i dag, foregriper Bernard interaktiv kommunikasjon. Han forestiller seg at menneskeheten henger på Jomfru Marias lepper i dét hun forbereder sitt svar på Gabriels bebudelse. ‘Svar da raskt’, sier han til henne: ‘dette er ingen tid for å la jomfruelig enfold glemme klokhet!‘ Det er retorisk Schwung i stykket; det er også stort alvor. Bernard minner oss om at julen gjelder oss alle. Jomfruens ‘Ja’ er kilden til vårt håp. Vi kalles til å gjøre det til vårt.

Systemendring

La oss begynne med et lett spørsmål. Hva er inkarnasjonen?

— Nå, jeg er ikke sikker på at det er så lett. Først og fremst står den for et umulig paradoks. Den viser oss foreningen av to enheter av absolutt uforholdsmessighet: Guds uskapte vesen og vår eksistens skapt av støv. Kristendommen baserer på forundring i møte med denne enheten. Vi må huske at Ordet, ved å bli kjød, ikke bare lånte en menneskekropp som losjerende gjest i 33 år. Det er menneskenaturen som sådan — kjødet — som inngis potensiale til å motta Guds liv. Å være menneske etter inkarnasjonen er ikke det samme som å være menneske før inkarnasjonen, om man tror på Kristus eller ikke, ja, om man slett ikke aner at Kristus noensinne vandret på denne jord. Vil liker å snakke om ‘systemiske’ forhold i disse dager. Noe systemisk skjedde med menneskets kjød ved inkarnasjonen. Kjødet åpnet seg for transcendens og evighet.

Fra en Pillar-samtale med Luke Coppen

Perspektiv

Som ung karterusermunk, skrev Dom Jean-Baptiste Porion til sin søster: ‘Jeg ser rikdommen som finnes i et enkelt perspektiv, for eksempel i omrisset av et fjell med furutrær i mai måneds gylne herlighet, i oktoberdis, eller når som helst. Vi må bli et speilbilde, et ekko av denne skjønnhet. Den åpenbarer alltid noe nytt; allikevel sier den hver gang alt. Jeg undres om det er bryet verd å reise?’ I et helt annent kulturelt univers har Zhu Xiao-Mei skrevet om Gabriel Chodos at han lærte henne dette: ‘Man fordyper seg i pianoet, i musikken, like godt ved å gå i dybden av ett eneste verk som ved å øve mange ulike verker. Mange store forskere vet at det er ved å fordype et særskilt, begrenset emne over tid at man gjør de mest betydningsfulle oppdagelser, og derved utvikler en metode som setter én i stand til å arbeide med et hvilket som helst emne.’ Denne grad av tålmodighet, utholdenhet og kontemplativ teft er verd å trakte etter.

Rorate

Advents liturgi er lik en kameralinse som beveger seg fra panorama til hårfint detaljfokus. Vi går ut fra en kosmisk lengsel og påkaller himmel og jord, duggen og mulden. Vi ber om at universet som sådan skal frembringe Frelseren. Så forankres vår forventning i historien som går lineært fra skapelsen til Abrahams kall; fra Israels historie til Døperen; fra Marias ja til Barnet i krybben. Vår tro er vakker! Men den begrenser seg ikke til poetiske bilder. Den baserer seg på ting som er skjedd; og peker fremover mot ting som skal skje. Vårherre Jesus Kristus, Guds inkarnerte Sønn, er nærværet alt jordisk lys peker mot; han stråler selv av uskapt Lys, utsendt til frelse, håp og glede for verden. I Roratemessen når Lysets gjenskinn oss varmt flakkende, trøstende, omfavnende. Når vi gjennom Kirkens røst, i liturgien, hører Profetens ord, ‘Jeg skal frelse deg’, er det ikke som et generisk utsagn, men som et personlig løfte. Det opplyser hver og én av oss. La oss da bli lys.

Overgang

Den som vil leve i Kristus, skrev Johannes av Korset, må grave dypt, for Kristus er ‘som en rik gruve med mange passasjer fulle av skatter. Uansett hvor dypt man graver, finner man ingen ende, ingen bunn. Tvertimot, i hver gruvegang finner man nye malmårer. […] Men sjelen kan ikke gå inn i disse skattkammer, ja, ikke nå frem til dem, dersom den ikke først har gjennomgått og trengt ned i dyp lidelse, både i det indre og i det ytre.’ Det vi hører her, er ingen masochistisk forherligelse av lidelse, men uttrykk for en kjensgjerning: Overgangen fra vår skapte natur, såret av synd, til Guds uskapte, hellige lys er så veldig, så kategorisk at den vil være smertefull. Vi må gi slipp på mye. Å foreta overgangen, skrev Johannes, kan kjennes som å gå gjennom en mørk natt. Der blir vi kjent med Jesu Kors, som symbolsk lar vårt livs vannrette og loddrette akser møtes. ‘Korset er porten man må gå inn gjennom for å nå Guds visdoms rikdommer, og den port er trang. Mange ønsker å nyte godt av gledene den fører inn til, men få av dem er villige til å gå inn gjennom porten.’ Er jeg? (Cant.Esp. B, str. 36-37)

Frykt tok feil

‘Kvelden jeg ble født’, sier den ukuelige Heidi Crowter, ‘gråt min mor og sa til min far, “Hun vil aldri gifte seg eller bli brudepike” — men der’, tillegger hun, ‘har jeg bevist at hun tok feil.’ Frykten en mor kan føle når hun, som Heidis, oppdager at barnet hennes har Downs, er mangslungen og lett forståelig. Det fryktelige er at samfunnet i stor grad bare bekrefter frykten, i den grad at en mor kan føle hun ikke bør føde et slikt barn. Vi trenger å høre andre historier, lik dem kringkastet for få år siden i denne lysende lille filmen. Der slås det fast med myndighet: ‘Ditt barn kan bli lykkelig!’ Filmen ble laget for Verdens Downsyndromdag, den 21. mars, som slumper å være festdagen for den hl. Benedikt. Hans store spørsmål var og forblir: ‘Hvem er den mann som søker livet?’ Vi kunne tillegge: Og hvilket er det samfunn? Jérôme Lejeune, oppdageren av Trisomi 21, skrev, ‘Kvaliteten på en sivilisasjon lar seg måle på grunnlag av respekten den viser sine mest utsatte medlemmer.’

Sta Lucia

Under kristningen av Norge ble kirker iblant bygd på gamle blotsteder. Slik renset man sporene etter hedensk uhumskhet; så viste man at kristendommen bragte lys fullbyrdelse av fordums obskure anelser. Noe lignende skjedde med Lucia-tradisjonen. Lussinatt var et begrep i skandinavisk middelalder. Folk forestilte seg at Lussi, en kvinnelig demon, fór grufull gjennom verden på denne, årets mørkeste natt, en ondskapens ri rett oppunder jul. Denne nattlige heks fant sitt motstykke i Lucia, hvis navn betyr ‘lysende’. Den historiske Lucia ble født, sies det, på Sicilia i 283. Grepet av evangeliets skjønnhet, vigslet hun seg Kristus helt. Forsettet møtte uforstand, men hun stod fast ved det. Hun gikk i døden heller enn å la seg frata friheten til trofasthet. Lucia var pur ung, en jentunge. Men hun vant, spinkel som hun var, over vold og mørkemakt ved oppklart kristen troskap. Det var åpenbart, for våre aner her i Norden, en kilde til håp. Det kan det sannelig være for oss også. 

Gledens askese

Tenker vi at det er hyklerisk å utføre en handling som ikke er i samklang med det vi spontant føler? Da skal vi huske, nettopp, at følelser i stor grad formes av handlinger vi fritt beslutter å utføre eller avstå fra. Besluttsomhet er viktig i vårt moralske og åndelige liv. Det er som med idrett. Ikke mange av oss er parate, sånn av oss selv, til å løpe et  maraton. Kondisen må opparbeides over tid. Vi bor i en tid og et land hvor der finnes et helsestudio på hvert gatehjørne. Vi vet hvor virksom regelmessig fysisk trening kan være. Skal vi ta vår åndelige øvelse på mindre alvor? Det ville være uansvarlig og uklokt. 

Fra mitt hyrdebrev for advent

Tidlig krøkes

Beethoven-tolkeren Rudolf Buchbinder har sagt, ‘Fra jeg var fem år gammel, var én ting klinkende klar: Jeg ville bli pianist.’ Han innrømmer at han kjente et øyeblikks tvil da han var åtte eller ni og lurte på å bli dirigent isteden (‘Jeg innbilte meg kanskje at jeg da måtte øve mindre’). Men utroskapen varte ikke lenge. Han forble trofast mot sin første inspirasjon. Etter 60 år ser han ikke ut til å angre. Vi er varsomme, nå, med å la barn ta store valg tidlig. De må jo se verden først! Det er visdom i dette. Men jeg undrer: Tar vi tilstrekkelig på alvor det klarsyn barn ofte har i forhold til hva som teller og ikke her i livet? Thérèse av Lisieux, en kirkelærer, visste at han skulle bli nonne fra hun var liten, og kjempet for å realisere sitt prosjekt. Hva ville hun ha blitt fortalt i dag? At hun burde studere til siviløkonom først, for å smake på det ‘virkelige liv’? Eller i det minste loffe rundt det Fjerne Østen en stund? Kanskje vil Den hellige Ånd ikke oppvekke en Thérèse av Lisieux i våre dager. Men hva om han gjorde dét?

Å finne balanse

Enkelte liv er så rike på opplevelser, motstridigheter, spenninger, lidelser og gleder at de ikke synes å passe inn i én biografi. Slik er Zhu Xiao-Meis liv. Hennes selvbiografi, strukturert på Goldbergvariasjonene, forteller historien om et sjeldent musikalsk talent knust av Kinas kulturrevolusjon – knust, men ikke utslettet. Beretningen om hvordan hun, i omskoleringsleiren Zhangjiako, fant et trekkspill brukt ved en propagandaforestilling, så trakk ut av det (og av minnets dyp) Chopins Étude nummer 2, opus 10, bærer vitnesbyrd om åndskraft. Erfaringen ble et vendepunkt. Fra da av var hun som så ut til å ha tapt alt, selv selvbildet, igjen ‘hjemsøkt av musikk’, særlig Bachs, som viser at det er mulig å integrere motsetninger i harmoni, likevekt og skjønnhet. ‘Har man mye å uttrykke, i livet som i musikken’, skriver Zhu Xiao-Mei, ‘må man ta seg tid til å si det.’ Gud skje lov gjør hun det. Har du ikke hørt hennes Goldbergvariasjoner, kan du lytte til dem her. Og du hører henne snakke om deres betydning i Michel Mollards dypsindige dokumentarportrett Taos bevegelse er tilbakevendende.

Visdom

‘Visdommen blir æret gjennom sitt eget verk’ (Mt 11,19). Hva skal det bety? Jesu ord utgår fra forbauselse i forhold til ‘dette slektledd’. Vi konstaterer at en palestinsk sammenheng for 2,000 år siden har mangt til felles med vår norske av i dag. Også her og nå er det uvisst spill å spå massens reaksjoner, å føre seg sånn eller slik for å gjøre folk til lags. God PR er viktig, men har sin begrensning. Til syvende og sist, når oppriktighet lengst. Vårherre gjorde inntrykk ved sin ‘myndighet’, vet vi. Begrepet (ἐξουσία) kunne også oversettes, mener jeg, med ‘helstøpthet’. Det Jesus sa og hans gester utad var i samsvar med hans vesen, med hvem han var. Derfor lyttet folk selv når han sa selv ting som gikk på tvers av almen forventning. God kristen formidling dreier seg ikke først og fremst om kommunikasjonsteknikk, men om integritet. Visdommen taler for seg selv, hvis vi bare lar den komme til uttrykk i oss, ved oss.  

Immaculata

Oppdratt som vi er i en vitenskapelig mentalitet, tar vi det for gitt at ting skjer utifra en kauslitetslogikk. Vi skrur på bryteren, og lyset slås på. Lånerenten stiger, og konsum-mønster endres. Fabrikker i Newcastle slipper ut giftig gass, og norske reinsdyr mister håret. Våre apparater, vår økonomi, vårt sårbare økosystem synes alle å adlyde kausalitetens grunnleggende prinsipp. Så antar vi lett at det rett og slett er sånn ting er. Vi skal passe oss for antagelsen, særlig i teologi. Dagens høytid, vesentlig for frelsesverket fullbyrdelse, handler om en effekt som går forut for sin årsak. Jomfru Marias Ubeflekkede Unnfangelse er ingen romantisk myte som liksom fritar Guds Mor fra menneskehetens normer, hvis flekker vi kjenner godt. Høytidens budskap er ikke at Maria ikke trengte frelse. Tvert imot, vi kan si at hun er mer frelst enn noen annen, mottager av en enestående nådesutgytelse.

Fra en preken for 8. desember

 

Tid til å lese

Ambrosius av Milano — biskop, politiker, dikter — var en særs travel mann. Allikevel visste han å finne ro. Jeg blir alltid slått av Augustins beskrivelse av ham i Bok VI av Bekjennelsene. Augustin var ingen smisker. Men det er ærefrykt i beretningen om et menneske som dypt berørte hans eget liv: ‘Ofte når jeg var tilstede — for Ambrosius lukket aldri sin dør og det var vanlig å stikke innom uten avtale — så jeg ham lese i stillhet, ja, aldri på annet vis. Jeg satt da selv lenge i stillhet, for jeg våget ikke å forstyrre én så fordypet i tanker; så gikk jeg min vei.’ Stykket siteres ofte for å belyse lesevaner i Antikken (det er klar at normen var høytlesning). Mer vesentlig minner det enhver person i lederstilling om viktigheten av å fortsette med grundige, konsentrerte studier midt i alt det andre som krever éns oppmerksomhet. ‘La aldri et meningsløst eller overflødig ord komme ut av din munn’, skrev Ambrosius til den nyutnevnte biskopen Constantius. For å følge et slikt råd, må man stadig forankre seg i forstandige uttrykk for grunnleggende sannhet som nærer, former og setter en standard for egen forstand.

Tapt anledning

Poulencs Dialogues des Carmélites er en opera basert på et skuespill av Bernanos basert på en novelle av Gertrud von Le Fort basert på en sann historie. Den må være det mest teologiske verk i klassisk operas repertoar. Det kan gå én hus forbi hvis én uten videre besøker Emma Dantes oppsetning ved Opera di Roma. Hvorfor hennes karmelitter er kledd som billigversjoner av Nattens Dronning, går låghalte og bærer blå kirurghansker, aner jeg ikke. Sangen er storartet. Michele Mariotti dirigerer orkesteret mesterlig. Men for en prøvelse for sangerne å utsettes for en oppsetning kjennetegnet av tåpelighet. Den kristne symbolikk som forekommer brukes så uforstandig at den blir absurd, som hvis man hadde satt opp Turandot på bakgrunn av Rødhette, med ulven i kimono. Dette er en tapt anledning – og en påminnelse om at det haster med å føre kristent symbolspråk videre. Man ser en stor kontrast til, for eksempel, Riccardo Mutis feterte oppsetning fra 2004, for ikke å snakke om Dervauxs fra 1958 med Poulencs originalbesetning, tilgjengelig som lydopptak i Internettarkivet.

Misjon

Frans Xaviers misjon var ingen vedvarende suksess. En talende begivenhet fant sted i 1551. Etter å ha virket i Yamaguchi i månedsvis uten å omvende noen, underviste Frans’ kompanjong Fernandez offentlig en dag, da en mann kom opp opp til ham og spyttet ham i ansiktet. Fernandez tørket sitt ansikt med ro, og fortsatte forkynnelsen. Ansikt til ansikt med slik oppførsel, lot en av jesuittenes bitreste motstandere seg omvende og bad om dåens nåde. I løpet av noen uker telte Kirken på stedet mange kristne. Vi klager i dag over at samfunnet ikke vil høre det kristne budskap. Men hva plager oss egentlig? Det faktum at Kristus ikke er kjent? Eller dét at færre verdsetter oss og vår engang prestisjetunge institusjoner. Ofte er motivene våre blandede; derfor må vi ransake dem ordentlig. Vi er kalt til å kaste ild på jorden. La oss være innrettet på det, ikke på å pynte våre egne fasader. Hvis verden spytter på oss, kan vår reaksjon åpenbare Kristi åsyn mer virkningsfullt enn allverdens veltalende prekener. Herren byr oss, ‘Fritt har dere mottatt, så fritt skal dere gi’. Så skal vi da handle nettopp slik. (Fra Entering the Twofold Mystery).

 

Blindhet & syn

Blindhet er et ledemotiv i Skriften. Blindhet kan forårsakes av sykdom, som i Bartimaeus’ tilfelle. Da må inngripen utenfra til for å helbrede den. Jesaja omtaler blindhet av en annen art, en konsekvens av å være oppslukt av skygger og mørke (29:18). Lider man av denslags blindhet, må man tre ut av mørket først; ellers kan intet menneske hjelpe. Selv friske øyne er blinde i et innestengt, uopplyst rom. Det består en risiko for at denslags blindhet blir en vane. Den er ikke aldeles ukomfortabel. Det jeg ikke kan se eller velger å ikke se (i meg eller omkring meg), krever ingen respons av meg; ved å lukke mine øyne, sparer jeg meg fra å måtte utøve min frihet. Evangeliet vil gjøre oss til seende kvinner og menn, altså til illusjonsløse realister som ikke desto mindre oppildnes av uovervinnelig håp. Når vi løfter våre øyne for å møte Guds blikk, som følger oss overalt, oppdager vi det eneste perspektiv som gjør verden begripelig. Vi ser universet oppslukt av en veldig kjærlighet som utgjøres, på samme tid, av rettferdighet og miskunn. Ubi amor, ibi oculus. Skal våre øyne se klart, må vårt hjerte først befris, utvides, opplæres til å elske.

Vår Frue av Snøen

‘Sjelden har jeg nærmet meg et sted med mer åpenbar angst, skrev Robert Louis Stevenson i Vandringer med et esel i Cévennes, ‘enn klosteret Vår Frue av Snøen.’ Ja, slik kan klosterliv virket på folk. Da han ble bedre kjent med Trappistabbediet, hvor Charles de Foucauld senere tok fatt på sitt vigslede liv, fikk Stevenson øynene opp, ikke kun for en gruppe elskelige eksentrikere, men for klosterlivets dragningskraft. Han gikk videre, forteller han, ‘med oppriktig beklagelse’. I dag skjedde noe enestående i Vår Frue av Snøen. Etter å ha vært Trappistmunkenes hjem i 172 år, ble det i dag overtatt av cistercienserinner fra det blomstrende klosteret Boulaur i Gers-regionen. Da hun sendte grunnleggerskene avgårde i går, sa abbedissen: ‘Måtte de tiltrekke riktig mange kall, for slik å bli i stand til selv å grunnlegge’. Det kan synes vel vågalt å by et ikke-ennå-grunnlagt kloster foreta en grunnleggelse – men nei, slik er livets logikk: vi mottar det naturlige og overnaturlig livs gave for å gi det videre. Vår oppgave er ikke blott å blomstre, men å bære frukt. Var vi mer oppmerksom på dette, ville mangt i Kirken (og i verden) se annerledes ut.

Tapper biskop

For 500 år siden, 28 november 1522, utåndet metropolitten Erik Valkendorf i Roma. Han var kommet for å søke Den hellige Stols støtte mot Kong Christian IIs pretensjoner. Denne nest-siste erkebiskop av Nidaros, hvis skjebne slående ligner Thomas Beckets, stod bak Missale nidrosiense (1519), messeboken som ble brukt overalt i hans digre provins som omfavnet, ikke bare Norge, men Island, Grønnland, Orkneyøyene og Isle of Man. Han foreskrev at alle prester skulle be følgende bønn før de feiret Messeofferet: ‘Gi meg, Herre, inderlige tårer som kan rense mine synders smuss, og fyll min sjel alltid med himmelsk munterhet. Jeg ber deg, Jesus, ved dine elskverdige tårer: Gi meg den tårenes nåde jeg kun kan oppnå hvis jeg får den av deg. Gi meg en uutgrunnelig kilde til tårer, så tårene blir min føde dag og natt. Gjør rede dette bord til din tjener for ditt åsyn, så det kan styrke meg. Jeg ønsker å mettes ved det daglig.’ Her finner du lenker til gudstjenestene i Collegio dell’Anima, hvor Valkendorf var medlem, samt pressedekning.

Vekk morgenrøden

Får man be tidebønner etter ordningen foreskrevet av den hellige Benedikt, byr lørdagens vigilie på et mektig panorama. Salmene tar én på en reise fra universets opphav gjennom Israels historie frem til et glimt av evigheten: ‘Jeg skal vekke morgenrøden’.

Vi har godt av å minnes om at historien går mot et mål.

Sr Elisabeth Paule Labat skrev en gang: ‘Jo mer vi modnes i visdom, jo klarere ser vi at verdens historie, som betinger våre liv, er en gedigen symfoni hvor én dissonans oppløses av en annen inntil, ved verdens ende, den endelige durakkord intoneres i sluttkadensen.’ Advent innbyr oss i år, som hvert år, til å finstemme vår hørsel, til å tre inn i en dyp indre stillhet. Slik kan vi fornemme modulasjonene som omgir oss nå som deler av en melodisk utvikling som går målrettet fremad mot en herlig finale.

Prøv litt Proust

en video publisert forleden reflekterer Fabrice Hadjadj over visuelle media. Elegant og kortfattet gir han et overblikk over strategier som går ut på å huke oss. Han omtaler det som er blitt et kollektiv angstmotiv: Redselen for å gå glipp av noe. Vi er sårbare overfor algoritmer kalkulert til å besnære oss ved en fullkommen blanding av stimulus, spenning og belønning. Hva gjør det med vårt almene syn på livet å glane på store mengder småfilmer som kun består av høydepunkter, uten noen form for dramatisk kompleksitet? ‘Overspenthet bedøver deg. Din oppmerksomhetsevne forvitrer. Bombardert med nyheter, er du bedre opplyst, sant nok; men du mister din evne til å tenke. En setning av Proust blir snart uleselig. Platons dialoger forekommer deg altfor lange.’ Hva skal man så gjøre? ‘Trykk på av-knappen!’

Nok er det fornuftig å lese litt Proust fra tid til annen for å se om tiden er kommet for å følge Hadjadjs råd.

Fremad & oppad

I en beretning fra 1768 han kalte A Sentimental Journey through France and Italy, beskriver Laurence Sterne sitt møte med en fransiskaner som bad om almisser. Han var fast bestemt på ikke å gi ham ‘en eneste sous‘. Dog ble han besnæret av mannen, fremfor alt av hans øyne ‘og ilden som brente i dem’. Munkens hode, skrev han, ‘var som ett av dem Guido ofte malte – mildt og blekt, gjennomtrengende, befridd fra enhver banal forestilling om dvask, selvtilfreds vettløshet som ser ned på verden; hans ansikt skuet fremad; men skuet som om det så noe som lå hinsides verden. Hvordan én av hans orden fikk slikt et hode vet himmelen alene, som lot det falle på munkens skuldre; men det ville ha passet en brahmin, og hadde jeg møtt det på Hindustans sletter, ville jeg ha bøyd meg for det.’ Begrepet om en ‘dvask, selvtilfreds vettløshet som ser ned på verden’ maner til selvransakelse. Vi trenger folk som retter vårt blikk fremad og oppad. Kanskje kan vi, ved nåde, bli slike for andre.

Lytt til ditt hjerte

‘Enhver skulle bare lytte til sitt hjerte!’ Dette er budskapet til Cristina Scuccia, inntil nylig verdens mest berømte ordenssøster, nå kelnerinne i Spania, slik man leser i rapporten, Italias syngenonne kaster sløret av. ‘Enhver skulle bare lytte til sitt hjerte!’ Det lyder tiltalende; men er egentlig et høyst tvetydig råd. Hva om mitt hjerte forteller meg én ting i dag, en annen i morgen? Enhver som har levd et liv som ikke er halvt i ørske, vet at Jeremia, da han skrev, ‘Svikefullt er hjertet, mere enn noe annet’ (17:9), ikke var profetisk eksessiv. Hjertet er ikke trofast av seg selv. Det trekker oss i ulike retninger, mottagelig for flyktige forførelser.

Den hellige Cecilia, som vi feirer i dag, bad: ‘La mitt hjerte bli plettfritt, så jeg ikke blir stående til skamme.’ En helt annen innfallsvinkel! Den forutsetter askesen forbundet med å la mitt hjerte renses før jeg liter på dets innfall. Ved å leve slik lærte Cecilia trofasthet inntil døden; ja, slik ble hun helliggjort.

 

Kristi Kongefest

Lever jeg Åndens liv så fullstendig at jeg kan si, med henblikk på alle aspekter av mitt liv: ‘Jesus er Herre’? Anerkjenner jeg Kristi herredømme over mine instinkter og primærimpulser? Eller har jeg sydd igjen noen lommer her og der til eget bruk, ved å nære begjær, drømmer eller fantasier jeg formelt har gitt avkall på? Er Jesus Herre over mine lidenskaper? Eller leier jeg ut noen småarealer til meg selv ved å ånde på glør av bitterhet, ved å nippe til harmens sure drikk? Er Jesus Kristus — den samme i går, i dag og i evighet — Herre over min fortid og fremtid? Eller holder jeg fast ved bedrifter, erfaringer, gleder og sår fra langt tilbake, mens jeg samtidig legger planer for en morgendag som ikke er min egen?

Fra boken Entering the Twofold Mystery

Litteratur og liv

Vår tid er en ensomhetens tid. Et år før jeg forlot Storbritannia, utnevnte regjeringen der en ensomhetsminister. En statlig etat behøvdes. Kanskje i Norge òg? Vi er oss bevisst store behov innen psykisk helse, ikke minst blant ungdom. Jeg skal ikke prøve meg på noen universaldiagnose. Gud bevare oss for geistlig psyko-kvakksalveri! Men jeg har embedsplikt til å tolke en samfunnskrise fra åndelig sikt. Jeg forfekter nå engang at det åndelige liv er reelt og definerende, i finstemt balanse med psykologisk liv. Så våger jeg å si: Jeg tror erkjennelsesmessig overfladiskhet, konseptuell utarming og ordfattighet er problemer for folkehelsen i vår tid. Vi lever dypt; vi erkjenner og føler dypt: Sånn er vi. Men færre og færre har ord å sette på dypene de opplever, føler og erkjenner. De står sårbare overfor forenklende, banale merkelapper og tilbud om re-etikettering. For å leve — overleve — må vi øve oss i å leve på dypet, i der å møte oss selv og andre, tolke meningen med fryd og smerte. 

Fra et foredrag om ‘Ordets makt’, tilgjengelig her.

Humor

I sine memoarer skriver Louis Bouyer om det som får ham til å le. ‘Jeg må legge til at jeg, til tross for alt mine lærere senere fortalte om karakterdramaets overlegenhet i forhold til situasjonskomedien, aldri lot meg skille fra ethvert barns visshet om at de som kaster bløtkaker i fjeset på hverandre er morsomme på et langt mer avslappet og derved langt mer tilfredsstillende vis enn de som subtilt uttrykker såkalt ‘vidd’. Ja, det er bemerkelsesverdig at vidd stort sett forekommer foreldet i løpet av mindre enn en generasjon.’

Dett forklarer hvorfor en aktør som Louis de Funès har langt mer varig appell enn en hvilkensomhelst form for intellektuell komedie, om så han kjører off-road, synger i kor eller snakker assorterte fremmedspråk.

Hvilet ikke går ut på å si at han var overfladisk. Er du i tvil om dét, kast bare et blikk på ham her, i det han lytter oppslukt til Madeleine Renaud som resiterer Claudels La Vierge à midi.

Nytten av opera

I dag morges, ventende på en flybuss som aldri kom, betraktet jeg og andre reisende åndeløst to menn som rappellerte opp og ned på veggen av Pariseroperaen. Deltok de i en utendørsoppsetning av Die Entführung aus dem Serail?

Nei, de monterte en megaplakat som averterer den nyeste Samsung. Sikkert en digg dings. Allikevel er det trist at fasaden til en av Euoropas fremste kulturhus reduseres til reklamestativ.

Chagall, som malte operaens kuppel, fremholdt at ‘kunstnerens verdighet ligger i hans plikt til å opprettholde sansen for undring i verden’. Slik undring er i sitt vesen en ren gave. Jeg skulle ønske rappellantene hadde satt opp et stort portrett av Mozart isteden.

Ting tar tid

‘Store ting tar tid’, sa Kardinal Newman. Vi trenger å minnes om det i et klima hvor alt forventes å skje med det samme. I 1863 kom en ung fransk prestestudent ved navn Léon Dehon til Trondheim. ‘Trondheim’, skrev han i sin dagbok, ‘var en gang en hellig by. Utallige mirakler fant sted ved hellig Olavs grav i domkirken.’ Han følte et kall til å føre denne store kristen arven videre.

Ingen ting skjedde den gang. Men neste år, i løpet av sommeren 2023, ankommer tre prester fra kongregasjonen Dehon grunnla, Hellig-Hjerte-Prestene, Trondheim for å begynne virksomhet der. Det vil ha tatt 160 for at frøet som ble sådd begynner å spire. Man kan bare undre seg over forsynet. Og be om visdom til å oppnå et langsiktig, overnaturlig og tillitsfullt perpektiv på livet og alle våre oppgaver.

Lots hustru

Dagens messelesning (Lk 17,26-37) byr oss huske Lots hustru, slående beskrevet i et dikt av Anna Akhmatova.

‘Akhmatova utforsker det symbolske potensialet i Lots hustrus indre og redder henne fra en status som teologisk tegneseriefigur – hun tryller frem et elskelig og ynkelig vesen. Akhmatova hadde smakt de bitre fruktene av ideologisk absolutisme. Hun – så elegant fargerik på Modiglianis portretter – tolererte ikke at man tegnet en kompleks menneskelig skjebne utelukkende med kullstift. Hun frir Lots hustru fra todimensjonalitet. Hennes dikt beriker historien på måter jeg vil mene ikke bare er legitime, men uunnværlige. Hennes empatiske innsikt har lært oss en lekse som står seg. Det som holder oss tilbake fra ubetinget å gi oss selv, er ikke bare sterke laster. Mye av det som gjør krav på oss, er godt og kjært. Å huske Lots hustru er å forberede seg på en løsrivelse som kan føre til smerte.

Fra Lengsel er mitt vesen

Barbarer

I første episode av BBCs series Civilisation fra 1969, fremdeles severdig, sitter Kenneth Clark under en romersk akdadeukt iført en svært engelsk dress og leser Kavafis. Han har nettopp spurt seg hvem sivilisasjonens fiender er. Han gir et trefoldig svar: frykt, kjedsomhet og håpløshet, ‘som kan overfalle folk som lever med en høy grad av materiell velstand’. Det er her han referer til Kavafis’ Å vente på barbarene. Diktet fremstiller en scene fra antikken: en by oppslukt av apati, hvor befolkningen daglig venter at barbarene kommer, barbarene som forventes å sette alt på hodet. Til syvende og sist ankommer de dog ikke; de har flyttet seg i en annen retning. Byens innbyggere opplever spontant skuffelse. En katastrofe ville ha vært bedre enn intet. ‘Hva vil da skje med oss nå, uten barbarene? De stod for en slags løsning.’ For at en sivilisasjon skal trives, sier Clark, trenger den tillit fremfor alt: tillit til at livet er verd å leve, til at barn er verd å få, til at fremtiden er verd å bygges. Dette forblir like sant den dag i dag som for 53 år siden. Men siden dengang har våre tillitsreserver betydelig skrumpet.

Tjeneste

Siste setning i dagens evangelium, ‘Vi er unyttige tjener, vi har kun gjort vår plikt’, kan synes brutal. Er da tjenernes arbeid i seg selv verdiløs? Kun hvis vi betrakter det på grunnlag av vår tids kriterier, som anser tjeneste for å være fornedrende og forutsetter at enhver bør være selvstendig næringsdrivende. Hvis isteden vi gjør tjeneste hos en Mester som er uendelig god, elskelig, kreativ og evnerik, er bevissthet om egen udugelighet ingen tragedie; nei, da inngir slik bevissthet glede når vi innser at vi tross alt, nærmest til tross for oss selv, kan brukes til noe vakkert og varig. Å gjøre vår plikt blir da noe herlig og foredlende.

Slike tjenere kalles vi til å bli.

Øst & Vest

For tredve år siden bemerket Jaroslav Pelikan: ‘Det har lenge vært åpenbart for vestlige observatører at Østens kristendom har fremhevet tradisjonens myndighet mer utvetydig enn Vestens. Stadig har det derfor vært Østens kristendoms kall å komme Vesten til unnsetning ved å fremkalle fra dets erindring oversette ressurser fra Kirkefedrenes tradisjon. Slik var det ved begynnelsen på Renessansen i Italia, da Konstantinopels lærde, på flukt fra invasjonsmakten, ankom Venezia og Firenze bærende på greske manuskripter […]. Og slik hadde det seg igjen i det 20. århundre. En av de mest slående forskjeller mellom det Første og det Annet Vatikankonsil – en forskjell som forklarer mange andre forskjeller – er at Vestens Kirke mellom 1870 og 1950 hadde gjenoppdaget mangt den så langt hadde ignorert i Østens kristendoms liturgi og åndelighet, teologi og kultur.’

Hva så med i dag?

De bono mortis

For et par uker siden, på vei fra Santa Cecilia til Santa Maria in Trastevere, fikk jeg øye på dette graffitoet. Det er ikke godt å si hva som ligger bak det – ironi, sjelefred, eller en slags perversitet. Men eneste perspektiv som gir det mening, såvidt jeg kan se, er troens. Den hl Ambrosius gir uttrykk for det i traktaten De bono mortis, ‘Om døden betraktet som et gode’. Han sier der: ‘Herren utholdt at døden skulle få smyge seg inn [i livet] for å gjøre slutt på skylden. Men for at naturens hensikt ikke skulle se ut til å bestå i døden, gav han oss de dødes oppstandelse. Slik ble skylden gjort ende på av døden, mens naturen, ved oppstandelsen, ble evinnelig.’ Vi må stadig minne oss selv om dette: At døden simpelthen ikke er naturlig, og at naturen derfor – fordi den vet seg, om det så er kun implisitt, skapt for evig liv – gjør opprør mot den.

Takk, Beethoven

Han-Na Chang innledet Trondheims Symfoniorkesters oppføring i kveld med å lese et stykke fra Beethovens Heiligenstädter Testament. Teksten som ble nedtegnet i 1802 uttrykker komponistens dype sorg over tiltagende døvhet. Ja, den gir uttrykk for håpløshet. Husk, han var bare 32 år gammel: ‘Hvor ydmykende det var, når én stod ved siden av meg og hørte en fløyte i det fjerne, mens jeg ikke hørte noen ting […]; slike opplevelser bragte meg til randen av fortvilelse, jeg hadde nær gjort ende på mitt liv.’ Skapelsens imperativ holdt ham fra en så drastisk beslutning: ‘Det syntes umulig å forlate denne verden uten å ha frembragt det jeg følte jeg var kalt til å frembringe.’ Da hun hadde lest teksten til ende, sa Han-Na Chang: ‘Beethoven, hva skjedde med deg? Du besluttet deg for å leve. Takk!’ Så hevet hun taktstokken. Samme takknemlighet vibrerer i meg på slutten av en herlig konsert, mens musikken ennå klinger i mine ører.

Isaks brønner

Å være katolikk er, så vidt jeg kan se, å styre unna all overdrivelse, om den er progressiv eller regressiv. Det som teller, er å motta tradisjonens fylde for så, takknemlig og i ydmykhet, å gi den uforminsket videre. Substantivet traditio peker mot en dynamisk prosess, det skal vi ikke glemme.

I tider preget av kollektivt hukommelsestap, søker mange unge helt naturlig å drikke dypt fra fortidens kilder. Det er godt. Vi kalles til å imitere den mystiske patriarken Isaks eksempel. Han tilbragte store deler av sitt liv med å grave opp igjen sin far Abrahams brønner, som filisterne hadde fylt med alskens uhumskhet for at israelittenes flokker ikke skulle drikke av dem og trives. Men tradisjonen kaller samtidig på oss til å være prospektive. En kristen er i fremdrift.

Fra en samtale med Solène Tadié.

Skjør godhet?

Martha Nussbaum skrev engang en bok med den storartede tittel, Godhetens skjørhet. Har man først hørt uttrykket, forblir det fastlåst i minnet. Ofte synes det gode skjørt. Da må vi huske at vi vandrer, ikke ved det vi ser, men ved tro; vi må sette vår lit til den endelige Godhet som utholder alt. I Dialogen, hørte Katerina av Siena Herren si: ‘Jeg ønsker å handle miskunnsrikt mot verden og å virke mitt forsyn i alle omstendigheter for min skapning begavet med fornuft. Men mennesket vender vettløst det jeg gir for livets skyld, mot døden; slik viser det seg grusomt mot seg selv. Jeg forsyner alltid, og jeg sier deg: Mennesket omslutter jeg med mitt høyeste forsyn. I forsyn skapte jeg det; og da jeg gikk i meg selv, ble jeg forelsket i min skapnings skjønnhet’. (c. CXXXV). Sett i dette perspektiv, springer selv våre ødeleggende tilbøyeligheter fra en pervertering av det gode, som vi må gjenoppdage for å rette vår livskraft mot det. I tillegg erfarer vi at et kjærlighetens blikk – ikke uten smerte – hviler på oss selv når vi gjør opprør. Hvis bare vi lot oss vekkes til å bli oss det bevisst.

Visdoms letthet

Dagens Vigilie-lesning (Visdommen 7,15-30) gir oss en overstrømmende liste adjektiver for å beskrive Visdom. For å omtale transcendens, har vi to alternativer: stadig gjentagelse eller stillhet. Teologiens hovedkilder – Skriften og den hellige liturgi – gir eksempler på begge deler. I Visdommen, får vi høre, finnes en ånd som er ‘forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. For visdommen beveger seg med større letthet enn noen kan fatte, den gjennomtrenger og fyller alle ting ved sin renhet.’ I Vesten er Visdommen ofte fremstilt som gammel og tungsinnet: Bildet på den er en filosof med langt skjegg. Den Bibelske Visdom, derimot, er rask på foten og grasiøs; klar, men fredelig, uredd. Den er kvass, så har en egg; men er filantropisk. Et vidt semantisk felt åpner seg foran oss til gjenoppdagelse og glede. 

Minne til velsignelse

Anne Applebaum har skrevet om Linda Kinstlers bok Come to this Court and Cry at den ‘påminner om sannhetens og vitnesbyrdets farlige ustadighet samt om hvor viktig det er, i det enogtyvende århundre, å viderefortelle det tyvendes historie’. I de siste 75 år har minnet om Shoah opprettholdt en viss standard i Vestens historiske bevissthet. Innser vi hva som står på spill nå som knapt noen er igjen som husker og kan vitne? Grundig dokumentasjon blir i den forbindelse stadig viktigere. Et godt eksempel er denne filmen fra 2006 om seks norske Holocaust-overlevende. Blant dem er Jo Benkow, landets høyt respekterte Stortingspresident fra 1985 til 1993. Siste ordet gis til Jenny Wulff (1921-2009) som mistet hele sin familien i tyske leire: ‘Når du trenger noen som kan trøste deg, så er det ikke noen der.’ Det er en moralsk forpliktelse å holde minnet om dette fraværet i live.

Oppdatert

Ti år er gått siden Martin Mosebach skrev om katolske biskoper: ‘Det er som om de har glemt at Kirken er meget gammel og har overlevd mange samfunnssystemer og omveltninger gjennom historien, og at hun gjennom historien knapt noen gang har vært helt up to date. Aller minst på den tid da Kirken ble grunnlagt i senantikken i et urbanisert, opplyst, flerkulturelt, individualisert samfunn som, ved en langsom prosess, hun gjennomsyret og forvandlet.’

Tenkende mennesker som står seg på en viss avstand fra Kirken spør seg, mener Mosebach (med sedvanlig slagkraft og eleganse), om de bør ‘anse Kirken som farlig, eller muligens som eneste gjenblivende alternativ til det gjennomsekulariserte samfunn’? At et alternativ trengs, blir stadig mer åpenlyst.

Form og mening

et essay om M.C. Eschers maleri, utforsker Maria Popova grenselandskapet mellom musikk og billedkunst. Mens Escher var hensatt til stadig større ensomhet i det han var seg bevisst å ‘tale et språk svært få begriper nå om dagen’, fant han plutselig, befriende opplysning i Goldbergvariasjonene.

‘Først da han hørte Bachs Goldbergvariasjoner oppdaget han bevisst sin begavelse for å uttrykke mening gjennom form. ‘Fader Bach’ kalte han ham. Bachs musikk fylte ham med ærefrykt og undring ved sine matematiske bevegelser, ved motivene som gjentas frem og tilbake, opp og ned, ‘ved sin majestetisk henrykkende rytme og kadens, på søken etter en slags endeløshet.’ Escher opplevde et sterkt slektskap, en særlig ‘affinitet mellom den polyfone musikkens kanon og den jevne fordeling, på en plate, av figurer og identiske former’.’

Gjenkjennelig glede

I en gjennomtenkt, vakkert illustrert beretning om et besøk til Mount Saint Bernard, skriver Mark Dredge om en av mine brødre, ‘Det tok meg noen dager å innse at roen han utstrålte var uttrykk for noe dypere, en grunnleggende tilfredshet og trivsel jeg gjenkjente som glede.’ Gleden er et storartet vitnesbyrd! Og det er flott at et klosterbryggeri gir anledning til å dele den. Jeg mener ennå at ølbrygging kan formidle noe av Kirkens mysterium. Ved å foredles til å vise sine ypperste egenskaper; ved å føres sammen i et egnet miljø; ved omsorgsfullt å lagres og modnes, blir ydmyke ingredienser – malt, humle, gjær og vann – fylt av kraft og frembringer noe nytt, nærende og godt som gir glede til dem som deler det. Sett slik, blir bryggingen en lignelse, et uttrykk for klosterlivet som sådan, med Vårherre som virtuos Bryggmester. I Bibelen er det vin som utgjør et bilde på evangeliet, men det er kulturelt betinget. Også ølet har teologisk symbolkraft man ikke skal kimse av. – Måtehold i bruk tas nødvendigvis for gitt!

Martyrium

Romas pavelige Seminario Minore flyttet til sin nåværende base i Via Aurelia i 1933. Maleriet i seminar-kapellets apsis fremstiller en scene som kunne være hentet rett ut av Sienkiewicz. Det bærer innskriften: ‘Være hilset, martyrenes blomster, apostlenes barn: Roma ble opplyst av flammer og av deres utgydte blod.’ Det refereres til Neros grusomme aksjon i 64 da han, etter en ødeleggende bybrann han vel selv stod bak, gav Kirken skylden og lot korsfestede kristne brenne som fakler rundt omkring i sin have. Det er slående at man for ikke så lenge siden spontant opplærte ungdom i tro ved å la dem betrakte martyrenes vitnesbyrd. Guttene som først bad foran maleriet vil da også, ti år senere, som nyvigslede prester, ha hatt drastiske valg å ta. Oppfordres dagens katolske ungdom i Italia til å se seg selv i lys av proto-martyrene? Jeg tenker i den forbindelse på en engelsk parallel. For bare tredve år siden, vil jeg si, var martyrarven sentral for engelsk katolsk selvforståelse. Den arven ser i dag ut til å være nesten glemt. Jeg undrer hvordan, og hvorfor, dette skjedde.

Å gi slipp

I sin fabelaktige Dommedagsfreske i Santa Cecilia i Trastevere, beskriver Cavallini englenes stigende ordner. Jo høyere de når, jo mer legger de det konkrete legeme bak seg og blir eteriske. En subtil teologisk sannhet får slik billedlig uttrykt. Å komme Gud nær, er å bli ham lik, å få delta i hans natur. Å si dette, er ikke å gi uttrykk for overmodig spekulasjon, men å sette sin lit til guddommelige løfter, ‘for i kraft av dem skal dere få del i den guddommelige natur’ (2 Peter 1:4).

Samtidskulturen fascineres av kroppen og forherliger den. Tendensen har sine positive sider. Fra et kristent synspunkt, er den dog begrensende. Den avskjærer overnaturlig higen. Den hindrer oss i å lære selvovergivelse. Det er vel derfor vi har så vondt, nå, for å konfrontere døden, som så åpenbart og håndfast byr oss gi slipp i en bevegelse som er ment å være befriende, men som forekommer uhyre skremmende hvis vårt selvbilde utelukkende er bundet til dét vi må legge bak oss.

Er det nok?

I dag, på den store Sankta Teresas festdag, minnes vi hundreårsdagen for Don Luigi Giussanis fødsel. Han inspirer fortsatt talløse kvinner og menn til radikal, gjennomtenkt kristen etterfølgelse. Jeg så nylig en utveksling Giussani en gang, på vei til et foredrag, hadde med en journalist. Store folkemasser ventet. Journalisten spurte, ‘Hvorfor venter alle disse folkene på deg?’ Giussani svarte, ‘Fordi jeg tror på det jeg sier.’ – ‘Er det nok?’ – ‘Ja.’ Det gjør godt å høre dette fra én som var fremmed for enhver gimmick. Der var Kardinal Ratzinger som preket ved Don Giussanis begravelse. Han understreket Giussanis innsikt: Kristendommen er en begivenhet, et møte. Hemmeligheten bak hans virksomhet som lærer, pedagog og de fattiges hjelper var at han selv alltid var vendt mot det møtet, seg vel bevisst at ‘så snart vi bytter ut tro med moralisme, overnaturlig liv med aktivisme, henfaller vi til det stykkevise og mister orienteringssansen; vi ender opp med å splitte istedenfor å bygge opp.’

Et hundeliv

Elizabeth Los film Stray er inntrykksfull og sterk. På overflaten handler den om et hundeliv i Istanbul. Rytmen settes av vittige sitater fra Antikken om forholdet mellom folks og hunders liv. Men egentlig handler filmen om vår verdens verdier og mangel på verdier.

Hunder utgjør linsen som lar oss betrakte et samfunn. Gjennom deres øyne, så å si, ser vi mennesker – barn – behandlet som løsbikkjer. Den usentimentale stilen gjør bare Los uttrykk klarere. Hun kaller sitt arbeid ‘en kritisk iakttagelse av menneskenes sivilsasjon’.

Iblant må dyr til for å frembringe menneskelighet i oss. Gudskjelov at de finnes.

En rysning

Det annet Vatikankonsil forkynte at den jordiske liturgi alt gir oss ‘del i den himmelske, som i en forsmak – den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring frem mot, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.’ Utsagnet får meg til å tenke på et bilde jeg stort sett bærer med meg. Det viser erkebiskopen av Milano, munken Ildefonso Schuster, som celebrant. Vi får se et forklart menneske, fullstendig overgitt den hellige handling, i symbolsk og inkarnert kontinuitet med englenes hærskarer. Schuster var en mager, skrøpelig utseende mann. Men når han trådte inn i liturgien, ble han en kjempe: ‘Vi var vitner til et hellig samkvem med Guds usynlige kraft; det var umulig å se på ham uten å oppleve en hellig rysning.’ Krangler om liturgi fortsetter og fortsetter. Kjernespørsmålet å stille, må være dette: Feirer vi nå den hellige liturgi på slike premisser? Vi kan huske at Schuster, selv saligkåret, pleide å si: ‘Det virker som om folk ikke lenger overbevises av våre prekener, men ansikt til ansikt med hellighet tror de ennå, da bøyer de kne og ber.’

Sursum corda

Jeg siterte nylig en innsikt som gir uttrykk for noe jeg er overbevist om: ‘Menneskets selvsentrering tar livet av Kirken og dens liv.’ Hvordan kommer vi oss opp av den grøften? Dagens vigilielesning gir gode råd. Den er blant mine yndlinsglesninger i liturgien. Den irske abbed Columbanus (ca. 543-615) spør hvorledes Guds lys kan få skinne i ham og slik opplyse andre? Svaret formuleres i form av en bønn: ‘Jeg bønnfaller deg, min Jesus, fyll lampen mitt med ditt lys. La meg, i det lyste, få se det helligste av alle hellige steder, tempelet hvor du trer inn som de evige mysteriers evige Høyesteprest. La meg få se deg, skue deg, lengte etter deg. La meg få elske deg slik jeg ser deg; og la min lampe lyse alltid, alltid brenne for ditt åsyn. La oss kjenne deg og elske deg, la oss elske deg alene, lengte etter deg alene. La oss bruke våre dager til å betrakte deg alene, til å tenke bare på deg. Fyll oss med din kjærlighet. La oss elske deg med den kjærlighet du fortjener som vår Gud. La den kjærlighet oppfylle oss og besitte oss, overvelde våre sanser inntil vi ikke kan elske annet enn deg, du som er evig.’

Rikdom

Mot slutten av Olivier Milles dokumentar om Messiaen, snakker komponisten om sitt oratorio Frans av Assisi. Han var blitt kritisert for det, forteller han, av rett-tenkende personer som innvendte at Frans hadde vært fattig mens Messiaens orkestrering, farvespill og rytmer bærer preg av utrolig rikdom. Komponisten svarer slik:

‘Jo, den hellige Frans var fullstendig fattig! Men han hadde bevart et barns evne til undring. Han stod forundret foran all den skjønnhet som omgav ham. Derfor var han rik! Rik på solskinn, rik på stjernene, rik på blomster, rik på fugler, rik på havet, rik på trær, rik på alt som omgav ham. Alt dette utgjør en veldig rikdom – og den er’, legger Messiaen til, ‘noe jeg ønsker dere alle.’

Tilhørighet

Det skal bli straffbart å veilede et søkende menneske til fruktbart forlik mellom opplevd og biologisk kjønn, mens det er ‘bekreftende’, og dermed akseptabelt, å bistå det til å endre kroppslig identitet ut fra forgodtbefinnende, også når inngrep viser seg å ha vært feilgrep. Misforholdet ville ha vært komisk, hvis det ikke pekte mot veldig sårbarhet. Kjønnsskifte omtales som om det dreide seg om anskaffelse av nytt antrekk, biologisk kjønn som en byråkratisk detalj. Det vises ikke til de fatale følger et kjønnsskifte kan få. Derved forekommer lovforslaget, til tross for sin bruk av ord som ‘beskytte’, ‘hjelpe’ og ‘støtte’ forunderlig teknokratisk og umenneskelig.

Fra høringssvar om konverteringsterapi.

 

Frans og fiolinen

Personligheten til den hellige Frans er så livlig beskrevet, at vi står i fare for å danne oss et bilde av ham som er rent denne-sidig. Frans holdes som gissel av flere pragmatiske kampanjer enn noen annen helgen. Derfor er det viktig å minnes ærbødig hans livs og vitnesbyrds overnaturlige grunnlag. I Fioretti leser vi om en hendelse som fant sted rett før hans død. Svekket av faste og indre prøvelser, vendte Frans tankene til himmelens gleder. ‘Mens han tenkte på slikt, viste med ett en engel seg for ham i overveldende herlighet, med en fiolin i venstre hånd, en bue i høyre. Den hellige Frans stod fjetret av synet. Da engelen én gang trakk buen over fiolinens strenger, ble Frans’ sjel så henrevet av melodiens sødme, at hans kroppslige sanser gav etter. Han hadde inntrykk – sa han senere til sine følgeslagere – av at sjelen, hvis musikken hadde fortsatt, ville være blitt trukket ut av kroppen.’ Her møter vi sjelsmysteriet til denne særegne kristne gestalt, hvis hele vesen var stemt i forhold til evighetens musikk.

Kalt til trofasthet

Dagens evangelium gir oss lignelsen om den barmhjertige samaritan. Den utgjør et kriterium vi skal måle oss etter. Har vi naturlig hang til å handle som presten eller levitten? For å unngå andres behov, vil vi helst krysse gaten og smette inn i bybildet på motsatt kant? Kanskje tenker vi, ‘Jeg orker ikke’ eller ‘Jeg tør ikke’. Rett handling i ekstreme forhold er ikke nødvendigvis spontan. Det er handling fostret av andre, små valg i det skjulte, denslags valg livet helst består av. Vi skal huske: Enhver liten handling utført i Jesu navn, for hans kjærlighets skyld, kan bli en kilde til hellighet. Den kan forberede oss på store valg som kanskje ligger foran oss, valg vi ennå ikke kjenner — som andres ve og vel vil avhenge av. Så vi skal øve oss på trofasthet i daglige kår, i den oppgave Guds forsyn gir oss her og nå. Får vi vanen av å si Ja! der, er vi rustet til større prøvelser óg. Da får Guds Ånd virke fritt i oss. Vi får ved nåde tilegne oss Jesu Kristi sinnelag. ‘Det er ikke lenger jeg som lever’, skriver Paulus, ‘men Kristus som lever i meg.’ Det han mener er: Det er naturlig for meg, nå, å vandre slik han vandret. Gud gi oss alle nåde til å komme dithen.

Bittert og søtt

Michael Leunig har en egen evne til å sette fingeren på ting. Han er nesten alltid oppklarende, ofte morsom, noen ganger veldig irriterende. Han kan både skrive og tegne med ømhet.

Her kommer en høstbønn fra hans bok The Prayer Tree:

‘Vi takker for høsten av jordens frukt. Troens frø plantet i tro; kjærlighet næret av kjærlighet; mot styrket av mot. Vi takker for frukten som frembringes av den kjempende sjel, for det bitre såvel som for det søte; for det som er sådd i motgang og for det som nå bærer frukt i varme, nådefullt; for lyset som strømmer fra ånden om høsten, og for det som nå må visne og dø. Velsignet er vi, og takknemlige.’

Intet forbund

Mye tull sies om engler. Kanskje snakker vi tullete om dem selv, hjemsøkt som vi er av av bilder av fjær, himmelske vogner og flommende gevanter.

Vi stakkars menneskebarn er så bundet til jorden, at vi vondt kan forestille oss vesener som er rent åndelige.

Et annet hinder står mellom oss og englene vi feirer i dag: De har ikke inngått noe forbund med synd, har ingen erfaring av synd. De kan skille mellom godt og ondt med fullkommen klarhet mens vi, altfor ofte, er fengslet av dødelig tvetydighet, uten å vite, uten å ville vite, hva som er hva.

Fra en preken til Mikkelsmesse

Lov og lignelser

Mye kunne sies om Linda Kinstlers viktige bok Come to this Court and Cry, en grunnleggende studie av Shoas etter-historie. Men jeg vil fokusere på én enkelt bemerkning som antyder arbeidets hermeneutiske rammeverk. ‘I jødisk tradisjon’, skriver Kinstler, ‘består loven og litteraturen i et dialektisk forhold. De innvirker og følger på hverandre. Når loven når sin grense, viser lignelsene veien. Når historiene stilner, taler loven. Slik er lov og litteratur opphav til hverandre, slik korrigerer de hverandre. «De to er ett i sin opprinnelse og i sitt mål», skrev Haim Bialik.’ Dette er innsikt som hjelper oss til å begripe en dyptgripende tendens i vårt kulturelle klima. Både i samfunnet og i Kirken ser vi en bevegelse som vil avskaffe grunnleggende lover. På samme tid, har vi stort sett glemt beretningene som ligger til grunn for vår identitet: De fortelles ikke lenge. Det som er igjen, er forvirrende tomhet.

Det stillfarne gode

Den hl Vincent de Paul, født i 1581, personifiserer bevegelsen som utgikk fra konsilet i Trent. Hengitt reform av Kirken og presteskapet, var han næret av skriftene til kapusineren Benet Canfield, en engelskmann som gjorde mer enn de fleste for å gi fransk motreformasjons åndelighet form. Vincent er best kjent for arbeidet blant fattige; det var del av en global visjon for fornyelse. Han fremstilte aldri barmhjertighetsgjerninger som en enkel opsjon. Han visste at få blir edlere av å være fattige. Han skrev til en medbror: ‘Veien blir lang. De fattige vil ofte være utakknemlige. Jo mer urettferdige og ufine de er, jo mer må du utøse din kjærlighet over dem. Bare når de vet at du elsker dem, vil de fattige tilgi deg for brødet du gir dem.’ Dette er innsikt født av erfaring, av akutt sans for folks verdighet. Mang en NGO kunne lære av Vincents eksempel.

Jeg er også glad i dette utsagnet som tilskrives ham: ‘Støy bringer ikke noe godt, og det gode gjør ingen støy av seg.’

Uhyre verdi

Folk snakker iblant om å finne trøst i Skriften. Ofte er imidlertid Guds ord langtfra beroligende. Et eksempel er begynnelsen på Jobs Bok. Det fremstiller en manns liv utlevert et evig veddemål, en prøvelse som tar form av absolutt tap. Vi skal huske at Jobs Bok er en utbrodert lignelse, ikke faktareportasje. Ved overdrevne fakter får vi gjenkjenne et mønster i guddommelig initiativ og menneskelig respons. Det dreier seg ikke om at Gud er slem. Han forholder seg ikke til Job slik vi som barn kanhende forholdt oss til maur i en maurtue, beruset av misforholdet mellom det vi opplevde som vår allmakt og de ørsmå dyrenes maktløshet. Det er ikke sadisme som motiverer Jobs prøvelser, men den uhyre verdi som ligger i kallet Gud gir oss i form av en appell til vår frie beslutning, en frihet som må prøves slik gull prøves i smelteovnen.

Kjære kamerater

På onsdag holdt presidenten i Den Russiske Republikk en tale som begynte med hilsenen, ‘Ærede venner’, og avsluttet med uttrykket, ‘Jeg stoler på deres støtte’. Mellom utsagnene lå en fremstilling av alternativ virkelighet. Absolutismens fordringer, som europeere helst trodde stod for et tilbakelagt stadium i samfunnsutviklingen, melder seg sterkt igjen, ikke langt unna. Så er det på tide å minne seg om hvorhen tendensen fører. Det kan man gjøre, for eksempel, ved å se Andrei Konchalovksis film fra 2020, Kjære kamerater. Den fremstiller en massakre som fant sted i det vestlige Russland i 1962, da soldater fra den Røde Armé og KGBs snikskyttere angrep ubevæpnede streikende arbeidere. Som Peter Bradshaw skrev i sin anmeldelse i The Guardian ifjor, ‘Sinne brenner et hull gjennom skjermen i filmen, fremstilt i strengt svart-hvitt’. Hvordan forholder vi oss, dere og jeg, til angrepet på rettferd som nå finner sted like for våre øyne?

Oppmerksomhet

Skatter finner man iblant på uventede steder. Vi forventer vel ikke vanligvis å finne dype visdomsord i dagspressen — men i ny og ne står de der, til vår glede og forfjamselse. Et eksempel er et essay om John Donne (1572-1631) skrevet av Katherine Rundell som stod på trykk i New York Times for et par uker siden (jeg ligger litt etter). Rundell skriver om Donne at han fant seg til rette med ytterligheter. Han var en sensitiv mann som kunne fryde seg over livet mens han samstundes skuet døden i ansiktet. Evnen til å utholde slik spenning er ikke spontan. Den må oppøves. Gjør vi fremskritt i den, økes vårt potensiale for nysgjerrighet, sympati, medlidenhet og iherdig oppmerksomhet:

‘Vær våkne, oppfordrer hans tekster oss, igjen og igjen. Gråt for verden; snapp etter luft på dens vegne. Vær våkne, oppmerksomme på vår dødelighet. Se oppmerksomt nøyaktig hvordan skjønnheten gjennomskjærer oss. Vær oppmerksomme på hudens mykhet, på henders og føtters verdighet. Oppmerksomhet — virkelig, utholdende, fryktløs oppmerksomhet: Det er hva livet, med all dets tragedie og all dets fryd, forventer seg av deg.’

Ro

Begrepet ro er viktig i asketisk ordforråd. De greske kirkefedrene henviste det til det med ordet hēsychia. Det ble oversatt til latin som pax. Det fedrene snakket om, var ikke å slappe av, men å nå en indre balanse som gjør at elementene som utgjør menneskets eksistens harmoniseres, slik medlemmene av et symfoniorkester, før en konsert, stemmer instrumentene til den fullkomne A intonert av første fiolin.

Ofte er vi oss bevisst at slik harmoni og velgjørende balanse mangler i våre liv. Hva skal vi ta oss til da? En utvei antydes av dikteren Reiner Kunze som engang skrev at et dikt er ‘uro falt til ro’: ‘Das gedicht ist zur ruhe gekommene unruhe‘.

Hva om vår grunnleggende oppgave som mennesker er en dikterisk oppgave, om hovedutfordringen som gis oss er å gjøre våre liv til et sådant dikt?

Hvem er vi?

Et praktstykke som inngår i en flott utstilling i katedralmuseet i Hildesheim, er en lysestake fremstilt i Maas-deltaet omkring 1180. Det fremstiller de tre kontinenter man kjente til den gang – Europa, Afrika og Asia – som kvinnelige skikkelser. Det er interessant å merke seg attributtene som kjennetegner dem.

Asia holder et kar som flommer over og bærer innskriften DIVITIE (rikdom). Europa, med sverd og skjold i hånd, beskrives med ordet BELLUM (krig). Afrika, derimot, fremstilles kontemplativ, lesende i en åpen bok hvor det står skrevet SCIENTIA (kunnskap).

Det er nyttig å møte et sånt perspektiv nettopp nå, når det stadig henvises, i europeisk diskurs, til vårt kontinents angivelig evige kulturelle overlegenhet, som om noe slikt liksom tilhørte oss ved et slags nedarvet monopol.

Restaurering

Hva er forholdet mellom en original og en kopi? Spørsmålet har personlig relevans for enhver kristen i lys av 1 Mosebok 1,27, ‘Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.’ I sin bok Om Ordets Inkarnasjon utvikler Athanasius motivet utfra en kunstners arbeid med å restaurere et maleri: ‘Når likheten malt på et plate utslettes av flekker utenfra, må han som er avbildet selv trå til for å la portrettet fornyes på samme plate; for bildets skyld, må ikke platen det er malt på forkastes. Konturene opptegnet på den på nytt.’ Denne fascinerende dokumentarfilmen om restaureringen av Prados Mona Lisa har mer enn bare kunsthistorisk interesse. Den byr på en lignelse om en eksistensiell søken etter autentisitet. Den viser at en sann kopi er mer enn livløs reproduksjon; den utgår fra en skapelsesprosess og besitter integritet. Det gjelder for en genial kunstners arbeid. I hvor mye større grad gjelder det da for arbeidet til ham som er skjønnhetens Opphav?

Konsultering

Konsultering er en nøkkelfunksjon i vårt samfunn. Små og store bedrifter investerer store summer i formålet. Nødvendigheten av å søke råd er åpenbar. Den hl Benedikt fastslår, i 3. kapittel av Regelen, ‘Gjør alt etter å ha søkt råd; det vil du ikke angre.’ Enhver som har hatt en styrende funksjon vet hva han mener. Iblant har imidlertid konsultasjon – det å oppveie valg – ingen hensikt; da dreier det seg om å fastholde prinsipper. Vi minnes i dag den hl Kyprian av Kartagos martyrium. Da han ble arrestert i 258, ble han nødet til å utføre seremonien keiseren fordret: Det dreide seg om en tur på tinghuset, om litt strategisk plassert røkelse – tilsynelatende detaljer! Kyprian sa nei. Slik han så det, ble han bedt om å utføre blasfemi. Keiserens prokonsul var sjokkert. Han dro Kyprian til side og sa, Consule tibi – med andre ord, ‘Utøv konsultasjon!’ Kyprian svarte, ‘I et så retterferdig anliggende, er det ingenting å konsultere om’, In re tam iusta nulla est consultatio. Det er iblant grenser for hva konsultering kan oppnå. I slike tilfeller må vi simpelthen være i stand til å se forskjell på sannhet og løgn, for så å satse på sannheten.

Medlidenhet

Bønnene som legges på våre lepper i dag, på minnedagen for Jomfru Marias Smerter, er gedigne. I kollektbønnen, ‘La din Kirke, som sammen med Maria deler Kristi lidelse, også få del i hans oppstandelse’; i slutningsbønnen, ‘Vi bønnfaller deg, hjelp oss […] å utfylle i oss selv, til beste for Kirken, det som gjenstår av Kristi lidelse’. Det er ikke tomme ord, dette, men pekepinner mot kjernen av kristen virkelighet, hvor det å være ‘passiv’ ikke er å være inaktiv; tvert imot, innlemmelse i Pasjonen er den høyeste form for aktivitet, grunnlaget for meningsfylt, virkningsfull kristen handling. Vi betrakter dette faktum i Jomfru Maria uutsigelige medlidenhet. Konsepter duger ikke til å uttrykke dens dybde og kraft. Musikk kan hjelpe oss til innsikt, kanskje aldri mindre utilstrekkelig enn i Pergolesis Stabat Mater. Denne tolkningen med Mirella Freni and Teresa Berganza er etter mitt skjønn uovertruffen. Begge solister er på toppen av sine karriære. Men det mer enn virtuositet som spiller inn. Deres modne stemmer gjør det mulig for mysteriets moderlige aspekt å finne uttrykk.

Chrysostomos

Johannes Chrysostomos er ikke en alment elskelig helgen på linje med Polykarp eller Frans av Sales. Han var en formidabel predikant og lærer; hans karakterstyrke var sagnomsust. Hvert år slås jeg kollektbønnen som refererer til hans veltalenhets nådegave og hans ‘utholdenhet i alle trengsler’. På samme tid var Chrysostomos en uslepen diamant. Noen av hans utsagn kan ryste oss ved deres styrke, ja bentfrem deres voldsomhet.

Han minner oss om at virkelig fellesskap må grunne i sannhet, og at sannhet, stort sett, er noe vi må strebe etter – vi får den ikke i fanget.

Grunnlaget for enheten i Kristus er radikal autentisitet. Det påkreves at vi er rede til å gi avkall på alt i oss og omkring oss som er inautentisk, til hinder heller enn til hjelp i vårt forsøk på å være sanne disipler.

Lik klokkemalm

Vi ser en tendens i våre dager til å frata Kirken hennes bestemte form, store forbokstav og personlighet. Det som blir igjen, oppgaven av å ‘utgjøre kirke’ blir liksom som å ‘pugge matte’, en øvelse i menneskelig kløkt. For en kontrast vi møter i Gertrud von le Forts Hymner til Kirken: ‘Dine tjenere kles i skrud som ikke eldes, ditt språk er lik dine klokkers malm. Lik tusenårige eiker er bønnene du ber; dine Salmer bærer havets åndedrett. Din lære ligner en festning på uinntagbare fjell. Mottar du løfter, gjaller de til tidenes ende; velsigner du, bygger du i himmelen hus. Dine vigsler er på menneskers panner lik store flammetegn ingen kan slukke. Din trofasthets mål er ei menneskers troskap; dine års mål omfatter ingen høst. Lik en stadig flamme over virvlende aske er du! Du ligner et tårn midt i rivende vann! Derfor er stillheten din så dyp midt i dagenes larm; når aftenen kommer, henfaller de til din miskunn i alle fall. Du er den som ber over enhver grav! Hvor i dag en have blomstrer, står villnis i morgen; hvor folk bor ved daggry, huser fordervelse i natt. Du er det eneste evighetens tegn over denne jord. Over alt som ikke forvandles av deg, får døden overtak.’

Trofasthet

Dronning Elizabeth II levde et liv beundringsverdig på så mange vis at lovtalene som strømmet ut ved hennes død i går, på Jomfru Marias Fødselsdag, er endeløse. Det som særlig slår meg er dette: At én persons radikale trofasthet i forhold til sin stand og opgave gav stabilitet til utallige andres liv. Trofasthet kan ta mange former. Hvem vet hva som venter oss? Vesentlig er hjertets grunnfestethet, uttrykt i konkret levnet. Nylig oppdaget jeg denne bønnen som Johannes Paul II formulerte på sin 65-årsdag: ‘Hvis en dag sykdom berører mitt sinn og overskygger det, overgir jeg meg til deg alt nå, men hengivenhet som senere vil ta form i taus tilbedelse. Befinner jeg meg en dag bevisstløs, ønsker jeg at hver time jeg får oppleve slik blir uavbrutt takksigelse, at mitt siste pust får ånde kjærlighet. Når tiden kommer, måtte min sjel, ført ved Marias hånd, få skue ditt åsyn og synge din pris i evighet. Amen.’

Folk og dyr

Da Antonius den Store i siste del av sitt liv trakk seg tilbake på det Indre Fjell, ble han plaget av dyr som gravde opp grønnsakshagen hans. Han vendte seg vennlig (χαριέντως) til dem og sa: ‘Hvorfor plager dere meg, når jeg ikke plager dere?’ Fra da av, levde de fredelig sammen. Gjenopprettelsen av menneskets harmoni med dyreriket er et Leitmotif i asketisk litteratur, et tegn på gjenervervet uskyld, på hellighet. Vår generasjon befinner seg på den andre enden av spektrum. En gjennomgang av ny litteratur byr på statistikk som viser hvor langt vår utbytting av dyrene er nådd. ‘Spanias slaktegriser, like tallrike nesten som befolkningen, produserer nok møkk til å fylle Barcelonas fotballstadium 23 ganger per år’; ‘Vi oppdretter 66 billioner høns hvert år, seks for hvert menneske på jord, nesten alle i grusomme forhold’. Film mobiliseres som medium for å åpne vår øyne. Gunda og Cow har gjort inntrykk på meg. Begge filmer er vakkert laget. Hverken den ene eller andre er sentimental. Først og fremst kommer dyenes annerledeshet til uttrykk. Vi minnes om at det antiseptiske, plastikk-innpakkede kjøttet som ligger i supermarkedets kjøledisk engang levde – og ethvert liv fortjener å betraktes med ærbødighet.

Tre ut av frykten

I Bibelen får vi høre at en grunnleggende følge av synd – som er en tilstand av desorientering – er erfaringen av grunnløs frykt (Sal 53:6). Omvendelse innebærer at vi kaster irrasjonell angst av oss. Iblant har vi dog god grunn til å frykte. Det var tilfellet med Judah på Jeremias tid. Derfor lyder Herrens ord, talt ved profeten, med stor styrke: ‘Frykt ikke for Babylons konge som dere frykter, sier Herren’ (42:11). Gud sier ikke til folket at frykten deres er grunnløs. Han ber dem om å anerkjenne den på et naturlig nivå, for deretter i tro å tre ut av den. Ofte opplever vi skyldfølelse når vi er redde. Vi gjør hva vi kan for å undertrykke vår frykt eller, i det minste, for å skjule den. Slik vinner den fastere feste. Å si isteden, ‘Dette er fryktelig, og jeg opplever frykt’, kan bringe forunderlig frihet. Vi rotfestes i virkeligheten. Å velge det som er virkelig, er å hige etter sannhet. Og sannheten, selv når den koster, setter oss fri; den åpner oss for å motta nådens mot.

אַל־תִּֽירְא֗וּ מִפְּנֵי֙ מֶ֣לֶךְ בָּבֶ֔ל אֲשֶׁר־אַתֶּ֥ם יְרֵאִ֖ים מִפָּנָ֑יו אַל־תִּֽירְא֤וּ מִמֶּ֙נּוּ֙ נְאֻם־יְהֹוָ֔ה כִּֽי־אִתְּכֶ֣ם אָ֔נִי לְהוֹשִׁ֧יעַ אֶתְכֶ֛ם וּלְהַצִּ֥יל אֶתְכֶ֖ם מִיָּדֽוֹ

Metafysisk skandalon

Det antas ofte at det er Kirkens etiske lære som setter den i konflikt med samfunnet i vår tid. Mange forlanger forandringer på dette feltet. Utover betydningen av å ta på alvor behovet for katolske svar på særegne, kanskje nye etiske problemstillinger (noe hver tidsalder kalles til), mener jeg antagelsen er feilaktig. Jeg tror ikke den fremste snublesten er etisk. Jeg tror den er metafysisk.

Guds hellighet! Hans herlighets strålende glans, synliggjort i Kristus ved en uendelig selvuttømmelse! Denne vesentlige virkelighet, som for grunnleggerne av Cîteaux ble tatt for gitt, synes underlige i en tid hvis utsyn er nesten helt horisontalt. Vi er barn av denne tid. Det skal vi aldri glemme.

Fra et brev til cistercienserordenen.

Nok til å si ja

‘For meg og for oss alle gjelder det at Gud, da han kalte oss til en stand i livet, åpenbarte lite: det grunnleggende kallet, de nødtørftige elementer. Hans innbydelse inneholdt hverken biografi eller dreiebok. Derfor kunne den fremkalle tro og tillit, i det vi la vår hånd i Guds. Ingen rosenhave; kun dét at hva haven enn måtte være, Eden eller Gethsemani, ville han forbli trofast gjennom all vår troløshet. Dette gjelder for enhver livsform bygd på løfter, om man er ektemann eller kone, prest, munk eller nonne, eller lever med forpliktelser til jusen eller dansen, til medisin eller musikk, til handel eller storting. Det gjelder for den mektige og for den makeløse. Gud forteller oss akkurat nok til at vi kan si ja.’

Slik gav Assumpsjonistpresten P Philip Bonvouloir (1929-2012) sine venner et tilbakeblikk på egen erfaring. Den tror jeg nok mange av oss gjenkjenner oss i.

Økologi

Å henvise til en søppelplass som til en ‘økologisk ø’ krever en viss semantisk akrobatikk.

Å sortere avfall er utmerket, men er dog bare en oppbevaringsmåte. Gjenvinningen er en separat prosess som skjer annensteds, med den særlige energi som hører til.

Virkelig økologisk ville det være å ikke samle skrap, slik at vi ikke måtte bli kvitt det.

Perspektivet kan overføres, mutatis mutandis, på det åndelige liv. Også der skal vi passe oss for å tro at vi, ved kun å merke og sortere, faktisk renser.

Å øve synet

Kontemplativt liv grunner i evnen til å se. Kontemplasjon er en nåde, men nåden bygger, som alltid, på naturen; derfor må vi oppøve vår synssans. Det er noe vi alle kan gjøre. Fostrer vi ikke evnen til å se (og se forskjell på) farver, forekommer verden rundt oss lett i svart-hvitt. Czapski skrev en gang:

‘Alt skumring. Arbeid igjen, friskt og sikkert. Hvorledes sikkert? I måten jeg mestrer meg selv, objektifiserer, forstørrer min farvesans som, når jeg ikke arbeider, innskrenkes. Rutinen? Tja, utgjør den rutine, denne verdslige teknikk som åpner for meg en verden av lykkelig, billedlig erfaring? Denne langsomme farten kan knapt kalles skue; det er heller som om jeg var lærling i kunsten å se.’

Daggry

Hans Ulrich Treichels roman Daggry er en pietà i prosaform. En eldre kvinne vugger sin middelaldrende sønn, død i nattens løp etter langt sykeleie. Endelig føler hun seg fri nok til å uttrykke for seg selv – og for oss – elementer av et drama som har formet hennes liv, et liv som kun tilsynelatende har vært vanlig (hva er vel vanlig?) og banalt.

Så lite vi vet om hverandre. Så begrenset vår anelse er om hva andre har å bære, om heltemotet de kanhende må øve rett og slett for å stå opp om morgenen.

‘Har vi ikke vandret langs et bratt fjellpass?’ spør fortelleren mot historiens slutt. Jo, det har hun. Og hun har gitt leseren anledning til å ane hvilken risiko man løper ved slike høyder.

Å finne kilden

Dette diktet av Seamus Heaney får meg til å tenke på Johannes 7:38. Det er én ting å være bærer av en kilde til levende vann; det er en annen ting å finne kilden.

Cut from the green hedge a forked hazel stick
That he held tightly by the arms of the V:
Circling the terrain, hunting the pluck
Of water, nervous, but professionally

Unfussed. The pluck came sharp as a sting.
The rod jerked with precise convulsions,
Spring water suddenly broadcasting
Through a green hazel its secret stations.

The bystanders would ask to have a try.
He handed them the rod without a word.
It lay dead in their grasp till, nonchalantly,
He gripped expectant wrists. The hazel stirred.

Langt umkring

’12te mai 1900 gav stortinge eit tilskot kr 20.000, til aa gjeva ut Heimskringla paa vanlegt bokmaal og landsmaal, so boki kunde koma langt umkring, naar ho vart billeg.’ Slik stod det skrevet på tittelbladet til en nasjonalutgave av Kongesagaene fra 1900. Tor Olav Hauge siterer teksten i Dag og Tid denne uken. For 122 år siden var det tatt for gitt at en nasjon på jakt etter felles identitet burde lese landets opphavsberetninger om igjen. For å muliggjøre foretaket, subsidierte staten nye utgaver.

I en kulturell sammenheng preget av bevisst amnesi, blir man ettertenksom. Vi lever og taler lett som om fortiden var unødvendig overvekt, som om fremsyn var det eneste som teller. Så overraskes vi over at vi har vondt for å uttrykke hvem vi er, hva vi driver med, på en samlende måte? Kanskje har det aldri vært viktigere å nære minnet ansvarlig. Jeg vil si det er en borgerplikt. Og en kristenplikt.

Takknemlighet

En gang var det vanlig å sette opp votiv-plaketter i kirker, som takk for bønnesvar. Andre gjenstander forekom også: En krykke, som tegn på at eieren nå klarer seg uten; eller bildet av et endelig ankommet, etterlengtet barn.

I evangeliet hører vi Jesus si, et sted mellom Samaria og Galilea, til den helbredete spedalske vendt tilbake for å si takk: ‘Ble ikke ti renset? Hvor er de andre ni?’ (Lukas 17:17).

Jeg har sans for dette enkle oppsettet i et høylandskap i Frankrike. Det skal ikke alltid store gester til for å uttrykke takknemlighet. Iblant er en kongle alt man trenger.

Vesentlig er bevisstheten om å ha mottatt en gave, så evnen til grasiøs respons.

Vindvirvel

I formiddag stod jeg ved et vindu med tekopp i hånd og så på en svale som fløy rundt og rundt en liten dam. Etter hver tredje runde omtrent, stupte den dødsforaktende ned i vannet. Vinduet var stengt. Jeg kunne ikke høre svalen. Men jeg kunne se dens jubel.

I ettermiddag så jeg en paraglider vindvirvle under sitt buktende, påskegule seil med eventyrlig eleganse — en dans mellom himmel og jord uten praktisk nytte, utført for sin egen skyld.

Det slo meg at de to gjorde det samme: De gjorde sitt vesen eksplisitt, og frydet seg ved det. Enhver skapning bærer behov for å inkarnere verset i Hopkins’ dikt, nærmest en bekjennelse: ‘Det jeg gjør, er det jeg er; derfor er jeg kommet’. Mangt distraherer oss dog. Lett overgir gi vårt vesen istedenfor å bekrefte det. Så opplever vi, istedenfor glede, knugende sorg.

Ave Crux

Helgenen vi ærer som Rosa av Lima ble født i Peru, datter av spanske foreldre, i 1586, 23 år etter Trent-konsilet som gav katolisismen ny gyv. I Rosas liv fant gyven uttrykk i omsorg for de fattige. Det bringer henne nær vårt moderne kristenideal. Derimot kan Rosas sterke askese virke fremmedgjørende. For henne var Kristi kors intet meditasjonsobjekt. Det var så å si den vitale atmosfære som omgav og bar hennes egen eksistens. Hengivenheten hennes til korset var radikal. Nå for tiden glemmer vi lett dette aspekt av den kristne tilstand. Gud, sier Paulus i dagens messelesning, kaller oss til ‘å få vår Herre Jesu Kristi herlighet i eie’. Herligheten fant sitt ypperste uttrykk på Golgata. Å anerkjenne dette, er ikke å hengi seg en morbid form for religiøsitet. Det er å lese evangeliet redelig; å erkjenne vårt behov for frelse; å bekrefte sannheten i ordene Kirken legger i vår munn på Langfredag: ‘Ved korsets tre, gjorde gleden sitt inntog i hele verden‘. Derved, ikke på annet vis.

Bernard av Clairvaux

Bernard av Clairvaux sammenlignet en gang, i en preken, det kristne liv her i verden med en mann som bærer en flamme gjennom en lang, stormfull natt. Vinden uler, regner pisker. For at flammen ikke skal blåses ut, holder mannen om den med begge hender. All hans oppmerksomhet er rettet mot å bevare flammen levende idet han vandrer mot sin Fars hus. Det som holder motet hans oppe, er tanken på at han vil ankomme dit en vakker dag, hvis han er trofast. ‘Og i det huset, som ingen menneskehånd har bygget’, sier Bernard, ‘er det ingenting å frykte. Ingen fiende slipper inn i det. Ingen venn forlater det.’ Den siste bemerkningen er typisk. Bernard hadde stor begavelse for vennskap. Han visste at vi, for å tjene Gud, trenger hverandre, og at fellesskapet som består mellom hjerter som søker sannheten er blant livets mest fortreffelige gaver.

Quixote i Odessa

I sin siste rapport fra Ukraine, på trykk i dagens Dag og Tid, skriver Andrej Kurkov om en oppsetning av Minkus’ Don Quixote i Odessa denne uken, med fullsatt sal. Å oppføre en ballett midt i en krig er en motsandshandling, et vitnesbyrd om kreativitet og ånd forkynt i fleisen på brutalt ødeleggende krefter. Valget av repertoar kan fremstå som en høy form for sarkasme. For det er ikke noe quixotisk ved et slik foretak; det vil seire. Ånd seirer alltid over vold, på lang sikt. Forrige uke bemerket Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk, som trofast fortsetter sin inspirerte katekese i krigstid: ‘Hjørnestenen for ethvert samfunnet er respekt for enkeltmenneskets verdighet og livets hellighet fra unnfangelsen til den naturlige død. Alle menneskets andre rettigheter og ansvar har den verdigheten som opphav.’ Trøstig å møte det heslige med noe som er vakkert, er å gi uttrykk for hva vår verdighet består i, og derved å spre håp i vid omkrets.

Tidens storhet

For et kvart århundre siden hørte jeg Olivier Clément tale uforglemmelig om hvor viktig det er å kunne bevege seg langsomt. Verden er blitt raskere siden. Vi trenger stemmer som minner oss om hvor forrykt det er å gi etter for stadig akselerering. Marie Noël, for eksempel, skrev i 1946: ‘Om aftenen kommer her et høytidelig øyeblikk: Det er når oksene vender hjem med store vognlass av korn som rager over dem. Langsomt og majestetisk kommer de til syne, som om de kom gående rett ut av evigheten. Kanskje så Boaz i sin tid noe lignende. Og kanskje er det dette som er arbeidets sanne rytme, rytmen som tilsvarer Guds hensikt med mennesket: Så edelt kan man gå; så sterkt, uhastende kan man skride fremad. Kanskje ble våre domkirker planlagt og bygget uten hast og kjas, med hendenes og sinnenes fred og den bevisste innsats som tilsvarer dagens behov. Kanskje behøver alt menneskelig arbeid, det være seg kroppslig eller endelig, noe av tidens storhet for å realisere skjønnhet.’ Fra en tekstsamling oversatt av Pauline Matarasso, s. 239.

Godtgjøring

Siden jeg først leste Simon Wiesenthals bok Recht, nicht Rache (Rettferd, ikke hevn) har jeg vært preget av hans arbeid. På verdens vegne har han opprettholdt en fryktelig erindring. Han har gjort det utrettelig, men uten bitterhet. I en dokumentarfilm som nå er noen år gammel, forteller Sir Ben Kingsley, som spilte rollen som Wiesenthal i dramaet Morderne blant oss, om sitt første møte med en mann han så å si måtte lære å kjenne innenfra. Det som slo ham mest — ‘jeg har aldri kunnet glemme det’ — var en spontan gest Wiesenthal tydde til: Han dro sin høyre hand over ansiktet som uttrykk for mestret fortvilelse: ‘Hverken før eller siden har jeg sett at noen på en slik måte fysisk inkarnerer en hel generasjons sorg. Han har evnen til å berøre den kollektive sorgen, og forståelsen av sorg, vi alle bærer på, uansett hva som er vår personlige erfaring. Jeg tror dette er svært helbredende. For kan du ikke sørge over tap, kan du heller ikke begynne å godtgjøre tapet og reparere skaden som er gjort.’ Kingsley understreker at Wiesenthal ikke lar seg redusere til en inkarnasjon av sorg: ‘Mens han gråt alle sine tårer, var han også en mann som lo all sin latter.’

Kanskje

I 1949, 53 år gammel, etter å ha nedtegnet sin beretning om krigsår som hadde latt ham oppleve og se fryktelige ting, konfrontert med nedbrytingen av Polen, spurte Józef Czapski seg om det ennå var mulig å male. Skulle han male, trengtes et nytt utrykk — men var det moralsk å bedrive kunst i en sånn verden? Han skrev til Hering: ‘Det eneste jeg vil nå, er å avskjære meg fra andre malere, fra Louvre, fra metodene, for at mine lidenskaper skal få gnage seg inn i et maleri som er mitt. Et bilde av en gammel jødisk kvinne på toget eller stående på perrongen i Otwock er nå kanskje nærmere mitt hjerte enn de lekreste parisiske idéer. Mitt maleri ser virkelig ut til ikke å trenge Paris. Jeg har her en god venn som stadig skjenner strengt på meg fordi jeg ikke maler. Selv om jeg sier, «Men himmelen er jo i ferd med å falle, og skulle jeg så sitte og male?» Han sier, «Kanskje himmelen faller fordi du og de andre har sluttet å male.» (Sitert i Karpeles, p. 268).

Urgammel kamp

På slutten av 1938 ble Edith Stein forflyttet fra sitt kloster i Köln til et Karmel i Holland. Hennes overordnede håpet at hun der ville være mindre utsatt for forfølgelse. Men hun måtte, som jøde, registrere seg personlig hos okkupasjonsmakten. Da hun ankom hovedkvarteret i Maastricht, ble hun slått av hvor vanlig det så ut. Det var et travelt kontor lik andre kontorer, fullt av unge piker med skrivemaskiner som halvveis tenkte på arbeidet, halvveis på kveldens stevnemøte. Så bedragerisk uskyldig ondskapens byråkrati kan fremstå! Edith følte seg ille til mote. Verst ble det da stod ansikt til ansikt med Gestapos offiserer, som bragte hilsenen, ‘Heil Hitler!’ Edith svarte kontant, ‘Lovet være Jesus Kristus!’ Hun fortalte senere priorinnen at, jo, hun innså at hun derved nok fremstod provoserende. Men, la hun til, hun kunne ikke annet, siden hun der og da var seg bevisst å befinne seg midt i den urgamle kampen mellom Jesus og Lucifer. Hver dags oppgave er å oppnå klarsyn til å kjenne grenselinjene i kampen, mot til å tre fremad når vi kalles, nåde til å la Jesus virke sin seier i oss. Hans kraft fullkommengjøres i vår svakhet, hvis vi overgir den til ham betingelsesløst.

Fra boken Entering the Twofold Mystery.

Hinsides trivia

I en innsiktsfull anmeldelse av en bok jeg vel knapt kommer til å lese, gir Rowan William oss en spontant elegant definisjon av diktning. ‘Diktning’, sier han, ‘er språk konstruert å en sånn måte at det tillater oss å se hinsides den trivielle, utbyttende bruken av ord som omgir oss øredøvende og gjør ord til våpen.’

Tanken på ord som våpen er uventet, men treffende. Den minner meg om vigilielesningen i morges, fra Hoseas Bok (14:2): ‘Ta ord med deg og vend om til Herren.’

Å frelse ord som er blitt holdt som gisler for voldelige formål, å gi dem friheten tilbake og la dem forvandles til lovprisning, den edleste form for fritt uttrykk, er en siviliserende oppgave av største betydning.

Å fri til mennesket

‘Guds tro på oss gjør iblant at én av oss realiseres. Hjertet slår da i takt med Guds eget hjerte; sinnet fylles av sannhet; munnen av evangeliet for å fri til menneskehetens masse på Guds vegne.’ Disse ordene, skrevet av Pater Simon Tugwell OP, står som epigraf til en ny utgave av dominikanernes Libellus Precum, utgitt av Ordenens engelske provins i fjor. Pater Tugwell fortsetter: ‘Dominikus var en slik mann, en budbringer om Guds kjærlighet som bar Vårherres uendelige smerte og håp. På samme tid en stormvind og en trygg havn, kastet han strømmer av fred gjennom siviliserte ganger utgjort av bekvemme halv-sannheter, lubben korrekthet og uttørret iver. Til folk som levde i et urgammelt mørke de for lengst hadde slått seg til ro i, bragte han dagslysets forstyrrende mulighet.’

Måtte Gud oppreise menn og kvinner av slikt format også nå.

Rilke om gleden

‘Dette har jeg sagt dere’, sier Kristus i evangeliet, ‘for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen’ (Jn 15:11). Gleden, like freden, er et autentisitetskriterium i åndelig viten. Derfor er det viktig å kunne kjenne den igjen. Den 31. januar 1914 skrev Rainer Maria Rilke til Ilse Erdmann: ‘Enhver gledes virkelighet er ubeskrivelig her i verden; kun i gleden finner skapelse sted (lykken [das Glück] derimot er blott en lovende, betydningsfull konstellering av ting som allerede finnes); gleden er en vidunderlig økning av noe som alt har bestand, en ren tilvekst utav ingenting. Hvor svakt lykken egentlig beskjeftiger oss, ser vi av dét at den gir oss tid til å tenke på, og bekymre oss over, hvor lenge den vil vare; mens gleden er et øyeblikk, uforpliktet og tidløs fra opphavet av. Den lar seg ikke fastholde, men egentlig heller ikke miste, da vårt vesen, berørt av gleden, til en viss grad endres kjemisk og ikke kun, som er tilfellet med lykken, smaker på og nyter seg selv i en ny blanding.’

Curé d’Ars

Den hellige Jean-Marie Vianney var enestående pastoralt begavet. Hans store budskap gjaldt det kristne kall til hellighet, ja, til guddommeliggjørelse. Det var grunnleggende for Vianney (som for Det nye testamente) at den kristne kalles til deltagelse i Guds eget liv. Syndens tragedie bestod for ham i dét, at den hindrer det guddommelige liv i mennesket og slik fremmedgjør det fra målet det er skapt for, fra å kjenne salig glede. Tenk på et utsagn som følgende, fra en av Vianneys prekener: ‘Lik en vakker hvit due som flyr ut fra vannene for å riste sine vinger over jorden, utgår Den hellige Ånd fra den guddommelige fullkommenhets uendelige hav for å slå med vingene over rene sjeler, for å inngi dem kjærlighetens balsam.’

Kunne vi ikke trenge å få dette budskapet oftere lagt på minnet?

Růžičková

Sommerens stor musikalske oppdagelse har vært en 1972-innspilling av Zuzana Růžičková (1927-2017) og Josef Suk (1929-2011) som spiller Bachs sonater for harpsikord og fiolin. Suk og Růžičková fører lytteren inn i et nytt, ofte overraskende lydunivers. Tolkningen er intelligent, grundig og (hvis jeg får bruke et så umotens ord) viril. Rolige passasjer utstråler nesten uutholdelig ømhet, uten overfladisk følelseskremmeri.

De to formidler musikken som et vesentlig utslag. De spiller Bach som om det stod om livet.

Leser du litt om Růžičková,oppdager du at dette for hennes del bokstavelig var tilfellet, i ekstreme omstendigheter. Hennes liv var preget av Europas 1900-talls voldsomme traumaer, men hun lot seg ikke forbitre av dem. Jeg anbefaler Peter Getzels’ dokumentarfilm om denne gudsbenådede musiker. Du finner den her – eller på Medici.

Selvbilde

I sin fine BBC-serie fra 1997 om maleriets historie står Sr Wendy Beckett i undring foran veggmaleriene i Lascaux og sier: ‘Alle disse dyrene er vakre. For mange århundrer siden, mens det var plass til oss alle, hvor må vel ikke mennesket ha lengtet etter å være sterkt, vakkert, fritt, uskyldig — alt det som de ikke dengang var, som vi ikke er i dag; og kanskje var det derfor de lagde disse bildene hemmelig, i jordens indre, for å ære dyrene?’ Tre tiår før hadde Zbigniew Herbert stått foran samme malerier og undret seg over den i sammenligning utilstrekkelige, ofte forkledde fremstilling av mennesket: ‘Mennesket ødela naturens orden ved sin tanke og sitt virke. Det higet etter ny disiplin gjennom en serie selvpålagte forbud. Det skammet seg over sitt eget ansikt, et synlig tegn på forskjellen. Det bar masker, dyremasker, som om det derved ville godtgjøre sitt bedrag. Når det ønsket å fremstå grasiøst og sterkt, ble mennesket et dyr. Det trakk seg tilbake i sin opprinnelse, omsorgsfullt omsluttet av naturens varme livmor.’ Jeg undrer: bevitner vi ikke nå om dagen på underlig vis en lignende slags tilbaketrekning bak en lignende slags maske inspirert av en lignende slags skam?

Aldri mer biskop

Hva tjener en biskop til? Listen på svar er lang. Han skal, ideelt sett, være alt for alle! Noe grunnleggende kommer dog til uttrykk i følgende portrett fra Martin Mosebachs De 21, nå tilgjenglig på norsk:

«I Wadi-Natrum, et av de urgamle klostrene som nå har vokst til ny storhet, fikk jeg vite at en biskop langt oppe i årene skulle vise seg. En liten dør ble åpnet, og der stod oldingen rett i ryggen, men med et fraværende, drømmende blikk, åpenbart beboer av en annen verden allerede, med stav og bispekors i hånden. Kjente han fremdeles leppene som berørte hånden hans? Man kunne knapt se velsignelsesgesten hans, men han må ha fornemmet de troendes nærvær. Aldri var han mer biskop enn nå da han bare var et kar for en høyere vilje.»

Ikke fiks-ferdig

Sigrid Undset skrev om hellig Olav, skytshelgen for vårt bispedømme og for landet: ‘Olav den Hellige var sædkornet som ble valgt til at legges i Norges jord, fordi den passet til jordsmonnet og veiret her.’

Historien om Olav er slående fordi vi skritt for skritt kan følge nådens virke i ham. Olav var ingen fiks-ferdig helgen. Han begynte sitt voksne liv som ambisiøs viking. Men gjennom møtet med Kristus i Kirken, ved viktige opphold i Rouen og Kyiv, så hans endelige, dramatiske hjemkomst til Norge, hvor han led martyrdøden, kom et overnaturlig lys gradvis til å gripe og gjennomlyse ham. Det strålte i hans legeme selv etter døden.

P Olav Müllers biografi om Olav, en rik tekst, er tilgjengelig her.

Bønn og poesi

Til vesper i kveld, på minnedagen for Joakim og Anna, ble jeg slått av antifonen til Magnificat. Teksten er meg velkjent, men det var som om jeg leste den for første gang: ‘Inclita stirps Iesse virgam produxit amoenam, de qua processit flos miro plenus odore’ (‘Jesses edle stamme har frembåret et liflig skudd; fra det sprang en blomst full av vidunderlig duft.’) De gjentatte daktylene skaper en behagelig rytme bærende mot stavelsen ‘flos’, som gir hvile. Derved fremgår, uten tungvint kommentar, at festen først og fremst dreier seg, ikke om de navngitte to, men om frukten av deres ekteskap, hvis eksistens var rettet mot Kristus. Substantivet ‘virga’ (skudd) vekker assosiasjoner med ‘virgo’ (jomfru). Bildet som brukes for å antyde hennes livsfrukt henviser til et grunnleggende paulinsk bilde: ‘Kristi vellukt’. Mer kunne sies om ordvalg. All den rikdommen rommes i en enkelt, ydmyk setning. Hvorfor gjorde den slik inntrykk på meg? Fordi den er så ulik mange nyere liturgiske bønner, som ligner kunngjøringer på et styremøte. Er én av grunnene til at vi sliter med å integrere vår liturgiske fortid, at vi har mistet sansen for poesi?

Å følge Jesus

 

 

Et vesentlig spørsmål midt i bytrafikken.

 

 

Glede og sorg

Liturgien hyller Maria Magdalena som Apostlenes Apostel: Hun var det første vitne til Kristi oppstandelse. Hva skikket henne til dét? Utholdenheten og motet som lot henne, på et tidspunkt da alle hennes håp var knust – hun som så ofte var blitt skuffet – forbli hvor hun var for å vente og gråte. Hun løp ikke bort fra sorgen. Hun søkte ikke adspredelse fra den. Heller ikke stengte hun seg inne i den. Hun berørte sorgens dyp, simpelthen, og ble derved rede til å gjenkjenne nærværet hun søkte, ikke foran seg (hvor hun hadde forventet seg det), men bak seg, hvor hun kunne ha sverget at det måtte være en annens.

Det koster å utholde sorg. Men iblant er det veien vi må gå for å møte gleden.

Fellesskap

I en vakker, elegisk betraktning, mediterer Yoshida Kenkō (c.1283-c.1352) over timelige tings forgjengelighet. Samtidig gir han uttrykk for gleden han finner i sannferdige møter med mennesker. «For en lykke det er å sitte i fortrolig samtale med én som begriper hvordan du tenker, varmet av åpenhjertig samtale om denne verdens forunderlig og flyktige fenomener … men en sånn venn er ikke lett å finne, og isteden sitter du der og gjør ditt beste for å tilpasse deg det andre sier, mens du føler deg dypt ensom.»

Selv i slike tilfeller finnes et botemiddel innen rekkevidde for enhver: «Det er en vidunderlig trøst å sitte ensomt under en lampe med en bok spredt ut foran seg, for slik å oppleve fellesskap med én fra fortiden som du aldri har møtt» —  men allikevel møter på et vis, gjennom det skrevne ord. 

Barn

Med sedvanlig skrapsinn analyserer Eivor Oftestad en nylig dokumentarfilm om surrogati. Vi antar at vi vet hva den sosiale kontrakt mellom barn og foreldre består i. Oftestad viser derimot i hvilken grad den betinges av kulturelle normer:

‘Forståelsen av hva et barn er, er ikke gitt, men speiler til enhver tid forhold og forestillinger i kulturen. Mens det å få barn i jordbrukssamfunnet var forstått som avl, og i industrisamfunnet som produksjon, blir det i dag, i forbrukersamfunnet hvor vi knapt har erfaring med behovsutsettelse, i større grad forstått det som noe som kan skaffes – og alt kan som kjent skaffes med penger.’

Tenker vi at man får barn eller at man skaffer seg dem? Spørsmålet er av vesentlig betydning.

 

To veier

I dagens vigilielesning utvikler den hl. Ignatius av Antiokia (ad Magn. 1-5) et motiv typisk for tidligkristen litteratur. Det dreier seg om bildet, basert på 5. Mosebok 30:19, av de to veier enhver mann eller kvinne må velge mellom.

‘Alt har en ende, og to muligheter foreligger: døden eller livet, og enhver skal dra til sitt sted. For liksom det er to typer mynt, Guds og verdens, hver av dem med sitt eget preg, så bærer de vantro verdens preg, og de troende i kjærlighet Gud Faderens preg, gjennom Jesus Kristus. Hvis vi ikke frivillig velger å dø med ham i hans lidelse, er hans liv ikke i oss.’

Vi som lever i en verden preget av uklare grenser, utfordres av et slikt perspektiv. Utfordringen er gavnlig. Vi trenger forbildet til modige kvinner og menn som velger livet. Det er intet lett valg. Det vil, som Ignatius sier, preges av Kristi lidelse. Men det vil bygge på sannhet, og sannheten frigjør.

Dumhet

Jeg har lenge gått og tenkt på noe Bonhoeffer skrev i Motstand og ettergivelse. Først trodde jeg det dreide seg om retorisk eksess; det tror jeg ikke lenger. «Dumhet er for det gode en farligere fiende enn ondskap. Mot det onde kan man protestere. Det onde lar seg blottstille, til nød kan man forhindre det med vold. Det onde bærer alltid kimen til egen forråtnelse i seg. Det etterlater i det minste ubehag i mennesket. Mot dumheten står vi forsvarsløse. Vi kan ikke utrette noe hverken med protester eller makt. Resonnement har ingen effekt. Kjensgjerninger som ikke samsvarer med egen fordom, trenger man simpelthen ikke å anerkjenne – i slike tilfeller viser det dumme menneske seg kritisk; og er kjensgjerningene ufravikelige, kan de skyves til side som intetsigende enkelttilfeller. Dertil er det dumme (i motsetning til det onde) menneske fullstendig tilfreds med seg selv; ja det blir sågar farlig, idet det lett hisses til angrep. Derfor fordres større forsiktighet i møte med dumhet enn i møte med ondskap.»

Dumheten Bonhoeffer omtaler er ikke uforenelig med betydelig intelligens. Det som mangler er forstand.

Utstrakt nytte

Jeg vet ikke annet om kirurgen Thomas Prickett enn det som står på en minneplakett i en kirke fra 1200-tallet på Isle of Wight. Men det som nevnes der er nok.

Jeg vil kalle den mann lykkelig som erindres som én som har ført et liv «av utstrakt nytte» for andre. Ja, vi kunne trenge, på europeisk plan, en fornyet forestilling av offentlig tjeneste. Det er nyttig å huske at ordet «minister» betyr «tjener».

Ikke bare levde Mr Prickett godt. Han døde også godt, «fromt og i overgivelse». Dette lærte han i løpet av kun tredve års levetid.

Han må ha vært et godt menneske. Han hvile i fred.

Ferie

 

Coram Fratribus tar ferie i et par ukers tid.

Takk for at du stikker innom siden!

Jeg ønsker deg en god sommer.

+fr Erik

 

 

Czapski

 

Etter et besøk i Józef Czapski-Paviliongen i Kraków i fjor, ønsket jeg å følge opp dette så usedvanlige menneske, maler og forfatter. Czapski lille bok om Proust er fabelaktig: Boken ble til i form av foredrag han gav til medfanger i en sovjetisk fangeleir. Eric Karpeles’ Czapski-biografi er også høyst leseverdig. Den gir et nyansert bilde, ikke bare av et menneskes liv, men av en epoke.

Bidrag til Sommerlektyre-vedlegget i The Tablet.

 

Spiritualitet

 

Forrige uke kom Abbedisse Christiana Reemts med denne kompakte betraktning:

‘Før sa folk, «Jeg tror ikke på Gud» eller «Jeg er ateist». Nå for tiden heter det, «Spiritualitet er viktig for meg». Det man mener, er ofte det samme.’

 

 

Videreføring

I Italia fleipes det hyppig om nasjonale strukturer som ikke er til å stole på. Noe som imidlertid fungerer ypperlig, er videreføringen av kulturarv. Overalt snubler man over oldtidsminnesmerker, selvsagt — det forklarer noe, men ikke alt. Italienere er seg bevisst at de er arvinger til en stor sivilisasjon. Arven formidles i skolen, diskuteres i media, fostres i flotte museer. Det dreier seg ikke bare å å skue tilbake til en herlig fortid. Det dreier seg om å finne sin plass i nåtiden. Da jeg gikk forbi dette kioskvinduet en dag forrige uke, stod et eksemplar av Thucydides’ Peloponneskrigen til salgs. Det moret meg. Da jeg vendte tilbake neste dag for å ta bilde av den, var den borte: Noen hadde kjøpt den. I stedet stod en bok om Sparta og Athen der, midt blant kjærlighetsromanene og idrettsfolks bekjennelser. I det Europa befinner seg i en tilstand av engstelig forandring, ja, i truet tilstand, kunne noen og enhver ha godt av å befatte seg med grunnlaget for vår sivilisasjon, av å minnes historien bak begreper som ‘frihet’, ‘demokrati’, ‘tyranni’ osv. Vi trenger å skjønne hva som er verd å bevare, og hvorfor.

Nåde til å motta

Ritualet for diakonvigsel avsluttes med overrekkelsen av evangeliet. Biskopen gir den nyordinerte boken. Han kommer så med følgende fordring:

Motta Kristi Evangelium. Du er innsatt som dets forkynner. Så du skal tro på det du leser, formidle det du tror, og i din vandel etterligne det du formidler.

Vi har med en kausal kjede å gjøre. Den forutsetter helt og fullt det første element: Vi skal lese Evangeliet slik det overgis oss, ikke slik vi kunne tenke oss å omskrive det.

Sannhet

Stenansiktet kjent som Bocca della verità ved Santa Maria in Cosmedin er et av Romas best kjente landemerker. Det spiller en viktig rolle i filmen Roman Holiday, men har en historie som strekker seg langt utover filmens, inn i historiens skyggelandskap. Det sies at en løgner som legger sin hånd i ansiktets munn, får den avbitt. I dagslys ser det runde fjeset nesten trivelig ut. Legenden som omgir det forekommer som en slags vits. Opplyst om natten i gulaktig lys, er effekten en annen. Minnesmerket ser måneaktig ut, skummelt og nådeløst. Det får meg til å tenke at sannheten på egen hånd, avskåret fra dyd, kan ha et aspekt som er hevnaktig og ødeleggende. For å være livgivende, må sannhet gjennomtrenges av humanitas, et begrep som i Antikken stod for medmenneskelighet. Sannhet, sier Paulus, må virkes i kjærlighet (Ef 4:15). Avskåret fra kjærlighet, står sannheten i fare for å preges av det gamle titanfjesets trekk: Et gjennomborende, kaldt, ubarmhertig blikk og en grådig kjeft.

Sinne

Fredagens grufulle skyteri i Oslo er nok et tegn — som om vi trengte flere — på at samtalen stadig mer bryter sammen i vårt samfunn. Kulturelt dras Vesten i ulike retninger. Med noen tendenser kan vi være dypt uenige. Men å ville utslette forskjell, å rette et gevær (det være seg retorisk) mot dem som representerer ulikhet, er perverst. Det er på tide å gjenoppdage logos, resonert ordveksling. Vi skal være på vakt mot enhver form for diskurs som har opphav i sinne. Makarius den Store sa: ‘Hvis du, når du retter på en annen, gir etter for sinne, nærer du din egen destruktive pasjon. Men ikke skal du vel ødelegge deg selv for liksom å redde en annen.’ Dagens evangelium er relevant. I møte med fornærmelsen av at en samaritansk landsby nektet å ta i mot Jesus, foreslo Johannes og Jakob å ‘by ild fare ned fra himmelen og fortære dem’. Herren ‘vendte seg om og talte strengt til dem.’ Et gammelt manuskript legger til hva han sa: ‘Dere vet ikke hva slags ånd dere består av; for Menneskesønnen kom ikke for å ødelegge menneskers liv, men for å redde dem’ (Lukas 9:51-5).

Tilgivelse

Intet bidrag til Familiemøtet har mottatt mer oppmerksomhet i verdslig presse (her, for eksempel) enn dét som ble gitt av Daniel og Leila Abdallah, et australsk maronittisk ektepar. Foredraget deres fremkalte sterk respons i aulaen også. Alle, tusenvis av oss, reise vi oss spontant for å vise vår respekt. De to snakket om tilgivelse. De vet mer om hva tilgivelse koster enn de fleste, etter å ha mistet fire barn den 1. februar 2020 i en forferdelig ulykke forårsaket av fyllekjøring. Foreldrenes respons, som sprang fra deres kristne tro, har gjort dypt inntrykk i Australia. Den har blant annet resultert i innstiftelsen av en årlig, landsomfattende Tilgivelsesdag. Nådens virke i familiens liv er til å ta og føle på. Dog understreket de at tilgivelse først og fremst forutsetter viljen til å tilgi. ‘Tilgivelse, ‘sa Leila, ‘er et valg du tar’. Daniel la til, ‘Jeg måtte tilgi, slik at min familie ikke skulle forbli fanget innenfor den nattens trauma’. Det er verdifullt å få det lagt på minne, med slik klarhet og myndighet, at ikke noe indre fengsel trenger å være endelig.

Lett slit

Gigi De Palo og Anna Chiara Gambini fortalte i dag om opplevelsen av å oppdage, for fire år siden, at deres nyfødte sønn Giorgio Maria hadde Down’s. Dere og da, på sykehuset, sa Gigi, så de to på hverandre ‘sammensvergende’. De utvekslet et blikk som inneholdt hele deres kjærlighets historie. Så omfavnet de med glede barnet de hadde fått. De berettet usentimentalt om slitet som inngår i å oppdra et barn begavet på denne måten. Men Anna Chiara vektla at slitet er lett — ‘una fatica leggera’. Objektivt sett tynger det; men vekten løftes av kjærligheten som sirkulerer mellom foreldre og barn, og fremkalles i andre. Vi hørte om Giorgio Marias enestående evne til å sette andre i stand til å møte ham kjærlig. Foredraget ble en empirisk bekreftelse av Kristi ord, ‘mitt åk er gagnlig, min byrde er lett’. Byrdene og åkene vi bærer kan overvelde oss ved å være så klart våre egne; dog kan de bli hans, lettet og gagnliggjort, hvis vi kaller hans kjærlighets nærvær inn over dem.

Forsoning

I kveld begynte det internasjonale Familiemøtet i Roma. Størst inntrykk på meg gjorde vitnesbyrdet til Paul og Germaine Balenza, et par fra Kongo, gift siden 1995. Etter seksogtyve års ekteskap, oppdaget Germaine at hennes mann, en offentlig person, var henne utro. ‘Jeg opplevde’, sa hun, ‘at makten var gått ham til hodet, at han ikke lenger var interessert i meg.’ Hun forlot ham, og begynte en hat-kampanje mot ham på Facebook. Det var en sørgelig tid for begge. Med hjelp fra et katolsk par, begynte Paul å arbeide på seg selv. Germaine ble trukket inn i prosessen. ‘Vi fikk anledning’, fortalte hun, ’til å fortelle hverandre vanskelige sannheter, til å tømme våre hjerter for hat og sinne.’ Litt etter litt besluttet de, i Jesu navn, å forsones. De samlet sine familier og bad sine barn om unnskyldning; deretter fornyet de sin ekteskapspakt i kirken. I blant setter vi familie-idealet så høyt at det synes unåelig — eller man får inntrykk av at det forsvinner inn i fiksjonens univers. Her derimot, har vi en historie som passer inn i et bibelsk mønster, hvor familier stort sett er dysfunksjonelle og derfor kan synliggjøre nådens verk håndfast og troverdig. Så minnes vi om at verden kan begynne på nytt, selv når alt synes tapt.

Saus ei sammen

Nylig kom jeg borti et brev Moder Thekla (Sharf), nonne i Whitby, skrev til en innbilt konvertitt til ortodoksi. Brevet pirker i selvdyrkingen som kan ligge skjult i religiøse prosjekter og peker mot remediet. ‘Ingen har sagt meg hvorfor du vil konvertere. Jeg lover deg at det ikke har noen hensikt å gjøre det av negative grunner. Forventer du deg et slags jordisk paradis med masse røkelse og rett slags musikk? Forventer du å komme direkte til himmels hvis du korser deg sakte og pompøst på riktig vis, fra høyre til venstre? ELLER… Har du stått ansikt til ansikt med den korsfestede Kristus?’ Det er dette det dreier seg om, insisterer M Thekla; d.v.s. om å tro resolutt, samme hva som skjer, at Kristi frelsesverk har mening. For så å handle deretter. ‘Det har ikke med passiv utholdenhet å gjøre, men med en stadig årvåkenhet som lytter etter det som er påkrevd; fremfor alt med kjærlighet. Elske kan vi om vi så er gamle, og syke, ja vi kan elske til vårt siste åndedrett. Ikke den sentimentale svada som ofte forbindes med kjærlighet, men selvoppofrelsens kjærlighet – en indre korsfestelse av grådighet, misunnelse og stolthet. Du skal aldri sause kjærlighet sammen med sentimentalitet. Og aldri sause gudstjeneste sammen med affekterthet.’

Rosen

Hvordan ser jeg verden som omgir meg? Enhver som har stilt seg spørsmålet, vet at svaret ikke gir seg selv. For å komme noen vei, er det ikke først og fremst analyser vi behøver, men vitnesbyrd, lik Maud Sumners:

Frem til midnattstimen
satt jeg oppe med en rose
for å se på rosen.
Andre blomster
døser og lukkes,
men midnattsrosen
viser nettopp da
sin vinrøde kraft —
en duft så sterk fra blomstens hjerte,
en så sødmefull skjønnhet at nulltimen
står stille,
en strime
dratt ut av evighetens kappe
som omfavner all stillhet — som omfavner meg.

Verdens håp

Fedrene fant en gammeltestamentlig profeti om Eukaristiens mysterium i mannaen Gud gav Israel i ødemarken. De var tiltrukket av løftet Gud gav ved Moses i 2. Mosebok 16:12, ‘I morgen tidlig vil dere mettes av brød’. Origenes leste verset i lys av bildet av Kristus som Morgenstjernen, som han utdypet fabelaktig i prekenene sine om 2. Mosebok. 1947-utgaven av teksten i serien Sources Chrétiennes ble forestått av P Henri de Lubac. Til Origenes’ kommentar anmerket han en fotnote av tidløs relevans:

‘Slik Origenes så det, gjenvant Kristus for verden endeløs ungdom. Derved formidles følelsen av jubel som opprettholdt de første kristne fellesskap. De var seg bevisst å være arvinger til en ærverdig tradisjon og på samme tid å synliggjøre en ny verden. Det avhenger ennå av dagens kristne om kristendommen vil synes alle som verdens ungdom og dens håp.’

Katolsk politikk

Anne Applebaum bok fra 2020 Demokratiets svanesang forekommer på engelsk med to ulike undertitler. I USA står det, ‘Autoritarismens forførende appell’; i Storbritannia, ‘Politikken mislykkes og venner skilles ad’. Den selvbiografiske beretningen om ødelagte vennskap, flettet inn i en ellers analytisk tekst, gjør Applebaums argument menneskelig troverdig. Hun skriver: ‘Autoritarisme appellerer simpelthen til folk som ikke kan utholde kompleksitet. Det er ikke noe grunnleggende venstrevridd eller høyrevridd ved instinktet i det hele tatt. […] Det står for en måte å tenke på, ikke for et idésystem.’ Innsikten er nyttig og, etter mine begreper, overbevisende. Så tenker jeg at det haster med å gjenopplive en sant katolsk politikk. I en annen sammenheng har jeg antydet: ‘Noe av det som gjør Kirken katolsk er evnen den har til å leve med spenning, til å bie mens tilsynelatende antiteser harmoniseres i syntese — ikke gjennom kompromisser, men ved nåde, i kjærlighet.’ Denne egenskap, som forutsetter klar orientering, er likeledes en måte å tenke på. Den er tiltrengt i offentlig liv her og nå, og trenger også en oppsving innen Kirken. Dette er ikke en tid vi kan tillate oss å kaste bort på unyttige, forenklende tvister. Vi har arbeid å gjøre som det haster med, komplekst arbeid for det felles bestes skyld.

Til hvem setter vi vår lit?

Vi bekymrer oss, og hører andres bekymring, i forhold til det synkende antall folk som går i Kirken, ber om sakramentene, følger et kall, osv. Det er riktig at vi tar forholdet på alvor. På samme tid trenger vi mer enn bare et menneskelig perspektiv. Dét det hele dreier seg om, tross alt, er et overnaturlig anliggende. Tror vi at Gud er Gud, eller ikke? Anerkjenner vi vårt behov for kraft utover vår egen? Historien om Gideons kamp mot Midian kan være oss til nytte. Gideon, kalt til å være et redskap for Israels befrielse, troppet opp foran Herren med 32,000 mann. Herren sa: ‘Du har for mange folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd; for da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst mig.’ Ved forskjellige prosedyrer ble Israels hær redusert til kun 300. Det syntes et latterlig utilstrekkelig antall. Allikevel ble midianittene slått. Israel erkjente på nytt en sannhet de nesten hadde glemt: Gud er en levende Gud, en Gud som handler og frelser. I ukens kollektbønn bekjenner vi at vi er svake og at vi, uten Gud, ikke makter noe. Det er en innsikt dagens omstendigheter byr oss å ta inn over oss, så vi kan se oss selv slik vi er, Gud slik han er. Når det skjer, er nytt liv mulig.

Du har skylden!

Å si, «Jeg gjorde det, det var min feil», krever modenhet. Det forutsetter viljen til å ta ansvar, noe som er lettere sagt enn gjort i en tid hvor mangt trekker oss i motsatt retning ved å nære en saksøking-mentalitet som skylder på andre for alt som går på tverke. Brené Brown forklarer hvordan dynamikken fungerer i denne fikse lille filmen som knapt varer mer enn tre minutter. Den kan være en hjelp til selvransakelse. Brown bemerker at vi, når vi skylder på andre, stort sett agerer utfra ubehag og smerte. Å gi skyld sparer oss fra å ta ansvar. Ansvarstagen er per definisjon en sårbar prosess, mens skyld-delegeringen er rotfestet i sinne. Den stenger andre ute heller enn å åpne oss for dem. Den gjør at vi går glipp av mulighetene livet gir til å lære og utvise empati, med andre ord, til å modnes.

Europeisk Ukraina?

Hører Ukraina naturlig til Europa — eller ikke? Den russiske angriper gjør alt mulig for å overbevise verden om at svaret er nei. Retorikken møtes med motretorikk. Slik skal det være. Forskere ved Harvards Ukrainske Institutt gir respons av annen art, i form av historisk forskning som gir resultater man simpelthen ikke kan krangle med. De uttrykker sitt formål beskjedent ved å si at de ønsker å male ‘et bilde av Middelalderens Europa som samsvarer med bevis fra primærkildene’. De utfører formålet ved å kartlegge dynastiske forbindelser som forenet herskerfamilien i det kyivske Rus’ med resten av Europas monarkier i det ellevte og tolvte århundre. Kartet behøver ingen kommentar. Du får tilgang til det her. Prosjektet bør gjøre særlig inntrykk på nordmenn, som takknemlig husker at vår lands skytshelgen, Hellig Olav, i 1030 ankom Stiklestad (og slaget som skulle konsolidere Norges kristning) rett fra Kyiv, hvor han hadde vært gjest hos sin venn, Storhertug Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd.

Ved fortryllelse

 

Anklag ikke din bror for kjærlighetsløs handling. Prøv isteden å godtgjøre den ved å utføre handling motivert av kjærlighet. Prek ikke moral; så kjærlighets gjerninger. Derav vil alt annet strømme som ved fortryllelse.

Når kjærligheten har gjort sitt, søk intet annet; for det er ikke mer å søke. Gå til et annet sted hvor kjærligheten ennå befinner seg under lås og slå, og overgi den til ham eller henne som har nøklene.

Fra The Word Accomplished forfattet av A.B. Christopher [Alexander d’Arbeloff]

 

Harmonisk Statio

Det beveger meg å se den endeløse rekken av kors på kirkegården til St Vincent’s Archabbey i Latrobe. Mer enn 700 munker er lagt til hvile her. Noen vil ha levd strake, krystallklare, åpenbart fokuserte liv; andres liv vil ha slingret en smule nå og da. Men her, i døden, hviler de broderlig i fredelig orden, oppstilt som i korsgangens harmoniske statio, forberedt på evighetens liturgi. Om deres trofasthet var spontan eller dyrkjøpt; de holdt ut til de siste. Salige de som hviler i Herren!

St Vincent’s var De Forente Staters første benediktinerkloster, grunnlagt i 1846 av Abbed Bonifatius Wimmer. Han var en modig, visjonær mann. Han var også en stabeis, slik grunnleggere ofte må være. Han motto var: ‘Fremad, alltid fremad!’  Misjonærmunken gjorde inntrykk på Pius IX ved en audiens i 1865. Paven sendte ham avgårde med disse enestående avskjedsord: ‘Lenge leve Abbed Wimmer og hans prektige skjegg!’

Hvor var jeg?

Pinsen får meg til å tenke på en scene i siste akt av Peer Gynt, når Solveig, på pinseaften, sitter i hytten sin og synger. Hele hennes liv har vært en venten på mannen hun elsker, som forlot henne med løftet om en dag å komme tilbake. År er gått. Allikevel har hun ikke mistet troen på ham. Hun synger: ‘Har du tungt at hente, saa und dig Frist; – jeg skal nok vente; jeg lovte saa sidst.’ Peer for sin del, på stadig vandring, har stort sett glemt henne. Han tvinges dog til å vurdere hva det er blitt av ham når han møter en Guds budbringer som konfronterer ham og sier: ‘Dig selv har du aldrig været!’ Han er ikke annet enn ufullendt potensiale. Peer utfordres til å samle bevis på egen integritet, ellers vil han smeltes ned: Han har ikke engang nok substans til evig fortapelse. Det er da Peer snubler over Solveigs hytte. Når han treffer henne igjen, spør han, rørt og oppbragt over utslettelsens mulighet: ‘Kan du sige, hvor Peer Gynt har været siden sidst? Hvor var jeg, som mig selv, som den hele, den sande?’ Solveig svarer: ‘O, den Gaaden er lett. […] I min Tro, i mit Haab og i min Kjærlighed.’ Å bære hverandres byrder, går ikke bare ute på å hjelpe andre; det går ut på å holde deres dypeste sannhet frem foran Gud, selv når den er gått tapt for dem selv. Ja, slik er livet i Ånden.

Å leve sant

Mens nasjonen hans blør, og hans pastorale hjerte blør for nasjonen, kommer Stor-Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk av Kyiv med vesentlige betraktninger. Han spør seg hva kjærlighet betyr. ‘Ordet ‘kjærlighet’ er idag så utvannet at vi sommertider ikke skjønner hva det vil si å elske. Det er viktig, derfor, å skille kjærlighetens kraft fra følelsen av å like noe vi ønsker oss, et begjær, noe vi har glede av, noe som er oss kjært, noe vi lengter etter. Kjærlighet, guddommelig kjærlighet, går ut på å oppofre seg selv fullstendig; og gi meg selv helt og holdent for den jeg elsker. Det er med slik guddommelig kjærlighet at Gud elsker oss alle. Det klareste uttrykk for innholdet i guddommelig kjærlighet som leder til offer, er ordene ytret av Frelseren selv: ‘For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, slik at hver og én som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’ (Jn 3:16). Det følger at åpenbaringen, den fullkomne åpenbaring, av den Gud vi tror på, er Gud slik vil møter ham på korset: Den oppofrende kjærlighetens Gud. Når vår Frelser dør, overgir han sin Ånd i Faderens hender og sier, ‘Det er fullbragt!’. For oss kan det se ut som om vi dør når vi oppofrer oss selv for andre. Sannheten er dog at kjærligheten er en livgivende kraft, en kraft som gir liv. Først når vi gir oss selv, lever vi i sannhet, lever vi det evige liv.’

I fred med alle

Nikolai Gogols Meditasjoner omkring den guddommelige liturgi begynner med å angi hvordan presten skal forberede seg på feiringen. Han må ‘fra kvelden før være avholdende i legeme og sjel. Han må befinne seg i fred med alle og unngå å bære vond vilje mot noen som helst. Fra kvelden før, etter å ha bedt de foreskrevne bønner, skal han leve med hele sin bevissthet ved alteret, slik at hans tanker helliges som seg hør og bør, for å fylles med liflig vellukt. Når tiden er inne, går han til kirken sammen med diakonen; de to bukker dypt foran de Hellige Dører og kysser Frelserens og Guds Mors ikoner. Deretter bukker de til alle som er tilstede. Ved bukket, ber de om alles tilgivelse.’

Man snubler ikke inn i bønn. Kropp, sjel og tanke må gjøres rede. Det tar tid. Og det krever av én som er kalt til å være redskap for de hellige mysterier at han helt gir avkall på seg selv. Det er godt å minnes om dette.

I samme båt

Når man befinner seg i Minnesota, synes ikke Norge særlig langt borte. Landskapet ligner ofte, men det er ikke alt. Titusenvis av norske menn og kvinner emigrerte til Minnesota mellom 1851 og 1920. Minneapolis-Saint Paul ble norskamerikanernes hovedstad. Mange her snakker ennå varmt om en oldefar Åsmund eller en grandtante Begljot. En lokal størrelse som Garrison Keillor kan si ting som, ‘Polka er en norsk kampsport’, og forvente seg selvironisk latter fra sine hørere. Mitt favoritteksempel på den minnesotisk-norske forbindelse er denne reklamen for Lutheran Airlines. Den fanger grunnleggende sider ved et tankesett som er umiddelbart gjenkjennelig.

‘Alle er i samme båt på Lutheran Air.’

Fryd

I St John’s Abbey, Collegeville, hvor jeg preker retrett denne uken, bor jeg rett overfor et værelse som huser en faksimile av St John’s Bible. Prosjektet ble unnfanget av den walisiske kalligrafen Donald Jackson. Det er enestående i moderne bokkunst: Et håndskrevet, illuminert manuskript av hele det Gamle og Nye Testamente. Jeg røres av noe Jackson har sagt om prosjektet: ‘Å forbli åpen og mottagelig for det som åpenbarer seg i en kontinuerlig prosess ved hånd og hjerte på den skrevne siden, er vel det nærmeste jeg noen gang er kommet Gud.’ I en tid hvor mange av oss er så bundet til tastaturer at hendene våre blir skjelvne så snart vi må skrible mer enn kun vår signatur for hånd, er det nyttig å bli fortalt at håndskrift kan nære forståelse, ja, opplysning. Det gjør inntrykk på meg at dette digre prosjektet ble til for egenverdiens skyld. Det gir uttrykk for en slags fryd. Og fryd er noe de fleste av oss kunne trenge mer av i vår omgang med tingene som gir betydning til våre liv.

Vera lukkeleg

Dype tanker finner uttrykk i et intervju med den litauiske dikteren Indrė Valantinaitė i ukens Dag og Tid. Valantinaitė reflekterer over skjebnen til sin bestemor, som døde i traumatiske omstendigheter.

— Alle har me smertelege familiesoger. Vona er å skapa fred med det tragiske. For då hjelper ein dei òg, legg ho til.
—Dei som vart råka? Korleis?
—Ved å vera lukkeleg. Ved å fullbyrda livet. Ved å oppleva fridom. Ved å skapa fred med dei tragiske hendingane. Du skjønar kva eg meiner. Nei, ho er ikkje her, men på grunn av henne er eg her. Om eg er lukkeleg, trur eg det hjelper henne

‘Eg er eit religiøst mennekse’, sier Valantinaitė, ‘katolikk’. Så: ‘Gode dikt lyg ikkje. Eg finn styrke i dikta. Og i trua. Dikt og bøn lækjer.’

 

Hyperbol

Jeg er på reise. Før jeg dro, fikk jeg epost fra flyselskapet som kvitret, ‘Vi gleder oss enormt til å ønske deg velkommen ombord’. Enormt? Utsagnet stod i kontrast til personalets trette gester. Kvitteringen fra flyplasshotellet erklærte: ‘Vi håper du hadde et fantastisk opphold’. Selv en flaske med fruktsaft i avgangshallen ytrer store forhåpninger: ‘Du fortjener å behandle deg selv godt!’ Så masete alt dette er.

Hvorfor gleder vi oss over automatisk genererte forsikringer om at vi, lik alle andre som bruker penger på å berike et særlig selskap, er enestående vidunderlige? Hvorfor gidder vi å høre på denne overspente retorikken? Det er på tide å slå et slag for vanlighetens edelhet. Livet forløper nå stort sett vanlig. Det ville være for galt å gå glipp av det.

En fremtid

I løpet av de siste dagene, mens ukrainske styrker omringes i Donetsk, spekuleres det i media på om forhandlinger med Russland, angriperen, vil — bør — følge. Det er nyttig å gjenlese talen Professor Timothy Snyder nylig holdt for Kyivs Sikkerhetsråd. Den bar overskriften, Hvorfor ukrainsk seier er viktig for verden. Særlig tankevekkende er Snyders tiende, endelige punkt. Det berører en spredende tendens vi gjenkjenner på andre områder også, ja, som ser ut til å bli kulturelt aksiomatisk. Vi kan betegne den som tilbakeskuende mytemakeri. Snyder skriver: ‘Russisk propaganda handler utelukkende om fortiden. Den handler om hvordan ting er forutbestemt. Den handler om å søke et særlig øyeblikk på en særlig tid i historien da vi hadde rett og alle andre tok feil. Men det er ikke hva vi trenger! Vi trenger, alle og enhver, en fremtid. Vi trenger en fremtidens politikk. Vi trenger en begivenhet som trekker oss ut av hengemyren vi sitter fast i og orienterer oss mot fremtiden.’ Det dreier seg altså om å velge å være fremadskuende. Det medfører å ta ansvar for livet samt å nære en vilje til å leve, til å muliggjøre liv for andre.

Eg løftast

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
utan å vere redd
det er berre sorgskogen, seier barnet
eg skal vandre her medan eg ventar

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
det ventar ikkje, går berre sakte gjennom
ser på alt som finst, rører ved det
eg finst fordi eg finst, seier barnet

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
berre når eg går aleine kan eg finne fram
alt eg finn skal eg miste
og alt eg mistar skal eg eige evig

eit barn går aleine gjennom sorgskogen
eg lyttar best når det er stilt, seier barnet
så kan eg høyre at eg ikkje er einsam
eg går aleine og løftast dit eg ikkje kan nå

Tora Seljebø

Tragedie

Ordet ‘tragedie’ brukes flittig i våre dager. Det er paradoksalt, siden folk stort sett har glemt hva det betyr. Når vi sier ‘tragedie’, mener vi gjerne ‘en svært sørgelig hendelse’. I oldtiden stod ordet for noe i retning av ‘stort oppbud eller sterk forstyrrelse’, særlig i form av et offentlig teaterstykke. Jeg fikk fordype meg i tragediens kraft forrige uke da jeg, Covid-isolert, endelig fikk lest Oliver Taplins oversettelse av Aiskylos’ Oristeia. Den er ekstremt leseverdig, med språkføring som på samme tid er edel og intens. Man får lyst til å lese den høyt. Noen og enhver kan føle en gnist av nostalgi for tider da offentlig diskurs forutsatte nærkontakt med gedigne tekster som denne, som satte en høy standard for samtalen. Vi minnes om grunnleggende sannheter, for eksempel i et av Kassandras utbrudd, som klinger minneverdig også i Eirik Vandviks versjon: ‘Å manneliv! Som måla bilet-stas er all di sæle. Går det oss imot, stryk svampen bilet-stasen ut. Verre er det enn noko mannefall.’

Höstsonaten

Bergmans Höstsonaten gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg først så den som tenåring. Jeg har sett den på nytt. Den er like sterk. Filmen lar seg ikke redusere til kampsaksproblematikk: Den handler ikke om kjønnsroller eller karrierevalg, egentlig heller ikke primært om foreldre-barn-forhold. Den stiller et vesentlig, allmengyldig spørsmål: ‘Er jeg et menneske i stand til å elske?’ Da den kom ut i 1978, skrev Lasse Bergström: ‘Bergman har under en lång period av sitt mogna konstnärsliv varit på väg in i det slutna kammarspelet, där några få människor möts och talar med eller förbi varandra och där dramats rum är öppet endast mot själens och drömmarnas landskap. Hans nya film Höstsonaten är gjord i närheten av den här vägen, men något nytt har hänt med spelet i det slutna rummet. Det är inte längre meningen att vi ska uppleva det på avstånd. Vi ska tvingas in i det och känna hur speglarna faller över oss. Låt mig från början säga att jag upplever den drabbande kraften i Höstsonaten som enorm och unik. Mellan två visningar har jag grubblat för att försöka komma på någon tidigare film av Bergman eller andra, som på samma nakna sätt känts som ett knytnävsslag i själen – men förgäves.’

Mose i en stubb

For noen uker siden, i Tyskland, kjøpte jeg Turgenevs Fedre og Sønner i et bruktboksalg for en halv euro. Det er en åttendedel av hva en stor latte koster. Boken, utgitt i 1862, beskriver konflikten mellom tradisjonalister og intellektuelle, uttrykt i form av en generasjonskonflikt. I rampelyset står Bazarov, en av Turgenevs tydeligste skikkelser, en resolutt nihilist som ikke tror på noen ting, kjærligheten aller minst. Inntrykkene som forblir hos leseren er dog ikke de som hans retorikk etterlater, men andre personers stillferdige nærvær. Jeg tenker særlig på Bazarovs foreldre, som han selv anså uverdige hans oppmerksomhet. Vi hører hvordan hans mor, Arina Vlasievna en dag ‘la sitt grå hode mot mannens’ og sa: ‘»Bry deg ikke om det, kjære min Vasja! Sant nok, sønnen vår har revet seg løs fra oss. Han er som en falk. Han har flydd hit og dit slik han har villet. Men du og jeg, vi ligner mosen i et uthulet tre. Vi står ennå side ved side. Vi har ikke forlatt hverandre. Alltid skal jeg være deg den samme, slik du forblir den samme for meg.» Vasilij Ivanitsj løftet da hendene bort fra ansiktet og omfavnet sin gamle forbundsfelle, sin kone, slik han aldri—nei, ikke engang da han gikk på frierføtter—hadde gjort. Og slik trøstet hun ham.’ Sterk vind kan riste hardt i trekronene. Så dør den bort. Mosen forblir, om det så er i stubben av falne stammer.

Uvitenhet

John Le Carrés romaner, med deres tettvevde nett av bedrageri, taler til samtiden. ‘[Le Carré] gikk’, skrev Mode Steinkjer i en nekrolog, ’til enhver tid inn i selve kjernen av tidsånden.’ Kanskje har den ikke forandret seg stort på et halvt århundre. I Spionen som kom inn fra kulden, sier Control, sjef for britenes etterretningstjeneste, til agenten Leamas: ‘Slik jeg forstår det, baserer vårt arbeid på følgende premiss: Vesten vil aldri være angriper. Vi gjør slik ubehagelige ting, men vi er i forsvarsposisjon. Men metodene våre kan knapt være mindre nådeløse enn vår motstanders, kan de vel det? […] Det jeg mener, er at vi iblant må gjøre onde ting, ja, svært onde ting, men du kan da ikke være mindre ond enn din fiende rett og slett fordi du tjener en velmenende regjering, kan du vel det?’

Leamas oppsummerer sin yrkeserfaring: ‘Der finnes kun én regel: Hensiktsmessighet.’ Han sier også, ‘Jeg forbeholder meg retten til å være uvitende. Det er Vestens levevis.’ Man skulle ønske at dette kun var en ondsinnet karikatur.

Hva verdsetter vi?

et bidrag til forrige ukes Economist, skrev P Andriy Zelinskyy, ansvarshavende militærprest i Ukrainas gresk-katolske Kirke, åpent om grusomhetene og absurditeten i Russlands krig mot Ukraina. Alt før denne fasen av invasjonen tok til, bemerket han: ‘Fremtiden avhenger av oss alle. Går vi sammen mot den, lykkes vi. Hvis ikke, blir konsekvensene alvorlige, ikke bare i Ukraina.’ Nå går han lenger, slik han er nødt til: ‘Denne krigen handler om mer enn politikk, mer enn gass og olje. Det er menneskehetens særpreg som står på spill. Drømmene Vesten næret etter at den kalde krigen tok slutt, førte til et skifte i global kultur. Blant forandringene var en voksende avgrunn mellom makt og medlidenhet. Regjeringer glemte at alle demokratiske institusjoners vesentlige mål, er å hegne om menneskers liv. Viktigheten tilregnet målet var ulik fra nasjon til nasjon. Til tider vaklet forsettet om å følge det, når politiske og økonomiske interesser tok overhånd. Krigen i Ukraine åpenbarer et vanskelig spørsmål: «Hva verdsetter vi egentlig?»‘

Det er et spørsmål vi skal ta på stort alvor. Et spørsmål som krever svar.

Enhet

Nasjonaldagen innbyr til å tenke over kriteriene for enhet mellom mennesker. Sigrid Undset byr på følgende perspektiv i et essay om St Eystein av Nidaros.

‘Kristi Kirke har alltid forkynt frihet, likhet og brorskap, men på et annet grunnlag — på kjennskap til menneskets natur. Vårt brorskap er at vi er alle medarvinger til en skatt, som ble satt overstyr for oss ved begynnelsen til vår slekts historie, og underfullt vunnet tilbake for oss av en Gud, som frivillig inngikk blodsbrorskap med oss. Men menneskenes brorskap betyr at hvis det trenges autoritet til å lede sinkene, de tankeløse, de barnaktige, og til å holde styr på de hjerteløse og de samvittighetsløse, da er den en forræder mot menneskeslekten som tror om sig selv at han er såvidt forskjellig fra disse, så han ikke skulde trenge noen autoritet over sig, og ingen til å veilede sin samvittighet. […] Absolutt autoritet kan bare En ha, Auctor Vitae — Skaperens autoritet over det Han har skapt.’

Innsikt

I dag morges helligkåret Pave Frans Charles de Foucauld (1858-1916). Charles forkastet troen som tenåring. Han hengav seg til et liv drevet av ambisjon, nytelsessyke og latskap. I Nord-Afrika oppdaget han religionens fordring ved å se muslimer som bad. Tilbake i Paris ønsket han å få bedre innsikt i den kristne bekjennelse han var døpt inn i. Han oppsøkte en prest, P Henri Huvelin, med anmodningen: ‘Jeg har ingen tro. Men vil gjerne undervises.’ Presten svarte, ‘Knel og avlegg ditt skriftemål.’ Charles protesterte: ‘Det var ikke derfor jeg kom!’ Huvelin gjentok: ‘Avlegg ditt skriftemål.’ Den unge mannen som var kommet på jakt etter opplysning, innså at kun tilgivelse ville gi ham lys. Han knelte da og bekjente sitt liv, som ble radikalt forvandlet. Rowan Williams bemerket engang at Huvelin ‘ikke var det mange ville kalle et integrert menneske, men et skadeskudt og engstelig menneske, psykologisk såret’. Dog visste han nøyaktig hva denne selvsentrerte opprøreren trengte å høre, og hadde mot til å si det, for slik å innlede en revolusjon som gradvis forenet en adspredt tilværelse og helliget den. Det er et faktum som fascinerer meg, et vakkert faktum.

La deg ikke fange!

Den 13. mai 1917, opplevde tre barn i Fatima, Portugal en visjon av Guds Mor de beskrev som en meddelelse ‘av lys så intenst at det, da det strømmet frem fra hennes hender, gjennomtrengte våre hjerter og våre sjelers innerste dyp, slik at vi så oss selv i Gud, som var lyset, tydeligere enn i noe speil.’ De tre fikk innsikt i evige realiteter. Man kunne anta, kanskje, at de så ville miste interessen for jordiske ting. Langt ifra. Kort tid etter ble en av barna, Francisco, opprørt da han møtte en venn som gikk og holdt på en fugl han hadde fanget. Francisco tilbød seg å frikjøpe fuglen. Han løp hjem og hentet sparepengene sine, gav dem til kameraten og satte fuglen fri. ‘Da han så den fly avgårde, klappet han i hendene av glede og sa: «Pass deg! La deg ikke fange igjen!»‘ Møtet med Guds frelsende nåde hadde gjort ham ute av stand til å utholde synet av ufrihet i noen form. Lar det seg gjøre å utvikle radikal rettferdighetsfølelse på vegne av alle skapninger uten tro på en endelig, evig rettferdighet? Et åpent spørsmål.

Rekalibrering

‘Menneskets evne til å se blir dårligere. De som nå om dagen sysler med kultur og utdanning stadfester dette igjen og igjen. Det vi referer til her er selvsagt ikke menneskets øyes fysiologiske oppfattelsesevne. We refererer til den åndelige evne til å erkjenne synlig virkelighet slik den virkelig er.’ Josef Pieper kom med denne bemerkningen på 50-tallet, i et essay Elizabeth R Powell siterte i formiddag ved et Trondheimssymposium holdt under overskriften ‘Å se naturen‘. Vi er blitt mye verre siden Piepers tid.

Powell geleidet oss gjennom en observasjonsøvelse ved å analysere David Jones’ tresnitt fra 1924, Fødselen. Legg merke til den midtre bokstaven ‘n’ i ordet ‘incarnation’. I all sannsynlighet fremstår den omvendt, fikk vi høre, som følge av en teknisk feil (kunstneren må utskjære treplaten speilvendt, så det er fort gjort å gå surr), men feilen er meningsfylt siden Guds menneskevorden er kilden til at ‘mye blir vrengt’. For å lære oss å se på nytt, må vi ‘rekalibrere vår evne til å skjelne det vidunderlige i det små’. Gjør vi det, venter stor oppdagelser, kanskje endatil åpenbaringer, på oss.

Ars moriendi

‘Moderne samfunn’, skriver Emily Wilson, ‘er enestående i den grad vi adskiller de levende fra de døde.’ Munker og nonner er motkulturelle på området. De lever og dør innen en eldre, omfattende helhet. Døden er et fellesskapsanliggende i klosteret. Kommuniteten våker med den dødende medbror. Den omslutter ham med bønn og vennskap. Nå døden inntrer, vaskes kroppen, som så med sang bæres inn i kirken hvor den forblir, midt i koret, opplyst av Påskelyset og aldri uten en bedende medbror ved sin side, inntil den bæres ut igjen, med sang, for å legges i graven brødrene har gravd. Cisterciensere begraves uten kiste, bare på en planke. Slik æres i døden den enkelhet vi etterstreber i livet. Symbolismen i Johannes 12:24, ‘Hvis ikke hvetekornet faller i jorden…’, kommer slående til uttrykk. Denne påtagelige, familiære omgang med døden har ikke noe morbid ved seg. Tvert imot. Den er trøstende og befriende, noe deltagere i et monastisk requiem vitner om og noe mange som så Outside the City har bemerket. Slik leges fremmedgjøringen ved det Wilson kaller ‘vår særegne moderne hang til å ville sørge over våre døde uten å berøre dem’.

Forvandlet hjerte

Hvor ofte hører vi vel ikke folk – kanskje oss selv også – si, ‘Følg ditt hjertes røst’, eller noe sånt. Ved et symposium i Hildesheim i dag, viet spørsmålet om hva den benediktinske arv kan bidra til Kirkens misjon i dag, grep Moder Christana Reemts, abbedisse i Mariendonk, fatt i imperativet og sa, ‘Jeg anser det for å være uriktig’. Hun pekte på noe vi alle vet av erfaring, noe Jeremias uttrykte med nær grusom presisjon: ‘Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet’ (17:9). Vårt hjerte er intet ufeilbarlig kompass: Det er gjenstand for store fristelser og spenninger. Før hjertet kan styre oss pålitelig, må det orienteres og, når det trengs, helbredes. Den store kristne oppgaven som munken eller nonnen inkarnerer, fikk vi høre, er ‘å la hjertet forvandles av Guds Ord, for så å lytte til dette forvandlede hjerte.’ Befriende er det å høre en røst som gir uttrykk for så åpenbare sannheter, sannheter som, når vi først har fått dem innabords, synes selvinnlysende. Mer nærende tankeføde er å finne, på tysk, på abbedissens blog.

Tysk fornyelse

Da Godehard, abbed av Niederaltaich, i 1022 fikk nyss om at han var utnevnt til biskop av Hildesheim, skal han ha sagt, ‘Lieber in Bayern ein Abt als droben ein Bischof’ (‘Heller abbed i Bayern enn biskop oppi der’). Oppover reiste han allikevel, og tok fatt på et virke som bar rik frukt. Godehard ble helligkåret i 1131, noen måneder etter Sigurd Jorsalfars død. Idag, på hans liturgiske festdag, innledet bispedømmet Hildesheim sitt Godehardjahr, et år som ikke først og fremst er tilbakeskuende, men prospektivt, med blikk på Kirkens misjon. Ved åpningsmessen oppfordret Mgr Heiner Wilmer, Godehards etterfølger, til ‘benediktinsk fornyelse’ av bispedømmet. I en sterk preken sa han: ‘For oss i bispedømmet Hildesheim, dreier det seg om indre forandring, ja, om forvandling i Kristus’. Mye sies og skrives for tiden, ikke minst i Tyskland selv, om den tyske Kirkens vanskeligheter. Så gjør det godt å bevitne et så livgivende initiativ preget av enhet, håp, glede og benediktinsk humilitas, fokusert på og orientert mot Kristus — for han må foretrekkes, insisterte den hl Benedikt, ‘fremfor alle ting’.

Odyssevs

Når man befatter seg med Urkirken, er det fascinerende å merke seg hvordan Fedrene (ja, Mødrene óg, selv om de etterlot seg færre skrifter) brukte antikkens kulturgods for å opplyse den kristne åpenbaring. Mange kunne Homer utenat. Historien om Odyssevs’ hjemreise fra Troja preget deres bevissthet. Stykket som forteller hvordan han lot seg binde til skipets mast for ikke å forføres av sirenenes sang, appellerte særlig. Her fant Fedrene et bilde på den kristnes hjemferd til evig liv på en reise preget av ‘herlig fare’, καλὸς κίνδυνος. Sirenene stod for ‘verden’ slik den fremstår i Det nye testamente: Skapningen i motsetning til Gud, som uttrykk for alt det som trekker oss bort fra ham. I sin Esaias-kommentar (PL 24, 216B), skrev Hieronymus: ‘Sirenene holder ennå til i vellystens templer. Ved en sødmefylt men dødbringende sang, forfører de sjeler ned i dypet.’ Faren består den dag i dag, men har vi ennå evne til å gjenkjenne sirenenes sang for dét den er?

Gjetervirksomhet

Ved vigslingen av en biskop, gir konsekrator den nyvigslede en hyrdestav og sier, ‘Ta imot denne stav, tegnet på ditt kall som hyrde, og våk over den hjord der den Hellige Ånd har satt deg til å styre som biskop i Guds Kirke.’ Min egen stav, en gave fra en trofast venn, ble laget i verkstedet til den ungarske sølvsmeden Kristóf Gelley. Gelley har nå offentliggjort en film som følger tilblivelsesprosessen. Du finner den her — et vitnesbyrd om håndverk av edleste slag.

En hyrdestav er krokete slik at hyrden kan få fatt i bakbena til får som løper bort fra hjorden: Også det er del av oppgaven! Kroken på min stav, som forekommer i seglet mitt også, er formet etter seglet til Bernard of Clairvaux. Korset er bysantinsk (jamfør dette eksempelet), en påminnelse om alt jeg skylder Østkirken, som jo i tillegg har satt sitt preg på Olavsarven.

Hjertets renhet

Stor renhet kan bestå midt i noe heslig. Mørket kan hjelpe oss til å skjelne lysets klarhet, om lyset så er lite og langt borte. Det gjør inntrykk at Storerkebiskopen av Kyiv, Mgr Sviatoslav Shevchuk velger å reflektere over denne tematikken idag, idet vi kanskje fristes til å vende blikket bort fra det grusomme som skjer i Ukraina. Ordene hans, som jeg har sammenfattet ørlite grann, er til inspirasjon:

‘Å være ren av hjertet går ut på å skjelne Gud tilstede i mitt hjerte; å oppbygge et forhold til ham som er rent, ikke selvisk, som ikke bruker Gud som middel for å nå mine mål eller tilfredsstiller mine lyster og begjær. Å se Gud i ditt hjerte går ut på å få del i hans oppstandelse. Herren Gud gir denne gaven til mennesket ved dåpens sakrament. Fylden av Guds nærvær må finne uttrykk i vår forhold til Gud og vår neste. Måtte Herren Gud vise sitt ansikt i Ukraina! Han velsigne Ukraina gjennom renhjertede mennesker som, selv i en brutal krigs omstendigheter, vet å bevare sin renhet: Mennesker som skuer Guds ansikt, så gjenkjenner hans bilde i alle mennesker, så søker å tjene Gud i den enkelte. Slike mennesker er allerede salige. De fryder seg i hjertets renhet, og de skuer Gud.’

Musikalsk preken

I disse tider er Stalinkulten gjenstand for pervers renessanse østpå; ja, kanskje bevitner vi et forsøk på reinkarnasjon. Så har vi godt av å minnes dem som gjorde motstand, med livet som innsats. Bland dem var Maria Yudina, en av historiens fremste pianister. Hun var vidunderlig eksentrisk: Sov i badekar og gav regelmessig sine konsertinntekter bort til medlemmer av publikum. Se gjerne dette dokumentarportrettet. Hennes kristne bekjennelse var fryktløs. Da Stalin, som beundret henne, engang sendte en pengegave, svarte hun, ‘Jeg vil be for Dem dag og natt, og be Herren tilgi Deres store synd overfor folket og landet.’ Hva pengene angikk, tilla hun, hadde hun gitt dem bort. Hun ble utelukket fra offentligheten, lutfattig. Shostakovitch kjente henne godt og aktet henne høyt. Etter hennes død, sa han: ‘Hun spilte alltid som om hun holdt en preken.’ Lytter du til denne innspillingen av Beethovens 4. Klaverkonsert, forstår du hva han mente.

Tenk om flere predikanter forkynte som om de spilte Beethoven!

Yom HaShoah

Hvor jeg savner røsten til Jonathan Sacks (1948-2020)! Gudskjelov taler den ennå gjennom det han har skrevet, som i dette foredraget ved Holocaust-minnedagen i 2020 — et minne vesentlig for oss alle. Det jødiske fellesskap holder det i dag.

‘Holocaust er blitt til mer enn en jødisk tragedie. I Vesten er det blitt et definerende symbol for menneskers umenneskelighet mot andre mennesker. Vi minnes hele befolkninger av jøder fra Sverige i nord til Hellas i sør, fra Frankrike i vest til Russland i øst som forsvant i et sort hull i Europas hjerte. Blant dem var familier som hadde levd i visse land i nesten tusen år og dog ennå ble ansett som fremmede uten den mest grunnleggende menneskerett, retten til liv. De som hater, trenger ingen grunn til å hate. Jøder ble angrepet fordi de var rike og fordi de var fattige. De ble fordømt som kapitalister og som kommunister. Voltaire anklaget dem for å være primitive og overtroiske; andre kalte dem rotløse kosmopolitter. Antisemittismen er proteisk, hinsides enhver logikk. Den finnes i land hvor der ikke finnes jøder. Derfor kan ikke Holocaust-minnet være kun et jødisk anliggende. Offeret alene kan ikke bøte forbrytelsen. For at det skal skje, trengs et rettssystem, respekt for rettferd og utrettelig innsats for å utdanne og opplyse.’

Til doms

 

Dette fragmentet fra ‘Dommedag’, malt av en av Hieronymus Boschs etterfølgere, ble til drøyt to hundre år etter at Dante skrev sin Guddommelige Komedie. Det gjør inntrykk at begge kunstnere, når de fremstiller helvetet, plasserer flere biskoper der som om det var en selvfølgelighet; ja, her på bildet ser vi sågar en kardinalhatt. Jeg tror ikke slik fremstilling nødvendigvis antyder at prelater er mer svovelegnede enn andre (selv om det nok kan være slik i enkelte tilfeller); det er heller en kompromissløs påminnelse om prinsippet at ‘den som meget er gitt, ham ventes det meget igjen av’ (Lukas 12:48). Slumper man å være en biskop som fotograferer maleriet, som deretter skimter, det være seg vagt, sitt speilbildet i glassrammen, midt iblant de fordømte, ja, da ber man spontant om miskunn og om trofasthets nåde, mens man takknemlig husker et videre bibelvers: ‘Han som kaller er trofast, og han skal også fullføre verket’ (1 Tess 5:24).

 

Som et barn

Engelen som sitter henslengt på kirkegården utenfor münsteren i Frauenwörth ser først ut til å være et sjarmerende, uskyldig eksempel på bayersk barokk. Først når man ser nøyere etter, ser man at han lener venstre albu på et dødningehode. Er dette et gyselig uttrykk for prinsippet, ‘Et in Arcadia ego‘? Et eksempel på kristnes fascinasjon for døden? En overflatisk observatør kan komme med slike antagelser, kanskje. Jeg tror han eller hun vil ta feil. For egen del assosierer jeg statuen med en vakker betraktning av Dom Porion (i boken Écoles de silence):

‘Hvis vi, istedenfor å frykte Gud, virkelig satte vår lit til ham, ville vi frykte hverken verden eller kjødet eller smerten, hverken fortid eller fremtid, hverken oss selv eller andre. Vi ville da se på verden slik et barn ser på en sprettball i leketøykassen, og jeg mener en ball av dårlig merke, en femøres ball; vi ville leke med døden som om den var en gammel barnepike. Så lenge vi har tillit til Gud, er vi bevegelige og sterke. Den dag vi mister tilliten til Gud, sykner vi hen, selv om ingen virkelig fare er i sikte.’

Håp

Påsken står for håpets oppstandelse. Når vi, som kristne, sier til én som har opplevd noe vondt, ‘Mist ikke håpet!’, er utsagnet mer en vag moraloppbygging; det viser mot noe substansielt og personlig. Å håpe for egen del, er å ha håp for andres. Benedikt XVI uttrykte dette myndig mot slutten (§48) av Spe salvi. Han skrev: ‘Intet menneske er en monade innesluttet i seg selv. Våre tilværelser er del av hverandre, forbundet med hverandre gjennom mangfoldige interaksjoner. Ingen lever alene. Ingen synder alene. Ingen reddes alene. Andres liv overstrømmer inn i mitt, inn i det jeg tenker, sier, utfører og fremstiller. Likeledes når mitt liv inn i andres, i det gode såvel som i det onde. Slik er min forbønn for andre ikke noe fremmed eller utvendig for dem, ikke engang etter døden. […] Vår håp er alltid vesentlig et håp for andre også. Kun på dette vis er det virkelig håp for meg selv. Som kristne bør vi aldri spørre simpelthen: Hvordan kan jeg redde meg selv? Men isteden: Hvordan kan jeg tjene slik at andre reddes, slik at håpets stjerne går opp for andre?’ Vi finner her et uttrykk for dypsindig, vakker teologi. Vi finner også grunnlaget (det som burde være grunnlaget) for kristen politikk.

Mysterium Magnum

Da jeg nylig fant Hugo Rahners store verk Symbole der Kirche (som jeg engang tilbragte mye tid over) på et antikvariat, gledet jeg meg som om jeg hadde truffet en gammel venn. Jeg skulle gjerne ha invitert boken ut på et godt måltid.

Utgitt i 1964, full av håp for virkeliggjøringen i nåtid av fordums trosfylde, er det en bok vel verd å lese om igjen nå. Setningen den begynner med setter tonen:

‘Siden Paulus i Efeserbrevet 5:32 skrev gudsordet om det store mysterium som betegner forholdet mellom Kristus og Kirken, kan vi stadig på nytt gjennom dogmehistorien avlede et gitt teologisk systems kristne integritet og intellektuelle dyp ved å se hvordan, innenfor strukturen av det hele, kapittelet om Kirken integreres.’

Oppstandelse

 

Dette ikonet malt av ukrainske Lyuba Yatskiv gjengir yndefullt budskapet i en Kanon for Første Påskedag skrevet av Kosmas av Maiuoma (som levde midt på 700-tallet).

‘Du kom ned til jord fra himmelen for å fullbyrde din fullkomne herlighet; mitt nærvær i Adam var ikke skjult for dine øyne. Ved din begravelse, medlidende Herre, bragte du meg nytt liv da jeg var død. Du åpnet dine armer og sammenføyde det som før hadde vært adskilt. Du befridde dem som lå bundet av likklær og under gravstøtter, og de utbrøt: Ingen er hellig unntatt du, Herre!’

Gaudia paschalia! Kristi hellige Oppstandelse bringe helbredelse og fred til vår gråtende verden!

 

Hvile

 

Hvile er et nøkkelmotiv i dagens lesning fra Hebreerbrevet i Lesningsgudstjenesten. Det står for hele atmosfæren på Påskeaften. Hvilens omfang aner vi av voldsomheten i kampen som foregikk. I dette intervjuet, fremlegger Patrick Pullicino – katolsk prest og professor i nevrologi – en fysiologisk analyse av Kristi lidelse. Til grunn for Pullicinos hypoteser ligger en grundig undersøkelse av Likkledet i Torino. Her finner vi inspirasjon til ettertanke i stillhet og undring. Vi beveges også til å istemme den ømme, takknemlige korsatsen som avslutter Bachs Johannespasjon, Ruht wohl, ihr heiligen Gebeine, ‘Hvil i fred, dere hellige lemmer; og før også meg til hvile.’

 

 

 

Kors

Bildet av korsfestelsen er så dypt forankret i kristen bevissthet — og i bildet andre har av kristendom — at vi lett kan glemme hvor lang tid det tok før det kom i bruk. Dette motivet fra kirkedøren i Santa Sabina på Aventinen i Roma er vår tidligste kjente avbildning av den korsfestede Kristus fremstilt som devosjonsobjekt. Det ble til i første halvdel av 400-tallet. Cicero, som talsmann for et gammelromersk perspektiv, hadde skrevet at ‘selve ordet kors skal være fjernt, ikke bare fra en romersk borgers person, men fra hans tanker, øyne og ører. For ikke bare den faktiske korsfestelsen, men selv det å omtale den, er en romersk borger og et fritt menneske uverdig’ (Rab.Perd. 16). Slik får vi en anelse om sensibilitetsomveltningen som utgår fra Langfredag. Den satte gradvis kristne i stand til å oppfatte korset som et uttrykk for nåde og til å synge, slik vi gjorde i et Laudesantifon i dag morges: Propter lignum venit gaudium in universo mundo — ‘gjennom [korsets] tre er gleden kommet til over hele jorden’.

Føtter

Det hellige Triduum viser oss Guds uutgrunnelige, enestående kjærlighet til hver av oss. For å kunne tro på muligheten av slik kjærlighet, må vi utøve den og øve oss i å skjelne øynene, navnet, sjelen til alle dem som ellers lett forekommer oss ansiktsløse, utslettet av fordommenes dis. Én som praktiserer denne medmenneskelighetens kunst og bærer vitnesbyrd om den, er Katja Oskamp. Hennes Marzahn, mon amour: En fotpleiers berettelser (skrevet på tysk, men også tilgjengelig på engelsk), er en vakker bok. Oskamp forteller hvor sårbare mennesker er, og hvordan de skammer seg når de må blottstille sine føtter for en annen: ‘Om de er sjauere eller jålebukker fulle av tatoveringer, om de er høygravide eller eldre damer, åndelige lavtflygere eller intellektuelle: Alle ber de om unnskyldning, når de først får av seg sokker og sko på klinikken, for sine føtter.’ Det er en observasjon som kaster lys over Jesu fotvasking, gjentatt liturgisk, som om det var for første gang, hver Skjærtorsdag.

Membra Iesu nostri

Som hvert år på Palmesøndag, strever jeg meg å se fremover. Rasjonelt sett, vet jeg at vi innen en uke vil ha feiret Påske, men det synes nær uvirkelig siden vi, i tiden fra nå til da, gjennom Påskemysteriet vil ha gjenopplevd liturgisk (så med høy grad av realisme) hele verdens historie, for å se den føres like inn i endetiden. I Milanos ambrosianske ritus, kalles Den stille uke Hebdomada authentica, ‘den autentiske uke’, uken som gir et mål for all annen tid. Uttrykket er nyttig. Det setter vår erfaring i perspektiv. Når ord ikke strekker til, kan musikken hjelpe. Jeg er glad i Buxtehudes Membra Iesu nostri, komponert på en tekst tilskrevet, vel ved en feiltagelse, Bernard av Clairvaux. Ved hjelp av en mosaikk av Bibelsitater, fører kantaten oss til hjertet av Kristi offer og til nåden det formidler. Bildekvaliteten på dette opptaket med René Jacobs viser sin alder, men tolkningen er kanhende uovertruffen. Teksten finner du her.

 

The Cardinal

Otto Premingers film fra 1963, inspirert av livsløpet til Kardinal Spelleman, var en kassasuksess, men kritikerne var håvne. Bosley Crowther, som anmeldte den i New York Times, skrev om hovedpersonene at ‘Den unge presten, spilt av Tom Tryon, er intet annet enn en uferdig klisjé, en tørr pinne kledd i flere lag av melodramatisk oppspinn.’ Ser man filmen seksti år senere, er man mildere i sin dom. Det skjer så sjelden på kino i våre dager at katolske prester fremstilles med noe som nærmer seg tredimensjonal troverdighet, at man spontant gir høye karakterer ganske enkelt fordi Preminger har forsøkt. Filmen fremstiller et bilde av presteskapet som mange unge i dag visstnok higer etter, selv om jeg nok tror forholdet er mer komplisert. Det mest slående ved den er følgende faktum: Den gang, i 1963, var den ennå mulig (til tross for individers åpenbare ufullkommenhet og feil) å fremstille Kirken i et underholdningsmedium som en representant, dypt sett, for moralsk autoritet, om det så er én som folk protesterer mot. Bildet står i sterk, sørgelig kontrast med dagens klima — og minner oss om oppgaven vi har foran oss.

Å huske navn

Den nostalgiske tonen som innleder Lea Ypis memoarbok om å vokse opp i det kommunistiske, så post-kommunistiske Albania, viser seg å være et retorisk virkemiddel i en politisk lignelse. Ypi utlegger konseptenes troløshet. I henne barndom bar alt og alle en merkelapp. Lojalitet til Onkel Enver var et kriterium som fikk alt annet til å falle på plass. Selv frisyrer var enten lojale eller imperialistiske. Ved 1990-revolusjonen brøt sammenhengen sammen. Ypi, ennå et barn, oppdaget at mange, deriblant hennes familie, kun hadde ‘lært seg slagordene’, uten å tro på dem. Innsikten forårsaket trauma. ‘Jeg var en troende. Jeg kjente ikke annet. Nå hadde jeg ingenting igjen.’ Boken beskriver hennes søken etter et holdbart samfunnsbegrep. Den er gjennomlyst av humor; men tragedien er aldri langt unna. Ingen leser vil glemme Ypis barndomsvenninne som femten år gammel ble fraktet til Milano for å prostitueres. Eller bildet av Ypis far, ansvarlig for en byhavn, som manisk repeterte navnene til hundrevis av romer-arbeidere han nektet å gjøre arbeidsløse: ‘Glemmer jeg navnene deres, glemmer jeg også deres liv.’ Den albanske revolusjonen, skriver Ypi, hadde vært ‘en folkets revolusjon mot konseptene.’ Hvor vanskelig det er å bevare et slikt forsett over tid.

Eksistensiell krig?

I dagens audiens, fordømte Pave Frans uttrykkelig massakren i Bucha og manet til fred. I lyset av de siste 48 timers begivenheter i Ukraina, gjør Sergei Karaganovs nylige samtale med Bruno Maçães et enda mørkere inntrykk. Karaganov, tidligere rådgiver til Putin, fastholder: ‘Russland har ikke råd til å ‘tape’, så vi trenger en slags seier. Skulle det bestå inntrykk av at vi taper krigen, tror jeg det er reell mulighet for eskalering. Denne krigen er en slags stedfortrederkrig mellom Vesten og resten – og her står Russland, som før i historien, for ‘restens’ ypperste punkt – om en fremtidig verdensordning. For den russiske eliten står det om mye – for dem er dette en eksistensiell krig.’

Så tenker jeg igjen på en tale Otto von Habsburg holdt for nesten tyve år siden, i 2003. Han skuet østover og pekte fremsynt til Europas naivitet i den grad det tar sin sikkerhet for gitt.

Til hjertet

et kompakt, vakkert essay om Beethovens Missa Solemnis, siterer P Robert Imbelli komponisten James MacMillans utsagn om at den er ‘blant de dypest katolske verker som noengang er skrevet’. Messen er også, legger han til, ‘en storartet bekreftelse av katolsk humanisme, med sentral vektlegging av evangeliet, på samme tid skandaløst og frelsebringende, at Gud er blitt menneske.’ Imbelli sier det tok ham mange år å oppdage verket innenfra. Jeg kunne si det samme. Lenge syntes det meg for bombastisk, for kontrastrikt, i utilstrekkelig grad et uttrykk for tilbedelse. Tolkningen som for meg åpnet messens mysterium var Thielemanns oppføring fra 2010 i Dresdens Semperoper, til minne om byens ødeleggelse under Annen Verdenskrig. Både blant musikere og publikum (som omfatter Mikhail Gorbachov) merker man en dyp oppmerksomhet som er rørende og smittsom. Solistene fremfører sitt budskap lik evangelister. Til slutt reiser alle seg og blir stående i fullkommen stillhet. Øverst på manuskriptet skrev Beethoven: ‘Av hjertet — måtte det nå frem til hjertet.’ Og der, plutselig, nådde det mitt.

Fortapt i tanker

Å, hvis enhver politiker ville ta for seg Zena Hitz’ Lost in Thought! Boken er delvis vitnesbyrd, delvis manifest. Ikke bare er den interessant; den er viktig. Hitz setter fingeren på et ømt punkt i Vestens moderne samfunn: Det faktum at vi knapt lenger klarer å overlevere kulturbærende substans fra én generasjon til en annen og at vi, som følge, mangler kriterier for fellesskapsdannelse. Blant grunnene hun peker på er denne: ‘Høyskoler og universiteter var engang fokusert på en praksis som var åpenbart fruktbar og derved stod for en utømmelig kilde til selvtillit. Den kalles undervisning, og består i personlig formidling av intellektuelle sedvaner som ligger til grunn for all seriøs tenkning, vurdering og oppdagelse.’ Det som er skjedd isteden, mener hun (og jeg tror ikke hun har urett), er at universitetskomplekser i stadig større grad blir lekeplasser, mens avstanden mellom studenter og stab øker, nivået i utdanning senkes og frakoblede prestisje-akademikere kverner frem forskning som ofte ‘helt mangler forbindelse med noen gjenkjennelig menneskelig problemstilling’. Undrer du hva man kan gjøre med saken, så les boken. Den er alt annet enn dyster. Tvert imot advarer den uttrykkelig mot ‘det bevisste valg av en sørgelig tilværelse’.

Bare svært lite

Vi er oss intenst bevisst rollen propaganda spiller i krigføring. Bruk av informasjon, og feilinformasjon, er én måte å ta våpen i hånd. Christian Krönes’ portrett av Brunhilde Pomsel, Ein deutsches Leben, utkom i 2016, da Pomsel var 105 år gammel. Å se den i lys av krigen som pågår nå, er utfordrende og viktig. Pomsel var Goebbels’ sekretær fra 1942 inntil april ’45, men anså seg som helt marginal i forhold til Annen Verdenskrigs drama. Hun tok intet ansvar på seg. ‘Det finnes ingen rettferd’, hevdet hun, ennå bitter over å være blitt satt i russisk fangenskap i 1945: ‘Jeg hadde jo ikke foretatt meg annet enn å skrive på maskin for Herr Goebbels! Om det som lå bak, visste jeg ingenting — eller bare svært lite. Nei, jeg ville ikke anse meg selv som skyldig.’ Hennes lange monolog, filmet i sort-hvitt, gir et vitnesbyrd ved negasjon om motet som skal til for å ta stilling adskilt fra massen. Kun få, usedvanlige personer er utstyrt med slikt mot fra naturens side. For de fleste av oss, er det noe vi må øve på. Av slik øvelse avhenger vårt begrep om en ‘fri verden’. Pomsel sa: ‘Jeg for min del, er en av de feige.’

Ubi caritas

I en fastepreken han holdt for drøyt 1,400 år siden, sa Pave Leo den Store noe gedigent. I en utlegning av Johannes’ påstand, ‘Gud er kjærlighet’, la han trykket møysommelig på ‘er’. Han oppfordret sine tilhørere: ‘La de troendes sinn begå selvransakelse. La dem, ved sannferdig undersøkelse, dømme sine hjerters innerste bevegelser. Skulle de så, i sin samvittighet, finne et oppsamlet lager av kjærlighet, ja, la dem da ikke tvile på at Gud er tilstede i dem. La dem bli rausere i den utholdende barmhjertighets gjerninger, slik at de får stadig større kapasitet til å motta slik en gjest.’

Å være på utkikk etter det virksomme nærvær av personlig, guddommelig kjærlighet (i seg selv og i andre), er å oppdage tilværelsens sakramentale karakter. Det er også å frigjøres gradvis fra tendensen, som vi alle er utsatt for, til å mista midler for mål.

 

 

 

Liv og tap

I herjede tider er det viktig, for forståelsens skyld, å utvide sitt perspektiv så bredt som mulig. Det er ikke mindre viktig, på samme tid, å fokusere på det nære. Ellers står vi i fare for å lammes av innfløktheten i konflikter som synes uløselige. Vi leser om soldater i både Første og Annen Verdenskrig som lenget etter Janes Austens romaner, bøker som iscenesetter (ytre sett) fredelig engelsk småbyliv. Film kan på samme vis rotfeste oss i det umiddelbart menneskelige, åpenbare dets skjønnhet og la oss ane almenrelevansen skjult i enkelte skjebner. En mester i kunsten var Yasujirō Ozu. Filmen Tokyo Story fra 1953 formidler erfaringer av liv og tap, barns ustadighet, uselvisk hengivenhet og alderdommens usikkerhet. Ozu sa en gang til en journalist: ‘Jeg kjeder meg når jeg ser filmer med innlysende handling!’ Tokyo Story er ingen handlingsfilm, men en film som fremstiller menneskers liv med rørende, fullt troverdig nøyaktighet. Den er et kunstverk som utfordrer seere til å tenke over hva som teller i tilværelsen. En utfordring som nettopp nå er av største betydning.

Revolusjon

Når vi prøver å begripe bakgrunnen for krigen i Ukraina, gjør vi forstyrrende oppdagelser. Jeg er blitt ettertenksom av analysene til Professor John Mearsheimer, ofte sitert i ulike media for tiden. Det er forunderlig å lytte nå til en forelesning Mearsheimer holdt for syv år siden, som professor ved universitetet i Chicago. Det slår meg særlig når han sier at det, utfra en brutal form for statslogikk, kan synes tjenlig å knuse et helt folk for å styrke den egne nasjons strategiske stilling. James Meek sier mye av det samme i en vel-argumentert podcast kringkastet 1. mars av The London Review of Books. Et program som kjølig forutser ødeleggelse for ødeleggelsens skyld, er fullstendig dehumanisert. Så gjenlyder det desto sterkere når Erkebiskop Shevchuk oppfordrer (her, for eksempel) til fokus på menneskeverd. Hva er et kristent svar på urettferdig angrep? ‘Vi må gjøre vårt ypperste for å uttrykke vår respekt for personers verdighet.’ Erkebiskopen kaller ikke bare fromme kristne til å leve etter evangeliets standard. Han oppfordrer til en revolusjon i politikken.

Av bekken

Herrens Bebudelse fremstilles i utallige sublime malerier. Selv er jeg særlig glad i et som er malt av karmelitten Fra Filippo Lippis (1406-69). Sjelden har jeg vært i London uten å stikke innom The National Gallery for å samle meg noen øyeblikk foran bildet. Marias tause samtale med engelen gjengis uforlignelig. Men det er umulig å gi billedlig uttrykk for det som er dagens høytids kjerne, det faktum at vi minnes øyeblikket da Ordet ble kjød. For å nærme oss mysteriet, trenger vi musikk. For eksempel kan vi ty til Händels kantate Dixit Dominus, som tonesetter Salme 110. Salmens siste vers går slik: ‘Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode.’ Fedrene leste ordene som en profeti om inkarnasjonen, da Gud lente seg ned for å drikke av samme vann som slukker vår tørst langs livets kronglete, vakre, ofte smertefulle vei. Denne versjonen, fremført av Annick Massis og Magdalena Kožená, bringer oss så nær det usigelige som det er mulig å komme gjennom sansene.

Diktning

En håpefull skribent bad engang Wisława Szymborska om å definere diktning. Hun svarte vennlig ironisk:

‘Vær så snill: En definisjon av poesien i én setning! Vi kjenner minst fem hundre slike fra ulike kilder, men ingen forekommer oss altomfattende eller behagelig presis. Hver uttrykker sin egen tidsalders smak og behag. Vi er av natur skeptisk; derved holdes vi fra å prøve oss på en ny definisjon. Når det er sagt, minnes vi Carl Sandburgs vakre aforisme: «Diktning er en dagbok ført av et sjødyr som lever på land og drømmer om å fly.» Er det nok å gå på for øyeblikket?

Fra Szymborskas Poczta literacka, oversatt til engelsk av Clare Cavanagh.

Frittflyvende

I årevis har jeg beundret Volker Koepps filmer om området oldtiden kalte Sarmatia, som strekker seg fra Baltikum til Svartehavet. At det nå i stor grad faller innunder Ukraina, gir Koepps arbeid stor relevanse. Ja, jeg har nettopp sett at hans film fra 2013 In Sarmatien skal vises i morgen i Akademie der Künste i Berlin, ved en innsamling for Ukraine-Hilfe. Filmen viser spenningen i en tilværelse utlevd mellom Russland og Europa. En moldovsk kvinne forteller hvordan hennes morsmål, rumensk, om det så er et romansk språk beslektet med italiensk, for ikke lenge siden måtte skrives, ved statlig forordning, med kyrilliske bokstaver. Det gjør inntrykk å høre, i lyset av alt som nå skjer, en ukrainer tale, for ni år siden, om trykket som snart kvalte håpet født av den oransje revolusjon: ‘Alt blir mindre, trangere. Vi er utsatt for regelrett skremselstaktikk.’ Mot slutten av filmen, hevder allikevel et intervjuobjekt følgende: ‘Enhver som i sitt hjerte, sin sjel, er følsom for frihet, har evne til å fly.’

Castissimus

‘Å være far innebærer å lede barnet i dets møte med livet og virkeligheten. Ikke å holde det tilbake, ikke å sperre det inne, ikke å ville eie det, men å gjøre det skikket til valg, til frihet, til oppbrudd. Kanskje er det derfor at Josef tradisjonelt kalles ikke bare for ‘far’, men også for ‘fullkomment kysk’ – castissimus. Dette er ikke et rent følelsesmessig tilnavn, men sammenfatter en grunnholdning, nemlig det motsatte av eiesyke. Kyskhet er frihet fra eierskap, på alle områder i livet. Kun kysk kjærlighet er virkelig kjærlighet. Eiesyk kjærlighet blir etter hvert alltid farlig, den tar til fange, den kveler, den gjør ulykkelig. Gud selv elsket mennesket med kysk kjærlighet, og han lot det stå fritt også til å gjøre feil og vende seg mot ham. Kjærlighetens logikk er alltid en frihetens logikk, og Josef klarte å elske usedvanlig fritt. Han satte aldri seg selv i sentrum. Han klarte å tre i skyggen, å sette Maria og Jesus i sentrum for sitt liv.’

Fra Pave Frans’ Apostoliske Brev Patris Corde, n. 7.

Latter

Er det tillatt, ja, sågar mulig, å le i møte med en tragedie? Ja, mener Adam Gopnik i et tankevekkende essayThe New Yorker. Han tar utgangspunkt i måten Ukrainas president, Volodymyr Zelensky, kommuniserer på. Zelensky er en paradoksal politiker, med bakgrunn som komiker. I et intervju i 2019 bemerket han: ‘Latter er et våpen med fatal virkning på mennesker hugget i marmor. Bare vent og se.’ Gopnik skriver, ‘Klovner bryter etablerte ordninger ned for at vi kan skal kunne forestille oss en annen slags verden.’ Potensielt har klovningen en sublim dimensjon. Det er betegnende at nettopp Russland, som gjennom så lang tid, under ulike regimer, har vært underlagt absolutt politisk makt, har frembragt en usedvanlig kristen gestalt: Den hellige dåre. Gopniks betraktning får meg til å tenke på noe tidligere Over-Rabbiner Jonathan Sacks sa i et improvisert kåseri midt i Covid-krisen. Sacks takket dem som, midt i alt det vonde, var i stand til å få andre til å le. For, sa han, ‘latter er dypt forbundet med menneskelighet’. […] Det vi kan le av, holder oss ikke fanget i frykt.’

Medlidenhet

Den 25. mars, på Maria Budskapsdag, vil Pave Frans vigsle Russland og Ukraina til Jomfru Marias uplettede hjerte, en sterk og symbolmettet handling nettopp nå. Erkebiskopen av Lviv, Mgr Mieczysław Mokrzycki, innbyr oss alle til å delta i åndelig forberedelse i dagene som kommer. I Trondheim stift bruker vi en novene som ender med følgende bønn:

Evige Far, i Jomfru Marias morshjerte gir du oss et bilde på fullkommen medlidenhet med din Sønns frelsende offer; gi oss et hjerte likt hennes og la det russiske og det ukrainske folk, på hennes forbønn, velsignes i rettferd med din fred som ikke er av denne verden. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

 

Bortfalt Mysterium

Til lauds i dag tidlig, ble jeg slått av én av forbønnene. En bønn vi trenger å be her og nå! Slik lyder den: ‘Da nos mysterium Ecclesiæ altius percipere, ut eadem sit nobis et omnibus efficacius salutis sacramentum.’ Med andre ord: ‘Gi oss en dypere forståelse av Kirkens mysterium, så den for oss og alle mennesker klarere fremstår som frelsens sakrament.’ Det norske breviaret oversetter ypperlig. Da jeg senere, for moro skyld, slo bønnen opp på engelsk, fant jeg noe helt annet: ‘Lead us more deeply into the life of your Church; and through us make it a clearer sign of the world’s salvation’. Det er som å koke god pasta ned til lim. Mysteriet er vekk. Sakramentet er vekk. Forståelsen – innsikten om at vi må bruke hodet for å åpne oss for nåden – er vekk. Istedenfor at Kirken fremstår som et sakrament for oss og enhver, er det vi som gjøres til subjekt.

I dette enkelteksempel på fordunstet mening, finner vi roten til mye samtidig misforståelse i og om Kirken. Vi bør følge Det 2. Vatikankonsils oppfordring, derfor, og vende tilbake til kildene.

Tillit

 

Oppsettet i kirken i Karmelklosteret Totus Tuus i Tromsø uttrykker det som trenger å sies akkurat nå, med monastisk minimalisme.

Den blå-gule sløyfen, et symbol på Ukraina, berører rosenes torner — og rosene gir uttrykk, selvsagt, for løftet om forbønn for verden gitt av den hellige Thérèse.

Rett over henger en fremstilling av Guddommelige Barmhjertighet, malt for nonnene av W. Piwarski:

 

Jezu, ufam tobie.

Jesus, til deg setter jeg min lit.

 

Verdens skikkelse

Jeg har i det siste villet gjenlese Gertrud von le Fort’s Hymnen an die Kirche. For noen tekster! Her er et utdrag fra hennes prosadikt Corpus mysticum, slik Ørnulf Ranheimsæter oversatte det (Bønneboken, s. 612):

‘Se, du går oss imøte med pannen gyllen i lysskjæret fra vår lykke. For han vi gikk ut fra, han er gått ut etter oss, og han vi skiltes fra, han har samlet oss inn. Han har innhentet oss i vår elendighets dyp og gjort seg til ydmykhet i dine hender. Han bor i dine kalkers vin og i ditt alters hvite brød. Du legger ham på vår lengsel, du legger ham på våre sultne leber, du legger ham dypt i vår ensomhets hjerte. Da åpnes den, slik seglet brister på en dør. Atomenes støv blåser sammen, for evighetens stillhet er sterkere enn storm. Vi er ett legeme og ett blod, vi er flammer av den samme sjel. Du er verdens eneste skikkelse.’

 

 

Avreisens smerte

et kort intervju redegjør Larisa Galadza, Canadas ambassadør i Ukraina for de siste dagenes erfaring med fullkommen diplomatisk diskresjon. Men dypt engasjement, dyp medmenneskelighet kommer til uttrykk, ikke minst i noen øyeblikks taushet før hun besvarer særlige spørsmål.

Etter at de måtte forlate Kyiv, tilbragte hun og hennes medarbeidere noen dager i Lviv:

‘Hver morgen kunne vi se på hotellstabens ansikter hvor lettet de var fordi vi fremdeles var der. Det gav dem mot. Om morgenen da vi besluttet at vi måtte dra, forandret ansiktene seg. Og det var hjerteskjærende… Det var hjerteskjærende. Jeg tror mange av oss gråt på mye av veien ut av landet.’

 

 

Menneskelighet

Dagens utsagn fra Stor-Erkebiskopen av den Ukrainske Gresk-Katolske Kirke, Sviatoslav Shevchuk, er en sterk oppfordring. Den fremviser overfladiskheten i mangt annet som sies, nettopp nå, om hva Kirken handler om.

‘I Ukraina i dag ser vi stor forakt for menneskers verdighet. Menneskelighet ødelegges; enkeltmennesker dehumaniseres. Særlig de som satte krigen i gang. Én som starter en krig, forringer sin egen menneskelighet. Én som dreper en annen, ødelegger først av alt mennesket i seg selv, sin egen menneskelige verdighet. Hva kan vi, som kristne, gjøre for å motvirke forakten for mennesker som utspiller seg i krigen i Ukraina. Først og fremst skal vi her og nå øve barmhjertighetsgjerninger. Vi skal gjøre alt vi kan for å uttrykke vår respekt for menneskers verdighet.’

Hvordan møte forakt? Utøv barmhjertighet. Dette er evangeliet. Vi har alle behov for å høre det.

Sjefen?

I ettermiddag, på bryggen i Tromsø, ble jeg ettertenksom ved synet av denne smijernsdachsen. Den står der og ser utover bukten som om den betraktet sitt domene. Jeg vet ikke hva den skal symbolisere, men den fikk meg til å tenke på en bemerkning av Jerry Seinfeld som siteres in En Liang Khongs anmeldelse i The TLS av Chris Pearsons bok Dogopolis. Seinfeld uttrykker noe enhver kan ha lurt på ved synet av bikkjer, gjerne nå til dags iført designerklær, ute på tur med sine betjenter:

‘Hvis du ser to livsformer og den ene gjør fra seg mens den andre, på dens vegne, bærer etterlatenskapene, hvem ville du anta er sjefen?’

Jeg kommer nok ikke til å lese denne studien av ‘en ny form for hundekosmopolitisme’. Livet er kort.

Förnedrat

En venn har sendt meg noen ord som Sara Lidman sa 11. november 1956, i kjølvannet av Sovjetunionens invasjon av Ungarn. De resonnerer i mine tanker, forstyrrende.

‘. . . och gång på gång dessa årslånga dygn tänker man: men detta kan väl ändå inte få pågå, någon måste väl utplåna denna orättfärdighet, måste inte själva naturen ingripa mot denna ondska. Stundom är det så förnedrat att vara människa att man hellre vädjar till moln och gräs än till människor om nåd för mänskligheten. Oh att vi läste i en gammal historiebok om detta barbari, att vi när som helst kunde se upp från texten och säga: mänskor var så grymma förr, nu skulle sånt aldrig kunna hända. Men vi läser tidningar från nuet och darrar av sorg och skam.’

Denne dokumentaren setter Saras rettferdighetssans i biografisk sammenheng.

‘Sannhet’

Russlands president hevder han beordret invasjonen av Ukraina for å ‘denazifisere‘ landet. Moskvas patriark bedyrer at invasjonen har metafysisk betydning og står, på mystisk vis, for et moralsk korstog. Det er vanskelig å ikke sette denslags utsagn i sammenheng med et forretningsprosjekt lansert av en tidligere president i De Forente Stater: Et sosialt medium som tilbyr oss å laste opp tilfeldige innfall som svever inn i vårt hode som en ‘truth’, i forventning om at andre sender den videre som ‘retruth’.

I fasten grunner vi over Jesu ord: ‘Jeg sier dere at for hvert utilbørlig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap’ (Matteus 12:36). Intet antyder at bemerkningen var tenkt som en ‘truth’ i sosiale mediers forstand, d.v.s. en sannhet som må settes i gåseøyne.

Ekspropriering

et essay som står på trykk i siste nummer av Communio, kommer Nicholas J. Healey med en eksegese av begrepet ‘synodalitet’. Han setter det i sammenheng og gir oss noe som ofte mangler: Et omhyggelig utarbeidet ekklesiologisk grunnlag. Følgende er kun én av mange gode innsikter:

‘Delansvaret som tilkommer legfolket utfolder seg innenfor og gjennom likedannelsen med Kirken som Brud — en likedannelse som først og fremst fordrer lydighet overfor Guds ord, som Magisteriet er innsatt for å fostre og forsvare. Langt fra å være en slags trelldom underlagt klerikal overmakt, er slik lydighet en følge av friheten som kjennetegner Guds barn. På samme vis, er ikke Magisteriet geistlighetens privateiendom. Det tjener troens overleverte depositum, og krever, for geistlighetens del, radikal ekspropriering for det felles bestes skyld.’

Rett sted å være

Professor Kristin Aavitsland har gitt meg lov til å dele hennes inntrykk fra Santa Maria della Pace i Roma sist fredag: ‘Det var rett sted å være første fredag i fasten, en uke etter invasjonen av Ukraina, selv om vi kom dit i et akademisk ærend. Der var det intens og langvarig rosenkransbønn for fred, passende nok i akkurat denne kirken. På et forunderlig vis var det som de bedende, som nesten bare var kvinner, forente seg med de hellige som så mesterlig er avbildet der, nesten bare kvinner de også, profetiske og handlekraftige kvinner som gjennom ord, skrift og handling både har trosset tyranner, refset makthavere og risikert sine liv for fredens og rettferdighetens skyld: Katarina av Siena og navnesøsteren av Alexandria, Birgitta av Sverige — som i kirkerommet inngår i en slags dialog med Rafaels sibyller, også de profetiske skikkelser. Og i sentrum for alt dette var jo selvfølgelig Mater Dei, Vår Frue av freden. Over inngangen til koret står det skrevet: In terra pax. Alt dette, innskriften om fred, freskene, den intense bønnen om Marias hjelp, tonet på et vis sammen koret. Det var vakkert og gripende. Jeg tror kunsthistoriestudentene ble berørt av det også. Gud hjelpe oss for det som skjer i Ukraina!’

Hjerteskjærende

Man kan føle seg overveldet av nyhetene fra Ukraina. Det er viktig å grunne tragedien i konkrete skjebner, slik BBCs Jeremy Bowen gjorde i dag morges, i en reportasje fra jernbanestasjonen i Kyiv (fra 11:35). ‘Fedre stod på perrongen. De ventet på å ta avskjed med sine familier. […] En mann ved navn Alexander hulket mens han ventet på togets avreise. Han hadde bragt sin kone og to små barn ombord. Alexander tviholdt på en lekesykebil hans åtte år-gamle sønn hadde gitt ham da han satte dem på toget. Han lyttet til sirenen igjen og igjen. Hele krigens hjerteskjærende virkelighet stod skrevet på én manns ansikt. […] Mange frivillige er unge menn, gutter knapt gamle nok til å barbere seg. […] De var antrukket som om de skulle på campingtur eller festivalhelg, bortsett fra at de bar på nyutstedte Kalashnikov-geværer. Én hadde hvite joggesko. En annen hadde med en yogamatte til å sove på. Var de redde, viste de det ikke. Like de andre unge menn omkring dem, utviste de motet, patriotismen og følelsen av uslåelighet som har kjennetegnet alle generasjoner som, i Europas kriger, har meldt seg for å kjempe for sine fedreland. Familiene deres ber at de ikke må lære den samme brutale leksen. De eldre menn så langt mer urolige ut.’

Biskop babler

Jeg takker Norges Unge Katolikker som har innbudt meg til å komme med korte betraktninger for fasten under den smigrende overskriften ‘Biskop babler’.

Det kommer et ukentlig bidrag hver fredag frem til Påske. Du finner serien her.

Faste & bønn

Folk spør ofte: Hvordan kan jeg lære å be? Det vesentligste svaret er: Be med Kirken gjennom liturgien og sakramentene.

Men vi trenger også et mer intimt bønneliv. Vi lengter etter å be på en måte som uttrykker vårt innerste vesen. Vi lenger etter hjertets bønn.

Selv har jeg på dette området funnet inspirasjon og hjelp i et lite skrift utgitt på fransk i 2001. Tittelen var, ‘Hjertets bønn’. Forfatteren ble angitt som ‘En karteusermunk’.

Som en Askeonsdagsgave, vil jeg dele en engelsk oversettelse av teksten. Du finner den her.

‘Herre, lær oss å be!’ (Lukas 11:1)

 

Utsyn

Igjen handler det om hvordan vi ser, nå utfra Sam Mendes’ film fra 1999, American Beauty. Jeg opplevde den som betydningsfull da den kom ut, og holdt et foredrag om den i et teologiseminar. Jeg er ennå enig med det jeg sa dengang om Mendes’ utforsking av grensen mellom virtualitet og realitet. Filmen viser ‘paradigmatiske eksempler på mennesker som frustrert søker den Annen i hverandre, i naturen, i et Gudsbegrep, som ønsker å overskride seg selv i kjærlighet, men stadig faller tilbake i en smertefull, ubarmhjertig ensomhet hvor du ‘ikke kan stole på andre enn deg selv’. Ansikt til ansikt med slik eksistensiell smerte, må teologer befatte seg på nytt med vesentlige begreper og utlegge på nytt historien om en Gud som ‘ser deg rett i ansiktet’ og innbyr oss til å se tilbake, ikke med et ‘demonisk blikk’ som søker å herske og besitte, men med et rolig ‘engleblikk’ på fri utkikk etter den Annens frihet, utfra en Skjønnhet som er endeløst fellesskap.’

Du kan eventuelt finne hele teksten her.

Klarsyn

Jeg går og tenker på noen ord Jean-Louis Thiériot skrev Le Figaro over helgen: ‘Krigen er tilbake i Europa. Våre sytti år med fred har kun vært en velsignet parentes. Varselsignalene var klare: ex-Jugoslavia, Georgia, Donbas, Nagorno-Karabach. Makten og sverdet er for lengst igjen blitt verdens akse, om så apostlene som preker om historiens slutt og salig globalisering tviholder på sine illusjoner. De har glemt noe Péguy klokt bemerket: ‘Man skal alltid gi uttrykk for det man ser; fremfor alt skal man alltid, og dette er mye vanskeligere, se det man ser.’ Så har de glemt at historien er tragisk og at en gordisk knute ofte hugges over i blod.’

‘Herre, la meg se!’ er en kulminerende bønn i Evangeliet. Ofte er klarsyn hverken behagelig eller til særlig trøst. Men det er kun ved å se at vi tar stilling til virkeligheten og derved kan gjøre noe med den.

Interaksjon

Utfra teologiens strenge definisjoner, sies det iblant at den hellige Treenighets mysterium kan uttrykkes som tre subsistente relasjoner. Det handler ikke, for å si det enkelt, om tre relaterte Personer; Personene er relasjoner. Begrepet om at all tings opphav er relasjonelt, synes svimlende til å begynne med. Litt etter litt, frigjør det tanken. Det lar seg overføre til menneskelig erfaring og psykologi. Kvantefysikken bruker et beslektet paradigme for å forklare den fysiske verden. Det er fascinerende å lese følgende i en bok av Carlo Rovelli: ‘[Kvantemekanikkens ligninger] forblir gåtefulle. De beskriver ikke det som skjer i et fysisk system, bare hvordan ett fysisk system oppfattes av et annet fysisk system. Hva betyr det? At et systems essensielle virkelighet ikke lar seg beskrive? Eller rett og slett at vi ennå mangler en bit av historien? Eller, slik jeg mener, at vi må godta tanken om at virkeligheten er kun interaksjon.’ I en samtale i 2017 presiserte Rovelli: ‘Objekter er intet annet en interaksjonens knuter. De er ikke primære, men sekundære ting, sånn som jeg ser det.’ Å se sånn, er å se alt på nytt.

Autonomi = frihet?

Pave Frans hadde planlagt å skrive sin doktoravhandling om Romano Guardini. Det bemerkes ofte at Guardinis inflytelse på pontifikatet er stor. Derfor er det interessant når en av verdens fremste Guardini-eksperter omtaler tendenser i Kirkens liv nå. I et nylig foredrag, utla Professor Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz et globalt perspektiv på Den synodale vei som hun deltar i med iver og forstand. Veien snirkler seg, påpeker hun, innenfor en sammenheng som absolutterer autonomi. Vår sans for autonomi er nå  sterk at ‘hva Gud (eller Kirken) enn forelegger meg av bud, råd eller ønsker, defineres som heteronomt. Kun hvis det samsvarer med min autonomi, vil jeg følge det.’ Vi sier nei takk til selvoverskridelse. Vi tar det for gitt at frihet vil hevde seg mot Gud, som vi oppfatter som Motstander, hvis vi da ikke former gud på nytt i vår eget bilde. Lysende, åpenbarte begreper om Gud og mennesket er i stor grad gått tapt. Vi sitter igjen med vår egen obskure langtekkelighet. Vår tids tendens til å stille spørsmål ved alt, sier Gerl-Falkovitz, ligner et termometer som klargjør en betennelse som lenge, kanskje helt siden Opplysningstiden, har ligget latent. Det ser ut til at det vi egentlig trenger, ikke er egenhjelp, men en Lege.

Be for fred

29. september 1938 fant Francis Poulenc et utdrag fra et dikt av Charles d’Orléans (1394–1465) gjengitt i Le Figaro. Teksten rørte ham dypt i omstendighetene. Han satte den til musikk. Sangen har gjenlydt i mine ører siden jeg i dag morges leste om Russlands invasjon av Ukraina:

Be for fred, elskverdige Jomfru Maria,
himlenes dronning og verdens herskerinne.
Vær vennlig å be alle helgener be,
og rett din anmodning
til din Sønn: By hans høyhet
se i nåde til sitt folk,
som han valgte å frelse ved sitt blod,
ved å gjøre slutt på krig, som ødelegger alt.
Bli ikke trett av dine bønner.
Be for fred, be for fred,
den sanne gledens skatt.

Evne til å se

Gabriel Josipovici har vært i Londons National Gallery for å se utstillingen Dürers Reiser. Han beskriver den så levende at jeg innbiller meg å ha sett den selv. Dürer (1471-1528) var utrettelig interessert i verden som omgav ham. Han maktet å foreta både globalt overblikk og mikroskopisk detaljanalyse. I forhold til notatbøkene Dürer brukte for å nedtegne inntrykk fra sine mange reiser, skriver Josipovici: ‘Det er fabelaktig å lese, 500 år i ettertid, en nysgjerrig reisendes spontane bemerkninger utfra sin særegne evne til å se, oppøvd gjennom mange års trening.’ Påminnelsen er dyrebar: Vi kan leve med øynene åpne og glane febrilsk omkring uten å se det minste. Syn må øves. Å se, er en kunst og en askese. Det kan også være uttrykk for filantropi. Alle vet vi hva Josipovici mener: ‘Iblant, især når vi betrakter hans tegninger eller leser Dagboken, gjennombores vi sylskarpt av gjenkjennelse: «Ja! Jeg vet jo dette!»‘ — men vi innser det ikke før en øvet seer muliggjør det selvinnlysendes epifani.

Fugl på himmelen

Første gang jeg hørte Dhafer Youssefs musikk, fikk jeg tårer i øyene. Den er ulik alt annet, selv om man aner et slektskap til Jan Garbarek. Youssef beundrer Arvo Pärt. Han har foretatt innspillinger med vestlige ensembler spesialisert i sakralmusikk, for eksempel Jaan-Eik Tulves Vox Clamantis (oppføringen begynner ved ‘5). Det var den sungne resitasjon av hellige tekster som vekket hans musikalitet som barn, i Tunis. ‘Mitt forhold til Koranen’, har han sagt, ‘er mer musikalsk enn religiøst. For meg er religion musikk. I musikken opphører grenser.’ Derfor er det vanskelig å snakke om musikk. Ord er nødvendigvis begrensende: ‘Du har inntrykk av å omtale en fugl på himmelen – noe som ikke blir værende der.’

Du kan høre Youssefs Klage for min mor, en del av hans Bird’s Requiem, her. Det gjør inntrykk at en YouTube kommentator beskriver den som ‘rent kathartisk’.

Tilpasning

Netflix-serien Stories of a Generation, hvor Pave Frans spiller en viktig rolle, byr på dyrebar innsikt. Som Aldo Grasso har bemerket, i en spalte i Corriere della sera, blir hendelser og erfaringer forsiktig løsrevet fra umiddelbar sammenheng for å utvikles til allegorier.

Jeg er rørt og inspirert av Carlos og Cristina Solis, et ektepar fra Uruguay. Etter å ha vært gift i femti år, besluttet de å begynne å danse tango. Dansen har gitt livet en ny dimensjon. Den tydeliggjør dype, livgivende aspekter av deres forhold som mann og hustru. ‘Kjærligheten, slik vi har opplevd den,’ sier Carlos, ‘utgjøres av stadig tilpasning av den ene til den andre’ — nøyaktig som i tango! Han sitere senere Knøttene. Charlie Brown sitter, med utsikt over en innsjø, og pønsker filosofisk: ‘En dag skal vi alle dø!’ Snoopy svarer: ‘Sant nok, men ikke alle de andre dagene.’

På jakt etter mening

Har man først fått ørene opp for Marie Noëls røst, har den et eget, umiskjennlig tonefall. Det er en stillferdig røst, men én som taler med myndighet, en røst som, gjennom dypene den gir uttrykk, åpner vide rom i leseren, hvor den finner gjenklang som et trøstende nærvær. Marie Noël, som tilbragte hele sitt liv på samme sted, skrev en gang:

‘Det var på disse store dyp at mitt livs ene store reise fant sted, mitt dykk ned i avgrunnen, mitt eventyr, mitt møte, ansikt til ansikt, med fare. Dit måtte jeg hen, for siden å vende tilbake, bærende på menneskeslektens skjebne, istedenfor å forbli hensunket i søvn, evig ren og uberørt, i min lille have, trygt under Korset.’

Et utvalg av Marie Noëls tekster er endelig tilgjengelig på engelsk i et praktfullt bind oversatt og sammensatt av Pauline Matarasso. Det utgis i dag.

Helhet

Idag er ikke bare St Valentine’s Day. Det er også festdagen for de hellige Kyrillos (826/7-869) og Methodios (ca. 815-885). De to var blodsbrødre. Deres virke gjør dem fortjent til å kalles skytshelgener for Europa. I en viktig bok, siterer Alexis Vlasto sin kollega Zdenek R. Dittrich, som kalte Methodios ‘den siste store skikkelse i den universelle Kirke’. Vlasto forklarer: ‘Det hadde vært skismaer før; det ugjenkallelige skisma lå ennå 200 år inn i fremtiden. Men fra slutten av det niende, og særlig i det tiende århundre, var det knapt lenger mulig å høre til, likestilt, i både Øst og Vest. Dette var ikke kun på grunn av gradvis fremmedgjøring mellom Kirkene i forhold som berørte deres lære, ritualer, skikker og andre aspekter; men også, mer åpenbart, på grunn av politiske faktorer i et Europa som var gjenstand for en rask krystalliseringsprosess.’ I dette øyeblikk, krystalliseres spenninger mellom Øst og Vest i Europa på skremmende vis. Så skal vi gjøre hva vi kan for å reparere brutte bånd i våre hjerter og mellom Kirkene.

Hjelpeløshet

Professor Thomas Fischer, en tysk dommer, har et skarpt hode og en tilsvarende skarp penn. Han er ikke én som feier ting under teppet, heller ingen katolsk apologet. Jeg tenker mye på siste avsnitt av hans bidrag til Der Spiegel forrige uke, om hvordan vi, som samfunn, forholder oss til smertefull problematikk omkring misbruk: ‘Med kirken er det gått som med andre strukturer bygget på ekstern ledelse og mektig uantastelighet, smeltet bort i globaliseringen. Fellesskap reduseres til enkeltmennesker. Ansvar gir etter for selv-optimering; ekstern ledelse for retningsløshet. De gudfryktiges fellesskap ble først til hyggelig gruppeterapi, så til tilbud om skreddersydd velvære på bestilling. Vi kan betrakte denne oppløsningen som enden på visa — eller ikke. Men å hisse seg rådløst opp, er uintelligent. Fantomsmerten er utvilsomt sterk. Men det som bringer løfte om helbredelse, er ikke retroaktiv fakturering i forhold til lengst beseirede fiender, men seriøs anstrengelse for å skape nye strukturer og institusjoner som bygger på og fortjener tillit.’ Selvfølgelig skal fortiden konfronteres og bearbeides klarsynt. Men det dreier seg om å gjenskape fellesskap; og om å gjøre dette (for å oversette Fischer bibelsk) ved helhjertet, fremadskuende omvendelse.

Mettelse

Folk spør: ‘Hvor er Gud?’ Spørsmålet stilles gjerne litt kjekt, som om Gud burde være en ressurs tilgjengelig på bestilling. Dagens vigilielesning setter saken i perspektiv. Guds Visdom, får vi høre, ‘roper høyt på gaten’. Gud ønsker å gjøre seg kjent. Det er vi som ikke svarer, og heller bygger våre liv, vår verden, uansett ham, som om han ikke fantes. Teksten fra Ordspråkene 1 fortsetter: ‘Da skal de rope, men jeg svarer ikke, de skal lete, men ikke finne meg. For de hatet kunnskap, de valgte ikke å frykte Herren, de ville ikke ha mitt råd, viste ingen respekt da jeg talte til rette. Derfor skal de smake frukten av sin ferd, bli mette av sine egne planer.‘ Når vi ser omkring oss, på verden slik vi har laget den til, på verden som skremmer oss sånn, opplever vi ikke nettopp dette, mettelse av egne planer?

Ukanalisert energi

et intervju fra 2018, sier Bettina Röhl, datter av Ulrike Meinhof, fornuftige ting om 1968-myten som bakgrunn for morens revolusjonære terrorisme. Bevegelsens nøkkelfigurer, mener hun, hadde stort sett hatt en privilegert ungdom, så handlet ikke utfra krigstraumer: ‘Jeg mener tiden var full av energi. Vesten så en kultureksplosjon – i musikk, i mote. Ved en misforståelse av det som foregikk i Kina, blandet 68erne denne fantastiske utvikling i Vesten sammen med den kinesiske, folkemyrdende kulturrevolusjon, som ble gjort til et forbilde. […] 68er-representanter som Gerd Koenen og Götz Aly snakker om tilværelsens uutholdelige letthet. 68erne fylte sin erfarte tomhet med ideologier, med Marx og Mao. Dette er eneste område hvor jeg vil tillegge datidens BRD en grad av skyld. Det fantes en sånn fremgang og oppad Schwung, men åpenbart fantes ingen åndelig, moralsk overbygging. Unge mennesker ønsker seg mening. Slik kom Revolusjonen på mote og ble et fantasibilde.’ Innsikter verd å tygge på.

Skrumpet verden

Samtaler i det siste med venner i Vest-Kamerun gir meg videre bevis på elendigheten som oppsluker regionen. Media forholder seg stumme. Flyktningehjelpen har i årevis ropt varsko om krisene i Kamerun, blant verdens mest upåaktedeBistandsaktuelt rapporterte i fjor at norsk reportasje om Afrika i allmenhet i beste tilfelle er rent tilfeldig; stort sett, dukker verdensdelen ikke opp i nyheter i det hele tatt. Jeg tror nok følgende utsagn kan ha gyldighet i andre land også: ‘Vi noterer ellers at verden i det norske mediemangfoldet på mange måter skrumper inn, og at det meste av ressurser til dekning av internasjonale nyheter brukes på den anglo-amerikanske verden.’

Ingen kan følge konstant med på alle verdens behov. Dog, hvis særlige områder konsekvent ignoreres, sier det noe. Vi bør spørre oss hva dette betyr — og utfordre oss selv: ‘Hva med meg? Er jeg villig til å konfrontere en uinnskrumpet verden og ansvaret som derved følger med?’

Taus diktning

Covid-begrensninger har i stor grad holdt folk borte fra museer. I et strålende, kort essay beskriver Gabriele Finaldi, Direktøren for Londons National Gallery hvordan det har vært å vandre omkring i tomme rom mens han lyttet til kunsten. Han skriver:

‘En klassisk, tidlig definisjon av malerkunsten får vi fra Plutark: «Maleri er taus diktning; diktning er maleri som taler.» Han siterte Simonides av Keos, en gresk musiker og lyrisk dikter som levde på 700-tallet f.Kr., hvis verk er preget av dyp medfølelse. Malerier gir kanskje ingen lyd fra seg, men har en røst i stand til å formidle følelser og mening på tvers av tid og rom. Det er én av grunnene til at maleri er så viktig.’

Deledda

Jeg vet ikke hvorfor jeg først nå har oppdaget Grazia Deledda, som vant Nobelprisen i Litteratur for året 1926. Hun var den annen kvinne etter Lagerlöf som ble hedret slik. Jeg har nettopp lest La Madre, som D.H. Lawrence, i et forord som stadig kommer i nye opptrykk, misforstod, såvidt jeg kan se. ‘Det interessante i La Madre‘, skrev han, ‘ligger i beskrivelsen av rent instinktliv.’ Det stemmer ikke. Romanens drama ligger i krysspunktet mellom instinktive og overveide valg — ikke for å idealisere eller forenkle overveielse; men Deledda mente nå at instinkt må orienteres ved fornuft. Ved Nobelbanketten, talte Erkebiskop Söderblom til henne: ‘Vaner, såvel som samfunnsmessige og sosiale institusjoner, forandrer seg over tid, utfra et folks karakter og historie, tro og tradisjon, hvilket fortjener høy respekt. […] Men menneskets hjerte og dets utfordringer er de samme overalt. En forfatter som vet å beskrive menneskenaturen og dens spenninger med levende farver og, mer vesentlig, vet å undersøke og avduke hjertets verden – en slik forfatter er universell, selv i sin lokale forankring.’ I Deledda gjenkjente han en forfatter av slikt format. Han hadde rett.

Du finner en god (italiensk) dokumentar om Deledda her.

Fruktbarhet

‘Kan jeg nå be deg om å reflektere over et par mer kompliserte emner i boken, i forbindelse med ting vi kjemper med for tiden: Seksualitet, kjønn, misbruk osv.? Du er ikke redd for å omgås slike spørsmål. Men du omgår dem på en annen måte, mener jeg, enn måten de vanligvis omgås på, selv av offentlige teologer, takket være ditt monastiske utsyn. La oss se på temaet kjønn, først. Når vi befatter oss med de tidlige klosterfolk og asketer, ser vi at deres liv ofte var usedvanlig frigjort fra forutinntattheten i forhold til kjønnsroller som var gjengs i byer og i ektestanden. Jeg har inntrykk av at du impliserer, slik jeg selv har gjort i ting jeg har skrevet, at referansen kan vise seg fruktbar, hvis jeg kan si det sånn, i vår samtids tenkning. Kan du si litt mer?’

Spørsmålet ble stilt av Professor Sarah Coakley i en samtale vi førte nylig. Mer finner du her (på engelsk).

Kortfattethet

I en bok om Churchill, siterer Erik Larson statsministerens instruks om kortfattethet adressert til Kabinettet datert 9. august 1940. Den inneholder innsikt som burde bli allemannseie.

‘For å utrette vårt arbeid, må vi alle lese store mengder dokumenter. Stort sett er de alle for lange. Derved kaster vi bort tid, mens krefter går med til å søke poenger av virkelig betydning.’ Fire utmerkede råd følger. Så kommer oppsummeringen: ‘Rapporter forfattet i henhold til prinsippene jeg har utlagt, kan virke uslepne sammenlignet med offisiell sjargongs glatte overflate. Dog vil vi spare mye tid. Innsatsen som kreves for å oppføre nøkkelpunkter konsist, vil være til hjelp for klarere tenkning.’

I oktober samme år, skrev Churchill til  statssekretæren: ‘Lengden på og antallet av en diplomats kommunikéer er intet mål på hans effektivitet.’

Nytt og gammelt

Igjen og igjen i frelseshistorien, oppstår nye impulser til omvendelse ved gjenoppdagelse av rikdom fra fortiden. Et emblematisk eksempel finner vi i 2 Kongebok 22. Mens Josia var konge, fant presten Hilkias Guds Lov i tempelet – det skjedde i løpet av et restaureringsarbeid. Loven, ja! Ingen hadde tenkt på den på årevis. Men der befant den seg, altså, og stilte sine sublime, rystende krav. Hilkias gav Loven til Safan, stadsskriveren, som leste den for kongen. ‘Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær.’ Utallige fruktbare omvendelser har begynt på en lignende måte. Cistercienserbevegelsen i det tolvte århundre er ett eksempel, gjentatt i det syttende under Abbed de Rancé.

Betraktningen kan du følge videre gjennom denne lenken.

Å leve litt

På begynnelsen av uken, mottok jeg en melding fra en ung syrer, venn av en venn. Han prøver å bringe sin mor og sine søstre til trygghet. For å forklare hvorfor det haster, skrev han: ‘Mange i mine søstres omgangskrets er blitt fengslet, torturert, voldtatt eller myrdet simpelthen p.g.a. humanitært engasjement i denne umoralske og barbariske krigen.’

I går så jeg følgende oppslag i en norsk avis, à propos corona-lettelser som muliggjør større publikum ved fotballkamp samt skjenkerett og lengre åpningstider på bar: ‘Nå kan vi begynne å leve litt igjen.’

Kontrasten mellom perspektivene, gjør én svimmel. Noe Covid har lært oss, er hvor nærsynte vi er. Vi som lever privilegert og trygt, er særlig utsatt. For et år siden, forutså synsere jorden rundt en ny verdensordning grunnet på solidaritet og medlidenhet. Problemet er at vi ikke i oss selv har kraft til å forfølge så høye mål særlig lenge. For å holde oss til dem, må vi oppflammes av et større ideal som redder oss fra å innestenges i oss selv.

Natura naturans

Folk i Middelalderen utviklet begrepet, ‘natura naturans’, for å uttrykke hvordan natur, helt enkelt, gjør det naturen gjør. Spinoza utviklet begrepet i filosofisk betraktning. Men kanskje trenger vi bare å vinne muligheten tilbake for å uttrykke dét å ‘handle i tråd med naturen’ som et aktivt verb?

Jeg er slått av dette bildet av et ungt tre som stillferdig har vokst seg gjennom en gammel havestol uten å skade den. Før eller senere vil stolen, en gjenstand skapt av menneskehånd, gi etter, det er klart. Setet vil drives opp. Dog vil det skje gradvis, naturlig. Selv om stolen blir ubrukelig, vil prosessen, på et vis, være vakker.

‘Elsker du en plante’, pleide Kentuckys Shakere å si, ‘så pass godt på hva den liker.’ Fulgte vi bedre med på hvordan naturen er naturlig, ville vi vokte oss for kunstlet, teoretisk inngripen, ikke minst når vi ser på oss selv.

Cîteaux

Cistercienserordenen sporer sitt opphav tilbake til tre grunnleggere: de hellige Robert, Alberic og Stefan (ikke den hl Bernard!). Kirken feirer trioen i dag. Cisterciensernes prosjekt var, ved første blikk, konservativt motivert og tilbakeskuende motivert. På samme tid medførte den radikal nyvinning. Ulike faktorer bidro til prosessen. Ikke minst appellerte grunnleggerne årvåkent til normgivende kilder. Den mest åpenbare blant disse, var Benedikts Regel. Exordium parvum, en tidlig beretning om hvordan Cîteaux kom til, viser oss klart hvordan de første munkene gikk til verks. Vi får inntrykk av et mannskap sjømenn som setter segl på en klar, lys dag og muntert kaster overbord all unødvendig ballast som hindrer god fremdrift. Vekten legges ikke på surmulet ‘streng observans’, men på lettelsen ved å eliminere hindre. Pelskapper, dyrebart stoff og fjærmadrasser: Til sjøs med det hele! Økonomiske bånd og verdslige privilegier gikk sammen vei.

Vil du lese mer, finner du fortsettelsen, på engelsk, her.

Moderskap

For ikke så lenge siden, bemerket jeg at samfunnet ikke lenger er i stand til å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent. Vi mangler felles konsepter for det overnaturlige.

En artikkel skrevet av Andrea Mrozek her om dagen viser at det ytterst naturlige også er på vei bort fra offentlig diskurs. Mrozek referer til en artikkel i The National Post som bemerker at gravide idrettskvinner i stadig større grad risikerer å finne sin tilstand beskrevet innen kategorien ‘skader’. Eksempelet stammer fra Kanada. Tendensen er almen. Mrozek skriver: ‘Vi mangler kategorier for kvinner som venter barn. Vi sliter med å legge til rette for det og er, ærlig talt, ikke sikre på om det er bryet verd. Graviditet og fødsel står idag for noe forvirrende’, ansett ‘som noe som hindrer virkelig liv heller en noe som bidrar til det.’

Dilatatio cordis

Følgende sitat fra Thomas Mertons bok Conjectures of a Guilty Bystander (1968) er velkjent. Det tåler dog å gjentas på denne siste dag av bønneoktaven for kristen enhet.

‘Hvis jeg klarer å forene i meg selv tanken og fromheten fra både østlig og vestlig kristendom, de greske og latinske kirkefedre, de russiske og spanske mystikere, kan jeg i meg selv forberede gjenforeningen av adskilte kristne. Utfra den skjulte, uuttalte enheten i meg, kan en synlig, åpenbar enhet av kristne med tiden oppstå. Ønsker vi å sammenføre det som er delt, lar det seg ikke gjøres ved å pålegge én del en annen eller ved å oppsluke én del i en annen. Gjør vi som så, er enheten som oppstår ikke kristen; den er politisk, dømt til fortsatt konflikt. Vi må omfatte alle adskilte verdener i oss selv for så, i Kristus, å tre hinsides.’

Dette er et aspekt av det den hl Benedikt, i Regelen, kaller ‘hjertets utvidelse’ – et velsignet, smertefullt, glederikt foretak.

R.I.P.

Ikke noe ved Thomas (Fr Louis) Mertons gravsted på kirkegården i Gethsemani skiller den fra gravene til hundrevis av andre munker, unntatt oppsamlingen av små hilsener etterlatt av hans beundrere. Det hvite skjerfet som er knyttet til hans kors gir hvilestedet hans et hippie-aktig preg. Jeg tror han ville ha moret seg over det. Humor er en vesentlig bestanddel av Mertons forfatterskap, det ser jeg stadig tydeligere. Han var i besittelse av en dyrebar egenskap: Han hadde evnen til å le av seg selv, en evne som gjerne betegner folk som tar livet på alvor.

Merton ble begravet ved siden av Dom James Fox, hans abbed gjennom mange år, hans nemesis på sett og vis, men også hans medbror og venn. Ønsker du å lese min anmeldelse av Roger Lipseys dyptpløyende bok om deres komplekse forhold, finner du teksten her.

Bokslipp

Kun den som elsker, vet. Stakkars den som ikke elsker!
Lik de hellige Hostier for ukonsekrerte øyne,
Vil de tuseners liv synes ham uanselige og fattige.
Kun for den elskende opptenner den helt Andre sin herlighet
idet han gir adgang til det dobbelte mysteriums hus:
det smertefulle og det jublende mysterium.

Elsa Morante

Min bok Entering the Twofold Mystery utgis idag, på festdagen for den salige Cyprian Tansi. Har du lyst til å bli med på lanseringssamtalen, som jeg fører med Professor Sarah Coakley den 26. januar, kan du reservere plass her.

Hinsides konjunktiv

‘En visshet vokste frem: «Jeg måtte ikke bli nostalgisk overfor det jeg hadde vært eller for det jeg kunne ha blitt. I stedet måtte jeg elske det jeg var, og søke det jeg burde være.» Hun forlot et konjunktivformet livsprosjekt til fordel for et i indikativ. Hun er bastant: «Det var en lang reise. Ingenting skjedde over natten. Men dette er betingelsene for enhver forløsning og kamp.» […] Tilgivelsen finner ikke sted i det abstrakte; den roper etter noen den kan rettes til, noen som kan motta den.’

Et utdrag fra Lengsel er mitt vesen, om Maïti Girtanners vitnesbyrd. Her finner du min innledning til en ny italiensk oversettelse, utkommet idag, av Maïtis lange intervju med Guillaume Tabard.

Ikke om å se fort

Det er forunderlig fremsyn i tankene Marguerite Duras gjør seg i 1985 om livet i det 21. århundre. Og hun kjente ikke engang til internett!

‘Jeg tror mennesket bokstavelig talt vil drukne i kontinuerlig informasjon om sin kropp, om sin fysiske tilblivelse, om sin helse, om sitt familieliv, sin inntekt, sin fritid. Det er ikke langt fra et mareritt. Ingen vil lenger lese. De vil se fjernsyn. Der vil finnes TVer overalt, på kjøkkenet, på badet, på kontorer og langs gatene. Ingen kommer mer til å reise. Det vil ikke være bryet verd. Når du kan reise verden rundt på åtte dager, femten dager — hvorfor gjøre det? Reising forutsetter tid. Det dreier seg ikke om å se fort. Det dreier seg om å se og leve samtidig. Det vil ikke lenger være mulig å trekke livskraft fra reising. Dog vil havet forbli, oseanene — og lektyren. Den vil gjenoppdages. En vakker dag vil et menneske ta til med å lese. Og alt vil begynne på nytt.’

Uhemmet

I en anmeldelse av John McGaherns brev, berører Emer Nolan, professor i engelsk i Maynooth, McGaherns komplekse forhold til dikteren Seamus Heaney. Om Heaney skriver hun: ‘Man får ikke inntrykk av at han er hemmet eller skadet av katolisismen’ – som om dét var utrolig. Bemerkningen er ikke ondt ment. Nolan virker oppriktig forbauset. Nettopp dét sier mye om irsk katolisisme, ja, om katolisismen i almenhet, anno 2022. Det mangler ikke eksempler på dysfunksjon og skadelighet i Kirken, dessverre. Dog er det uansvarlig og usant å fremlegge (eller passivt anerkjenne, mens man skyldbetynget slår seg for brystet) disse som norm. I det siste har jeg møtt to mennesker som, uavhengig av hverandre, beskrev sin opplevelse av Kirken som en ‘eksplosjon av livskraft’, en eksplosjon som bærer frukt i glede. Jeg skjønner hva de mente. Jeg har kjent noe lignende, som fyller meg med dyp takknemlighet. Det er viktig å dele slik erfaring, å snakke om den. ‘Dere må oppmuntre hverandre!’ (1 Thess 5:11): Et grunnleggende uttrykk for oppbyggende nestekjærlighet. ‘Hver den som tror på meg’, sier Kristus, ‘fra hans hjerte vil strømmer av levende vann velle frem’ (Jn 7:38). La strømmene overstrømme, vannet deles raust.

Å redde verden

På mandag overnattet jeg på flyplasshotell. Et oppslag på badet fortalte at hvert gjenbrukt håndkle bidrar til å skaffe til veie drikkevann i u-land. På tirsdag reiste jeg gjennom Schiphol. En dunk stod til disposisjon for PET-flasker ‘for rent vann i Afrika’. Jeg har nettopp steget ut av et Delta-fly. På reisen fikk vi stadig høre: ‘Flyvning etter flyvning gjør vi en forskjell. Du skal ikke måtte velge mellom å se verden og å redde den!’ Omsorg for global velvære er beundringsverdig. Men det er da noe som ikke helt stemmer med utsagn som gir inntrykk av at jeg, ved å hive plastikk oppi plastikk eller ved å fly over Atlanteren, redder verden? Det virker på meg som samvittighetsbedøvelse, kanskje sågar som lammelse av virkelig konstruktiv handling. Jeg tenker igjen på et intelligent harselas over absurd, selvtilfreds nødhjelps-retorikk produsert av SAIH i 2012. Har du ikke allerede sett RadiAid: Africa for Norway, finner du videoen her.

Bokstavelighet

Dette er en side fra Vetus Latina-Bibelen skrevet mot slutten av 700-tallet, sannsynligvis i Bretagne. Teksten (fra Matteus, om Den hellige Families reise til Egypt) er fabelaktig lettlest. For en eleganse i hvert pennestrøk!

Tidsrommet 500-800 kalles ofte en Mørketid. Etter Romerrikets fall oppstod, nødvendigvis i kaos, en ny politisk og sosial infrastuktur. Den var i stor grad hedensk, fremmed for, om ikke fiendtlig til, den kristne arv. Midt i en sånn tid ble dette edle håndverk utført for å muliggjøre forkynnelsen av håp: ‘Gå til Israels land! De som søkte Barnets liv er døde.’

Hva om vi, i vår kaostid, holdt fast ved evangeliets bokstav med lik ærbødighet, kun med det for øye å la det tale?

Numquam minus

Fernando Boteros kunst kan provosere. Den kan også opplyse. Jeg liker ‘Reisen til det Økumeniske Konsil’ som henger i Vatikanmuseet. Den reisende biskop har ingen skrupler med å være godt synlig – det er det minste vi kan si. Han skrider energisk frem, i den grad hans mavemål tillater. Pastoralstaven tjener et praktisk formål: Den er intet statussymbol, men hjelp til fremfart gjennom ulendt terreng. Kanskje protesterer vi over at han går alene. Bør ikke en hyrde være omgitt av får? Nå, han går fra en fold til en annen: Spiret på katedralen er synlig bak ham; kirkemøtet ligger foran. Og ikke skal vi glemme ensomheten en biskop også kalles til. Den er en forutsetning for hans episkopia, som betyr ‘oversyn’. Han ensomhet vil være smertefull til tider, men kan også være full av glede. Én som er grunnfestet i Herren er, for å sitere Cicero, ‘numquam minus solus quam cum solus’ – aldri mindre ensom enn når han er alene.

Gudsfrykt

Nå om dagen, når lite går sånn som vi har tenkt, kan vi finne velgjørende ironi i den liturgiske kalenders kunngjøring om at vi er overgått fra juletid til tempus ordinarium, ‘vanlig tid’. Så gjør det godt å lese, som rettledelse i det vanlige, begynnelsen på Jesus Ben Siraks Bok:

‘Visdom i fullt mål er å frykte Herren, dens frukt gir lykke og glede. Den fyller hele huset med sine goder, forrådskamrene med det den har frembrakt. Frykt for Herren er visdommens krone. Visdommen lar fred og helse blomstre.’

Frykter noen Herren i vår tid? Holdningen er ikke på moten. Det er synd – og uttrykk for overfladiskhet. Det hellige er fryktelig av natur, rett og slett fordi det er kategorisk ulikt dét våre vanlige liv utgjøres av. Har vi mistet evnen til å frykte Gud, har vi mistet evnen til å kjenne Gud som Gud. Da er det ikke rart at folk forkaster det gjenblivende avbilde som irrelevant.

Frihet

I en viktig bok spør Dom Dysmas de Lassus, nåværende prior i La Grande Chartreuse:

‘Er ikke dette at av de mest overraskende aspekter ved det åndelige liv: At vi stadig mer oppdager hvor fullstendig Gud, selv om han er vår skaper, er fri for begjær etter å kontrollere og dominere oss?’

Graden av vår frihet!

Her finner du en gjennomgang av boken. Den analyserer hva som kan skje når mennesket bruker sin frihet ille.

Hinsides

Dagens kirkebønn omtaler frelsen som lysende skrider frem for å muliggjøre soloppgang i våre hjerter som ‘stadig må fornyes’ (ut nostris semper innovandis cordibus oriatur). Hjertets lengsel etter evighet, dets umettelige hunger etter vesentlig føde, bekreftes med myndighet i Fides & Ratio, n. 17.

‘Begjæret etter kunnskap er så stort og opererer på en slik måte at menneskenes hjerte, på tross av at det erfarer uoverkommelig begrensning, lengter etter den evige rikdom som ligger hinsides. Det vet at det er der det finner tilfredsstillende svar på ethvert ennå ubesvart spørsmål.’

Opplevelsen av å være mørkt innelåst i begrensning kan vise seg signet hvis jeg velger å søke frihet og lys hinsides. Problemet er at vi lett finner oss vel til rette i vårt fengsel. Det betrygger oss, særlig når vi har designet det selv.

Sann ære

På kjøretur lyttet jeg til et opptak av Melvyn Braggs I vår tid om Thomas Becket. Ingen av paneldeltakerne, spesialister alle ihop, vurderte det som mulig at staheten Becket viste i modne år kunne uttrykke sann overbevisning. Tanken på at tro kan være, eller blir, den bærende virkelighet i et menneskes liv, ble ikke tatt på alvor. Slik a priori skepsis på andres vegne fører nødvendigvis til et overfladisk syn på historien – og på nåtiden, for den saks skyld. Jean Anouilh, hvis skuespill lå til grunn for filmklassikeren Becket fra 1964 viser større innsikt nå han legger følgende bønn i Beckets munn: ‘Før ødslet jeg min kjærlighet – var det kjærlighet? – på annet. […] Lær meg nå, Herre, å tjene deg av hele mitt hjerte, endelig å vite hva det vil si å elske, å tilbe, slik at jeg verdig kan forvalte ditt rike her på jord og finne sann ære i din guddommelige vilje.’ Som Henrik II sier med en blanding av forakt og beundring senere, når Beckets stillingtagen er klar: ‘Her står han så, til tross for seg selv.’

Forræderi

Da William Boyd ble spurt av The TLS om å nominere årets bok, valgte han James Hannings nye biografi om superspionen Kim Philby. Han kommer med følgende bemerkning:

‘Det som fortsatt fascinerer ved Philby etter alle disse tiår, er hans forunderlige evne til å opprettholde et dobbeltliv med utspekulert aplomb over så lang tid. Det peker mot en sant virtuous hengivenhet til forræderiets kunst, hvis noe sånt eksisterer.’

Ja, det tror jeg det gjør – en kunst helt foruten glede. Alle har vi anlegg for å praktisere den, om ikke nødvendigvis med virtuositet. Derav den vedvarende kraft i Skriftens fordring om å nære et udelt hjerte.

2022

Gjerne skulle jeg ha innbudt alle Strøtankelesere til en hyggelig nyttårslunsj. Logistikken, dessverre, er uoverkommelig. Som et alternativ, tilbyr jeg denne innspillingen av Bachs Konsert for Fire Klaverer BWV 1065 fremført i Verbier i 2002 av Argerich, Kissin, Levine og Pletnev. En YouTube-kommentator skriver: ‘Skulle romvesener besøke jorden og spørre hva vår sivilisasjon står for, ville jeg vise dem denne konserten.’ Vox populi, vox Dei.

Takk, kjente og ukjente venner, for deres interesse og digitale fellesskap. Jeg ønsker dere et signet, godt år. Som Dag Hammarskjöld skrev i sine Vägmärken på begynnelsen av 1953:

‘— snart stundar natten.’
Mot det förgångna: tack,
till det kommande: ja!

+fr Erik

Håp

Blant den ofte banale overflod av juledekorasjon i vår velferdshverdag, ble jeg rørt av dette bildet fra et ungdomsfengsel i Nord-Kamerun. Pynten kom til på initiativ av en mann som soner en svært lang straff, en mann som engang sa: ‘Du må lære å godta det du er blitt. Klarer du først det, er fred mulig. I fengselet er jeg blitt et modent menneske. Jeg ønsker å sette mine kamerater i stand til å si med overbevisning, ‘Jeg er et menneske!’; å hjelpe dem til å forstå at de besitter personlig frihet selv i fengsel.’ Én måte å gjøre det på, er uegennyttig å skape noe vakkert, slik Gud gjorde da han skapte verden og hver og en av oss. Min venn som sendte meg fotografiet skriver: ‘Det ligger ironi i at papirpynten blir til en konstellasjon av lys når strålene fra fengselets søkelys skinner på den. Bekreftelse på at skjønnhet kan gjenoppdages der hvor troen foreligger til å søke.’ Hvor skjønnhet og tro finnes, kan håp fødes. Salige de som nærer det.

Rett og galt

Jeg prøver alltid å gjenlese Eliots Mordet i Katedralen denne dagen, når Kirken minnes den hl. Thomas Becket. Som student hadde jeg en ørliten birolle i en amatøroppsetning. Fordelen ved å ha sett – og hørt – et teaterstykke riktig mange ganger, er at slående replikker blir sittende i hukommelsen. Tidløs er Thomas’ betraktning:

Den siste fristelse er det største bedrag: / Å gjøre det rette av gal grunn. 

Mer enn noen sinne slås jeg dog av advarselen som følger:

Guds tjener har anledning til større synd / og sorg enn den mann som kongen tjener. / For de som tjener den høyere sak / har høve til å la den tjene dem selv.

Det Gud forby.

Pelagianisme

Begrepet ‘pelagianisme’ kastes rundt en god del, ofte kryptisk. En nyttig anvendelse finner vi i Benedikt XVIs uttrykk ‘borgerlig pelagianisme’. Ifølge Tracey Rowland, som kommenterte det nylig i et intervju, står det for ‘oppfatning av at Kristus ikke forventer at vi skal bli hellige. Det er nok at vi er anstendige folk som resyklerer søppel, gir noen kroner til veldedighet og avstår fra å myrde, bestjele eller voldta vår neste. Oppfatningen går ut på at Kristus egentlig spøkte da han sa vi må bli fullkomne slik vår himmelske Far er fullkommen.’ Hun utvider begrepet ‘borgerlig’ (i betydningen ‘interessert i sosial mobilitet oppad’) ved å antyde en ‘borgerlig kristendom’ som ‘ikke kjemper på sakramentalt grunnlag. Den kjemper ikke i det hele tatt! Den går bare omkring og leter etter kristent-vennlige aspekter av tidsånden den kan bruke til å identifisere og avertere seg selv.’

Ja, her finnes godt med inspirasjon til nyttårsforsetter.

 

Fritenkeri

Nittito år gammel, felte George Bernard Shaw denne dommen over sin venn, Abbedisse Laurentia McLachlan av Stanbrook: ‘Om De så lever som nonne i klausur, er Deres tanke uklausurert.’ Fireogtyve år tidligere, i 1926, da Shaw hevdet at Den katolske Kirke ikke har plass for Fritenkere, protesterte abbedissen: ‘Jeg sa at ingen tanke, etter mine begreper, er friere enn en katolikks – da begrensninger går i retning av sunn fornuft, med hensikt om å sikre rett tenkning; for det er da ikke frihet å tenke stikk i strid med objektiv sannhet?’

Da hun som nittenåring avla klosterløfter, fikk Sr Laurentia og hennes mednovise beskjed fra Dom Laurence Shepherd, munken som hadde gjort mangt for å bekrefte kommunitetens kontemplative kall: ‘Si til dem at de må bli helgener! De må bli ærverdige benediktinerinner av det syvende århundre.’ Et kall tatt på alvor.

Ramanujan

Matt Browns film fra 2015 om den store matematikeren er ‘basert på reelle hendelser’. Den bygger i tillegg på mye fri fantasi. Resultat er et fengende, men utilfredsstillende drama som er fullt av stereotype forestillinger og som har sterke fellestrekk med Slumdog Millionaire. Filmen inneholder dog gode replikker, som når Hardy sier, i et tidlig møte, ‘Akkurat som Mozart hørte hele symfonier i sitt hode, danser du med tall mot det uendelige’. Eller, senere i historien, når han argumenterer for Ramanujans innlemmelse som Fellow of the Royal Society: ‘Vi utforsker bare det uendelige, på søken etter absolutt fullkommenhet; men vi finner ikke på disse formlene; de eksisterer allerede, og ligger og venter.’

Selvsagt også Ramanujans eget, verifiserbare utsagn: ‘En lignelse er meningsløs for meg hvis den ikke uttrykker en Guds tanke.’

Ta det hele

Ich steh an deiner Krippen hier,
o Jesulein, mein Leben,
ich stehe, bring und schenke dir,
was du mir hast gegeben.
Nimm hin, es ist mein Geist und Sinn,
Herz, Seel und Mut, nimm alles hin
und lass dirs wohlgefallen.

Her ved din krybbe står jeg,
O Jesus, du mitt liv;
her står jeg, her frembærer jeg og overgir jeg deg
det du har gitt meg.
Ta imot: Det er min ånd, mitt sinn,
mitt hjerte, min sjel, min tiltakskraft:
Ta det hele og la det være deg til behag.

Spor

Takket være en inspirert lærer, oppdaget jeg for tredve år siden Tarkovskijs arbeider. Forbløffet så jeg hvilke høyder film kan nå. I går kveld så jeg på nytt Andrej Rubljov. På Lille Julaften? Ja, det passet utmerket. Tarkovskij viser hva det koster å etterlate seg et spor av det guddommelige i vår verden. Man får øynene opp for hva det vil si at Guds Sønn ‘uttømte seg selv’; hva det vil si for oss å ‘ikle oss Kristus’. Andrej Rubljov er et celluloid-ikon.

Tarkovskij hoppet av til Vesten fordi, sa han, sovjetiske myndighetene spyttet ham i ansiktet. Senere bemerket han: ‘Jo lenger jeg lever i Vesten, jo mer konstaterer jeg at mennesket her har mistet sin indre frihet. I Vesten har alle sine rettigheter; men i inderlig, åndelig forstand, finnes utvilsomt mer frihet i Sovjetunionen.’ Et tankevekkende utsagn fra én som ikke henga seg til overfladisk frasemakeri.

Om natten

Noen ord fra Salme 102 gjør alltid inntrykk på meg: ‘Jeg er som en ugle blant ruiner.’ Alle kan vi kjenne oss sånn iblant. Erfaringen er ikke nødvendigvis innbilt. Den kan svare til tings objektive tilstand. Så er det storartet å lese, i dagens Vigilie, fra Jesaja 51: ‘For Herren trøster Sion, trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og dets øde mark lik Herrens have.’ Løftet er fremadskuende. Fremsyn forutsetter tilbakeblikk: ‘Se på det fjellet som dere er hugget ut av’, roper Jesaja, ‘og på den brønn som dere er gravd ut av.’

Hvordan kan vi se fremad som samfunn, eller som Kirke, for den saks skyld, vi som i stor grad er overgitt kollektivt hukommelsestap? Ordet vi venter på, er Ordet ‘som var i opphavet’. Vi må ta av oss overfokuserte briller som gjør kortsyntheten verre og kontemplere det veldige rom vi kommer fra. Vi må bli lik ugler som våker skarpsynt midt i natten.

Mest vesentlig

Det er motkulturelt å kalle thomistisk kristologi ‘denne mest vesentlige gren av teologien’. Lenge leve motkultur! I en dyptpløyende anmeldelse, minner Fr Robert Imbelli oss om at det er grundig gjennomtenkt, grundig uttrykt dogma som gjør beretningen om Jesus til evangelium. Dog, hvor mange moderne, samtidige uttrykk for kristologi ‘støtter opp om Tradisjonens oppfatning av Guds enestående inkarnasjon i Jesus Kristus’? Blir de ikke ofte værende på et nivå som kun ‘ser Jesus som en inspirert profet’? Tenk på prekener du har hørt. Tenk på sammenbruddet i ekklesiologien. Det skjer fort at vi, ‘ved å fare lettvint over ontologisk refleksjon, mangler ressursene vi trenger for å underbygge det Nye Testamentes bekjennelse av Kristi ensartethet og dets utarbeidelse av Kirkens bekjennende og konsiliære Tradisjon.’ Ved juletider bør vi tenke på denslags. Synger vi  overbevist ‘Venite adoremus’ eller simpelthen ‘Hurra for deg’?

Ubegripelig

‘Det skje meg etter ditt ord’, sier Jomfru Maria, i det hun blir Theotokos. Hun viser oss hva det betyr å vandre, som Paulus skriver, ‘ved det vi tror på, ikke ved det vi skuer’ (2 Kor 5:7). Ambrosius av Milano sier det samme på en annen måte:

Incomprehensibilis incomprehensibiliter operabatur in Matre.

Med andre ord: ‘Den Ubegripelige virket ubegripelig i sin Mor.’ Vi har liten toleranse, nå om dagen, for det som er ubegripelig. Vi foretrekker det enkle og greie, det ukomplisert uttrykte, det horisontale og (ideelt sett) det risikofrie. Hvis vi vil inntre i troens mysterium og forbli der, må vi løsrive oss radikalt fra vår platte betingethet, våre fordommer.

Nivåheving

Filosofen Pascal Bruckner, som skrev Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?, beskriver seg selv som ‘uimottagelig for tro’. Derfor er det interessant når han, i et nylig utkommet essay, kommenterer sammenbruddet av katolsk praksis i Frankrike og globalt:

‘Jeg er viss på at Kirken kun igjen vil finne nåde blant de unge hvis den tilbyr en livskunst som på samme tid er tolerant og krevende, uten å gå på akkord med egne prinsipper. En religion må arbeide med å heve menneskers nivå, ikke smigre deres tilbøyeligheter.

Så: ‘Der finnes ingen kultus uten mysterium. Ved å ville nærme seg hverdaggspråket for å forføre de troende, risikerer man å skyve dem bort.’

Uventethet

For oss som hører den opplest idag, like oppunder jul, er bebudelsen til Akas (Jesaja 7:10-14) full av lys og sødme. Akas hørte den annerledes. Han gikk og ventet på Judas utslettelse. Assyria mobiliserte et massivt angrep. Så stor var frykten som rådet i Jerusalem, sier Jesaja, at Akas’ hjerte ‘og hans folks hjerte [skalv], likesom trærne i en skog skjelver for vinden’. Akas var ingen god konge. Tvert imot. På det religiøse plan, begikk han forferdelige kompromisser. Politisk var han prinsippløst pragmatisk. Til denne agnostiske monark, i disse forpinte omstendigheter, gis løftet: Jomfruen vil bli fruktsommelig; Gud vil være med dere; Emmanuels mysterium vil åpenbares. Sekler gikk før løftet ble oppfylt, men det lå fra den dag av i luften, resonnerende, orienterende, håpefullt. Gud taler til usannsynlige mennesker, til usannsynlige tider. Vi får være oppmerksomme.

Angelus

Hvordan Angelus-klokken, inkulturert i luthersk praksis, kan forme et samfunn, beskrives i Selma Lagerlöfs Jerusalem:

‘Alla i församlingen […] visste ju, att ingen af sockenfolket försummade att läsa sitt fadervår, kyrkklockorna ringde. Och att hvarje eftermiddag, sexringningen ljöd, afstannade allt arbete både inne och ute, männen lyfte hatten, kvinnorna nego, och alla stodo stilla, lång stund som åtgår, för att utsäga Herrans bön. Alla, som lefvat i den där socknen, måste också erkänna, att de aldrig tyckt Gud vara väldig och hedrad, som de om sommarkvällarna sågo liarna hejdade, och plogarna stannade midt i fåran och sädeslasset lämnadt midt i aflastningen bara för ett par klämtslag. Det var, som om folket visste, att Vår Herre just sväfvade fram öfver socknen en aftonsky, stor och väldig och god och utsående välsignelser öfver hela bygden.

Støtte og søyle

Et par sitater i en artikkel George Weigel skrev nylig, gav meg lyst til å lese William Faulkners takketale fra banketten i Stockholm 10.12.1950, etter at han hadde fått Nobelprisen. Utsagnet rettes til forfattere, men gjelder oss alle, egentlig:

‘Mennesket er udødelig, ikke fordi det alene blant skapninger har en uutslettelig røst, men fordi det har en sjel, en ånd i stand til medlidenhet og offer og utholdenhet. Dikterens – forfatterens – oppgave, er å skrive om den slags ting. Han har privilegiet av å hjelpe mennesket til ikke å gi opp. Han løfter dets hjerte ved å minne det om motet, aktelsen, håpet, stoltheten, medlidenheten, miskunnet og offeret som før har vært det til ære. Dikterens røst trenger ikke å være kun beretningen om mennesket. Den kan være støtten og søylen som hjelper menneske til å holde ut og seire.’

Natt

‘Gud er lys og i ham finnes intet mørke’ (1 Jn 1:5) Dog skaper han mørke (Jes 45:7). Mørket, om det omgir oss eller finnes inni oss, er ikke alltid av det onde. Det kan inngå i Guds forsyn og åpenbare lyset. Refrenget i Frans av Assisis Skapningenes lovsang er på alles lepper. Godt er det. Men husker vi følgende vers? ‘Priset være du, min Herre, for Bror Ild. Ved ham opplyser du natten. Vakker er han og jublende, motstandsdyktig og sterk.’ Hvem ville, uten nattens mørke, legge merke på lang avstand til bålet som viser oss vår pilegrimsreises mål, tegn på et trofast, men diskret fellesskap, et tegn som lokker uten å blinde?

Laudato si’, mi’ Signore, per frate Focu, per lo quale ennallumini la nocte: ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.

Ekthet

Stephen Lloyd-Moffetts bok om Biskop Meletios av Nikopolis er full av nyttig utfordring for leseren. Her er et eksempel: ‘Tidligere generasjoner beholdt en obligatorisk overflate av anstendighet, om de så hadde mistet overbevisningen. Dette strakk ikke til for å pålegge ungdommen noe. Ungdom vil ha ekthet! Når de ser eldre menneskers uekthet, gjør de opprør. Vi kristne – og jeg, som prest, åndelig far og biskop – sier til alle: «Streb etter ekthet, indre ekthet, som alene vil la dere nå andre mennesker. Ikke en fasade, ikke en maske.» De unge ønsker seg noe dypere. De søker ekthet. Det er synd at de ofte har stått uten noen som kan lede dem.’

Som Herren sa til Abraham: ‘Gå for mitt åsyn og vær hel [הִתְהַלֵּ֥ךְ לְפָנַ֖י וֶהְיֵ֥ה תָמִֽים]’ (Mosebok 17:1).

I perspektiv

Jeg tenker på noe som slo meg da jeg, for en tid siden, så en storartet utstilling i Musée Cernuschi: ‘Malerkunst utenfor verden: Munker og vismenn i Ming- og Qingdynastiene’. Det som gjorde inntrykk, var menneskets plass i universet. Maleriene er stort sett landskapsskisser. De minner oss om at kunstnerisk oppmerksomhet i forhold til naturen var velutviklet i Østen århundrer før den ble integrert i vestlig kunst. Nesten alltid er et menneske, eller en gruppe folk, med på bildet. Men for å se deres nærvær, må man nesten bruke lupe. Mennesket settes i sammenheng av verden som omgir det. Idag har vi satt perspektivet på hodet, med fatale følger. Disse tilbaketrukne malerne fra tidligere tider kaster et mildt, velgjørende lys på tesene i Laudato si’.

Flere av verkene er gjengitt på museets nettside her.

Se mot øst

Rowan Williams’ Looking East in Winter krever innsats av leseren. Det er som seg hør og bør. Boken gjenspeiler en dialog med kristen ortodoksi som har vart et helt liv. Williams gir oss blant annet en fabelaktig utlegning av hellig dårskap. Og for en trøst, her og nå, å bli minnet om følgende: ‘Å være naturlig er, for en hvilken som helst ting, å eksistere etter Guds hensikt, å være i den tilstand Gud skapte den i, som han skapte den for å nå.’

Et bidrag til ukens Årets Bøker-bilag i The Tablet.

Jeg hadde gleden av å føre en samtale med Rowan Williams da boken ble lansert i sommer. Den finner du her.

1729

Jeg gleder meg over historien fortalt i en storartet bok av Richard Dawkins om et møte mellom to venner. Begge var Cambridge-baserte matematikere. Inderen Ramanujan, et i stor grad autodidakt geni, lå på sykehus i Putney i 1920, dødssyk. Her fikk han besøk av G.H. Hardy. ‘Hardy, som alltid hadde vondt for å innlede en samtale, sa, sannsynligvis uten å ha hilst først og utvilsomt som sin første bemerkning: «Nummeret til drosjen jeg tok var visst 1729. Det forekom meg et temmelig kjedelig tall.» Ramanujan svarte oppglødd med det samme: «Nei, Hardy! Nei, Hardy! Det er et høyst interessant tall! Det er det minste tallet som kan uttrykkes som en sum av kubetall på to forskjellige måter.»‘ For å se hva noe har muligheten til å være, kreves en opplyst, oppmerksom forstand.

Herlighet

‘Spiritus Sancti resonet per omnem gloria mundum.’ Ofte har jeg bedt ordene fra dagens Vigiliehymne, men først i dag morges slo det meg hvor storartede de er. Hvem skulle ha trodd at den Hellige Ånds herlighet resonnerer gjennom hele verden? Vi burde lytte mer etter det herlige.

Storartet er også lesningen Kirken gir oss, fra Ambrosius’ brev til en prest: ‘Du skal samle vann, vannet som utøses av profetiske skyer, fra mange kilder. […] Fyll din sjel slik at jordsmonnet ditt ikke tørker ut, men vannes av egne kilder. For han som leser og begriper, fyller reservene; og én som har fulle reserver, kan øse ut livgivende vann til andre. Derfor sier Skriften: ‘Hvis skyene er fulle, vil de utøse regn over jorden.’

Kall & oppgave

At menneskeheten kjører med topphastighet mot en murstensvegg, er ikke lenger en paranoid hypotese; det ligner forutsigbar, skremmende fatal prognose. I kjølvannet av COP26 ser vi på mange hold trett resignasjon. Den fører til håpløshet. Hvorfor kan vi ikke mobilisere oss til handling?

I et gripende foredrag holdt i Leeds 22. november, hevder Dr Carmody Grey at den grunnleggende årsaken er antropologisk, grunnfestet i vår manglende evne til å gjenkjenne, og handle utfra, vårt kall, vår særlige oppgave som mennesker. Hun snakker om dannelsen vårt begjær trenger, om verdier av verdier, om behovet for en ny humanisme tuftet på solidaritet, i det hun hevder: ‘Når vi anser oss selv som uavhengige av hverandre, begår vi en kontinuerlig feildiagnose.’

Dr Grey argumenterer grundig og lidenskapelig. Slik lidenskap trenger vi mer av. Foredraget begynner 4 1/2 minutt inn i opptaket.

Slik har jeg gjort den

Jeg så Roland Joffrés film The Mission første gang da jeg var student, henført. Den taler like sterkt etter et kvart århundre. ‘Vi må virke i verden, og verden er slik’, sier Portugals guvernør mot slutten. Det pavelige sendebud svarer, ‘Nei, Signor Hontar, slik har vi gjort verden. Slik har jeg gjort den.’ Sjelden er det blitt mer episk demonstrert at det er noen forbund Kirken simpelthen ikke kan inngå. Jeg tenker på noe Fabrice Hadjadj har skrevet om et annen jesuittisk misjonsprosjekt: ‘Slik en flekk fremstår mørkere på kjolen til en pike som går til Første Kommunion enn på en sjauers bukser, veier synd tyngre i en kristens sjel, for den kristne begår den omgitt av større lys, og skitner til Kirkens ansikt.’

Edel krone

Dagens vigilielesning, en tekst av Johannes av Damaskus (PG 95, 417ff.), taler til Kirken i synodal prosess:

‘Du har ydmyket deg slik, Kristus min Gud, for å bære meg, ditt bortkomne får, på dine skuldre. Du lar meg gresse på grønne enger. Ved dine hyrders hender, forfrisker du meg med den rette læres vann. Du selv har vært hyrdenes Hyrde; nå leder de din egne, utvalgte flokk. Også meg har du kalt, Herre, ved din biskops hånd, til å tjene ditt folk. […] Gjør sinnet mitt rent. Gjør hjertet mitt rent. Led meg langs den riktige vei, lik en glødende lampe. Når jeg åpner min munn, legg dine ord i den. […] La ikke mitt hjerte forføre meg hverken mot høyre eller venstre. La isteden din gode Ånd føre meg langs den rette vei. Hva enn jeg gjør, la det være i henhold til din vilje, like til det siste. Og du, Kirke, hvis hjelp kommer fra Gud: Du er en opphøyd forsamling, den fullkomne renhets edle krone. Gud hviler i deg. Motta fra oss troens lære fri for feil. Den styrker Kirken, slik Fedrene overgav den til oss.’

Guds miskunns skog

Jeg skriver av her, i en bok, fra mitt hjertes arkiver
den dag da jeg sluttet å frykte Gud med skyggefull frykt.
Tror du det var dagen jeg målte min grad av dyd
og fikk øye, ved fortjenestens vindu, på en krone som lå nær?
Å nei! Det var snarere dagen jeg innså for fullt
at jeg utgår fra intet og stadig trekkes mot intet;
at mine henders arbeid kun er et gjøgleri 
fremført for den verdigste blant konger, hvis rike ikke har noen ende.
Så reiste jeg meg opp, da, fra egoets åkre, 
som jeg dyrket lidenskapelig og stolt hadde forsvart.
Jeg gikk ut av meg selv og inn i den skog som er Guds miskunn.
Jeg blir værende her. 

Jessica Powers (1905-88)

Forundring

‘Følg med./La deg forundre./Sett ord på det.’ I advent taler Mary Olivers korte dikt med særlig myndighet. At det finner gjenklang i Fides et Ratio beveger meg dypt. Encyclikaens kontemplative forfatter påpeker følgende: Vesentlige elementer av kunnskap

‘finner utspring i den undring som vekkes i oss når vi betrakter skaperverket. Mennesket forundres ved å oppdage seg selv som en del av verden, bestående i forhold til andre deler som, lik mennesket, deler en felles skjebne. Dette er utgangspunktet for en reise som fører det til stadig nye grenser av innsikt. Uten forundring, ville menn og kvinner henfalle til dødelig rutine og litt etter litt bli ute av stand til å føre et liv som er genuint personlig.’

Men hvem, i disse tider, setter av tid og har sjelefred nok til å undres, undrer jeg?

Felles liv

‘Kristus dannet et fellesskap sammen med de Tolv. En prest kan ikke leve alene! Han risikerer sterkt å isolere seg selv og å fanges i bare sin egen tankegang hvis han ikke lever i dialog med legfolk eller andre prester. Se på den hellige Augustin: Han bodde sammen med sin geistlighet. Det er nødvendig å finne muligheter for at prester kan leve i fellesskap, selv om det fordrer stor ydmykhet fra deres side.’

Tanker formulert av Kardinal Robert Sarah i et intervju for noen dager siden. De underbygges av historiske kjensgjerninger. Igjen og igjen, gjennom Kirkens historie, ser vi at gjenoppdagelsen av radikalt felles liv har ført til en fornyelse av presteembetet.

Å bli et menneske

Da Gérard Philipe døde 25. november 1959, brøt det ut landesorg i Frankrike. I sin siste bok, gjenforteller Jérôme Garcin skuespillerens liv og død. Han mener Philipe inkarnerte behovet for katharsis etter Annen Verdenskrig; ja, at han stod, i etterkrigstiden, for den franske nasjons edleste forhåpninger. Han representerte også noe annet og dypere. Maria Casarès bemerket at han var ‘Et menneske som stormende og ildfullt søkte å bli et menneske.’ Han visste at tiden var kort. I et intervju med bladet Arts, ble han spurt: ‘Hvilken tanke opptar deg?’ Han svarte, ‘At jeg har så mye jeg må gjøre, og at det haster.’ Så: ‘Hva overrasker deg ved livet?’ Replikken lød: ‘Hvor kort det er.’ Heldigvis har vi både filmene han spilte inn og mange lydopptak — dette, for eksempel, en fabelaktig opplesning av Georges Duhamels Mozart fortalt for barn.

Det fremmede

Når Navid Kermani taler, spisser jeg ører. Få synsere har hans brede perspektiv, dype kultur og elegante skrivekunst. I avisen Die Zeit argumenterte han nylig, i et stykke om tyske styrkers tilbaketog fra Afghanistan, for en fornyet politikk som rekker hinsides demagogi og enkle svar. Det må da, skriver han, finnes et rom mellom passivt utenforskap og aktiv krig? Det burde være politikkens mulighets rom, hvor man søker løsning på problemer som ser håpløse ut, overvinner likegyldighet og fostrer felles innsats for godt gjennom grundig samtale, utholdenhet og tålmod. ‘Politikk går ut på å vise interesse utover det som er vårt eget, altså for det fremmede, om så kun av den enkle, selviske grunn at vår egen fred og velstand ikke vil vare særlig lenge når nød og vold har overhånd i fjerne verdensstrøk. Det fremmede blir da til det egne i form av flyktninger, angrep og skrekkvisjoner som, jo lenger vi lever med dem, bryter ned vår egen sjel og samfunnets siviliserthet.’ Kermanis Vantro undring, en vakker bok, er tilgjengelig på norsk.

Frihet

‘Skal vi ikke la folks frittfødte sinn forbli fritt?’ Spørsmålet stilles av Didymus, en romersk soldat, i Händels oratorio Theodora, satt til en libretto av Thomas Morell. Händel vurderte det som et hovedverk. Det er synd at det i stor glad er glemt. Ukens oppføring i Paris, med glimrende solister, var en tiltrengt oppvåkning. Handlingen foregår i Antiokia på Keiser Diokletians tid. Alle borgere forpliktes, med trusel om dødsstraff, til å delta i hedenske riter. For den kristne Theodora er saken klar: Intet kompromiss er mulig, om hun ellers er styresmakten lojal. Guvernøren Valens utbryter hånlig: ‘De kan ikke være Caesars venner som ei dyrker Casears guder.’ Slik lød premissene for århundrer av kristendomsforfølgelse. Hva skjer når Ceasar, om han så finner form i et sosialdemokrati, ikke lenger anerkjenner noen guder? Hvilket politisk og sosialt rom blir igjen for dem som tror? I Theodora, står bekjennelsen, ‘Jeg er en kristen’, for et ultimatum. Det gjør én ettertenksom.

Umålbare dyp

Sinne koker gjennomgående i Philippe Sands’ bok. Det får iblant beretningens lokk til å fare i været, men aldri særlig lenge. Stort sett forblir historien innen rammen av en grundig, rettshistorisk undersøkelse. Resultatet er oppslukende lesning.

Vi får, som Rebecca Abrams bemerket i The Financial Times, ‘en timelig påminnelse om at forbrytelser mot menneskeheten ikke utspiller seg kun på staters og regjeringers nivå. De skjer også i hemmelige, umålbare dyp i menneskers sinn og hjerter.’

Boken viser hvor langt vi kan gå for å lutre minnet om én vi har elsket (og derved vår egen selvforståelse), konsekvensene av villig samspill med urett og de perverse ringvirkninger som oppstår når høye, endatil sublime, idealer underlegges politisk pragmatisme. Sands har forfattet en slags almengyldig lignelse, full av relevanse her og nå.

Humor

‘Humor har noe befriende ved seg. […] Humoren er ikke resignert; den er trassig. Den står ikke baret for jegets triumf; lystprinsippet seirer også ved at det slik får til å hevde seg mot ufordelaktigheten i faktiske forhold.’

Sigmund Freud, Der Humor, 1927

Jeg vet ikke hva Freud ville ha tenkt om denne reklamen, men han ville nok ha billiget prinsippet den står for: godlynnet, befriende humor midt i et travelt bylandskap, i en sammenheng hvor mange er engstelige for mangt.

Santa Cecilia

Da Thérèse Martin (vi kjenner henne som den hl Thérèse of Lisieux) besøkte Roma i 1887, var hun innom klosteret Santa Cecilia i Trastevere. Hun hadde antatt at Cecilia var musikkens skytshelgen fordi hun sang pent. Hun oppdaget at, nei, utnevnelsen ble gjort ’til minne om den jomfruelige sang hun hadde fremført for sin guddommelige Brudgom i hjertets dyp.’ Umiddelbart omsluttet Thérèse henne med vennskapets ømhet (A 61 verso).

Historien om Cecilia, en av Kirkens tidlige martyrer, har inspirert utallige kunstverk. Et som er meg kjært er denne sangen. Jeg hørte den første gang fremført av La Trova de Las Faez. Komponisten, Manuel Corona, var en bohem. Teksten er ikke særlig from. Men den viser hvordan en helgens arv kan gjennomsyre kultur slik at den blir det naturlige prisma gjennom hvilket dyp erfaring forestilles, fremstilles og tolkes.

Kvelden før

Turgenev’s roman utspiller seg like før Krimkrigen bryter ut, men tittelen henviser i minst lik grad til den unge heltinnen Yelenas erfaring når vi følger henne fra umoden ubesluttsomhet til beinhard hensikt. Det er ikke noe kunstlet i skissen. Når Yelena spør seg, halvveis gjennom boken, ‘Hva er hensikten med å være ung? Hva lever jeg for? Hvorfor har jeg en sjel? Hva er det alt dette handler om?’, er smerten hun opplever håndgripelig. Derfor tiltrekkes hun mot den bulgarske patrioten Insarov: ‘Når han snakker om hjemlandet sitt, blir han større og større. Hans fremtoning foredles, stemmen hans blir som stål. Man får inntrykk av at han ikke ville senke blikket for noe menneske i hele verden. Og han er ikke én som bare snakker – han har gjort ting og vil fortsette å gjøre dem.’ Yelena ender også med å gjøre ting. En sterk beretning om vekst og beslutning.

Sjelden glede

‘Violettas scenekunst bedret seg, hun ble friere. Hun kastet av seg alt det ytre, alt unødvendig og fant seg selv. Dette er en sjelden, opphøyd glede for en kunstner. Plutselig hadde hun krysset den udefinerbare grensen som åpner for skjønnhet. Publikum livnet til og lot seg henrykke. […] Sangerinnen ble båret avsted, løftet av en medfølelsens bølge. Hun overgav seg bølgen med tårer som strømmet fra en blanding av kunst og reell lidelse. Ansiktet hennes var forvandlet. Stilt overfor det skrekkinngytende bildet av en død som plutselig var rykket nær, brøt ordene frem fra henne i et utbrudd av bønn som steg mot himmelen: : Morir sì giovine! Hele teateret skalv av forrykt applaus og ekstatiske utrop.’

Ivan Turgenev, Kvelden før, kapittel 33.

Glassklar våkenhet

Da Patrick Leigh Fermor besøkte klosteret Saint-Wandrille midt på 50-tallet, ble han, etter en første tid med rastløshet, overveldet av søvn ‘så dyp at den kunne ha vært påført av et hypnotisk heksebrygg’. Så, litt etter litt, tok en forvandling til. Trettheten gav etter for glassklar våkenhet. Hva skjedde? ‘Forklaringen’, skrev han, ‘er enkel nok: begjæret etter samtale, bevegelse og nervøs selvutfoldelse jeg hadde bragt med meg fra Paris, fant hverken svar eller kontrast på dette stillhetens sted. Det fremkalte ikke noe ekko. Etter en stund å ha veivet patetisk med armene i et vakuum, døde det hen av mangel på stimulans og næring. Den oppsamlede utmattelsen alle folk av vår tid vel bærer på, fikk slik fritt uttrykk. Den oppslukte alt.’

Siden det Herrens år 649 har det funnes klosterliv på dette sted, hvor trette har funnet hvile, forsnakkede stillhet, håpløse håp.

Takknemlighet & ansvar

Hvordan ser du den kreative spenning mellom gammelt og nytt i en tid som vår, som kaster seg på kne foran all nyvinning?

Du gjør rett i å kalle spenningen ‘kreativ’. Å leve innen slik spenning forutsetter takknemlighet for det som overgis meg og erkjennelse av ansvar for det jeg mottar. Takknemlighet og ansvar: To egenskaper som forvitrer, frykter jeg, i verden vi lever i, verden vi selv har vært med på å bygge. Derfor må vi øve og utøve dem, lik husbonden i evangeliet som bærer frem nytt og gammelt av det han har. Bildet forutsetter at jeg tålmodig samler skatten først.

Min samtale med Daniel Capó Laisfeldt, utkommet på spansk, er nå tilgjengelig på engelsk også. Du finner den her.

Fornyelse

En spørreundersøkelse utført av The Angus Reid Institute bad nylig kanadiske ledere om å gi uttrykk for prioriteter i forhold til samfunnets felles beste. Resultatene er tankevekkende. Av ledere under 30, mente bare 23% at tidligere generasjoners virke er noe å bygge på. 30% vil fokusere på å rette opp feil tidligere generasjoner har begått, mens 47% satser på å starte på nytt for å strukturere samfunnet annerledes. Tendensen er den samme i neste aldersgruppe. Den reflekterer, tror jeg, en holdning spredt gjennom hele den vestlige verden, tynget av tretthet, skuffelse og angst. Men hvordan restrukturere samfunnet og gjøre alle ting nye uten klare felles begreper om finalitet? Kristne burde ha vektige bidrag å kommer med her. Man da må vi først styrke egen målbevissthet — rette de hengende hender og de maktløse knær (jfr. Heb 12:12).

Fengslet

Ved inngangen til kvinnefengselet i Hildesheim står en åpen bok utstilt i et monter. Den inneholder tekster skrevet av de innsatte: et opplyst, bevegende foretak. Her og nå viser boken et dikt datert 28.10.2021:

Ingen støtte fra mange av dem jeg hadde gått i bresjen for./Smertetimer har jeg utholdt, for fingrene mine var brent./Altfor ofte har de gjennom mitt liv gjennomboret meg med deres sverd./ Altfor mye tid har jeg kastet bort på dem som ikke var det verd.

Et uttrykk for smerte og resignasjon, for lærdom oppnådd med møye, for ønsket om noe bedre. Jeg håper Angies brente fingre finner salven de trenger. Jeg håper hennes gjennomborede hjerte igjen blir helt — og at én som er verdig venter på henne.

Belsasar

‘Veid er du på vektskål og funnet for lett.’ Uttrykket er blitt et ordtak på mange europeiske språk. Husker vi dets kilde? Vi møtte den i dag morges, som lesning i dagens første tidebønn. Belsasar var sønn av Nebukadnesar, irettesatt for sitt overmot og sin selvtilfredshet. Men hvem husker vel lekser pålagt våre fedre og mødre? I bevisst gudsbespottelse, profanerte Belsasar karene fra Jerusalems tempel. Slik, tenkte han, kunne han vise at han stod hinsides normer. Da la han med ett merke til skriften på veggen: Et ordknapt orakel som nøkternt slo fast at det finnes grenser som er endelige. Å overstige dem, er å kaste seg inn i ødeleggelse. Heine gav historien poetisk form. Diktet ble tonesatt av Schumann. Ian Bostridges tolkning har en intensitet som gir lytteren gåsehud. Plutselig innser vi at dette dreier seg om mer enn bare gjenfortellingen av et gammelt eventyr. Det dreier seg om kriteriet for valg vi selv står overfor.

En portal

Jeg ble så glad da jeg så denne portalen i gamlebyen i Hildesheim, ikke kun fordi den verdig står som anklage mot den banale formløshet i mye samtidig arkitektur som utelukker all dekorasjon uforenbar med en industriell rugekasses strømlinjeformede design; men fordi den uttrykker noe om livsholdningen til huseieren som bestilte den dengang, i 1705. Det gjør noe med én, vil jeg tro, å gå stadig ut og inn under mottoet, ‘Til deg, Herre har jeg alltid satt min lit’.

Insouciance

I Mozarts Don Giovanni er arien Là ci darem la mano full av tvetydighet. Den uttrykker en kynisk forførers forsøk på å lure den uskyldige Zerlina inn i sine armer mens Masetto, hennes forlovede, er opptatt på annet hold. Don Giovanni mislykkes. Musikken er kommet til å stå som uttrykk for skuffet håp. Gabriel Axel bruker den slik, varmt ironisk, i Babettes Gjestebud når den trivelige, men urealistiske Achille Papin drømmer om å gifte seg med pastorens datter. For tre uker siden, i Warszawa, fremførte vinneren av årets Chopinkonkurranse, Bruce Xiaoyu Liu, Chopins Variasjoner over temaet i en tolkning som var ‘livlig detaljert og forunderlig ubekymret’ i følge Gramophone . En brilliant prestasjon, med nøyaktig riktig dose humor.

En liten gnist

‘Hvis den minste gnist av Guds kjærlighet allerede brenner i deg, så utsett den ikke for vinden: Den kan bli blåst ut! Hold ovnen godt stengt, slik at den ikke mister varmen og blir kald.’

Dette var et råd den hl Carlo Borromeo gav sine prester. Han var selv en av de mest virksomme krefter i fornyelsesbevegelsen som fulgte tridentinerkonsilet. Han gikk ikke til orde for passivitet eller en form for kvietisme; men han understreket at utadrettet virksomhet, for å være fruktbar, må gjennomlyses av en ild som er fra Gud. Siste del av kollektbønnen for festdagen hans i dag er en bønn vi kan gjøre til vår egen: ‘Forny din Kirke i din Sønns bilde, så den kan åpenbare hans ansikt for verden.’

Amal

Igår ankom kjempemarionett-dukken Amal Manchester etter å ha gått gjennom Europa fra den syrisk-tyrkiske grensen. Hensikten med reisen var å trekke vår oppmerksomhet mot skjebnen til flyktningebarn. De er til stede på vårt kontinent i stort antall, men hvem legger merke til dem? Amal er 3.5 meter høy. Ingen kunne overse henne. Amir Nizar Zuabi har beskrevet ønsket om å fremkalle en ‘kunstnerisk opplevelse som skaper medlidenhet’. Vi trenger denslags. Politikk uten empati er et pragmatisk spill. Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fastslår: ‘Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.’ Det sier noe om oss at vi trenger, nå om dagen, en dukke til å minne oss om dette.

Alle sjelers dag

Vi lever i en tid som har stadig mer vondt for å tilgi. Ikke at folk blir slemmere, nødvendigvis; men de har i stor grad mistet de bærende konseptene og identitetsskapende beretningene som muliggjør tilgivelse. Det er ikke naturlig å tilgi. Naturen ønsker seg hevn, gjerne i overdrevet monn. Å være kristen, er å tufte livet på tilgivelse: Å be om tilgivelse ydmykt; selv å tilgi raust ved å gi avkall på nag. Når vi møter vår naturlige følsomhets grenser, skal vi se mot korset og huske: Vi tilhører ikke oss selv. Alle sjelers dag forkynner at det virkelig finnes en forlatelse som rekker, i Kristus, hinsides døden. Kirken innbyr oss i dag til å bli bærere av guddommelig miskunn, ved vår bønn og vårt offer. Vår forbønn for de døde synliggjør den kristne revolusjon. Dens manifest forutsetter troen på sjelens udødelighet, på ansvaret vi har for våre valg, på forbønns virksomme kraft, på en Kjærlighet sterkere enn døden. Lenge leve denne fredens revolusjon!

Frykt ikke

Når vi hører navnet Bach, tenker vi umiddelbart på Johann Sebastian, et av de mest lysende genier vår kultur har frembragt, en mann som med god grunn er blitt kalt Den femte evangelist. Men han var ikke en ensom komet som flammet over en ellers mørk himmel. Han kom fra en gammel musikerslekt. Hans stjerne lyser innen en konstellasjon. I stadig større grad viser forskere, utøvere og lyttere interesse for annen bachsk musikk. Denne innspillingen av motetten Fürchte Dich nicht, skrevet av Johann Christoph Bach (1642-1703), er nær fullkommen. I tekstmønstre og subtil polyfoni gjenkjenner vi lenken som forbinder musikken til den bedre kjente Bach, komponistens fetter, med arven etter Schütz. I tillegg møter vi raffinert teologisk følsomheten i måten Kristi løfte til Den gode tyv (‘I dag skal du være hos meg i paradis’) veves inn i Jesajas profeti: ‘Frykt ikke, jeg har frelst deg.’

Enkle ord

Stort er vårt behov for enkle ord som
‘brød’, ‘kjærlighet’, ‘godhet’
hvis vi skal forhindre de blinde
fra å gå seg vill i mørket.
Stort er vårt behov for stillhet – stillhet! –
for at vi, gjennom luften eller i våre tanker,
skal høre stemmen,
den vare, stillferdige stemmen til
duer, maur, mennesker, menneskehjerter
og deres smerteskrik blant alt som
ikke er kjærlighet, godhet, brød.

Halina Poświatowska

Høyst interessant

Salige Sofronij Sakharov fortalte sitt klosterfellesskap i Tolleshunt Knights: ‘Hvis man alltid tenker på seg selv som den siste, gir det å møte andre hver gang en mulighet til åndelig vekst og gavn. Er jeg den første, blir livet infernalt kjedelig. Er jeg den siste, er livet høyst interessant, for da lærer jeg stadig noe nyttig.’

Gila Sacks sa nylig noe lignende om sin far: ‘Han lærte og lærte, og fortsatte å lære hver bidige dag, inntil den siste. Han lærte av bøker, tekster og lover. Han lærte av historien og verdensbegivenheter. Men hovedsaklig lærte han av mennesker. Han oppsøkte mennesker han kunne lære noe av, fra de forskjelligste løpebaner. Og han var alltid på utkikk etter det han kunne lære av enhver person han møtte.’

Å lære å leve sånn!

Løfter

Enhver katolsk prest bærer arven etter geistliges overgrep som en dyp sorg. Å være prest i våre dager, er å leve innenfor et åpent sår. Det er ikke lett, i et sånt klima, å omtale det edle og vakre i prestens kall, eller gleden som er kallets kjerne. Et utsagn som ennå taler med myndighet, synes jeg, er et opptak produsert av den spanske bispekonferansen i 2015.

‘Jeg lover deg ikke at folk vil be deg om hjelp, men at de vil ha bruk for deg.’ ‘Jeg lover deg at du vil nære verden.’ ‘Du vil gå side om side med dem som har det vondt.’ ‘Du vil bekrefte dem som ønsker å finne styrke.’ ‘Jeg lover deg at ikke at du vil møte viktige mennesker, men mennesker som ikke aner hva de er verd.’

Dette er tiden for å sette oss et høyt mål, for så å mobilisere all vår kraft, all vår kjærlighet, for å nå det.

 

Frysetørret aroma

Omtrent halvveis gjennom Nikita Mikhalov og Rustam Ibragimbekovs film Brent av solen (Утомлённые солнцем), bemerker en av deltagerne i et landlig selskap:

Det står ikke så verst til nå for tiden, men livet smaker ikke lenger av noe. Aromaen er borte. For godt.

Utsagnet står i motsetningen til rammen omkring dramaet, som overstrømmer av liv, hengivenhet og sanselig varme. Problemet er at i én deltager, er livet for lengst omkommet innad, frosset av totalitærmaktens kalde hånd. Tilsynelatende vitalitet utad er bare koreograferte dødsrier.  Litt etter litt, sprer kulden seg. Å referere til opplevelsen av å fanges i denne glasiale spindelvev som ‘solbrenthet’, er stor ironi.

På vei til Albania

‘Jeg husker jeg satte avsted sent i august 1996 fra en kjellerleilighet med en av Londons fornemste adresser. Kveldene var fylt, den måneden, av musikk fra det fjerne. Luften vibrerte med opera fra friluftsoppsetninger i en park i nabolaget, hvor fete påfugler på tampen av parringstiden nærmest brøt grenene de satt på i desperat begeistring. Fuglenes kåte skrik blandet seg med bruddstykker fra amatør-fremføringer av Carmen. En berusende blanding av natur og musikk ledsaget min rasende pakking, for jeg var i ferd med å bytte London mot Tirana.’

Slik begynner Joanna Robertsons erindring om hvordan hun ‘snublet borti Albania’, et land om hvilket jeg muligens ikke er alene om å vite for lite. Resultatet er en betagende beretning om et land rikt på farve, skjønnhet, verdighet og tragisk virkelighet, opplevd i løpet av et definerende periode av dets nyere historie.

Å så lys

To dyrebare innsikter fra dagens tidebønner, på festdagen for evangelisten Lukas:

Gregor den Store skrev: ‘Den som ikke har kjærlighet til andre, skal ingenlunde bli betrodd forkynnelsens embete.’ For å tale med myndighet og fortjene andres oppmerksomhet, må vi først og fremst se på dem med velvilje. Vi må ville det som er godt for dem for deres, ikke vår, skyld. Gregor var keiserlig embetsmann før han ble biskop. Prinsippet gjelder, såvidt jeg kan se, for enhver form for offentlig diskurs.

Så, i vigiliehymnen: Evangelisten kalles ‘seminator luminis’. Den som kunne være en såmann som sår lys!

Messiansk Bond

Jeg har vært på kino for å se den nyeste James Bond. Tenke seg til: selv han er blitt en frelser-vismann i våre dager. Han står ikke lenger, som før, i kamp kun mot gammeldags kriminalitet. Han står overfor trusselen om almen utryddelse. En livstruende substans ligger klar for å infiltrere menneskeheten og sette en stopper for dens blomstring. Bond vinner seieren ved å ofre sitt liv. Større kjærlighet har ingen. Det er all grunn til å tro at oppstandelse vil følge i neste episode. Før filmen ble det vist en Cola-reklame med eukaristiske undertoner.

Folk sulter (og tørster) øyensynlig etter pseudo-beretninger om forløsning. Hvorfor har kristne så vondt for å formidle storheten, tiltrekningskraften, skjønnheten og den overveldende troverdigheten ved selve greia?

Tillitskrise

Et lovforslag fra regjeringen er fullt av paradokser. Det fastslår at dagens ungdom når psykososial modenhet sent, men vil pålegge tenåringsskuldre en veldig beslutningsautonomi i tilfeller av opplevd dysfori. En innsiktsfull kommentar: «Vi skal gi barna en gavepakke uten historisk sidestykke: Et stort vakuum, et gigantisk sort hull, der de selv må finne ut av alt på egen hånd, uten annet kompass enn den absolutte relativitet.»

Forslaget utgår fra at «asymmetrisk» samtale er suspekt: at myndighetspersoner (det være seg lærere, foreldre, leger, prester) skal anses som mulige manipulatorer. Selvsagt trengs vaktsomhet. Men hvor vil denne altomfattende tillitskrisen føre oss? Staten tilbyr seg selv som vokter; men hva har vi bevitnet i de siste 18 måneder, om ikke en svekkelse av tillit til staten? Jeg har medfølelse med ungdommen. For noen slag de må kjempe — alene.

Elevasjon

Alain Finkielkrauts samtale med Rémi Brague og Guillaume Cuchet, et opptak fra 9. oktober med tittelen «Har katolisismen ennå en fremtid i Frankrike?», er opplysende og lærerik av flere grunner. Minneverdig ikke minst er Bragues bemerkning:

«En kristen mener at sannheten er å foretrekke fremfor en illusjon, selv fremfor en illusjon som, slik Pushkin sa det, eleverer oss.»

Den eneste stigen verd å klatre er den som fører oss ned i den håndfaste sannheten om oss selv. For å hige mot himmelen, må vi ha bena festet på jorden, også hvis vi slumper å stå på en gjødselhaug.

Dies iræ

Jeg nærmet meg Teodor Currentzis’ tolkning av Verdis Requiem med skepsis først, distrahert av dirigentens Le Chiffre-utseende og av all hoppingen opp og ned på podiet. Når jeg nå har levd med den i et par år, føler jeg beundring. Dette er et verk som blir fremført, ofte nok, som om det var en bravura-forlengelse av Slavekoret fra Nabucco. Currentzis gir det dybden og alvoret tilbake. Hans ensemble Musicaeterna synger Verdi iblant som om han var Rakhmaninov, men det blir ikke rart; tvert imot, det er forklarende. Denne oppføringen er fra San Marco-kirken i Milano hvor Requiem hadde premiere i 1868.

Hvordan i all verden har vi klart å henlegge Dies irae, en så dyp og gedigen bønn, til arkivet?

Når det synes deg å være natt

Hva gjør du når livet med ett rakner, når strukturer du har tatt for gitt faller i grus, når du ikke lenger ser meningen med noe som helst? Ringer du psykologen? Heller du en ny drink? Begraver du hodet i sanden?

Det finnes et alternativ. Rabbineren Joseph B. Soloveitchik gjør rede for det i et medrivende vitnesbyrd jeg lytter til regelmessig, for jeg vil gjerne få del i hans begeistring og dype erkjennelse av hensiktsmessighet.

I aften leste vi til vesper: «Derfor står også profetenes ord fastere enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter» (2 Peter 1:19).

Integritet & oppriktighet

I et brev til sine brødre i Chartreuse (som står i breviaret i dag, på hans festdag) sier den hl. Bruno hvor glad han er for å se dem fulle av iver «erga ea quæ integritatis et honestatis sunt», så «i forhold til alt som har med integritet og oppriktighet å gjøre». Sjeldne egenskaper til enhver tid.

I det jeg leste disse ordene bare timer etter sjokket over Sauvé-rapporten om misbruk, hørte jeg dem som et basunstøt. Kun hvis vi også etterlever dem ivrig, i botens ånd, opplyst av håp, kan Kirken finne fornyelsen den åpenbart trenger.

«Jeg står lik en tigger foran Guds barmhjertighet», skrev Bruno til sin venn Raoul-le-Verd, «og ber ham helbrede alle min sjels sykdommer og oppfylle mine ønsker ved sin godhet.» En bønn å be her og nå.

Et år forløpt

Jeg hørte Jesu stemme si:
«For meg skal mørket fly.
Se hen til meg så blir din dag
som sol ved morgengry.»
Jeg så mot Jesus og der var
lys som falt på min sti,
i dette livets lys går jeg
til min vandring er forbi.

Horatius Bonar (1808-89)
Til norsk ved karmelittene i Tromsø

Viktig fjernsyn

Etter å ha sett, nok en gang, Granadas storsatsing fra 1984, Juvelen i kronen, basert på Scotts romaner The Raj Quartet, spør jeg meg om TV noen gang igjen vil nå slike høyder? Så forfjamses jeg av seriens relevanse nå i beskrivelsen av hvordan et imperium oppløses; av hva som skjer med strukturer skapt for å bære idealer ingen lenger tror på; av ærgjerrighetens prinsippløshet; av rasistisk og klassebasert fordom, om den grunner i enfoldighet eller utilkjennegitt lidenskap; av ren godhet som skyter skudd i gjødselbinger; av Indias besnærende kompleksitet. Da serien ble lansert for 37 år siden, skrev The New York Times: «Juvelen i kronen er ikke bare oppslukende fjernsyn. Det er viktig fjernsyn, et forbilde på hva TV kan få til.» Det forblir, vil jeg hevde, tilfellet den dag i dag.

Grunnleggelser

På Mikkelsmessedagen i 1835 slo en gruppe munker fra Melleray i Bretagne seg ned i Leicestershire for å grunnlegge Mount Saint Bernard, klosteret hvor jeg fikk avlegge mine løfter som munk. Skjønt å snakke om et «kloster» på det tidlige tidspunkt, er å vekke feil assosiasjon. Grunnleggerne fant husly i en gammel rønne med lekt tak i Tynt Meadow, et jorde på eiendommen de hadde fått i gave av Ambrose Phillips de Lisle. Fellesskapet ble grunnlagt på sterk tro, hellig standhaftighet og ren stahet. Med rette snakker vi ofte, nå for tiden, om å «gjengrunnlegge» forskjellige kirkelige fellesskap. Når vi tenker oss muligheten, er det godt å være forberedt på radikal fattigdom, kanskje over lang tid; på samme tid å nære begeistringen, vissheten om å ha noe dyrebar å dele, viljen til å gi alt uten knussel som er en forutsetning for å kunne gi liv til noe nytt.

Hva er sannhet?

Spørsmålet Pilatus en gang stilte forblir relevant, selv om vi helst ikke tenker på det stort. Ofte, mener Kardinal Biffi, i en nyutgitt samling betraktninger, unngår vi å tale om sannhet av redsel for å virke splittende. Han fortsetter:

«Isteden må vi fastslå at siden Gud først tok fatt på skaperverket ved å skille lys fra mørke, er enhver tapt evne til å skjelne ting og begreper fra hverandre, ethvert oppgitt begrep om hva som er og ikke er til, enhver blanding av sannhet og løgn (om vi aktivt fordrer den eller bare drar på skuldrene), enhver forvirring i forhold til godt og ondt, langtfra morgenrøden som innleder en ny æra av forståelse, felleskap og fred; nei, på disse måtene overgir vi oss en absurd nostalgi etter urkaoset.»

Om språkbruk

For to dager siden besluttet regjeringen å gjenåpne landet (for å bruke offisiell terminologi) etter halvannet år med Covid-relaterte restriksjoner. Da jeg slo opp nettstedet til en nasjonal avis, var det første jeg så en leder med overskriften «Slutten på 562 absurde dager». For videre reportasje, måtte jeg rulle meg et godt stykke lenger ned på siden. En såvidt blasert tilnærming ser ut til å ha vært gjengs i andre media også, som om dette var brus som for lengst hadde boblet fra seg — og dét til tross for at språket om «krigsmobilisering», «dødelig trusel» og «nasjonal dugnad» inntil nylig var daglig kost. Et eller annet skjedde omkring midten av juli, da engstelig statistikk med ett ble ført i mindre typer, mens oppmerksomheten ble henledet mot sommerklær- og feriereklame. At de siste 18 måneder har vært en dramatisk tid som har krevd radikal felles handling, er åpenbart. Dog ville det være av interesse å utføre en nøyaktig studie av hvordan nedstengnings-retorikken kom og gikk. Et sånt arbeid kunne hjelpe oss til bedre å forstå, ikke bare hva vi har gjennomlevd, men faktorene som påvirker og danner vår forståelse.

Minnet

Jeg har hatt stor glede av Craig Browns essay i The Times Literary Supplement datert 10.09.2021 under tittelen «Nothing is real». Det er en tekst man burde lese om igjen regelmessig, ja, helst før man skriver noe om noe, eller noen, i det hele tatt. Jeg ble slått av et sitat fra historikeren Lewis Namier, født Ludwik Bernstein Niemirowski og nå kanskje best kjent (en kjensgjerning som ville ha overrasket begge) som Iulia de Beausobres ektemann:

«Vi forventer oss at folk husker fortiden og forestiller seg fremtiden, men det er nå engang sånn at de, når de omtaler eller skriver om historien, forestiller seg den utfra egen erfaring. De forestiller seg fortiden og husker fremtiden.»

Nettopp derfor er det så viktig å overprøve det historiske minnet, særlig når det forankres i dyp deltagelse og når spørsmål om personlig eller kollektiv identitet står på spill.

Øvre geistlighet

Blant menneskene hvis skjebner og tanker betraktes i Daniel Mendelsohns fascinerende, snirklende essay Tre ringer — en beretning om eksil og skjebne, er Erkebiskop François de Salignac de la Mothe-Fénelon (1651-1715):

‘Et portrett malt før hans fall fra nåde viser erkebiskopen med et langstrakt, vennlig ansikt. Den høye, krokede nesen med skarp tipp og den heller kantede haken kontrasteres av de varme, mørke øynene med bryn hevet i noe som slår én som tiltalende oppriktighet — en åpenhet for spørsmål, for muligheter som ikke alltid viser seg i den øvre geistlighets ansikter.’

En bemerkning som maner til ettertanke.

Mogiła

I Mogiła

Da Pave St Johannes Paul II besøkte Helligkorsrelikvien i Mogiła 9. juni 1979, utropte han:

«Pilegrimmer! La oss sammen gå til Herrens kors! Med korset begynner en ny epoke i menneskehetens historie. Dette er nådens tid. Dette er frelsens tid. Gjennom korset har mennesket fått begripe meningen med sin skjebne, med sitt liv her på jorden. Det har oppdaget hvor høyt det er elsket av Gud. Det har oppdaget – og fortsetter ennå å oppdage, ved troens lys – hvor uendelig mye det er verd. Det har lært å måle sin verdighet ved dimensjonen av det offer Gud bragte i sin Sønn for menneskets frelse.»

Nådens tid, frelsens tid er ikke forbi; den er nå, evig løfterik.

Skjør fred

Å dra som pilgrim til klosteret viet den hl. Onuphrius i Jabłeczna på bredden av elven Bug, er å bevege seg inn i unntakstilstand. Rett over grensen blir flyktninger stort sett fra Midtøsten brukt som brikker i et politisk spill. Ikke langt oppover elven, igjen på den andre siden av grensen, holdes militære øvelser som av Reuters får betegnelsen «krigsleker«. Man blir var hvor skjør freden i Europa kan være; hvorledes enkeltmenneskers skjebner overkjøres av historiske prosesser. Utover den helt nødvendige politiske diskurs, hører jeg for mitt indre øre ekkoet av munkenes gjentatte påkallelse ved liturgien i dag morges: Господи помилуй, Господи помилуй, Господи помилуй! «Herre miskunn deg, Herre miskunn deg, Herre miskunn deg!»

Lyngen Blømer

Nå blømer lyngen, mor,
for første gong i verden
utan deg.

Berre for deg
stod markene tindrande
ametyst-farga

stod der og venta på ros
frå deg
den mest inderleg rause.

Ikkje eingong den minste tue
gjekk utakka frå eit møte
med deg.

Åse-Marie Nesse

Gaude Polonia

Ved middagstid i dag ble Kardinal Stefan Wyszyński, en nobel grunnpillar i Kirken, erklært salig ved en høytidelig messe i Warszawa, dog ikke alene. Sammen med ham saligkåret Kirken Moder Elżbieta Róża Czacka (1876-1961). Wyszyński kjente henne godt, verdsatte henne høyt. Hun ble født inn i en adelsfamilie og hadde allerede som barn dårlig syn. En rideulykke i 1898 forårsaket dobbel netthinneløsning. Hun mistet synet for godt. Dette kunne ha blitt hennes livs tragedie, men nei: hun besluttet å vende det til noe godt. Hun viet livet til omsorg for blinde og grunnla en Orden av fransiskansk preg med navnet Korsets Tjenere. Den skulle verne om og utdanne fysisk blinde og samtidig gjøre bot for verdens åndelige blindhet. Det som rørte meg mest i messen var første lesning, strålende fremlest, foran tusener, fra en tekst i blindeskrift av en blind kvinne opplært av Moder Elżbietas søstre. I lesningen hørte vi: «Kom til meg, dere som lengter etter meg» (Sirak 24:19). Hvor slik lengsel finnes, er ingen tilkortkommelse, intet handicap endelig. Noe som synes et hinder kan sågar bli til nåde og kraft.

Raoul Wallenberg

Rettferd

Da jeg i dag morges ved soloppgang, nedenfor Strahovklosteret i Praha, plutselig befant meg i et smug oppkalt etter Raoul Wallenberg, hadde jeg inntrykk av å ha støtt på, helt uventet, en gammel venn.

Jeg møtte først historien om hans liv i Kjell Gredes film fra 1990, God Afton, Herr Wallenberg. I 2012 skrev Inger Dahlman følgende i en anmeldelse av to nye bøker om Raoul: «I Budapest förvandlades Raoul Wallenberg från dansant élégant, alltid omgiven av vackra kvinnor, till en i slutfasen orakad, svettig, rödögd man, som somnade av utmattning så snart han satte sig ner, men aldrig förtröttades i sina försök att hitta nya lösningar för att rädda liv.»

Wallenbergs eksempel viser hvordan menneskenaturen foredles i én som har latt sin samvittighet våkne til liv – og hvorledes slik oppvåkning kan skje. Det er skandaløst at vi ennå ikke med sikkerhet kjenner omstendighetene omkring Wallenbergs død. Måtte hans minne forbli levende. Raoul Wallenberg er æret i Yad Vashem som en av de «Rettferdige blant folkene«.

Raouls halvsøster Nina Lagergrens Sommarprat fra 2014 er ved å lytte til; likeledes Ingrid Carlbergs program fra i sommer.

Ynde

Jesu Kors er et så overveldende paradigma i kristen kunst at det gjerne setter sitt strenge preg på motiver av alle slag. Det inspirerer til ærbødighet, som er et gode. Men iblant behøver vi en annen vinkling. Da Kirkefedrene søkte uttrykk som kunne beskrive hvem Guds evige, inkarnerte Visdom er, refererte de ofte til et vers fra Det gamle testamente:

«Jeg var hos ham lik en mestersvenn; og hver dag var jeg hans fryd. Jeg gledet meg ustanselig for hans åsyn.» (Visdommens Bok 8:22).

I Jomfru Marias Magnificat, som Kirken synger hver kveld til vesper, gjør vi hennes erklæring til vår: «Min sjel opphøyer Herren, min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Lukas 1:47).

En tsjekkisk, gotisk Madonna med Barn som står i korsgangen i Nový Dvůr formidler denne siden av det kristne budskap yndefullt. Den er ikke overfladisk. Tvert imot: den peker mot veldige dyp.

Fornyelse

For tredve år siden idag, ble Jonathan Sacks innsatt som Overrabbiner for the britiske Commonwealth. I innsettelsestalen skisserte han et modig, håpefullt program: «Et fornyelsens tiår». Han forklarte:

«Jeg velger ordet fornyelse med omhu. Jødedommen anerkjenner ikke shinui, men chiddush; ikke forandring, men revitalisering. Og hvis vi ikke fornyer våre institusjoner, synker de ned i økende irrelevans – en langsom død. […] På hundre nye måter må vi søke å la bønnen tale til sjelen, studiet til vår forstand, budene til våre liv; og hvis disse ikke lykkes, må vi søke den hundreogførste måte.»

Å revitalisere, ikke på død og liv å endre; å gjenoppdage potensialet i det vi får overlevert; å la arven forme oss åndelig, intellektuelt og moralsk; å skjelne oppgaven for fremtiden i fortidens erfaring; å vite hvor vi kommer fra, hvor vi er på vei, for hvem vi må stå til svars: dette muliggjør vekst og fremgang, ikke en omstruktureringskarusell som kun går rundt og rundt.

Stemmebruk

I sitt bidrag på fem korte episoder til BBC-programmet The Essay, vurderer operasangeren Peter Brathwaite styrken som ligger i menneskets røst. Men han gjør mer enn som så: fintfølende og elegant, viser han til det politiske potensiale kunst besitter, evnen til å snu om på ting, til å frigjøre. Han forteller om Marian Andersons konsert ved Lincoln-minnesmerket Første Påskedag 1939, foran et publikum på 75,000 mennesker, etter at hun, fordi hun var farvet, var blitt utelukket fra å synge i Constitution Hall. Han peker (troverdig, såvidt jeg kan bedømme) mot de ulike dimensjoner av spenning og forventning som inngikk i Robert McFerrins Rigoletto på The Met i 1956. Det han sier om Vera Halls «sanger sprunget ut av nødvendighet» er både rystende og rørende.

«Den menneskelige røst inneholder så mye», sier Brathwaite, «men trenger, for å berikes og fullendes, en lytter, én som virkelig hører den.» Han utfordrer oss til å lytte på en ny måte; også til å søke vår egen, sanne stemme.

Herskerstaters voldsomhet

Sammen med resten av verden, følger jeg utviklingen i Afghanistan med forferdelse. Fascinert ser jeg igjen på Rory Stewarts dokumentarserie fra 2012, produsert for BBC, Afghanistan: The Great Game — a Personal View. Stewart er et sjeldent fenomen: en politiker som samtidig er vitenskapsmann og oppdager. I 2002, kort tid etter bombingen av tvillingtårnene, gikk han til fots gjennom Afghanistan mutters alene, ledsaget bare av en hund ved navn Babur.

Katastrofale hendelser fremkaller ofte forenklende tolkninger. Stewart hjelper oss til å unngå denslags. Han spør: «Hva er det med dette stedet og herskerstaters paranoia og voldsomhet som fremkaller gjentatt tragedie?» En av hans samtalepartnere i filmen, Akbar Ahmed, svarer: «Kombinerer man hovmod med uvitenhet om denne del av verden, kan man nesten være sikker på å løpe inn i vanskeligheter.»

Stewarts bok The Places In Between er vel verd å lese. Det er også Akbar Ahmeds Journey into Islam: The Crisis of Globalization.

På terskelen

Dom Ildefons Herwegen konkluderte Der heilige Benedikt, ein Charakterbild, en bok som utkom for et århundre siden, med ord som forblir relevante nå:

«Den hellige Benedikt henviser Vesterlandets ånd mot det evig uforanderlig guddommelige, alle skapte åndsvesens endelige mål. Han viser hvordan mennesket bevarer sin verdighet i den grad det forblir i Guds bilde; samtidig lærer han oss hvordan et menneskelig samfunn kan bygges opp her på jord. Måtte vesenstrekkene i portrettet av den hellige Benedikt — hans sterke, sjelsforvandlende Kristuskjærlighet, Antikkens edle og balanserte form, hans dype mottagelighet for tidens lengsler og behov — forbli umistelig arvegods for hans etterfølgere i den nye verdensepoke vi står på terskelen til.»

Salmer i en Twittertid

Lesningsgudstjenesten i dag morges gav oss et avsnitt fra Pius Xs encyclica Divino afflatu. Det handlet om den skatt som Salmenes Bok utgjør. Utover evangeliene – som selv er fulle av gjenklang fra Salmene – har ingen tekst satt dypere spor på kristen bevissthet. Våre forfedre brukte sine ypperste evner på å lage illuminerte Psaltere (som dette fabelaktige manuskriptet fra Bysants). Den dag i dag utgjør Salmene grunnstammen i liturgisk bønn. Alle geistlige og ordensfolk er forpliktet til å be dem hver dag. Det er en salig forpliktelse. For å la sitt liv prøve med utholdenhet, stadig på nytt, i lyset av denne uutgrunnelige bok er forvandlende. Det er en praksis vi skal nære omsorgsfullt, omhyggelig i vår Twittertid.

Helt gresk

Lanseringen av nettsiden står også for lanseringen av et parallelt prosjekt: en høytlesning av evangeliene på gresk. Det er stadig strid i disse dager om bibeloversettelser; altså er det vesentlig å studere kildene med grundig innsikt. Mitt greskstudium har vært beriket av gode lesninger. Elli Lampetis innspilling av siste del av Matteusevangeliet var en åpenbaring. Deretter satte W. Sidney Allen meg på sporet av klassisk uttale. Jeg innbiller meg ikke at innspillingene mine har krav på akademisk autoritet. De er rett og slett en lectio divina jeg deler som amatør, som én som elsker teksten han leser, i håp om at prosjektet kan inspirere, kanskje hjelpe, andre til å elske og forstå den bedre. Markusevangeliet ligger ute på Spotify.

Modent menneske

Jomfru Marias opptagelse i himmelen viser oss hvilke høyder vår natur kan nå, frelst og gjennomlyst av Ordet. Én som bragte dette troens mysterium nær var Sr Marie-Ange de Chamas som døde på denne høytiden i fjor, 53 år gammel. Jeg møtte henne aldri, men fikk anledning til å delta i hennes begravelse. Den opplevelsen var blant det viktigste som skjedde meg i 2020. Også jeg får seile i kjølvannet av glede og takknemlighet hennes liv har etterlatt. Jeg har hengt et bilde av Sr Marie-Ange på biskopens kontor. Det minner meg om hva som virkelig teller, noe verden i stadig større grad glemmer, ja, til og med vil skaffe av veie.

Du kan finne et stykke jeg skrev om Sr Marie-Ange i The Tablet her.

 

Ankerfeste

Tidlig i Marilynne Robinsons Jack (2020), fjerde bind i Gilead-romanene, samtaler Della og Jack i et forsøk på å fastslå hvor et menneskes sanne jeg er forankret:

‘Jeg mener bare at vi har å gjøre med—ja, hvem som helst, et hvilket som helst menneske, så den personens egentlige liv, alt det de ikke mente eller ikke kunne si, alt de ønsket seg eller sørget over. Det er virkeligheten. Så det virker liksom uunngåelig at det skulle finnes noen, en slags ånd, som kjenner verden slik. Det mener nå jeg. Hvorfor skulle så my virkelighet, ja mesteparten, ikke ha noen betydning? Sånn ser jeg saken.’
‘Ånden ville ikke nødvendigvis bli særlig imponert, alt etter tilfellene.’
Hun ristet på hodet. ‘Jeg tror simpelthen det må finnes en Jesus for å kunne utbryte ‘Så vakkert!’ om det som ingen ellers noen gang får se. De dyrebare tingene fortjener oppmerksomhet, hva som enn skjer med alt det andre.’

Uten mørke

Antifonet til Magnificat til vesper i kveld, festen for Skt Laurentius, bygger på et utsagn tilskrevet denne martyren fra 300-tallet:

Mea nox obscurum non habet, sed omnia in luce clarescunt. 

‘Min natt er uten mørke; ja, alt skinner klart i lyset.’

Budskapet lyder med særlig myndighet i den nordnorske somernattens duse solskinn.

Humanitas

På latin står ‘humanitas’ for ‘vennlighet’ eller ‘medlidenhet’, egenskaper ansett for å være spesifikt menneskelige. Når vi ser hvordan folk lever sammen her i verden, er det fristende å bli kynisk. For å minnes om hvordan et menneskelig liv ser ut, lytter jeg regelmessig om igjen til David Notts samtale med Kirsty Young i et opptak fra 2016. Dr Notts innsats som kirurg i krigsrammede områder er inspirerende. Han refererer også et sterkt møte med Dronning Elizabeth II. At hun reagerte som hun gjorde på Notts sårbarhet, viser hva ‘majestet’ består i.

Hegren

Så tung
er hegren, den langstrakte, langhalsede;
det overrasker alltid
når hennes røkfarvede vinger åpnes
og hun vender seg bort
fra det tykke vannet,
de svarte grenene
i sommertjernet;
så, sakte, stiger opp i luften
og forsvinner.
Jeg trekker da, hverken for første eller siste gang,
et dypt åndedrett
av glede; og jeg tenker meg
hvor usannsynlig det er at døden er et hull i bakken,
hvor usannsynlig at himmelfart ikke er mulig.

Mary Oliver

Olsokvesper

Hellig Olav, midt iblant oppslukende sysler her i verden “hvilte hengivent i sjelens frie skuen av himmelske ting”. Betydningen av å feste blikket der,  er hva helgenene lærer oss, med det mangfold av begavelse, begrensning og eksentrisitet som kjennetegner folk til alle tider. Sigrid Undset påpekte at sed og skikk går gjennom stadige mutasjoner (i så henseende ligner de et virus), “men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” De bærer på en lengsel som utgår fra det de er i sitt vesen, skapt som de er i Guds bilde, en lengsel som har ett uforanderlig, evig mål. 

Enhver erfaring

Noe Solzhenitsyn sa i et BBC-intervju fra 1976, trykket i boken Warning to the West, forblir relevant: “Jeg håpet engang at livserfaring kunne overføres fra nasjon til nasjon, fra person til person; men jeg begynner nå å ha mine tvil om dette. Kanskje er det enhvers skjebne å måtte gjennomleve enhver erfaring selv for å komme til innsikt.” Alt etter synspunkt, fremstår dette som kilde til begeistring eller til fortvilelse. 

Sorg og ømhet

Sir András Schiffs nylige tolkning av Brahms’ d-moll-konsert formidler musikkens blanding av sorg og ømhet uovertruffent, ikke minst i adagio-satsen. Den får en slags sårbar klang ved pianistens valg av et Blüthner-klaver bygd i Leipzig i 1859, året konserten ble urfremført.

Ingen vei tilbake

I 2. Mosebok, når Farao endelig lar Israel toge ut av Egypt, “førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunne angre det når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt” (13:17). Vi kan lese verset på to måter. Overfladisk sett, kan det virke som om omveien simpelthen var tryggere. Det finnes også et dypere motiv: hadde veien til det nye vært for strak, ville hangen til å vende tilbake til det fortrolig ha vært for sterk i møte med motstand. For at Guds kall skulle bevare sin tiltrekningskraft, måtte det bli umulig å vende tilbake. Vi får en nøkkel som kan hjelpe oss til å tolke våre liv i et overnaturlig perspektiv.

Testament

Etter å ha sett en dokumentarfilm om Albert Camus i vår, fikk jeg lyst til å lese hans siste, ufullendte roman, Det første menneske. Den var meg en åpenbaring: en bok full av ømhet. Camus skrev til en venn at den handlet om «mennesker jeg har elsket». Boken tar også for seg opplevelsen av skiftende kulturell forankring, jakten på en fraværende far, spenninger mellom folkegrupper og forsøk på å løse dem – altså har den sterk samtidig relevans nå.

Bidrag til sommerbok-vedlegget i The Tablet. Filmen om Camus finner du her.

 

Albert Camus
Munkeby Mariakloster

Eg ottast ikkje

Ego obdormivi et soporatus sum, exsurrexi, quia Dominus suscepit me. Non timebo milia populi circumdantis me. Exsurge, Domine, salvum me fac, Deus meus.

Eg lagde meg og sovna; eg vakna upp, for Herren held meg uppe. Et ottast ikkje for ti tusund av folk, som hev lægra seg imot meg rundt ikring. Statt opp, Herre, frels meg, min Gud!

Fra Ventesalmen (Salme 3) i Vigilien, med norsk oversettelse fra Fyrebilsbibelen.

Lord Sacks

Da jeg i går kveld, på besøk i Molde, hørte at tidligere Overrabbiner Jonathan Sacks var død, opplevde jeg umiddelbar, dyp sorg. I årevis har jeg gledet meg til hans ukentlige betraktning i serien Covenant and Conversation. Sacks’ røst var en av de få i britisk offentlighet som talte med åpenbar troverdighet. Han var forankret i sin jødiske identitet, som han formidlet; på samme tid forble han klarttenkende, oppriktig, velvillig åpen for annerledeshet. I London i dag fremsa hans datter Gila en Hesped til hans minne. Sjelden har jeg hørt en vakrere beskrivelse av hva det vil si å være far. 

Abbaye de Boulaur

Cordial air

I remember a house where all were good
   To me, God knows, deserving no such thing:
   Comforting smell breathed at very entering,
Fetched fresh, as I suppose, off some sweet wood.
That cordial air made those kind people a hood
   All over, as a bevy of eggs the mothering wing
   Will, or mild nights the new morsels of Spring:
Why, it seemed of course; seemed of right it should.
[…]

Vår Frue av Auch

I følge urgammel kristen overlevering, var evangelisten Lukas ikke bare en god lege, men en fin maler. Det sies vi skylder ham den første ikonografiske lignelse av den salige Jomfru Maria. Skjønt hva det vil si å “ligne” har vært gjenstand for skiftende oppfatninger gjennom tidene. Modellen ville nok ha blitt overrasket, ikke nødvendigvis smigret, av denne borgerlig-konete skissen fra katedralen i Auch.

Spis pannekaker

I en tid hvor så mange er utilfreds med kroppene sine (i følge Norsk Helseinformatikk er 61 % av ungdommer misfornøyde med eget utseende), gjør det godt å finne denne muntre reklamen utenfor en pannekakebar på Montmartre:

«Magre folk lar seg lettere kidnappe.
Tenk på din sikkerhet:
Spis pannekaker.»

Vitnesbyrd

Det er overflødig å bemerke at Seamus Heaneys oversettelse, utgitt etter hans død, av Aeneidens sjette bok lyser av intelligens og musikalitet. Det som gjør den til noe aldeles særskilt, er vitnesbyrdet den står for. Den viser oss at selv en vidunderlig inspirert dikter berikes ved å befatte seg over tid med antikkens store tekster. I tillegg ærer den minnet om én som åpnet ennå utrente øyne for litteraturens muligheter: Heaney tenkte seg boken som en hyllest til sin latinlærer på skolen, Fr McGlinchey. Lykkelig den lærer som inspirerer til livslang søken etter mening og skjønnhet!

Bidrag til The Tablets oversikt over ‘Books of the Year’.