Arkiv, Samtaler

Røtter

Ved lanseringen av Eivor Oftestads viktige bok Røtter, bidro jeg med innledningen du kan lese nedenfor. Den bar tittelen, «Trenger vår tids nye spørsmål nye svar?» De andre innledningene og samtalen som fulgte – mellom Oftestad, Hanne Skartveit, Dana Wanounou og meg – finner du i videoformat her

Det har stort sett vært sånn i historiens løp at epoker har fått beskrivende navn i ettertid, navn som ville ha forbauset individer som gjennomlevde dem. Beda Venerabilis, for eksempel, syntes neppe at han levde i en Mørketid. Og hvorfor skulle Fredrik Barbarossa eller Øystein Erlendsson ha tenkt på sin samtid som en Middelalder? En alder “mellom” hva da? Kun tilbakeskuende får uttrykket mening, utfra heller tendensiøse kriterier. Vi skal bruke merkelapper forsiktig, altså, ikke minst dem vi selv klistrer på oss. 

For et kjennetegn ved vår tid, er at vi gjerne beskriver oss selv. Vi gjør det utfra politiske og identitetserklærende kategorier. En rekke ideologier har i manns minne proklamert nye verdensordninger. Med utsikt fra elfenbenstårnet, har samfunnsvitere satt utropene i sammenheng. Vi har slik, i løpet av bare noen år, gått fra å være moderne til å bli postmoderne, så post-postmoderne. Hva vi er ment å være nå, er jeg neimen ikke sikker på; men noen må finne på et nytt ord: et tredje “post” blir for tungvint. 

Tendensen til slik å ville nevne vår egenart, åpenbarer vår navlebeskuelse. Vi tar det for gitt, individuelt og kollektivt, at verden kretser omkring oss. Det er en kopernikansk revolusjon av et slag, men ikke en særlig lysende én. Selvbenevnelsen står for brudd med en gammel, bibelsk skikk. I følge den skikken, er et navn ikke noe man tar seg, men noe man får. Tenk på Adam og Eva, Abraham og Jakob, Peter og Paul, bare for å nevne de mest opplagte. Et navn, i Bibelen, er uttrykk for en oppgave. Et navn viser hva man har sjansen til å bli, kanskje hinsides begreper om egen forutsetning. Det ligger i kortene at jeg selv ikke vet hvem jeg er; at sannheten om meg er noe jeg oppdager gradvis gjennom møter med andre. Det gjelder for enkeltpersoner. Det gjelder for kollektive enheter: et folk viser hva det står for i møtet med andre folk. Kanskje gjelder det også, mer prinsipielt, for tidsepoker? 

I apophthegmene, samlingen av ørkenfedrenes fyndord, hører vi om en novise som kommer til en gammel munk og spør: “Hva er en munk?” Den gamle svarer, “En munk er én som spør seg selv daglig: “Hva er en munk?”” Tenk om vi hadde tålmodighet og mot til å spørre oftere, “Hvem er jeg?”, for så å lytte til svarene som gis! Det er ikke et tegn på skjør personlighet. Det skal vel mer trygghet til for å stille spørsmål ved seg selv enn for å kringkaste designversjonen av et fullendt ego gjennom stadige Instagram- og Twitterposts. Vi kan med fordel stille spørsmål ved vår samtid óg: “Hva er det blitt av den? Hva betyr den? Hvor kommer den fra? Hvor går den hen?” Var vi både mer fortidsbevisste og mer fremadskuende, ville vi forvalte den mer ansvarlig, kanskje. 

Gjentatte ganger gjennom Vestens historie, har en sliten, utsiktsløs, desillusjonert tid funnet ny giv ved å konfronteres med tidligere tiders idealer og fordringer. Den nasjonalstatlige bevegelsen på 1800-tallet fant inspirasjon i romersk republikanisme (det var dengang politikere leste Cicero) mens tidens estetiske sans blunket lurt til gotikken. Renessansen skulle være en gjenfødelse av Hellas’ verdier. Skolastikken fant form ved å gjenoppdage Aristoteles. At bevegelsen fremad, ut av forstokkelse, kan finne retning og mål ved et eureka, er noe vi lærer av Askeladden også. Det er slående at det var de “som alltid trodde at de var de klokeste” som sa om hans kumulativt oppsamlede skatt, “Fy, kast’n” — men ikke var det deres klokskap som vant prinsessen og halve kongeriket. 

Når det gjenfunne har transcendent karakter, blir opplevelsen intensivert. Et emblematisk eksempel gis i 2. Kongebok. Kong Josia forsøker å få landet på fote etter en tid med dekadens. Han er oppegående og klok. Men mer skal til enn godt lederskap. Dette mer kommer til syne under oppussingsarbeider i tempelet. Ypperstepresten Hilkias finner boken med Herrens Lov. Loven, ja! Ingen hadde tenkt på den på år og dag. Hilkias leser og rystes. Han gir loven videre til statsskriveren Safan. Han også rystes. Så får kongen loven å lese. Jeg lar Bibelteksten, noe komprimert, tale for seg selv:

Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær. Og kongen bød Hilkias og Akikam og Akbor og Safan og Asaja: Gå og spør Herren for mig og for folket og for hele Juda om det som står i denne bok som nu er funnet! For stor er Herrens vrede, som er optendt mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot denne boks ord og ikke gjort alt det som er oss foreskrevet. Så gikk Hilkias og Akikam og Akbor og Safan og Asaja til profetinnen Hulda. Hun sa til dem: Så sier Herren: Se, jeg fører ulykke over dette sted og dets innbyggere — alt det som står i den bok som Judas konge har lest, fordi de har forlatt mig og brent røkelse for andre guder for å vekke min harme med alt sine henders verk; min vrede er optendt mot dette sted, og den skal ikke utslukkes. Og til Judas konge, som sendte eder for å spørre Herren, til ham skal I si således: Så sier Herren, Israels Gud: Du har nu hørt disse ord; men fordi ditt hjerte blev bløtt, og du ydmyket dig og sønderrev dine klær og gråt for mitt åsyn, så har også jeg hørt, sier Herren.

Jeg står ikke her og forkynner dommedag. Ei heller setter jeg direkte likhetstegn mellom profetinnen Hulda og Eivor Oftestad. Dog: Det er noe profetisk ved boken hun har skrevet. Man må ikke være pessimist for å være profet. En profet er først og fremst begavet med opplyst klarsyn, så mot til å si det han eller hun ser. Og husk: Når Bibelen omtaler Guds “vrede”, er det ikke snakk om lidenskapelig sinne. “Guds vrede” finner uttrykk ved at folk helt enkelt får smake konsekvensene av valg de har tatt. De beskyttes ikke, som om de var barn, for egen frihet. Konseptet gir et relevant perspektiv på vår tid.    

Eivor Oftestad kaller en spade en spade. Det gjør boken til forfriskende lesning. Spørsmålene hun stiller angår oss alle, uansett konfesjonelt ståsted. Hvordan måler vi “menneskeverd”? Hva er “livskvalitet”? Har vi skuldre til å bære det “absolutte ansvar” som overlates oss når Gudstro gis på båten? Hvilket epistemologisk skille ligger mellom tanken om å “få barn” og tanken på å “skaffe seg barn”? Må seksualitet leves ut for å forhindre vår naturs forkrøpling? Oftestad kommer ikke farende på en sopelime med Josias lovbok i hende for å dunke annerledestenkende i hodet; men hun holder den opp som en målgivende instans, forklart av den Nye Lov Josia bare vagt kunne ane. Så viser hun at, jo, instansen har åpenbar myndighet, den er klargjørende og frigjørende. Den stiller oss til doms, sant nok; men et samfunn, for å vare, må kunne bedømmes. Tanken om anarki kan friste, men et kaosvelde har sjelden særlig fremtid å glede seg til. 

Vi liker å tenke oss, her til lands, at vi lever tilforlatelig sammen, “som brøder det kan seg søma”. På samme tid er vi vár en lavastrøm av irrasjonalitet under overflaten. For få dager siden forekom en erupsjon på Kongsberg. Minnedagen vi holdt 22. juli bragte et nasjonalt trauma igjen uhyggelig nær. Det er fristende å se slike handlinger som freak-fenomener. Det er ønsketenkning. Et blikk på sosiale og usosiale media lar oss finne, her i kongedømmet, daglige uttrykk for hat, aggresjon, angst, usikkerhet og (derfor) skråsikker fordømmelse av andre. Eivor Oftestad skriver at hun ikke blir med i “et hylekor som svartmaler eller krisemaksimerer vår egen samtid”. Det blir ikke jeg heller. Men at krisestemning omgir oss, er opplagt. Jeg har ikke tellet hvor ofte ordet “krise” er blitt brukt i norske presseoverskrifter i, si, det siste halvannet år; men jeg tipper det var blant de hyppigst forekommende. Derfor er det samfunnstjenelige å få en bok i hende som utdyper grunnene for kriser av så ymse slag, tolker dem ansvarlig og peker, ettertenksomt, mot løsninger. Etymologisk sett, er “krise” avledet fra κρίτεω, “å dømme”. Bedømmer vi en krise rett, kan den bringe nye muligheter. En κρίσις kan vise seg å være en καιρός, en anledning til tankens skjerping og hjertets oppbløting.

Eivor siterte innledningsvis Nietzsches hulevisjon fra Die fröhliche Wissenschaft: “Gud er død, men slik mennesket en gang er, vil det kanskje ennå i flere tusen år finnes huler hvor man viser hans skygge. Og vi — vi må beseire også hans skygge!” Retorisk er dette fabelaktig. Optisk er det bare tull. En skygge har ikke noe egenliv. Der hvor en skygge virkelig finnes, reflekteres noe virkelig. Nietzsches hule forutsetter en annen, tidligere hule, den Platon skriver om i Republikken. Er du huleboer og ser skygger, sier Sokrates, så snu deg rundt: Se mot ilden! Bildet får meg til å tenke på en annen beretning fra tidlig klostertradisjon. Igjen beskrives et møte ute i den egyptiske ørken. Da Abba Lot spurte Abba Josef om hensikten med livet, ”reiste den gamle seg, strakte hendene mot himmelen [og bad], og fingrene hans ble som ti glødende lamper; så sa han: Hvis du vil, kan du helt og holdent bli til ild.” Hva om det egentlig er sånn det er? 

 

 

Share