Opplyst liv

Å la såret leges

Je suis une morte vivante pour la vie. À 66 ans, je suis tellement vide que j’ai du mal à trouver les mots pour me révolter contre toi. 

Jeg er en død kvinne som eksisterer på livstid. Sekstiseks år gammel, er jeg så fullstendig tom at jeg har vondt for å finne ord for å gjøre opprør mot deg.

Vitnesbyrd fra Catherine, sitert i Sauvé-rapporten

En side ved messefeiringen som gjør stadig mer inntrykk på meg ettersom årene går, er vekten lagt på helbredelse i de siste bønner som fører frem mot den hellige kommunion. Ved Elevasjonen holder presten Kristi Legeme høyt og innbyr forsamlingen til å gjenkjenne ‘Guds Lam, som tar bort verdens synder.’ Forsamlingen  svarer: ‘Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.’ Akklamasjonen ytrer en holdning presten nettopp har formulert i stillhet, i bønnene han resiterer taust før kommunion. Man kan han inntrykk av at ikke alle prester gir dem den oppmerksomhet de fortjener. 

I første bønn ber presten om miskunn og beskyttelse for egen del: ‘Frels meg ved ditt hellige Legeme og Blod fra alle mine synder og fra alt ondt; hold meg trofast mot dine bud, og la meg aldri skilles fra deg.’ Det er den frelste Adams bønn. Den gir uttrykk for beslutningen om aldri mer å trekke seg bort fra Guds åsyn og inn i buskaset. Det er en bønn som sier: ‘Helbred meg, Gud, for mørkets tiltrekningskraft!’ 

I bønn nummer to ber vi at vi ikke må stå fordømt av det hellige Offer — fordømt, altså, ved at våre liv ikke stemmer overens med det sakramentet står for. Presten ber at det må bli for ham, ved Guds barmhjertighet, ’til beskyttelse for sinn og kropp og en helbredende lise.’ Den latinske teksten legger trykket litt annerledes: ‘prosit mini […] ad medelam percipiendam’. Det vil si: ‘la det være meg til gode slik at jeg kan motta helbredelse.’ Vi gjenkjenner et ekko av Herrens utfordring til den lamme ved dammen i Bethesda: for å bli helbredet, må vi ville det og ordne vårt livs prioriteter deretter. 

Messebokens bønner reflekterer en innsikt som var vesentlig for urkirken. En av de tidligste definisjoner av Eukaristien vi har utover Bibelen, er Ignatius av Antiokia Brev til Efeserne. Han kaller der Eukaristien for φάρμακον ἀθανασίας, ‘udødelighetens legemiddel’ (Ep. Eph. XX). Sykdommen sakramentet boter, først og fremst, er døden. Og døden, det vet vi, er “syndens sold” (Rm 6:23). Eukaristien står for utfoldelsen av vår frelse. Helbredelsen den bringer er ikke et kurbad forfrisket av varme håndklær, essensielle oljer og honningte. 

Vi må ikke gjøre Eukaristien til kos. Ei heller skal vi redusere den til en ufarlig devosjon. Den er, og må forbli, en støtesten, tuftet på Kristi mysterium i sin helhet. Ignatius kaller den φάρμακον rett etter å ha lovet å sende Efeserne en videre avhandling “om ordningen som åpenbares i det nye menneske Jesus Kristus, i forhold til hans tro og hans kjærlighet, hans lidelse og hans oppstandelse.” Et blikk på Eukaristien som er snevrere enn som så, er ufullstendig. Dette store sakrament, vårt kristne livs “kilde og høydepunkt” er gitt oss for å muliggjøre en ny eksistens i Kristus: ved å ødelegge døden, tilgi synd og åpne for evig liv. Det Kristus tilbyr oss i Kirken, ved sakramentene ikke minst, er inkorporasjon i hans eget liv, som han utøste for oss ved å bli, ja, “lydig inntil døden, døden på et kors”.

Eukaristien helbreder, har vi sett. Men eukaristisk helbredelse opererer på andre premisser en hippokratisk helbredelse. Denne verdenens medisin legger opp til å bevare liv. “Udødelighetens legemiddel” forbereder oss til å gi våre liv. 

Ignatius av Antiokia stimulerer oss videre til ettertanke. Et utsagn fra hans brev til Romerne (Ep.Rom. VI) setter det han sier om φάρμακον ἀθανασίας i perspektiv. Martyriet er nært. Han ber romerne om ikke å stå i veien for det: 

Tilgi meg, brødre, forhindre meg ikke fra å leve! Begjær ikke min død! Overgi ikke til verden én som ønsker å høre Gud til; og bedra ham ikke med ting av denne verden. La meg ta imot det rene Lys! Når jeg kommer dithen, skal jeg fullt ut få bli et menneske — ἐκεῖ παραγενόμενος ἄνθρωπος ἔσομαι!

Ignatius, den trofaste biskop som gjennom et langt liv hadde formidlet sakramentet med sånn sjelsstyrke, uttrykker seg klart: Hans sårede menneskenatur vil bli fullt helbredet kun når han, i fellesskap med Mesteren, gir sitt liv som en offergave i fullkommen tillit, i forening med Kristi offer for verdens frelse. I denne bekjennelsen finner vi alle et edelt forbilde: et uttrykk for vårt dypeste kall, for vårt livs mål.

Dessverre er idealet altfor ofte blitt trukket ned i sølen av menn kalt til å inkarnere det og til å forvandles av det.

I de siste par uker har jeg lest Sauvé-rapporten om misbruk i den katolske kirke i Frankrike i løpet av de siste 70 år. Det er en fryktelig krevende tekst å lese. Emnet er et vi alle, forståeligvis, helst ikke tenker på. Den ubønnhørlige opprullingen av misbruk — den tilsynelatende uendeligheten av det hele — kan synes mer enn vi orker. Men vi må se saken i øynene. Kun sannheten setter oss fri.

For meg personlig, er dette et trauma som har ledsaget hele mitt vigslede liv. Jeg trådte inn i klosteret i 2002, akkurat da historiske tilfeller av misbruk begått av geistlige, deriblant munker, ble offentliggjort så hyppig og så grundig detaljert i Storbritannia at jeg levde med en kontinuerlig svimmel kvalme. Det var forunderlig å motta munkedrakten i et sånt klima. Drakten som stod for min høyeste, mest jubetlfylte forhåpning satte meg i symbolsk kontinuitet med forbrytere, menn hvis handlinger hadde forårsaket usigelig, ofte uhelbredelig skade. 

Simpelthen ved assosiasjon opplevde jeg en slags besmittelse, en nedarvet skam. Refleksen ble bekreftet da jeg i ny og ne fikk øynene opp for hva andre så da de satte øyne på meg, en tilfeldig representant for geistligheten. Omtrent ti år etter min ikledning, da omfanget av overgrep begått av prester og ordensfolk i økende grad ble erkjent gjennom Europa, gikk jeg muntert, en blå morgen, oppover mot den romerske basilikaen Santa Maria Maggiore, underveis til en arbeidsdag på Det orientalske institutt. Halvveis opp Via Panisperna, møtte jeg en middelaldrende kvinne som rolig overlagt spyttet meg i ansiktet. Jeg ante avgrunnen av raseri og sårethet som fremkalte henne handling. Kanskje kunne jeg sågar forstå henne. Jeg kunne i alle fall føle sympati — det kan jeg til denne dag. 

Jeg tenkte på kvinnen forrige uke da jeg, på vei nordover med Dovrebanen, satt og leste Sauvé-rapporten. Jeg leste følgende vitnesbyrd fra et misbruksoffer:

Den drittsekken ødela enhver følelse av kjærlighet og medlidenhet i meg. Han etterlot meg funksjonshemmet i alt som har med kjærlighet å gjøre, ute av stand til å motta kjærlighet, ute av stand til å vise kjærlighet. Jeg har måttet late som. Men hva er vel et liv uten kjærlighet?

Kjære Gud, for en fryktelig anklage! Og vi snakker her om skade påført av en mann som skulle ha vært forvalter av “udødelighetens legemiddel”, τό φάρμακον ἀθανασίας, en Kristi stedfortreder, bærer av barmhjertighet, helbredelse, tilgivelse og styrke. Det er ikke rart at en lavastrøm av sinne flyter svulmende. 

Jeg vil i den forbindelse få gi et eksempel. Mandag 28. mai 2018, fire dager etter Irlands folkeavstemning om abort, skrev John Waters en kronikk for nettutgaven av tidsskriftet First Things. Det bar overskriften: “Irland: En nekrolog”. Waters slapp løs sin sorg med dramatisk lyrisk sans på en måte som er verdig landets klassiske skalder. Han viser også slektskap med de bibelske profeter:

Vil du besøke et sted hvor symptomene på vår tids sykdom nærmest har nådd sitt ytterste mål, da, kom til Irland! Du du vil her finne en sivilisasjon i fritt fall som med hvert åndedrett vil fornekte at en høyere myndighet er til, et folk som nå har fordømt seg selv til å se bort fra Kristi kors for ikke å hjemsøkes av hans sorg og raseri. 

Tar vi Kristi “sorg og raseri” på alvor? Han er, tross alt, Herren som skal komme igjen for å dømme levende og døde, med miskunn, ja, men også med sannhet. 

Waters reflekterer over lovendringens brutale aspekt. Den irske grunnloven erklærte før at den “erkjenner de ufødtes rett til liv og derved garanterer, med lik respekt for morens rett til liv, ved lov å respektere og, så langt det lar seg gjøre, i sine lover vil beskytte og opprettholde denne rett.” Paragrafen var, da Waters skrev, i ferd med å slettes. Isteden kom én som nøktern slo fast: “Mulighet gis for at loven regulerer svangerskapsavbrytelse.” De ufødtes rett til liv ble eliminert med et pennestrøk. Barnet i morens liv stod redusert, som Waters uttrykte det, “til intet annet enn morens eiendom”.

Mangt kunne sies om lovendringen. Min hensikt her og nå er imidlertid en annen. Jeg vil fokusere på det Waters sier om motivasjonen bak avstemningens resultat, for den angår på langt nær bare Irland. Den angår hele Europa, ja, i stadig større grad, hele verden. Her kommer nok en sterk paragraf: 

For første gang i historien, har en nasjon stemt for å fjerne de ufødtes rett til liv. Det er en skrekkelig avgjørelse, hvis ofre er de mest forsvarsløse, de som har hverken røst eller ord. Dette er det irske folks gjennomtenkte dom. Det er ikke, som annensteds, en elitebeslutning påtvunget ved parlamentsdekret eller rettslig fiat. Det irske folk er nå de lykksalige som knuser sine spede barn mot klippen (Salme 137).

Jeg trenger knapt poengtere at vi har med retorikk å gjøre, et utsagn som, politisk, må kvalifiseres. Men det maner åpenbart til ettertanke at Irlands kampanje og avstemning hadde en så folkelig, endatil populistisk appell. 

En så voldsom forandring bygger på mer enn kvinners frigjøring og politisk korrekthet. Et vannskille som dette vitner om sinne. Det er åpenbart hvem sinnet er rettet mot. Water bemerker: “Et nøkkel-element i aborforkjempernes strategi går på å mobilisere motvilje mot katolisismen.” Avstemningen var delvis en provokasjon, et middel mot et mål som var å spytte Kirken og hennes stedfortredere i ansiktet. Respons av denne art står for et merkelig, men ikke helt sjeldent syndrom. Opprør mot autoritet finner uttrykk ved selvskading. Spørsmålet melder seg selvsagt: hvor kommer et så fryktelig sinne fra? 

Svaret, dessverre, lar seg lett finne. Kirkens troverdighet har gjennomgått et massivt sammenbrudd, i Irland og globalt. Stadige nye åpenbaringer av misbruk — misbruk av makt, misbruk av status, seksuelt og voldelig misbruk — har drevet store deler av den irske nasjon, og mange andre nasjoner, til å se på Kirken med vemmelse, til å ville kaste av seg det katolske åk og fornekte en katolsk identitet. Et sekularistisk program ligger rede for hånden til å fylle tomrommet som oppstår. Den irske Kirkens høyst diskrete nærvær under oppløpet til avstemningen lar seg kun forstå mot en slik bakgrunn: mange mente at hva Kirken enn gjorde bare ville gjøre vondt verre, slik at beste strategi var, for fritt å sitere Jesaja, å trekke seg innendørs, lukke døren og vente på at vreden går forbi. 

Det er ikke vanskelig å tenke seg andre områder hvor Kirken i de senere år har stått som kneblet. Dette er en sørgelig tilstand for oss som katolikker å befinne oss i. Nei, den er mer enn sørgelig: Den er uutholdelig. Hva kan vi si om at den irske avstemningens resultat ble feiret med musikk og dans på gater og torv? Vi ryser ved å tenke at en prosess som den irske tok form på trass. Men det er Kirken som må svare for at trasset er blitt så ekstremt, for den er langt fra uberettiget. Jeg sier: Kirken må svare. Hvilket betyr: Jeg, vi, må svare. 

Når misbrukstematikk kommer på bane, vil vi naturligvis påpeke at saken også har en annen side. Vi minnes alle gode, hellige prester og ordensfolk vi kjenner og har kjent; alt det gode, konstruktive arbeid Kirken gjør; smerten som ligger i liv ødelagt av falske anklager. Det er rett å huske dette. Men faktum forblir at misbruk og troløshet har funnet epidemisk uttrykk. Én kan ha følelsen av å være omgitt av tidsinnstilte bomber når land etter land nå utgir dokumentasjon som bærer vitnesbyrd om skam og smerte, utfra skremmende lignende premisser. Sauvé omtaler et “systemtisk” mønster. Omfanget av den mørke skyggen er gedigent. Det kan se ut til at det siste halve århundre, som ved dets begynnelse ble hilst som demringen av en nye pinsedag, vil huskes som en frafallets tid. Jeg prøver ikke å være unødig apokalyptisk. Men vi får, tror jeg, kalle en spade en spade, ikke minst for deretter å kunne sette ord på oppgaven som venter oss. 

For visst har vi en oppgave! Jeg er sikker på at det er viktig å tolke krisen også i et teologisk perspektiv, å formulere en teologisk respons. Nøyaktig kartlegging er et gode; juridiske og strafferettslige reformer er et gode; omsorg for ofre er en nødvendighet; det er et gode at vi nå, i Kirken, har klare prosedyrer for saksbehandling; det er et gode at vi setter ord på en råte som for lenge har spredd seg fortiet. 

Allikevel: skal vi hanskes med krisen som troende, trengs mer. For vi står ikke bare overfor kriminalitet; vi konfronterer en oppsamling av synd. 

Vi vet at synd kan tilgis. Og Kirken har alltid lært, utfra Skriften, at Herren tilgir raskt. Hver dag ofres messen “til syndenes forlatelse”. Men dét at synd er tilgitt, betyr ikke at skade voldt av synd automatisk forsvinner, hverken når det gjelder synderen eller andre som er rammet av hans eller hennes synd. Handlinger har følger. Ofte består behov for reparasjon og renselse, i dette liv eller det neste. Teologien omtaler, litt innviklet, “den timelige straff som hefter ved allerede tilgitt synd.” Selv finner jeg Skriftens utrykk om syndens sold av nytte. Vi vet vel alle hva solden står for, av erfaring. Vi vet at en synd begått etterlater seg et sår på sjelen, og at vi over tid, kanskje lang tid, må fortsette å øse Guds nådes balsam over såret, også etter at synden er forsonet ved absolusjon. Jo alvorligere synden er, jo mer infisert vil såret være, jo lengre tid vil det trenge for å leges. 

Å være katolikk i dag, er, slik jeg ser det, å leve innenfor et verkesår, et sår som skriker etter å leges. Hvem tar ansvar for dette såret, for å holde det frem for Gud slik at kroppen, over tid, kan få full helse tilbake? For å forklare hva jeg mener med mitt spørsmål, vil jeg trekke en historisk parallel. Tenk på begynnelsen av 1800-tallet. I kjølvannet av den franske revolusjon og uhyrlighetene som var blitt begått i Frankrikes navn, kastet franske katolikker seg på kne. De bad om tilgivelse på nasjonens vegne. Monumentet over angeren som vellet frem er Hellig Hjerte-basilikaen på Montmartre. En innskrift tegnet med gullbokstaver oppunder kirketaket forkynner dens funksjon: Sacratissimo Cordi Iesu Gallia poenitens et devota et grata. “Fra et botferdig, hengivent, takknemlig Frankrike til Jesu Allerhelligste Hjerte.” Basilikaen ble til som et bots-pant, et rom vigslet uavbrutt bønn foran Alterets Sakrament for å nedkalle Jesu eukaristiske nåde over et radbrukket land.

Budskapet basilikaen formidlet utad ble utlevd personlig som et inderlig mysterium og offer av utallige kristne. 1800-tallets åndelighet var preget av en sterk bots-impuls, av ønsket om å gjøre opp for — og ved Kristi nåde godtgjøre — blasfemiske forbrytelser. Vi vil aldri fullt ut forstå oppblomstringen av ordenslivet i kjølvannet av Revolusjonen hvis ikke vi har dette aspektet for øye; ei heller vil vi skjønne gløden i det nittende århundres mystikk. Pauli mystiske ord om å “fullføre det som mangler i Kristi lidelse” ble oppfattet som et personlig kall av mange. 

Kristi offer ble bragt på Golgata én gang for alle og er fullkomment. Men det er ikke derved avsluttet: Det utspilles som nærværende og reelt innen Kirken, Kirsti legeme. Paschal skrev i sine Tanker: “Kristus forblir i sin lidelse inntil verdens ende. Det er ikke en tid som skal slumres bort.” Mange gode, fromme, rene troende tok på seg oppgaven av å sone, i Kristus, for det andre hadde forbrutt. Tenk på Thérèse av Lisieux, eller på trappistenes orden, vigslet til Jesu Hellige Hjerte, for den saks skyld. Kallet til å være munk eller nonne ble forstått som beredskap til å ta på seg et fragment av børen Kristi bærer, til å trøste hans Hellige Hjerte, såret for vår skyld. 

For oss post-post-moderne, fryktelig sofistikerte folk, kan et slikt utsyn virke fjernt, kanskje litt pinlig. Vi leser Bibelen og tradisjonen selektivt i så henseende. Eneste ekko vi hører fra tid til annen, er litaniet kjent som Laudes divinæ, utformet i 1797 av den italienske jesuitten Luigi Felici som godtgjøring for gudsbespottelse. Det dukker gjerne opp til sakramentandakt. Men vi skal ikke ta for lett på denne formen for fromhet. Den hviler på solid grunnlag. Før synd “tas bort”, må den bæres.

Da jeg tidligere i høst var på reise i Polen, ble jeg slått av et hyppig forekommende motiv i kirkekunsten der: Stadig så jeg bilder av den ydmykede Kristus lenket til en påle i påvente av piskeslag i Herodes’ praetorium. Nettopp dette motivet spilte en viktig rolle i Teresa av Àvilas annen omvendelse, da hun i 40-års alder fikk hjertets innsikt i hva det vil si at Guds Sønn led “for vår skyld”. Det er et motiv, kanskje, vi kan trenge å gjenoppdage i vår tid, for vår tid. For det peker mot korsets virkelighet, strukturelt innebygd i Eukaristien. Det seierrike Lam er uadskillelig fra Offerlammet, Lammet som bærer verdens synder og som vi, med Johannes, sier vi vil følge “hvor enn det går”. 

Får jeg dele en indre overbevisning?  Jeg tror det er et enormt bærearbeid som venter oss i Kirken av idag, et arbeid som må utføres taust og ydmykt, i det skjulte. Jeg tror denne form for bæring, forenet med Kristus, er en betingelse for helbredelse. Jeg tror det er en oppgave som gjelder oss alle, men i særlig grad dem av oss som, i kraft av hellige løfter til ordensliv, preste- eller bispetjeneste, vil leve nær Kirkens hjerte, som er Kristi hjerte, barmhjertighetens kilde. Barmhjertigheten er ikke harmløs. Den utøses over oss i Kristi Blod.

Den ydmykede Kristus slik han viste seg for Teresa. Fra Diego de Leiva, 1627

Er vi rede til å dette inn over oss, for Kristi kjærlighets skyld? Er vårt hjerte åpent nok, oppmerksomt nok, sårbart nok til å høre lidendes nødrop, til å kjenne deres smerte? Er vår sans for Kirkens hellighet sterk nok til at vi sjokkeres av syndens skandalon og beveges til å gjøre bot for kroppens helses skyld? Deler vi Kristi “sorg og raseri” i møte med overgep mot hans aller minste? Spørsmål som disse er vesentlige nå, hvis vi vil opprettholde den vertikale aksen i Kirkens liv. 

Og hva er vel Kirken uten en vertikal akse? Et humanitært kaffeslabberas — hvilket i seg selv er en utmerket ting, men ikke nok til å nære våre liv, styrke vårt håp, foredle vår glede og gi oss en forventning bygd på mot og fred i møte med døden. Livet—og døde—i Kristus kommer ikke seilende på ei fjøl. Ingen vinner frem til den evige ro, som seg ei veldig fremtrenger! Guds Sønn ble menneske, ikke for å gi oss sukkertøy, men for å frelse verden. Når vi ser på verden idag, hersker liten tvil om at formålet stadig er tiltrengt. Hvorvidt Kristi helbredende kraft, uttrykt i det Eukaristiske mysterium, får utfolde seg forvandlende, vil i stor grad avhenge av oss, som han har kalt til å leve som lemmer på hans legeme, av hvordan vi forvalter den nåde som er gitt oss og svarer på vårt oppdrag, slik at Kristi nåde får utbre seg fritt.  

Det Nye Testamente slutter med en vidunderlig beskrivelse av elvene som flommer fra Lammets troen til verdens ende. Elvene omgis av skudd fra livets tre som bærer uforgjengelig frukt. Trærnes blader bærer legedom for folkene. Vil vi la våre liv og vår død være elveløp for denne helbredende flod slik at den, ved oss, når frem til jordens vannløse strøk og til uttørrede hjerter? Profeten på Patmos konkluderer boken sin med et rungende Amen, som betyr: “Sånn skal det skje!” La det likeledes få siste ordet her.

Teksten er en bearbeidelse av et foredrag jeg holdt innen serien Katolsk Grovbrød i Oslo katolske domkirke onsdag 3. november 2021. Du finner et video-opptak av det opprinnelige foredraget her.  

Share