Ord Om ordet

30. søndag A

2. Mos 22:20-26: Dere skal ikke plage enker og farløse.
1 Tess 1:5-10: Dere mottok Ordet, tross alle trengsler det betydde.
Matt 22:34-40: Du skal elske din neste som deg selv.

Evangeliet vi har hørt, blir ofte sitert som en oppsummering av Jesu lære, med god grunn. At dét å være kristen, handler om å elske, vil knapt noen bestride. Men hva betyr det egentlig—å elske? Uttrykket er i vår tid blitt både for banalt og for opphøyd. Det banaliseres når vi sier “Jeg elsker å se på TV” eller når en forhandler (som den som nylig leverte meg en barbermaskin) hevder, “Vi elsker våre kunder”. Det er bare tull! Ved å snakke om kjærlighet så lettsindig, ja, uansvarlig, tømmer vi ordet for mening. Hva skal det da bety å “elske Herren, [sin] Gud, av hele [sitt] hjerte”?

Jeg sa vi også gir etter for motsatt tendens, til å gjøre kjærligheten uoppnåelig. Det skjer når vi definerer kjærlighet som en slags ekstase, som den vi kanskje har kjent i en tilstand av tilsynelatende uhelbredelig forelskelse. Vi føler oss da som båret på vinger. Hele verden står for oss som forklart. Men følelser er sjelden varige. De tærer på seg selv. Forelskelsen består i at vi idealiserer den elskede; og samtidig vet vi oss selv idealisert. Det faktiske har det dog med å bryte igjennom, før eller senere. Man oppdager at den man trodde man elsket har dårlig ånde, slurper eller snorker; og at éns egne tilkortkommelser likedan blir værende, ja kanskje sågar kommer sterkere til uttrykk. Når ekstasen opphører og farvefilmen ikke kun slår over i svart og hvitt, men skurrer, tenker man: “Det jeg trodde var kjærlighet, var altså blott en illusjon”. Man innbiller seg dét å elske som noe ideelt. Brister idealet, slår man en strek over alt. Hvor mange flakker ikke slik fra et forhold til et annet, uten noen gang å komme til ro?

Kjærligheten Bibelen forordner er av en annen art. Den forutsetter først og fremst et valg, deretter handling som harmoniserer med valget. Teksten vi har lest, er fra Matteus. Hos Lukas, illustrerer Jesus kjærlighetsbudet med lignelsen om den gode samaritan. Samaritanen hadde ikke noe personlig forhold til mannen han fant, forslått og hjelpeløs, langs veien til Jeriko. Hans barmhjertighet var prinsipiell. Deri ligger dens storhet, det vil si, i dét at han gjenkjente en ideal fordring, for å si det ibsensk, i en annens konkrete skjebne. Hvordan går vi da frem, helt håndfast, for å lære å elske?

Det første steg mot kjærlighet, er velvilje, å unngå urett. Premissene legges i vår lesning fra 2. Mosebok. Den dreier seg om ikke å plage andre. Synes dette ikke tilstrekkelig sublimt? Tenk dere om. Hvor fort er det vel ikke gjort at vi søker vår egen, eller våre nærmestes, fordel ved å overkjøre dem som er oss mer perifere, representert i teksten ved enken, den farløse, og innvandreren? Hvor lett tenker vi ikke at én som er oss noe skyldig, værsågod skal betale til frist—og skjer det så at han fryser om natten, har han bare seg selv å takke? For all del: rettferdighet er en bibelsk dyd, men den må tempereres av miskunn. Og Gud ber oss huske at vi tidt nok har vært trengende selv: “Dere har selv vært innvandrere i Egypt”, sier han til israelittene; eller til hver og én av oss, “Du vet godt hvordan det er, om så bare i ditt hemmelige hjertedyp, å føle deg forlatt, utstøtt, hjelpeløs. Gi da en håndsrekning til den som ligner deg i dette!”
Neste skritt går på kreative tiltak, på å gjøre det gode. I ukens kirkebønn (et ledd i liturgien som alltid fortjener oppmerksomhet) ber vi: “Hjelp oss å elske dine bud, så vi kan oppnå det du har lovet.” Vi begynner å få fremdrift i det åndelige liv når Guds bud ikke lenger oppleves som begrensende regler, men som attråverdige mål. En høy form for kjærlighet, er å ville det den elskede vil. Slik blir to viljer til én. Når vi ber i Fadervår, “Skje din vilje”, dreier det seg ikke om fatalistisk underkastelse, men om å erkjenne at Gud, som elsker oss med evig kjærlighet, vet bedre enn vi hva som er oss til gavn. Derfor finner vi, ved å gjøre hans vilje til vår, det være seg famlende, i mørke, ikke bare glede og fred, men vi blir, av nåde, velsignede redskaper i hans hånd.

Når viljen først er rett orientert, er vi i stand til å heve oss mot kjærlighetens høyere plan. Vi ser den elskede som et selvstendig mysterium og kan møte ham eller henne i full frihet, med forundring og takk. Når Herren sier, “elsk din neste som deg selv”, er det ikke for å angi en grad av kjærlighet (som om han sa “elsk din neste like mye som du elsker deg selv”); han kaller meg ut av min selvsentrerthets fengsel for å motta min neste slik han eller hun er i seg selv, ikke utfra mine premisser. Å leve slik, er å tre inn i en ny dimensjon, som gjør livet uendelig mye mer interessant.

Vi får vite at vi kan lære å elske Gud på denne måten. Hvordan? Ved å forkaste våre avgudsbilder og projeksjoner, for å se og møte ham slik han er i seg selv, evig barmhjertig, god — og overraskende. Å elske slik er å elske virksomt og usentimentalt. Følelsene spiller med, bevares; men som følger, ikke som premisser. Å elske slik er å bygge sitt hus på stengrunn. Og det er å leve, her og nå, et himmelsk liv. Munken Johannes av Valamo, som døde i 1958, sa en gang til forfatteren Tito Colliander: “Se på verdens skjønnhet! Alt er fullt av Herrens glede. Men tro ikke at paradiset er noe du først trer inn i når du dør. Paradiset omgir deg allerede nå, når du elsker.” Måtte det gis oss alle å forstå, med tankene, med hjertet og på kroppen, hva disse gedigne ord betyr.

Share