Words on the Word
2. Sunday of Advent
Jes 40.1-11: Trøst, ja trøst mitt folk!
2 Pet 3.8-14: Hele universet skal gå i oppløsning.
Mark 1.1-8: Her begynner evangeliet om Jesus Kristus.
I uken som er gått har jeg flere ganger, i kirkelig og verdslig sammenheng, hørt advent omtalt som en håpets tid. Ingen kristen vil bestride påstanden. Tvert imot.
I første lesning hørte vi Jesaja formidle et håp om trøst. Håp skal gjenfødes i ødemarken, hvor folk er seg sin litenhet bevisst. Hindre skal jevnes med jorden. En kongsvei skal legges, ikke for at vi greit skal farte ut av uføret, men for at Gud skal finne oss i det. Herlig skal han komme, en traust hyrde. “Han skal bære [lammene] ved barmen og lede deres mødre varsomt.” Et gripende bilde!
Det som for Jesaja var fremtidsvisjon, blir nåtid i Markusevangeliet. ‘Her begynner evangeliet om Jesus Kristus’, skriver evangelisten. ‘Jesus’ betyr ‘Gud frelser’; ‘Kristus’, ‘den salvede’. Det er åpenbart: Nå bryter det løs, det som Guds trofaste i århundrer har gått og ventet på. Døperen siterer Jesajas løfter og bekrefter dem. Han forkynner: ‘Etter meg kommer en som er mektigere enn jeg’.
Alt peker så frem imot Jomfruen i lønn, Barnet i krybben, engelens sang. Vi kan alt dette og gleder oss over det. Men underbygger det reelt vårt håp? Eller er det helst en kilde til god stemning, en form for eskapisme vi forkler som håp?
Siden apostlenes tid har kristne måttet forholde seg til et stort paradoks. Vi tror at Gud er blitt menneske, at vår frelse er vunnet; men verden er ennå nådeløs, brutal. Lammet og løven ligger ikke mildt side om side. Fredsfyrsten har ikke skaffet bort ufred. Vi feirer i år advent mot en bakgrunn av kriser og kriger som kan se håpløse ut. Hva vil det si å snakke om håp i en sånn sammenheng?
Spørsmålet er berettiget. La meg da understreke noe viktig: Håp i kristen forstand er ikke det samme som optimisme. Håp er ikke forventning om at alt ordner seg. Vår verden er en tårenes dal, slik vi roper når vi ber til Guds Mor i Salve Regina. Kristus selv sa: “Dere vil alltid ha de fattige blant dere” (Mk 14.7). Vi skal gjøre hva vi kan for å stifte rettferd og fred; men ubalanse, smerte, strid vil forbli til verdens ende. Hva er da håpet verd? Hva er det egentlig vi håper på?
For å skjønne, bør vi se nøye på vår annen lesning. Den kan lett overdøves av de to andre: Jesajas “Trøst mitt folk” som klinger med harmonier fra Händels Messias og utropene til den kamelhårbekledde Johannes. Teksten Kirken gir oss er tilskrevet Peter, Romas første biskop, garant for ekthet og enhet i troen.
Menneskelig sett er budskapet urovekkende: Apostelen kunngjør at ‘Herrens dag’ kommer. Dagen skal fullbyrdes i en ennå ukjent fremtid, men er alt i gjære. Den går ut på at universet oppløses. Himlene skal forgå i en rasende storm, elementene oppløses i et flammehav. Jorden og alle dens verk skal ligge åpne, ikke lenger fiksert på seg selv, som universets selvsagte sentrum; men utstrakt mot en større virkelighet. Virkeligheten vil fortone seg som dom. En dom i bibelsk språk er ikke et juryutsagn rettet mot en anklaget forbryter; dommen går ut på at ting fremstår slik de er. Det skjulte blottlegges på godt og ondt. Det blir slutt på å kunne late som. Vi kalles til ansvar for våre handlinger og ord, våre valg. Den dag vil vi endelig få se våre liv og verdens historie som en helhet. Vi vil få klarhet i alt som nå er uklart. Vi vil få se meningen med ting vi ennå ikke kan begripe.
Det er dette vårt håp går ut på: vissheten om at alt — også smerte, sykdom, mangler, urett og død — går inn i en sammenheng som er meningsbærende, og at meningen ikke bare er et kjølig rasjonelt “Aha!”, men en altomfattende kjærlighet som svarer kosmisk til bildet av hyrden som bærer lammene ved barmen og leder deres mødre varsomt. Hvem har ikke lengtet etter å bli båret sånn? Kristus, vår Gud, ble født som menneske for å innlede historiens fullbyrdelse. Vi er ikke fluer fanget i en spindelvev av tilfeldigheter. Vi går mot et mål, et salig mål. I Kirken hjelper vi hverandre til å vandre målbevisst. Og Kristus går midt iblant oss.
Kjære Stine Mari, Lars, Kasper og Alf Roger, av fri vilje har dere bedt om å bli del av Kirkens fulle fellesskap. Dere er grundig forberedt. Det er en glede for meg å oppta dere. Velkommen! Fellesskapet dere går inn i, utgjøres av ufullkomne mennesker, det har dere nok innsett. Men om vi snubler iblant, om vi ikke alltid lever opp til vårt kall, går vi trøstig videre. For vi vet av erfaring at Guds barmhjertighets kraft er større enn vår svakhet; vi vet at det sårede kan leges, at det delte kan bli helt, at synd kan tilgis, at verdens gang er en mystisk fødsel til nytt liv (Paulus snakker om universets veer), at vi selv kan bli nye mennesker. La dere bære på barmen av hyrden som kommer. Tro på ham! Han er troverdig. Kirken er et stort, gjestfritt rom, åpent mot himmelen. Her er dere nå hjemme. Ta imot alt Kirken har å gi; gi raust av dere selv. Så vil vi sammen gå trofast ut av mørket mot lyset, vitner om et håp ingen kraft i verden kan slukke. I Jesu navn!
Detalj fra Michelangelos Dommedagsfreske i Det sikstinske kapell