Words on the Word
25. Sunday A
Jes 55.6-9: Mine tanker er ikke deres tanker, deres veier ikke mine veier.
Fil 1.20-27: Så gjelder det at dere lever et liv som er Kristi Evangelium verdig.
Matt 20.1-16: Skal min godhet gjøre deg ond?
For at vi rett skal forstå dagens evangelium, må vi sette det i sammenheng. Lignelsen om arbeiderne i vingården er den siste Jesus forteller før han trer inn i Jerusalem. Han vet hva som venter ham der. Ikke før har han fortalt lignelsen ferdig, så sier han: “Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis og dømmes til døden”. Dette er det første vi skal merke oss: Historien peker mot korsets mysterium.
Det er også viktig at vi forestiller oss bakteppet. Noe av det som gjorde Jesu lære så virksom, var at han gikk utifra konkret erfaring. Rammen for hans lære er småbondens og småbyens kår; det meste han sa, ble sagt på bygda. Når vi hører om bonden som hyret folk, skal vi ikke forestille oss en diger forsamling. Det dreier seg ikke om Piccadilly Circus, ikke engang om Trondheim Torv. Plassen vil ha vært oversiktlig; bonden vil stort sett ha kjent dem som stod der. Tre ganger gikk han ut: Ved daggry, midt på dagen og før solnedgang. Hver gang bød han arbeid til alle. Stod det noen ørkesløse der til middag, var det fordi de ikke var stått opp tidlig; de som om kvelden slentret rundt, vil ikke ha vært der mitt på dagen.
Bonden gav dem oppgaver allikevel, selv om han visste at der nok blant dem fantes døgenikter som bevisst var kommet sent for å slite mindre og forhåpentligvis vinne mer.
Dette er ikke rasjonell forretningsdrift. I Norge ville det vel gå på tvers av arbeidsgiverlovgivning. At de som hadde balet og slitt siden daggry ble sure, kan vi forstå, menneskelig sett. Skal vi da anklage Vårherre for prinsippløshet? Det er et slikt scenario som oppstår mot lignelsens slutt, når arbeiderene kommer og går i rette med sin husbond. Som så ofte i evangeliet, har historien et komisk aspekt. Det får oss — bør få oss — til å stoppe opp og tenke, “Hvor absurd dette er!”
Spørsmålet er om vi går et skritt videre og spør, “Henfaller jeg selv iblant til slik absurditet?”
Til syvende og sist, handler denne historie om nåde. Det er tragisk (jeg tror ikke ordet er for sterkt) at “nåde” hos oss oss, i kjølvannet av Reformasjonen, er blitt et hardt ord. Å leve “på nåde” er ydmykende i norsk ordforråd, det er å sitte på tiggerbenk i håp om å få en slant i hatten, for så å bukke dypt. I teologisk språk, fikk selve budskapet om frelse “ved nåde alene”, Luthers slagord, et grufullt aspekt; underforstått er, at har man ikke nåden, går det nedenom og hjem, i håpløshet. Nåderetorikken utviklet seg i Europa sammen med et stadig mer materielt tankesett; slik kom vi til å tenke oss “nåden” som en ervervelse, som noe vi på et eller annet vis måtte skaffe oss. Vi ble gående og kalkulere; vi tenkte oss Guds evige rettferd som et regnskapsark hvor vi nøye førte opp profitt og utlegg både for egen og kanskje helst for andres del, slik som arbeiderne av den første time.
Ja, så absurde kan vi bli. Dagens evangelium innbyr oss til å le av oss selv. På samme tid beretter det om blodig alvor. Når han som liksom er fagforeningsleder i lignelsen har uttrykt sin klage (“Hvordan kan du sette dem likt med oss?”, et tidløst motiv for bitterhet), får han høre: “Min venn, skal min godhet gjøre deg ondt?”
Uttrykket “min venn” er slående. Det forekommer tre ganger i evangeliet: Her; i lignelsen om kongssønnens bryllup, hvor kongen sier til en uverdig gjest, “Min venn, hvordan er du kommet inn hit uten bryllupsklær?” (22.12); så i Gethsemani, hvor Jesus, etter å ha mottatt Judas’ kyss, spør, “Min venn, hvorfor er du her?” (26.50). I hvert tilfelle dreier det seg om en form for bedrag. Herren lar rettferd skje fyllest, men uten å se på bedrageren med forakt. Det er ømhet i hans blikk. Der finnes ikke sarkasme i uttrykket, “min venn”, snarere et håp om sinnsendring i siste liten.
Hva så med meg? Er jeg én som unner andre nåde? Eller peker jeg kaldt mot Excel-arket?
Husbondens vinmark er et bilde på Kirken. Å tre inn i vinmarken, hvor druene blir til som fyller frelsens kalk og peker frem imot den “nye vin” vi skal drikke med Kristus i Faderens rike (Matt 26.29), er å gå inn i en sammenheng hvor tanker om fortjeneste fordunster. Ingen av oss fortjener å vokse som grener på vinranken; ingen fortjener å kjenne Guds livskraft strømme gjennom vår tilværelse for å gjøre den fruktbar. Men for en salighet det er!
Det er dette arbeiderne i lignelsen ikke innser: Å få arbeide i Guds have er alt belønning. Kunne vi bare innse, kjære brødre og søstre, at universets mest grunnleggende lov er virksom guddommelig gavmildhet og at enhver av oss er kalt, ikke bare til å sitte og kose oss i solveggen, men til trofast å virke for helhetens skyld, til å hilse andre velkommen inn, da kunne vår verden forvandles i bildet av Guds Caritas; da ville Jesu kors, som Fedrene lignet med en vinpresse, kaste håpets lys selv inn i de mørkeste forhold.
Om vi har jobbet siden morgengry eller først er kommet til i den ellevte time, vil vi da synge slik det står i Oftedals vakre salme:
Å, hvilken lykke deg å tilhøre! Takk, takk at også jeg fikk være med! Din gode gjerning du selv fullføre, til jeg står fri og frelst i evighet!
Amen.
Vincent Van Gogh: The Red Vineyards near Arles (1888). Wikimedia Commons.