Words on the Word
1. Sunday of Advent
Jes 63:16-17, 64:1,3-8: Ditt navn er forløser.
1 Kor 1:3-9: Gud er trofast.
Mark 13:33-37: Så våk da, for dere vet ikke når husbonden kommer.
Kirkelig sett, feirer vi nyttår i dag. Første søndag i advent markerer begynnelsen på et nytt liturgisk år. Vi merker det på messelesningene. Mens vi i året som er gått, har lest søndagsevangelier i følge Matteus, geleider Markus oss fra i dag og gjennom året som kommer. På hverdager går vi også inn i en ny lesesyklus. Men det står mer enn bare bokmerker på spill. Mot slutten av kirkeåret, omkring Kristi Kongefest, har liturgien et endetidspreg. Vi minnes om at vi er pilegrimer på jord; at historien går mot en slutt; at vi alle en dag må svare for måten vi lever på, for valgene vi tar. Vi som leser Tidebønner, har denne uken bedt hymnen Dies irae fra Requiemmessen. Den maler et levende bilde av rensende ild, basuners klang, og Dommerens kall til hver av oss om å tre frem og få tildelt vår plass blant bukkene eller fårene—det er enten, eller!
Og så, idag, begynner Advent, med musikk i ny toneart. Vi oppfordres til å la sjelen sveve. De håpløse oppmuntres, de sørgende trøstes. Alle innbys til å fatte friskt mot. Lesningen fra Jesaja ender med et vakkert utrop: “Herre, du er da vår far! Vi er leire, du har formet oss, alle er vi et verk av din hånd!” Det er vanskelig å tenke seg en inderligere appell enn den fra et barn som sier til mor eller far, “Jeg er da din!” En slik appell stiller mors- og farshjerte sårbart. Slik får vi lov til å be til vår Far som er i himmelen. Et utmerket adventsforsett er å be, “Du er da vår far!”, og å leve deretter, som hans barn.
Å appellere til Guds Farskjærlighet, er ikke det samme som å unndra seg hans forventning. Ingen foreldre ønsker at barna deres skal forbli barn. Foreldres oppgave er å gi barna den hjelp de trenger til å bli voksne, ansvarlig, frie mennesker. Merk dere da det andre bilde profeten bruker, av pottemakeren. I noen år arbeidet jeg i mitt klosters keramikkverksted. For at en klump med leire skal bli en brukbar gjenstand, kreves stødig håndlag fra keramikerens side; men leiren må også yte sitt. Er den for hard, lar den seg ikke forme. Den blir til noe klumpete og rart. Er den for bløt, mangler den hold. Den kan heve seg mot høyden noen øyeblikk, men siger så sammen. Og lite ser mer sørgelig ut enn en tiltenkt blomstervase som synker inn i seg selv til en formløs kladask, ubrukelig selv som beholder for brukte teposer.
Guds hensikt med oss i denne verden, er å gjøre oss til brukbar leire. Slik leire må eltes og knas lik en brøddeig; den må ha riktig konsistens, riktig fuktighetsgrad. Hvis vi noen ganger sliter med å skjønne hva Gud vil med oss og gjør med oss, er det nyttig å tenke på dette bildet. Kanskje har han ikke engang begynt å forme meg til det han med tiden tenker jeg skal bli; kanskje har han nok med å gjøre meg til brukbart råmateriale. Å la seg bearbeides slik, i tiltro til Pottemakerens plan, selv når han kan synes hardhendt, er en grunnleggende utfordring i troslivet.
Vi kjenner hans langsiktige mål. Dagens kirkebønn uttrykker det klart: Det vår Far ønsker for oss, sine barn, er at vi forbereder Kristi komme ved et liv i godhet og rettferd, for at vi, på den ytterste dag, får ta hans rike i arv. Vi kan spørre oss selv: Er Kristi komme noe jeg venter på, lengter etter? Ber jeg med overbevisning, “Maranatha, kom Herre Jesus?” Virker ikke perspektivet for fjernt, to tusen år etter Kristi fødsel? Og verdens ende, skal man virkelig gå å glede seg til den?
Det kan være nyttig å peke på noe Bernard av Clairvaux likte å understreke. I Advent, sa han til sine brødre, skal vi tenke oss Herrens komme på tre forskjellige måter. Først og fremst, minnes vi hans unnfangelse og fødsel av Jomfru Maria. Dette er troens historiske grunnlag, en begivenhet som fant sted på et definitivt tidspunkt, på et angitt sted. Det er viktig å vende stadig tilbake dit når vi forbereder jul, for vår kristne tro hviler ikke på en myte, en drøm eller en from hypotese. Den hviler på noe som er skjedd. Når vi i julesangen synger, “Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderum”, har vi et fint program for ettertanke, et kontemplativt program.
Men Advent, sa St Bernard, peker også fremover, mot skaperverkets mål. Vi har dét for øyet i hver messe, når vi bekjenner troens mysterium: “Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.” Når vi tenker på verdens ende, tenker vi på Dommedag. Vi gjør rett i det. Vi har en skremmende mulighet til å utelukke oss selv fra Guds rike ved å si Nei til Guds nåde. Men la oss huske at Gud ikke er ute etter å utelukke oss—eller andre, for den saks skyld. Tvert imot, Guds Sønn ble menneske for at ikke én av dem som Faderen betror ham skal gå fortapt. Han har gitt oss den hellige Ånd som talsmann. Vår oppgave er å samarbeide med Guds frelsende hensikt. I Advent kan vi be: “Herre, gi meg å ville det du vil; la meg lengte etter å se deg ansikt til ansikt!” Da ikler vi oss Jesu Kristi sinnelag.
Dette er ikke alt. Mellom Herrens fødsel og hans gjenkomst finnes en tredje, mer mystisk Advent, ifølge St Bernard. Den berører oss her og nå. Det er hans komme i sjelens hemmelige dyp. Å være kristen, er ikke bare å leve for Kristus. Det er å leve i Kristus; det er å la ham være luften vi ånder; å bekjenne ham med hvert hjerteslag; å kjenne ham. Vi møter ham i sakramentene, selvsagt. Det er en stor gave. Men han vil være hos oss alltid, også når vi ikke er i kirken; han innbyr oss til alltid å være hos ham. Det er derfor han byr oss våke. For han står på trappen og banker — forsiktig, uten å trenge seg på, men iherdig, fordi han elsker oss. La oss åpne døren på vidt gap for ham denne Advent, for at han kan feire måltid med oss, og vi med ham. Amen.