Articles

Å bygge en fremtid

Italiensk politikk har i det siste vært et stormfullt foretagende. Verdenspressen har spekulert høylytt og skråsikkert om årsakene bak tumultene. Innenlands diskuteres det ikke mindre ivrig. Retorikken blomstrer. Langs Circus Maximus her i Roma står det oppført plakatbrett som flittig benyttes og utgjør et slags barometer for det politiske klima. Hver dag limes nye plakater oppå de gamle: for regjeringen og mot regjeringen, høyrevridd og venstrevridd, pro og contra Europa. Selv i vår Twitter-tid er det bruk, altså, for gammeldags annonsekrig. Men i hvilken grad kan slagordene tilfredsstille over tid? Fete krigstyper har en begrenset karriere. Før eller senere vil selv den mest uengasjerte leser vente seg en slags forklaring, en analyse, en fremtidsvisjon uttrykt med lengre, sammenhengende setninger.

Forrige uke brakte dagsavisen Corriere della sera en dypsindig kronikk om nettopp dette. Kronikken var ført i pennen av Ernesto Galli della Loggia, en av Italias mest anerkjente statsvitere. Han begynner med å fastslå en kjensgjerning. En regjering er per definisjon et politisk fenomen. Det tjener altså ikke til stort å terpe endeløst på at landets nåværende styre er et teknokrati. Sant nok, Statsminister Monti har omgitt seg med eksperter som kan tenkes å komme med konstruktive løsninger på objektivt verifiserbare vanskeligheter. Hans kabinett er ikke desto mindre et politisk kabinett. Skal det fungere på lang sikt (og Galli della Loggia stiller seg sympatisk avventende), må det utarbeide, anta og gi uttrykk for en politisk identitet. Ellers, sier kronikkforfatteren, vil dagens styre ikke kunne svare på utfordringene som utvilsomt vil komme fra den farverike palett som utgjør Italias partipolitiske univers. Med andre ord: Det er ikke tilstrekkelig å tilby kriseløsninger, hvor intelligente de enn måtte være. For at en regjering skal fremstå med integritet i et demokratisk samfunn, må den gi uttrykk for hvor den faktisk vil seile hen, når skuta engang, slik man håper, ikke lenger slipper vannet inn. På dette plan mener Galli della Loggia at Monti-regjeringen har et stykke igjen. Og han avslutter sin kronikk med en vektig observasjon: ”I dag mer enn noensinne har Italia, har Vesten, behov for ideer, verdier og prosjekter. Det er behov for politikk.”

Dette er utsagnet jeg vil bite meg fast i, for det antyder en definisjon av ”politikk” som i høyeste grad angår oss om kristne. Kanskje er det sånn at vi i våre dager forbinder ”politikk” nettopp med kortsiktig retorikk, med plakatklistringen rundt Circus Maximus. Hvis så er tilfellet, er det ikke underlig at Vesten konstaterer en voksende grad av politisk apati, særlig blant unge. Hva skal det tjene til å stå på et gatehjørne og hoie slagord når det står en kamerat ved neste kvartal og roper det stikk motsatte? Da virker det mer fornuftig å skru opp lyden på iPod’en og fortsette med dagdrømmene. Det er en vesentlig utfordring for vårt samfunn å formidle en sannere, mer omfattende og lidenskapelig definisjon av politisk liv. Politikk er et gresk ord. På Aristoteles’ tid betød det rett og slett ”livet i en polis”—det felles liv, den tilværelse vi bygger sammen, for sammen å kunne leve i fordragelighet; for å kunne vokse, blomstre og bære frukt. På disse premisser sier det seg selv at politikk fordrer ”ideer, verdier og prosjekter”. Og ”ideer, verdier og prosjekter”, for å gå et skritt videre, forutsetter en artikulert oppfatning om hva som er rett og galt, om hva som er tillatt og hva som er uakseptabelt. Et solid og gjennomtenkt grunnlag er uunnværlig; ja, en virkelig politisk visjon forutsetter holdningstagen i forhold til hva som er godt og sant. I den sammenheng gjør det inntrykk å høre hva Pater Raniero Cantalamessa, den pavelige predikant, sa for et par dager siden, da Benedikt XVI og den romerske kurie var samlet til adventsretrett. ”Det som trengs i dag”, sa kapusineren, ”er å vekke kristne menneskers inderlige visshet om at det de bekjenner, er sant. Kirken, sa Paul VI engang, må igjen lære å ivre etter sannhet, den må gjenfinne smaken på sannhet, vissheten om sannhet.” Det var de tidlige kristnes bevissthet om å være sannhetsbærere, bemerket Cantalamessa, som bar dem gjennom forfølgelse og forvisning. De var overbevist om å kunne bidra til å bygge en ny verden, bygget på tidløs rettferd. Er vi det? Hvis ikke, bør vi kanskje ta oss selv i nakken og nære vår lengsel etter sannhet. Vi bør stimulere vår appetitt. Så vil vi selv kunne yte et enestående, vesentlig bidrag til de ”ideer, verdier og prosjekter” som kreves for å bygge opp vårt kontinent, som sannelig har sett muntrere tider.

Share