Articles

Ad te levavi

Inntil ganske nylig var det ikke uvanlig å referere til søndagene i Kirkeåret med en slags kode. Hvis vi leser oppbyggelseslitteratur eller katolsk-inspirerte bøker fra tidlig 1900-tall, kan det hende vi slumper borti henvisninger til Quasimodo-søndag, for eksempel, eller Lætare-søndag. Vet vi hva de betyr? Lætare, for å ta siste eksempel først, peker mot fjerde søndag i fastetiden, når introitus i messeboken begynner, ”Lætare Ierusalem”: ”Gled deg, Jerusalem! Kom sammen i forsamling, dere som elsker Jerusalem!” Søndagen utgjør en slags pust i bakken. Vi er mer enn halvveis gjennom fastetiden, og botsmotivet viker for et gledesrop i påvente av Herrens frelse. Quasimodo er første søndag etter Påske, og siterer teksten fra 1. Petersbrev som på den dagen er Kirkens inngangsvers: ”Lengt som nyfødte barn etter ordets rene melk, så dere ved den kan vokse til frelse.” Her er det effekten av Kristi oppstandelse som kommer til uttrykk. For i dåpen blir vi alle ”quasimodo geniti infantes”, ”som nyfødte barn”, en nådegave som blir til virkelighet igjen hver gang vi mottar Herrens tilgivelse.

I løpet av de siste førti-femti år har vår liturgiske tenkning om messefeiringen i stor grad kretset rundt lesningene i leksjonaret. Dette er flott! Før liturgireformen, var kun en brøkdel av Skriften representert her, mens vi nå har en Ali Baba-hule av skatter til rådighet, i en tre-års syklus for søndager og en to-års syklus for hverdager. Men kanskje er det uheldig at fokuset på lesningene har fått oss til å glemme andre elementer av Kirkens bønn. Gunnel Vallquist skriver i sin bok Katolska läroår om virkningen av å være badet i benediktinsk liturgi slik hun var det gjennom lange opphold i Frankrike. Hun kunne våkne om morgenen, skriver hun, og høre Inngangsverset til dagens fest summe forventningsfullt i hodet. Få av oss er nå så hjemme i messebok og Graduale at vi spontant opplever denslags. Her kan det være vi har mye å oppdage. For Kirkens gregorianske sang utgjør i seg selv en teologisk utlegning som kompakt kan bibringe vel så mye som lange prekener. La oss kaste et blikk på introitus for i går, første søndag i advent.

Som nesten alltid, er teksten hentet fra Davidssalmene. Oldkirken tolket dem konsekvent i lyset av Kristi komme, og fikk dem til å kaste et rikt, farverikt lys på evangeliets budskap. Advent begynner med et jublende vers fra Salme 25: Ad te levavi, ”Herre, jeg løfter min sjel til deg. Min Gud, til deg setter jeg min lit. La meg ikke rødme, la ikke fienden fryde seg over meg! For alle som setter sitt håp til deg – de skal ikke bli til skamme.” Budskapet er soleklart. Idet vi ser frem imot jul, husker vi at enhver ondskap, enhver sorg overvinnes av Emmanuel, Gud midt i blant oss. Hvordan våre omstendigheter enn måtte være; vi vet at sannhet og rett vil seire over løgn og ufred. ”Fienden” i Det Nye Testamente er ofte et synonym på døden. Den skal ikke få fryde seg! For ved Guds menneskevorden, er det evige liv ikke bare et vagt håp, men en realistisk omstendighet.

Beskjedent, men virkningsfullt, uttrykker den gregorianske melodien tekstens budskap. Antifonen Ad te levavi er komponert i det åttende modus, som middelalderens musikkvitere kalte ”modus perfectus”, fullkomment fordi det har en så veldefinert arkitektur, med sterke intervaller og en konsekvent tonalitet. Hele stykket kjennetegnes av dragningen oppad. Intonasjonen på ordene ”Ad te levavi” leder frem mot spranget fra sol til do på ”animam meam”. Det er min sjel jeg løfter, ikke bare min tanke eller hensikt. Og hvorfor? Fordi jeg ”setter min lit” til Gud. Legg merke til den dynamiske bevegelsen på ”in te confido” som leder frem mot et triumferende, langstrakt utrop på ”non erubescam”. Det finnes ingen sjanse for at jeg skal rødme av skam! Fienden kan stikke halen mellom bena og gå sin vei. Alle som setter sin lit til Herren skal unngå å stå til skamme. Der hvor vår norske Bibel har ”setter sitt håp”, sier latinen ”expectant”, et verb som likeledes kan bety ”forventer”. Så bombesikkert regner vi med Herrens miskunn, at vi nærmest tar den for gitt. Herren kommer. Han er nær. Melodien gjør det klart at han kommer med fred. Hele adventstidens budskap er oppsummert i få ord. Det blir innprentet på vår bevissthet med uforglemmelige toner. Tenk på all den støy, all den akustiske forurensning vi utsettes for dag etter dag. Tenk på alle de banale kjenningsmelodier, all den musak vår hukommelse motvillig går og bærer på. Ga vi Kirkens gregorianske evangelium innpass i våre liv, fikk vi ikke bare Guds Ord innabords. Vi ville foreta en real renselse av vårt åndsmiljø. Signet advent!

Share