Articles
Diabellivarisasjoner
Vi lever i en sky av svirrende døgnfluer. Enorme mengder informasjon kringkastes ustanselig gjennom alle media. Glupsk tar vi til oss; lett glemmer vi hva vi leser og hører. Det er ikke rart, derfor, at vi i våre dager gjerne feirer jubileer. Store begivenheter minnes ved runde åremål, som en påminnelse til oss alle (fra folk med initiativ og ansvarsfølelse) at det midt i impulsflommen er elementer vi faktisk bør gripe fatt i, livbelter som holder oss på stødig kurs gjennom skumhavet. Jeg vil selv i dag holde en liten jubileumsfeiring. For det er ti år siden Piotr Anderszewskis epokegjørende innspilling av Beethovens Diabelli-variasjoner kom på markedet. Det er en tolkning så lynende intelligent, så lidenskapelig og på samme tid så selvutslettende at den ikke får glemmes.
Vi husker at Anton Diabelli var en østerriksk musikkforlegger som i 1819 sendte et enkelt valsetema han selv hadde skrevet til et femtitalls musikere, med hensikten om å utgi en medley over tidens komponistiske strømninger. Schubert, Hummel og Czerny var blant dem han skrev til. Liszt, knapt åtte år gammel, fikk også være med. De lærde strides ennå om hva Beethovens førstereaksjon var da forespørselen ankom. I følge en legende fra attenhundretallet, fnøs Beethoven av Diabellis Scuhsterfleck—eller ”skomakerlapp”—og mente den var hans geni uverdig. Utfra denne versjonen fullførte komponisten i løpet av årene som fulgte, fra 1819 til 1823, sine 33 variasjoner over temaet på ren trass. Det virker mer troverdig at han bevisst påtok seg oppgaven som en intellektuell og kunstnerisk utfordring. Han gjorde den i alle fall til sitt pianistiske testamente, et testamente han selv, som helt døv fra omtrent 1814, aldri fikk høre.
Piotr Anderszewski er en av vårt århundres største musikere. Han gjorde sitt gjennombrudd med Diabelli-Variasjonene som tyveåring, men ventet i ti år med å spille dem inn. Såpass langt tid trengte han, sier han selv, for å bli ”rede”.
Ifølge Anderszewski var det nettopp banaliteten i Diabellis valsemotiv som inspirerte Beethoven. Mens temaet i Bachs Goldbergvariasjoner, for eksempel, utgjør en veldefinert melodi, er Diabelli-motivet underlig konturløst, ”et temaløst tema”. Det var på grunnlag av en bagatell, et intet, at Beethoven skapte et uforlignelig kunstverk. Hvorledes? Ved å ta utgangspunkt i de minste detaljer. Beethoven griper fatt i det ene melodiske element etter det annet. Han ”bryter det åpent, fordreier og forvandler, ja, formelig piner det” for å destillere en ren essens. I sitt lydløse univers, hører Beethoven skjønnhet som ligger skjult i hver tone, i hver intervall. Anderszewski snakker fengende om fugen som utgjør den 24. Variasjon. ”Den er uhyre enkel. Det er som å gå tur med hunden. Hunden sniffer, spisser ører, logrer med halen. Denne intense vitalitet i stadig forandring, observeres med øm kjærlighet”. Her, sier Anderszewski, finner vi er nøkkelen til rett forståelse av Diabelli-Variasjonen. Beethoven anså ikke selv verket som ”Variasjoner”. Det han skapte var Veränderungen. De viser oss forvandlingen av intet til noe, og dette noe består i en fullkommen, uendelig variert skjønnhet. Diabelli-Variasjonene bygger på spenningen mellom en forankring i det elementære og lengselen etter å sveve. Stadig trekkes vi tilbake til utgangspunktet; stadig løftes vi opp på nytt. Og hver gang er opplevelsen annerledes og overraskende. Anderszewski benytter seg av nok et hjemlig bilde. ”Det er som om Beethoven tok med seg en mikroskopisk melodicelle på en lang togtur. I løpet av reisen oppsluker cellen et utall landskaper, ansikter, skjebner. Og når toget stanser, er det ikke lenger en celle, men en verden av menneskelig erfaring.” Vi får også være med. Vi må kun pakke kofferten og stige ombord. Og derved, sier Anderszewski, vil vi selv forvandles.
”Å gjøre intet til noe”, ”å lengte etter å sveve”, å forvandle en banal realitet til ”en verden av menneskelig erfaring”. Det er et privilegium å høre en pianist kommentere sitt virke med så eksistensielt alvor; enda mer gripende er det å høre Anderszewski uttrykke sin overbevisning musikalsk. Det skal ikke mye fantasi til for å ta Diabelli-Variasjonene som en slags lignelse på våre liv. Det mest uanselig grunnstoff kan utvikles til et stort, originalt mesterverk. Selvfølgelig fordrer både komposisjon og fremføring udelt hengivelse og hardt arbeid. Men som Anderszewski bemerker: For en glede vi finner deri!