Articles
Filippino Lippi
Omkring to hundre og femti år etter Kristi fødsel oppstod det i Egypt en radikal kristen bevegelse. Anno 2011 gir uttrykket oss gåsehud, idet vi forbinder radikal religiøsitet, dessverre ikke ubegrunnet, med flammer, bomber og geværer. Vekkelsen vi har med å gjøre var imidlertid av fredelig art. Den skapte ingen konfrontasjon; tvert imot fikk den menn og kvinner til å forlate sine landsbyer og trekke ut i ørkenen på egen hånd, for der å leve et liv i bot, bønn og altoppslukende Gudssøken.
Heldigvis er disse menneskenes erfaring tilgjengelig for oss i ettertid. Om ørkenfedrene og ørkenmødrene levde avsondrede liv, oppsøkte de hverandre i ny og ne, eller de ble oppsøkt av folk utenfra. Samtalen ved slike møter var ytterst konsentrert. Den angikk ”det ene nødvendige”. Man kom til den erfarne eneboer på jakt etter et ord: et ord til trøst og råd, et ord å leve ved. Og stort sett fikk man nettopp det: en setning full av komprimert vesentlighet. Samlinger av apophtegmata eller ”utsagn” gitt ved slike møter oppstod tidlig. Det var klart for enhver at innsikter basert på så radikal, så dyp erfaring var gull verd.
I annen generasjon av Ørkenfedrene, møter vi Abba Bessarion, en mann som personlig hadde kjent både Antonius den Store og Makarius den Store, to sagnomsuste læremestere. Bessarion uttrykte sin selvforsakelse ved å avstå, lik Menneskesønnen, fra å kalle så mye som en hule sin egen. Fri som fuglen vandret han omkring i ørkenen, hengitt til å tilbe den treenige Gud og til å be for sine medmennesker. For Bessarion var en folkekjær munk man tillitsfullt kunne betro seg til når man var sårt prøvet. Vi kjenner flere ordtak fra Bessarions munn, men det jeg i dag vil berøre er det gåtefulle, mystiske utsagn han skal ha kommet med på dødsleiet: ”En munk”, sa Bessarion da han så seg omkring for siste gang i denne verden, ”en munk må bli lik kjeruber og serafer. Han må bli helt og holdent øye!”
Jeg kom til å tenke på Bessarions testamente da jeg nylig besøkte Romas Quirinale-galleri for å se verker av den florentinske renessansemaleren Filippino Lippi. Min umiddelbare assosiasjon var pinlig overfladisk. For så snart jeg kom inn i lokalet ble jeg slått av et overveldende faktum: Nesten alle besøkende stod enten med nesen begravet i utstillingskatalogen eller var oppslukt av museets audio-guide. Fremgangsmåten var ensartet. Man lyttet til eller leste oppsummeringen av et enkelt maleris særtrekk, konstaterte så at det omtalte motiv faktisk var det som hang på veggen, og hastet tilfreds videre. Det viktige var åpenbart å få korrekt informasjon. Få var de som betraktet selve bildene. Og deri består et paradoks. For Lippis malerier er så til de grader en betraktende kunst. Mesteren hadde en forkjærlighet for motiver hvor mennesker ser intenst på hverandre, enten det er gjeterne som besøker krybben i Betlehem, et utvalg helgener som bivåner Katharina av Alexandrias ekstase, eller Jomfruen og Barnet som granskende, uredd skuer hverandre i øynene som for å spørre, ”Hvem er du egentlig?” Også publikum betraktes. Stadig finner vi i Lippis kunst et individ med blikket rettet utad, mot oss. ”Og du”, sier øynene, ”hva er det du ser etter?” Jeg er redd utfordringen gikk mange av oss travle besøkende hus forbi.
I følge Profeten Esekiel er englene som ledsager Herren Sabaot forbundet med en slags vogn ”full av øyne”. Englene er så fullstendig overgitt det nærvær som omgir dem at øyet liksom oppsummerer deres væren. Dette, sier Abba Bessarion, er hva det vil si å være fullt ut et menneske. Innsikten deles av antropologen René Girard, som ofte påpeker at det er vår evne til å berakte hverandre, til å se hverandre i øynene, som fundamentalt sett skiller oss fra dyrene. I Filippino Lippis malerier, som i annen renessansekunst, kommer denne egenskapen billedlig til uttrykk på en måte som både er lekende og full av alvor. Vi møter en betraktning som selv vil betraktes. Den kaller på oppmerksomhet, tålmodighet og velvilje. Mon det ikke er et budskap vi behøver i en tid som vår, så proppet med visuelle stimuli at vi nær har mistet evnen til å se noen ting som helst, ikke engang hverandre. For den dag vi ikke lenger ser den person som står overfor oss, om så på et maleri, den dag våre medmennesker forekommer oss å være kun gjenstander eller fenomener eller nummer, vil vi heller ikke være i stand til å se oss selv. Og da blir ensomheten uutholdelig.