Articles

Kristen enhet

Om et par dager, 18. Januar, begynner den årlige bønneoktaven for kristen enhet. I den anledning kan det passe å minnes en av enhetsbevegelsens forbilder, cisterciensernonnen Maria Gabriella Sagheddu—en paradoksal gallionsfigur i og med at livet hennes utspilte seg i det skjulte. Hun ble født på Sardinia i 1914, datter av en gjeter. Som ung var hun kjent for sitt ukuelig lynne. Atten år gammel tok hennes liv imidlertid en ny vending gjennom en radikal omvendelse i omstendigheter som er oss ukjente. Maria underla seg så fullstendig sitt gjenstridige gemytt at hun ble ugjenkjennelig: tålmodig, omtenksom og from. Enogtyve år gammel trådte hun inn i cistercienserklosteret Grottaferrata utenfor Roma. Sr Maria Gabriellas klosterliv var preget av noen få, vesentlige trekk. Det første og mest synlige var takknemlighet for nåden Gud hadde vist ved å la henne vie seg ham alene. Et videre trekk var ønsket om å svare på nåden av all sin kraft slik at Herrens verk i henne kunne fullendes.

Da klosterløftene først var avlagt, sa hun ganske enkelt til Gud: ’Gjør med meg som du vil.’ Her ligger opphavet til en inspirasjon som neppe kan ha vært hennes egen, om å gi sitt liv for de kristnes enhet. I løpet av Bønneoktaven i 1936, hadde hun møtt ppfordringer til bønn og offer for denne intensjonen. De fant dyp klangbunn i henne: ’Jeg opplever’, sa hun, ’at det er Herren selv som ber meg.’ Sr Maria Gabriella hadde aldri studert kirkeskillet eller økumenikkens historie. Hun hadde liten faktisk kunnskap. Men hun var et menneske oppslukt av lengsel etter å se alle folk ført tilbake til Gud, etter å se hans Rike komme i ethvert menneskehjerte. Derfor hadde hun selv gått inn i cisterciensernes enkle, tause livsrytme.

Hun skrev engang åpent til sin skriftefar: ’Hva meg selv angår, tror jeg jeg allerede har gitt hva det står i min makt å gi.’ Kanskje var det nettopp derfor Gud ville bruke henne som et synlig tegn på den fullstendige hengivelse som er enhver kristens kall. ’Far, la alle bli ett’, lyder Jesu bønn i Johannesevangeliets siste kapitler. Her fant Sr Maria Gabriellas betraktning næring. I løpet av hennes klosterliv rakk disse sidene i bibelen hennes å gulne, slitt etter å ha blitt lest omigjen og omigjen. Sykdommen som angrep hennes treogtyve år gamle kropp på samme dag som hun bevisst ofret sitt liv—fortid, nåtid og fremtid—for de kristnes enhet, førte henne til dødens terskel etter femten måneders lidelse. 23. april 1939 endte smerten i full hengivenhet til Guds vilje. Det var Den god hyrdes søndag, når evangeliet forkynner at det vil bli ’én hjord, én hyrde’.

Sr Maria Gabriella gikk ubemerket gjennom sitt klosterliv. Men hun levde det med heroisk trofasthet. Medsøstrenes minner er megetsigende. Hun var alltid rede til å vedkjenne seg sine feil. ’Hun forsøkte aldri å virke ydmyk’, men var det. Hun var ’slående ekte i felleslivet’. ’Hun bad aldri om noe, avslo aldri noe’. 25. Januar 1983 ble hun saligkåret av Pave Johannes Paul II, som utropte henne til skytshelgen for kristen enhet. Det Kirken idag holder frem for oss som en økumenisk begivenhet av almen betydning er den treogtyve år gamle nonnens selvforsakelse. Uten oppstuss eller usedvanlige bedrifter, men tent av Kristi kjærlighet, ønsket hun å bli til intet, slik at han får bli alt i alle. Sr Maria Gabriella forteller oss noe viktig. For å bidra effektivt til kristen enhet, er det ikke nødvendig å være fagteolog. Det er ikke engang nødvendig å virke store gjerninger. Det som teller, er at vi gir Kristus det lille vi ha—vår bønn, vårt begjær, vårt dagligliv, slik at vi selv får bli et offer innlemmet i Kristi Offer.

Det handler ikke om ekstatisk begeistring, men om en ydmykhetens vei hvor vi gir avkall på å tilfredsstille oss selv, og heller åpner oss for andre ved å hjelpe, trøste og bekrefte dem, mens vi forsvinner. Det handler om aktiv, stillferdig kjærlighet, mulig kun for den som ikke lenger ønsker annet enn å elske, uten fordringer for egen del. Det handler om åpenhjertig lydighet i enhver omstendighet, uansett hvor krevende; om bønn som ikke utelater noen, som ikke lar Gud i fred, som vokser og gror inntil den oppsluker hele vår tilværelse for at Gud skal bli forherliget og mennesker frelst. Alt dette er mulig uten mystiske opplevelser.
Fra novisiatet og like til sin død, opplevde Sr Maria Gabriella ikke en eneste dag av ’usedvanlig glød’. Hennes offer ble kjent i anglikanske kretser mens hun ennå var i live. Siden har det funnet gjenklang i kristne hjerter av alle konfesjoner. Det lille klosteret hun tilhørte har måttet åpne porten vidt for å oppta en stadig flom av kall, og har i enda større grad åpnet hjertedøren for nåden og offeret forbundet med nye grunnleggelser. Slik fortsetter hvetekornet som falt i jorden å bære frukt, mens Herrens hemmelige enhetsplan, uttrykt natten før han døde, åpenbares. Vi er alle kalt til å yte vårt.

Share