Articles

Kristeva-Vanier

For få uker siden utga Parisforleggeren Fayard en bok med tittelen Leur Regard perce nos ombres, “Våre skygger gjennombores av deres blikk”. Boken gjengir en samtale i brevfrom mellom to nære venner, som ved første øyekast kan se ut til å ha lite til felles. Den ene er Julia Kristeva, den bulgarsk-franske psykolog og litteraturviter som har bidratt til vår virkelighetsoppfatning ikke minst ved å utarbeide begrepet”intertekstualitet”, om det subtile samspill av assosiasjoner som orkestrerer våre leseopplevelser. Den andre er Jean Vanier, akademisk filosof fra Kanada, som for mange tiår siden ga en vitenskapelig karriere på båten for å grunnlegge L’Arche, et livsfellesskap mellom funksjonshemmede og såkalt normale mennesker som nå har spredt seg til flere verdenshjørner. Filosofisk betegner Kristeva seg som post-strukturalist, livssynsmessig som ateistisk humanist. Vanier på sin side er aristoteliker og traust katolsk. Hva i all verden kan de to ha å si til hverandre? Svært mye, viser det seg.
Julia Kristeva har en utviklingshemmet sønn, og er i Frankrike blitt en frontfigur i kampen for å sikre fulle rettigheter for mennesker med handicap. Det var innenfor denne rammen at hun og Jean Vanier først møttes. En gjensidig aktelse oppstod. Begge fant i den andre en klangbunn for egne tanker. Etterhvert bestemte de seg for å feste til papiret en pågående utveksling om grunnleggende emner: Hvorfor er folk redde i møtet med handicap? Hvorfor trekker vi oss tilbake fra annerledeshet med angst, kanskje med vemmelse? I samtalens løp kom også andre, mer omfattende temaer på bane. Hvori består moralsk integritet? Hva vil det si å være mor? Hva tjener religion til? Og Staten? Åpenhjertig og redelig deles idealer og skepsis, både i forhold til seg selv og i forhold til samtalepartneren. Det kan være verd å sitere Julias brev til Jean datert 2. august 2010.

Får jeg lov til å si deg at ditt henrivende smil og din stadige takksigelse til skjebnen irriterer meg inderlig? “For å holde på å begeistres slik”, tenker jeg ofte for meg selv, ”må han melde seg ut av denne verden.” Men allikevel ender jeg med å foretrekke smilet ditt, takksigelsen til denne din Jesus, fremfor bitterheten til mang en agnostisk eller ateistisk humanist, som nok briljerer med kritikk, dekonstruksjon, anklager og fordringer, men som unnlater å skride til verket selv. Som ikke trer inn i skuddlinjen. De rettferdiggjør seg godt, selvfølgelig […] og det er klart at et enkeltmenneske ikke kan få til alt. Men litt etter litt er det som alltid de mest sårbare som bærer byrden av andres ofre.

Vi skal være svært sikre på våre venner før vi betror dem det vi blir sprø av i deres atferd og ytringer. Julias brev er slik et vitnesbyrd om tillit. Men også om noe mer. Det forteller om en respekt som går på tvers av dype meningsforskjeller, fordi begge parter deler en og samme konstruktive visjon, en målsetning om å gjøre samfunnet som huser dem begge til et bedre, mer menneskelig sted. Den slags form for fellesskap oppstår ikke nødvendigvis mellom meningsfeller. Som Julia sier: Er vi kun i stand til å ytre vår overbevisning i form av kritikk og dekonstruksjon, lar det seg knapt gjøre å fremelske en vilje til nyskaping. Det er i det hele tatt uheldig at begrepet ”kritikk” i vår tid er så utelukkende negativt farvet. Det greske grunnord er langt mer nyansert. Mens vi moderne mennesker ”kritiserer” ved å påpeke feil, lyter og mangler, stod ”kritikk” i det gamle Hellas for en objektiv bedømmelse: en nøktern vurdering av et utsagn, en omstendighet, med det mål for øye å forholde seg ansvarsfullt til faktiske forhold. Korrespondansen mellom Vanier og Kristeva er en kritisk tankeutveksling i gammel, sann forstand. Derfor blomstrer den også i form av et varm vennskap. Mon ikke det er et viktig budskap til vår tid, om vi så står innenfor eller utenfor Kirken? Å forfekte et sannhetskrav er ikke det samme som å inneha et sannhetsmonopol. For å bli hørt, må vi selv kunne lytte, og sann lytting forutsetter ønsket om å bli klokere av andres innsikt. Paulus, som sannelig visste hva han stod for, la seg på den linjen i debatten på Areopagos. Kristeva og Vanier viser oss en tilsvarende utveksling i hjemligere former. Og hvor sant det er at formidlingen av sannhet ikke barer fordrer myndighet, men også respekt; ja, at den lykkes best når den bygger på vennskap.

Share