Articles

Ondskap og djevler

At rettssaken mot Anders Behring Breivik stiller Norge overfor et nasjonalt trauma, er noe vi hver dag sanner. Det er alment godtatt at saken berører grunnleggende spørsmål innen både strafferett og psykiatri. Hvorvidt den bør tillegges en metafysisk dimensjon, er derimot et stridsspørsmål. Vår stillingstagen vil avhenge av livssyn, tro og filosofisk legning. Det er interessant å bemerke at to høyt profilerte bidrag til den offentlige debatt nylig kommenterte fjorårets hendelser på Utøya utfra kategorien ”ondskap”. Ingen av skribentene står eksplisitt for noen religiøs posisjon. Delvis av den grunn forekommer bidragene problematiske, for de bruker sterke, følelelsesladde begreper, begreper som innenfor en definert teologisk diskurs har teknisk betydning, på en måte som er udefinert og ullen. Ja, jeg vil bentfrem kalle slik språkbruk uansvarlig, når vi ser den ført i pennen av, på den ene side, en universitetsprofessor, på den annen, en person med yrkesbetegnelsen ”filosof”. La oss se nærmere på spørsmålene som oppstår.

Det første stykket, ”Djevelen og jomfruen”, stod i Aftenposten fredag 27. april som en kronikk signert Nina Witoszek, professor ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo. Witoszeks norske prosa er raust ispedd ord og uttrykk fra tysk og slentrende engelsk. En tilsvarende blandet målform lar seg spore i hennes kilder, når hun i et innlegg på knapt 1100 ord uformelt siterer Amos Oz, Winston Churchill, Aleksander Wat, Horats, Benjamin Franklin og Bjørnstjerne Bjørnson som bidragsytere til den debatt hun selv ønsker å føre om—ja om hva, egentlig?

Jeg stusser, for det er langtfra klart hva som er Witoszeks egentlige poeng. Det er vanskelig å se hvor hun vil hen, fordi det er vanskelig å se hvor hun kommer fra. Professorens kronikk begynner og slutter med Djevelen. Hun staver ordet med stor ”D”, og fremstiller denne Djevel som en ivrig aktør i verdenshistorien. Det var Djevelen, sier hun, som agerte gjennom brutale korsfarere i Jerusalem; Djevelen besatte legene som eksperimenterte på fanger i nazistiske konsentrasjonsleire; Djevelen stod bak sovjetisk tysterkultur; og for et år siden, slo Djevelen til på en øy i Oslofjorden. Ifølge Witoszek, var Norge uforberedt på en slik eksplosjon av ”ondskapens kraft” siden landets sjel er for ”jomfruelig”.

Denne uskyldstilstand fører hun tilbake til to årsaker. For det første, det faktum at Norge har liten erfaring med fanatikere, en mennesketype Witoszek (med et sitat fra Amos Oz) kaller “ondskapens fremste bærere”. Årsak nummer to har med Djevelen å gjøre. Jeg siterer fra hennes kronikk: ”De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker.” Sitat slutt. Jeg har allerede lest opp listen med Witoszeks litteraturreferanser. Den inneholder en blanding av diktere og politikere, og det er umulig, utfra hennes tekst, å se hvilket register hun selv forfekter. Snakker hun bokstavelig eller metaforisk? Mener hun å fremstille Djevelen som et symbol på det onde og slemme i verden? Eller omtaler hun en hypostatisk, overnaturlig ondskapsmakt? Argumentasjonen (hvis vi kan kalle den dét) blir ekstra tuklete når hun trekker Amos Oz inn i sitt Djevelprat. Oz er en av Israels største forfattere samt en viktig person i dialogen med den palestinske stat. Hans lille bok om fanatisme har med god grunn rukket å bli en klassiker. Dog er hans begrepsverden en annen enn Witoszeks. Hans oppskrift på en motgift mot fanatisme har andre ingredienser enn hennes.

Oz står for pragmatisme, samtale og voldsbegrensning. Witoszek, som på sitt særpregede sammensurisk-språk mener ”leisure-staten” Norge risikerer å ”miste guts” av mangel på trening, postulerer nødvendigheten av ”en Bildung basert på martial arts-tilnærming: Evnen til å slå hardt når nødvendig”. Kun slik, mener hun, kan Norge hanskes med ”andre breiviker”. Kun slik kan det ”motstå Djevelen”. Det er betegnende at ”Breivik” og ”Djevelen” i siste paragraf opptrer nærmest synonymt. Vi ser slik det paradoksale resultat konikken produserer. Personen Anders Behring Breivik viker fra bildet. Han forekommer nærmest uinteressant, som kun én inkarnasjon blant mange av vår egentlige fiende: denne Djevelen, altså, som ikke lar seg bekjempe med uskyld og kjærlighet, bare med harde slag.

Witoszek gir uttrykk for en tvilsom samfunnsetikk. Hun er uvøren i sin omgang med komplekse begreper. Og hun begår dårlig teologi. For enten hun vil eller ikke, er det i teologien, i kristen teologi, hun ender ved sine ordvalg. Å hevde at Djeveltro er en primær åndsimpuls, at fornemmelsen av et absolutt onde foregår fornemmelsen av et absolutt gode, går på tvers av kristen lære, som siden Augustin har holdt den innsikt høyt i hevd at det onde ikke er noen substans og ikke utgjør noen definitiv størrelse. Det er klassisk kristen tenkning at det onde utelukkende lar seg konseptualisere som ”privatio boni”, som en ”berøvelse av det gode”. Kristen tro nekter for muligheten av metafysisk dualisme. Den avviser som mytologi bildet av en evig kamp mellom godt og ondt som kjennetegner noen former for iransk og øst-asiatisk religion. I kristendommen finnes kun én endelig virkelighet, den evige Gud som er all-god og all-kjærlig, som ved sitt Ord har skapt verden ordentlig og begripelig.

Alt som er dødsbringende og destruktivt lar seg spore til rasjonelle, skapte veseners valg mot Gud. Derfor har vi mennesker en så uhyre verdighet; derfor bærer vi ansvar for våre handlinger og valg; derfor må vi protestere av full hals når en mann som har drept 77 medmennesker gjemmes bak masken av et umenneskelig onde. Vi bør legge til én ting til. Ordet ”Djevel” er norsk for det greske ”diabolos”, et substantiv utledet fra roten ”dia-ballo” som betyr ”å kaste fra hverandre”, ”å spre”, i motsetning til ”sym-ballo”, som betyr ”å samle sammen”. En ”diabolos” eller ”djevel” er det motsatte av et ”symbolon” eller ”symbol”. Etymologien gjør det tydelig hva ”djevelen” står for i jødisk-kristen tanke: en impuls som forskingrer det som ved sitt opphav og kall er ett; en søndring av opprinnelig harmoni. Djevelen står for en kaosmakt. Derfor har kristen åndserfaring alltid understreket det håpløse ved å bekjempe det diabolske på diabolske premisser. Slike forsøk leder inn i en spiral av økende ødeleggelse og forvirring. Konfrontert med renhet og uskyld, derimot, er Djevelen maktesløs, bundet av det overlegne, meningsbærende Logos som til syvende og sist definerer enhver skapning. Slik fremstiller kristen hagiografi ofte nettopp ”Jomfruen” som ”Djevelens” bekjemper.
Ved å kalle sin kronikk “Djevelen og jomfruen”, antyder Witoszek et kraftmonopol for Djevelens del. Men utfra symbolverdenen hun forutsetter, står kraftbalansen på motsatt side. Og vi ser hvor risikabelt det er å benytte teologiske begreper, det være seg realistisk eller symbolsk, på en for lettvint måte.

Noen få dager etter Witoszek, den 2. mai, var det statsstipendiat og filosof Nina Karin Monsen som fikk spalteplass i Aftenposten til et essay om ”De nye fremmede”, også dét med Breivik-saken som utangspunkt. Monsens stykke er ryddigere en Witoszeks, selv om jeg selv har vanskelig for å følge den diagonale linje hun trekker rett fra Albert Camus’s L’Étranger til Aliens i moderne dataspill. Jeg mener Monsen har rett når hun hevder at Breivik-saken har ført Norge ”inn i en virkelighet hinsides det politiske” og at ”politikken må berikes med religion og metafysikk”. Imidlertid kan jeg ikke se at hennes eget bidrag er særlig konstruktivt i så måte når hun, uten videre definisjon, skriver selvfølgelig om ”det naturlige onde”, om ”den naturlige onde”, om mennesker som lar ”sine handlinger styres av det onde”. Hva slags metafysikk forutsetter hun selv? Hva slags religion er det hun vil spore det norske samfunn henimot?
Det er oppsiktsvekkende at to høyt kvalifiserte akademikere på kort tid, og tilsynelatende uavhengig av hverandre, forfekter en så sterk ondskapstro i spaltene på en høyst sekulær avis. Representerer Witoszek og Monsen kun seg selv, eller setter de ord på grunnleggende tendenser i vår tid? Opplever våre samtidige seg selv som fanget i et nett snørt sammen av mørke makter, i et univers hvor ”det onde” er den sterkeste iboende kraft? Hvis så er tilfelle, er samfunnet vi, Kirken, nå forholder oss til betinget av et åndsklima som ikke er så ulikt den eksistensielle angst våre forfedre i troen henvendte seg til i Senantikken, på tre- og firehundretallet. I så fall, må vår forkynnende virksomhet, som deres den gang, ha en klart artikulert filosofisk dimensjon. Og i så fall, er det vi har å komme med virkelig evangelion, et godt, velsignet budskap. Laudetur Iesus Christus!

Share