Articles
Oppflamming
Årets Nobelprisvinner i litteratur, Tomas Tranströmer, innledet for et halvt århundre siden samlingen 17 Dikter med et ”Preludium” som begynner slik:
Uppvaknandet er ett fallskärmshopp från drömmen.
Fri från den kvävande virveln sjunker resenären mot morgonens gröna zon.
Tingen flammar upp.
Dikterens valg av en oppvåkningsmetafor, kvalifisert av ild, stiller ham i en lang, ærverdig sammenheng innenfor vestens åndshistorie. Spontant tenker vi på Platon, som i Republikken forestiller seg hele vår jordiske tilværelse som en slags drømmetilstand, en forestilling av flakkende bilder på veggen av en hule hvor vi mennesker sitter med ryggen mot inngangen, ute av stand til å danne oss et sannferdig bilde av bålet som brenner der ute og gir opphav til skyggebildene vi ser. Her i denne verden, sier Platon, kan vi kun i sjeldne, epifaniske øyeblikk øyne tingene slik de virkelig er. Kun unntaksvis, ved særlig innsikt, flammer de opp; ellers, i hverdagslaget, må vi nøye oss med en gradert virkelighetsfornemmelse. Om vi blir bedre stilt i et kommende liv, i en evighet, forplikter han seg ikke til å fastslå. Tranströmer vekker assosiasjoner, altså, til platonisk språk- og billedbruk. Men ser vi nærmere etter, finner vi at opplevelsen han formidler går konsekvent på tvers av den dualismen som Platon antyder. I Preludiet er det livet selv som er åpenbaring. Det er tingene slik de faktisk er som står i lys herlighetslue. De er sanne og fullstendige i seg selv, som de faktisk er, og ikke bare tegn på en fremtidig erkjennelse som muligens vil vederfares oss.
Det finnes ingen kristen henvisning i Tranströmers dikt; allikevel er innsikten han står for, opplevelsen han formidler—opplevelsen av skaperverket som sant, formidlende og brennende—nærmest utenkelig uten den metafysiske revolusjon som fant sted i senantikken, da Kirken møysomt forsøkte å gjøre rede for konsekvensene av troen den forkynte. Troen på at Gud (kilden til, kriteriet for, enhver virkelighet) er blitt menneske, vrenger Platons hulevisjon. Det sanne, varige og virkelige er ikke lenger noe som kun finnes der ute, i en idealisert høyere dimensjon. Ved å tre inn i skaperverket, setter Gud sitt segl på verden slik vi ser den, hører den og føler den på kroppen. Den materielle verden anses ikke lenger som et skinnbilde; tvert imot, den uttrykker og formidler den høyeste konsentrasjon av realitet vi kan tenke oss: Gud selv. Ikke bare har Gud skapt vår verden. Han har funnet seg til rette i den. Og ved inkarnasjonen har han ført den med seg like inn i sin tidløse evighet.
Det er storartet når vi i sann diktning, som hos Transtömer, finner vitnesbyrd om verdens ekthet og storhet. For det er et tankekors at vår egen tid, til tross for sin materialisme, ofte tenderer til å spalte virkeligheten like resolutt som antikkens dualistiske filosofier. For mange av våre samtidige, virker den virtuelle verden mer faktisk enn den jord de betrår med strømper og sko. Finanskrisen som omgir oss viser stadig tegn til at transaksjoner som bestemmer konkrete menneskeskjebner foretas på et så abstrakt nivå at de er, bokstavelig talt, uhåndgripelige. Det er godt, derfor, å holde fast ved dikterens visjon om en verden som angår oss intenst, som flammer opp og river oss ut av søvnens ørske. Og med Transtömer kan vi spørre hva som skjer med den oppvåknende når han gjenfinner full bevissthet:
[…] Skall,
efter störtningen genom dödens virvel,
ett stort ljus vecklas ut över hans huvud?