Articles

Parfymert Pave

Selv i en sekularisert verden, skal avisene gjerne ha noen religiøse assosiasjoner i spaltene sånn oppunder Påske. Heldig var det derfor at Pave Benedikt XVI nylig kunne komme i fokus da budskapet ble forkynt oppad og nedad Europa: Den fem-og-åtti-år-gamle pontifex får snart sin helt personlige parfyme! Et blikk på reportasjen gir oss et godt bilde av nasjonalt betingede interessefelt, og funnene vi gjør beroliger ved å være helt i tråd med (i hvert fall mine) etablerte fordommer.
Den kilotunge Süddeutsche Zeitung gjenga en ingrediensanalyse foretatt av en tysk parfymeekspert som ble spurt om komponentene fullt godkjennes av EU-forskrifter. Frankrikes Nouvel Observateur observerte (i Skjønnhets-spalten) at Paven nok er litt kokett, og man begrep at bemerkningen var ment som et kompliment. The Guardian, vokter av Englands demokratiske samvittighet, rynket på nesen over at Romas biskop nå fører begrepet ”skreddersydd” inn i en ny dimensjon. Svenskenes P1 behandlet den viktige saken i et debattprogram med Thomas Nordegren. Der lurte man på hvordan det går med dem som eventuelt er allergiske mot pavens god-lukt? For er det ikke fryktelig asosialt å sprute på seg et kjemikalium som kan få helt uskyldige folk til å oppleve kiling i nesen? En optimistisk dame beroliget panelet ved sin tiltro til at Benedikt XVI nok vil ha ”förstånd att använda parfymen på rätt sätt”. Så det er da noe. Vårt hjemlige VG, endelig, omtalte paven som en ”kjendis” og var opptatt av hvem som egentlig kommer nær nok paven til i det hele tatt å kjenne hvordan han lukter?

At Josef Ratzinger, som i Vatikanet har bevart sitt brune sekstitalls kontormøblement fra Regensburg; som før sitt første pavelige besøk i Bayern var rørt til tårer over at innbyggerne i Altötting hadde organisert dugnad for å male huset hans; at Bayersk-jordnære Professor Pave Ratzinger på eget initiativ har bestilt et personalisert etterbarberingsvann, får man vel lov til å betvile. Om de av hans medarbeidere som eventuelt har foretatt bestillingen på Pavens vegne har handlet fornuftig, kan også forbli et åpent spørsmål. Det må imidlertid medgis at parfymedebatten bragte reelt interessante spørsmål på bane da Silvana Casoli, den engasjerte duft-kreatrise, selv kom til orde i italienske media. Italienske journalister gikk mer vitenskapelig, mindre retorisk til verks enn sine nordligere kollegaer, med henvendelse direkte til kildene. Italienere er jo stort sett overbevist om at Paven først og fremst er deres. Det skulle bare mangle om de ikke overprøvde et adekvat nivå av innsikt og ekspertise hos den person som besørger hans eau de toilette.

Jeg må innrømme at Silvana Casoli var et meg ubekjent navn inntil for noen dager siden, da jeg kom borti et lengere intervju med henne i dagsavisen Il Messaggero. Det ga et sympatisk bilde av en person med et usedvanlig olfaktorisk kall. Allerede som liten opplevde Silvana Casoli en sjelden følsomhet for dufter. Hun kunne skjelne, selv på lang avstand, de ulike ingredienser i komplekse odørimpulser. Hun kunne gi forbløffende treffende beskrivelser av et menneskes personlighet utfra lukten det naturlig gir fra seg i en slags sansbar aura. Signora Casolis har underbygget sin naturlige begavelse ved studier på høyt nivå i botanikk, kjemi og kosmetologi—for ja, det er også en vitenskap. Dette er da heller ikke første gang hun samarbeider med Kirken.
I 2010 fikk Silvana Casoli et oppdrag fra Santiago di Compostela, da organisatørene av en pilgrimsfestival der var på jakt etter en duft som kunne hjelpe uvitende besøkere å ane at de befant seg på hellig mark. Casolis laboratorium tok utfordringen på strak arm, og kreerte to typer eau de cologne, ”Acqua della fede” og ”Acqua della Speranza”. Disse lyder mindre mystisk når vi må gjengi navnene på norsk som henholdsvis ”Trosvann” og ”Håpsvann”, men hva gjør det? Eksperimentet var vellykket. ”Jeg satte meg i pilgrimmens sted”, sier Silvana Casoli. ”Enkelte reiser til et valfartssted for å bekrefte sin egen tro, andre reiser med håpet om å finne troen igjen. Altså tenkte jeg at jeg måtte bringe frem et eller annet som gjennom luktesansen antyder både en åpning og en ankomst.” For mange var produktet attraktivt. Pilgrimssenteret i Padova ville kort tid etter ha noe tilsvarende.

Og så kom altså forespørselen fra Vatikanet, som Signora Casoli kommenterer med stor diskresjon. ”For jeg har”, bedyrer hun, ”inderlig aktelse for den hellige Far.” Innsikten som ligger til grunn for Silvana Casolis profesjonalitet er langt fra banal. Hun er opptatt av potensialet for innsikt, liv og vekst som ligger i vårt duftminne, som for de fleste av oss nok ligger hinsides bevisst forståelse og kontroll. En særlig duft, får vi å vite, kan—lik musikk—gi oss uventede impulser, vekke gamle minner, pirre nye begjær, også for åndelige verdier og opplevelser. Duften hun vil skape for paven, sier Casoli, skal være ren; den skal være lett og inngi en følelse av fred; den skal innby til samling og bønn.
Vi kan tillate oss å fnise, ja til og med flire litt av oppstusset omkring oppdraget Silvana Casoli har fått. Innsikten hun selv bygger på kan dog være til nytte, ikke minst nå, når vi trer inn i en liturgisk høytid som er proppfull av sanselige tegn. I går gikk vi syngende i prosesjon med palmegrener i hende. Om noen dager tar vi foran alteret av oss strømper og sko for å få føttene vasket og kysset av en celebrant i hellig skrud. Vi vil knele og kysse et trekors i en stillhet så total at selv kirkeklokkene forstummer. Vi vil hilse den oppstandene Kristus i skikkelsen av et tent lys innprentet med røkelseskorn. Vi vil høre dåpsvannet risle og orgelet bruse mens søt røkelse river i neseborene. Silvana Casoli er ingen teolog. Hun vil neppe kalle seg profet. Men hennes nøkterne yrkesbeskrivelse bærer et budskap med konsekvenser som er både teologiske og profetiske.

Som mennesker som bekjenner en menneskevorden Gud, en Gud som virkelig ble født, virkelig levde og led, virkelig døde, og virkelig oppstod fra dødsiket, har vi godt av å minnes om at Sannheten, den personlige, absolutte Sannhet, ikke lar seg redusere til en abstraksjon som angår kun tanken. Nei, enhver dimensjon av vår kroppslighet er tilgjenglig for Ånd, kalt til å bli Åndsbærende. Hvor mange helgenbiografier kulminerer ikke i beskrivelsen av den uforklarlig vellukt som utgår fra et hellig menneskes legeme ved livets slutt, som et sansbart tegn på evig salighet innledet allerede i dette liv? Det er et traust Pauli ord at vi får nære håp om å bli røkelse for Herrens åsyn, et takkoffer i duft, en liflig-luktende lovsang. Og det, det er ikke noe å fnise av. Laudetur Iesus Christus.

Share