Articles

Unnskyld

Norske media er for tiden ofte svært opptatt av at folk skal be om unnskyldning. I og for seg er det vel og bra. I et demokratisk, liberalt samfunn bør jeg ha anledning til å gjøre opp for meg hvis jeg ved mine valg, ved min oppførsel har skadet helheten. Kollektiv forsoning trekker på bibelske røtter. Et menneske som vedkjenner seg sine feil, vokser i åndelig format; likeså det menneske som tilgir. Vi fastslår at anerkjennelse av skyld kan virke rensende og livgivende selv gjennom symbolske uttrykk. I fjor så vi Den katolske kirke be om forlatelse, både sentralt og lokalt, for geistliges overgrep. Uttalelsene hadde forsonende kraft selv om de ble bragt av individer som selv var uten skyld. Ved representativ ansvars-tagen, ble det mulig å stikke hull på en verkebyll, for så å gi kraft til hjelpe- og forebyggelsestiltak. Vi opplevde en tilsvarende gestus forleden dag, da vår statsminister uttrykte ”dyp beklagelse” over at 772 jøder for sytti år siden ble deportert fra Norge til utryddelsesleire i Det tredje rike. ”Drapene var uten tvil nazistenes verk”, sa Jens Stoltenberg, ”men det var nordmenn som arresterte, og det var nordmenn som kjørte bilene.” En forsoningsprosess utspilt på dette nivå er høyverdig. Den viser at vi lever i siviliserte, menneskelige, verdige former.

Nettopp fordi en slik diskurs betyr så mye, skal vi være på vakt når vektige ord om forsoning overføres på mer tilfeldige omstendigheter. Ved utdelingen av årets Spellemannspris var Norge grepet av frenesi da én deltager helte øl over en annen som hadde kommet med fremmedfiendtlige utsagn mot en tredje. Alt foregikk med fjernsynsdekning. Hvem ville si unnskyld til hvem, og hvordan? Aftenpostens nettrapport fra Folketeatret, melder avisen, fikk større trafikk enn noen annen enkeltsak siden 22. juli. I den senere tid har vi kunnet lese at norske utvekslingsstudenter venter seg unnskyldning fra utvekslings-byråer etter vonde opplevelser utenlands; samt at en statsviter mener stortingspolitikere bør be om unnskyldning for å kritisere den rettspsykiatriske rapport i Breivik-saken. Dette er anliggender av svært ulikt format. Jeg setter på ingen måte noe likhetstegn mellom dem. Det jeg påpeker, er simpelthen at vi i hvert tilfelle møter en slags “unnskyldnings-retorikk” når andre begreper kanskje ville være mer à propos: “beklagelse”, ”erstatning”, ”revurdering”. Hva er det som gjør at vi ofte er lite opptatt av rasjonell innrømmelse av feil, av konkrete tiltak til forbedring, og isteden tiltrekkes uimotsåeltig av avisenes krigstyper: ”Må be om unnskyldning!” Eller som det gjerne heter nå for tiden, ”Må legge seg flat!”

Å ”be om unnskyldning” har sterk emosjonell appell. I stigende grad betegner uttrykket et anerkjent rituale med egne regler. Vi forventer oss store, svulstige ord. Vi forventer at den anklagede innrømmer sorg, gjerne gråter litt, og ”føler med” den fornærmede part. En viss selv-ydmykelse er på sin plass. Det kan være at vår respons som opinion betinges av et urnorsk Jantelovsinstinkt. Vi synes det er betryggende når mennesker som stikker seg frem innrømmer at de tross alt ikke er bedre enn andre; at de, med andre ord, er som oss. Vi liker at de ber oss om fortsatt å bli likt. Og i vårt storsinn innrømmer vi dem kanskje en ny sjanse. ”Unnskyldning” på disse premisser består grunnleggende i en utveksling av følelser og stemninger. Disse må vi kategorisk skille fra en sann forsoningsprosess. Sistnevnte kan utløse følelser, selvfølgelig, men har en overveid, rasjonell karakter. Der er fordi den er en objektiv størrelse at den gir grunn for varig forandring, modning og vekst.
I den livsnære visdom vi mottar fra kristen senantikk, finner vi følgende utsagn fra Amma Sara, en av Egypts Ørkenmødre: ”Skulle jeg be Gud”, bemerker hun, ”om å gjøre enhver tilfreds med meg, måtte jeg begi meg botferdig fra dør til dør; derfor ber jeg heller om at mitt eget hjerte må være rent i forhold til enhver.” Amma Sara har innsett en grunnleggende kjensgjerning: hvis det viktigste i vårt liv er å gjøre andre til lags, kan vi nærmest gi opp håpet om indre vekst for egen del; vi får ikke gjort annet enn å gå fra dør til dør og ”legge oss flate”. Er vi opptatt, ikke av rykte, men av sannhet, sier Amma Sara, er det ikke så viktig om vi blir oppfattet som botferdige. Det som teller er om vi er det. Og det vil vise seg, sier hun videre, i vår holdning til våre medmennesker. Jeg ser hvordan det står til med meg selv, når jeg prøver om mitt hjerte, mitt øye, er rent i forhold til min neste. Idet unnskyldningshysteriet går mot nye høyder, kan det være et godt kriterium å holde seg til, så kan vi nøkternt vurdere om hjerte, hode og handling holder takt med våre lett opphissede følelser.