Articles

Ventetid

Er det noe vi i våre dager er lite flinke til, noe vi i stor grad har mistet dreisen på, er det å vente. Vår verden er umiddelbarhetens verden. Vi krever (og får forbausende ofte) det vi ønsker oss på svimlende kort tid. Datateknikken gir oss stadig mer kompromissløse vaner. Da jeg nettopp, som et vitenskapelig eksperiment, googlet ordet ”Advent”, fikk jeg i løpet av 0,08 sekunder melding om 157,000,000 resultater—en kvelende uoverskuelig, absurd mengde. Også i sosialt og samfunnsliv er vi utålmodige. Vi vil ha resultater sporenstreks. Ofte tenderer vi til så urealistiske krav at en gitt reform, en foreslått problemløsning knapt får tid til å settes ut i live før vi forkaster den som virkningsløs. Tendensen kan ha noe storartet ved seg, selvfølgelig. Vi tåler ikke ufred og urettferdighet. Vi vil ha dem bort med det samme, og faktisk gjør vi i vår verden mye for å hjelpe hverandre globalt. Men straks-faktoren kan ikke desto mindre føre til en slags fatalisme. Finner vi ingen utvei med det samme, tenker vi altfor lett at en vanskelig situasjon er håpløs, om det så er i hjemmet, på jobben, eller i politiske sammenhenger. Selv vi nordmenn, som jo har ord på oss for ikke å være verdens mest spontane folkeferd, mister i økende grad smaken på å se ting an, på å la gresset gro. Hender det ikke iblant at vi finner det utilstedelig å måtte vente på noe som helst, ja, at vi bent frem fornærmes av å måtte vente?

Det sier seg selv at én som ikke er innstilt på å vente, ofte blir skuffet. Han eller hun risikerer å utvikle høyt blodtrykk både hos seg selv og i sine nærmeste omgivelser. Vi innser nok dette rasjonelt utfra rent pragmatiske kriterier. Som John Henry Newman engang bemerket, ”Store ting tar tid.” Lite av det som er vesentlig i våre liv er bibragt oss på fem minutter. I tillegg skal vi ikke glemme at venting faktisk kan ha en verdighet, en storhet i seg selv. Rett forstått, rett utlevd kan ventingen forvandle oss. Fra å være en passiv frustrasjon pålagt av omstendigheter vi ikke mestrer, kan ventingen bli en aktiv prosess, en opplevelse vi omfavner villig og med glede. Når alt kommer til alt, forutesetter enhver venting forventning. Og er det noe riktig stort vi går og venter på, ja da trenger vi tid for å gjøres rede, for å bli mottagelige.

Blant de mest tilnærmelige, elskeligste skikkelser i cisterciensernes klostertradisjon, står munken Guerric, abbed i det nord-franske klosteret Igny frem til sin død i 1157. Blant det femtitalls prekener Guerric etterlot seg, finner vi en adventsmeditasjon over følgende vers fra Filipperbrevet: ”Vi venter oss en Frelser.” Den byr på innsikter som kan hjelpe oss den dag i dag, nesten nihundre år senere. ”De retteferdiges venten”, sier Guerric innledningsvis, ”er glede.” Hvorfor i all verden? Fordi ”de venter det salige håp og vår frelsers Jesu Kristi komme”. O expectatio gentium! utroper Patriarken Jakob mot slutten av Første Mosebok i Hieronymus´ latinske oversettelse: Å folkenes forventing! I den grad vi venter oss, i den grad vi håper på Herrens komme, orienteres våre liv. De får mål og mening. Herren selv er vår forventning. Tiden som strekker seg mellom håp og oppfyllelse er ikke et sterilt venterom som hos tannlegen, hvor vi uffende får tiden til å gå ved å bla i månedsgamle ukeblader eller ved doven betraktning av gullfisken i akvariet. Nei, kristen venting er i høyeste grad et dynanisk foretagende. Det er mangt som skal gjøres.

Er du en synder, spør Guerric? Brett i så fall ermene opp og gjør bot. Er du et fromt og hellig menneske? Få så farten opp og gjør videre fremskritt, for det er langt, langt igjen til målet. Ventetiden, det salige håp, er oss gitt for at vi bedre skal egnes til å motta ham vi venter på. Den er en skole i trofasthet, en utdanning i hjertets lengsel. Guerric forestiller seg den kristne som begjærlig strukket mellom himmel og jord. Kun med tåspissene, sier han, berører vi ennå det jordiske element, mens vi med fingertuppene så vidt aner konturene av himlenes rike. Det er ved vår lengsel, vår virksomme venting at vi får del i Herrens kors, og Guerric nøler ikke med å kalle den salig som henger slik.
Prekenen avsluttes med en inderlig bønn: ”Å Herre Jesus, da du egenmektig stod i ferd med å nedlegge ditt liv og selv besluttet hvorledes du skulle dø, valgte din sjel å henge [på korset] slik at du, løftet over jorden, kunne trekke oss til deg og holde oss hevet over jordiske ting.” Her, på lengselens kors, henger vi, sier Guerric; her vil vi henge inntil vår kjærlighet er moden og vi jublende kan tre inn i Herrens glede. En slik målsetning kaster nytt lys på vår egen venting i både små og store ting. Den fyller selv de mest banale omstendigheter med et uhørt åndelig potensiale. Neste mandagsimpuls kommer 9. januar. Inntil videre, fortsatt forventingsfull advent og signet jul!

Share