Articles

Wislawa Szymborska

For en snau uke side, onsdag 1. Februar, døde den store polske dikterinnen Wisława Szymborska, åttini år gammel. Europa er derved blitt fattigere på ord og innsikt. Szymborska ble født i Blin i Vest-Polen, men flyttet som liten til Krakow, hvor hun ble. Gjennom okkupasjonsårene var hun, som sin landsmann Karol Wojtyla, medlem av en hemmelig dramaklubb. Hun offentliggjorde sitt første dikt på tampen av Annen Verdenskrig, og skrev deretter traust, først som studerende, deretter som anmelder for et tidsskrift. Szymborska foretrakk en tilbaketrukket, privat tilværelse. Den fortsatte hun å føre også etter å ha fått Nobelprisen i 1996. I foredraget hun ved den anledning holdt i Stockholm, gir hun oss en dypsindig betraktning over det skaperverk vi møter i hennes dikt.
Den tid er forbi, sier Szymborska, da man kunne kalle seg poet og derved påberope seg definert, kvalifisert, bohemisk status. Nåtidens diktere føler seg forlegne når man spør hva de gjør. ”Nå, jeg skriver”, sier de til den vitebegjærlige damen på bussen, før de kremter og legger til at, jo, de bedriver da nyttig virksomhet også. Dikteren har ingen diplomer å vise til, ingen relevant grad, kun sitt verk, som for mange vil synes utilgjengelig, ubegripelig, eller ubrukelig. Som drivkraft har dikteren kun sin inspirasjon, denne merkelig sinnstilstand som ikke lar seg beskrive med ord. For hvordan, spør Szymborska, kan man forklare for andre det man selv ikke forstår? Hun våger kun å si noe om betingelsene for å la seg inspirere. For det første må man bli ”ensom i sin egen stillhet, i venten på seg selv”. For det annet må man kunne motta noe man er seg smertefullt bevisst å ikke ha.
Inspirasjon forutsetter en anerkjennelse som, alt etter omstendighetene, kan være spennende, smertefull, frustrerende, en anerkjennelse som lar seg oppsummere i tre enkle ord: ”Jeg vet ikke!” Kun når jeg ikke vet—og vet at jeg ikke vet—setter jeg alt inn på å få vite, og da kan noe viktig begynne å skje. Szymborska understreker at inspirasjonen ikke angår kunstnere alene. Tvert imot, ”det har alltid funnes og vil alltid finnes en slags mennesker som gripes av inspirasjon. Det er de som bevisst velger sitt arbeid og utfører det med liv og lyst”, som ser arbeidet, livet, som et eventyr fullt av stadig nye utfordringer. Deres nysgjerrighet opphører aldri. Hver gåte løst gir opphav til en annen, til et nytt ”jeg vet ikke”. Og slik får inspirasjonen spillerommet den trenger. Dikteren, er en han sann dikter, sier uopphørlig til seg selv, ”Jeg vet ikke”. Hvert nytt dikt er et forsøk på å finne svar, men så snart han setter punktum, blir han igjen betenksom. Ubønnhørlig drives han til å gjøre nye forsøk. Med tiden samler litteraturviterne uttrykkene for hans utilfredshet med seg selv, og kaller det hans forfatterskap. De kan endog kalle ham til Stockholm, sier Szymborska, ”der mennesker som har et rastløst og søkende sinn belønnes med Nobelpris”.

Szymborskas egne ”jeg vet ikke” uttrykkes i vibrerende, åndende tekster, i dyp ærbødighet overfor den hemmelighetsfulle verden som omgir henne. ”Jeg kan ikke få fullundret meg”, skriver hun. At slik undring er mer enn en overfladisk estetisk ekstase, at den gir bakgrunn for en indre uro og angst, sier seg selv. For hva kan man i det hele tatt si om en verden som unndrar seg enhver definisjon. Vet vi i det hele tatt hvor tid opphører og evighet begynner? Vet vi hva som er himmel, hva som er jord? I et dikt om ”himmelen” stiller Szymborska seg tvilende:

Skillet mellom himmel og jord
er ingen passende løsning
for å tenke seg det hele.
Det lar oss bare overleve
på en nærmere adresse
lettere å finne
skulle noen legge ut for å se etter meg.
Mine særlige kjennetegn:
Fortryllelse og fortvilelse.

Fortryllet og fortvilet, rastløs og søkende, skrev Szymborska dikt som er så velsignet levende. Og hvor godt det gjør å møte en kvinne som lever, som spør og søker, som vet å juble, som vet å le, som vet å gråte!
Når man leser Szymborska, føler man seg mer menneske. Gjennom hennes “jeg vet ikke”, blir man selv spørrende, og slik mottagelig for nye, forbløffende svar.

Share