Archive, Conversations

Conversation with Linda Therese Utstøl

This interview was published on the website www.katolsk.no on Spy Wednesday 2022. It is available in Norwegian only. 

Biskop Varden: – En munk eller nonne er ikke en person som er innesperret, det er en person som har trukket seg tilbake til et konsentrert miljø for å fordype seg i noe vesentlig.

Hvordan leve som kristne i vår tid? Det er ikke nødvendigvis nye løsninger vi trenger, ifølge biskop Erik Varden som har skrevet bok om hvordan vi alle kan lære noe av klostertradisjonen.

To be converted, then, is to turn towards God: to do his will and to strive to live in his presence. As such, it is a process with ethical implications. It requires us to abandon any behaviour that separates us from God. More essentially, however, ‘conversion’ is about surrendering to a force of attraction by being drawn into and conformed to divine life. ‘Conversion’ is prompted by God’s initiative. It is pursued through a single-minded perseverance that engages and informs the will. It reaches fulfilment in a transformative union that is entirely the work of grace. It is a journey into God, restoring us to the purpose for which we were created in love.

«On Christian Conversion» er undertittelen til biskop Erik Vardens bok «Entering the Twofold Mystery», som kom ut i januar 2022. I den beskriver han omvendelse som en tilstand og levemåte, hvor det ikke er noe annet vi foretrekker fremfor Jesus Kristus, som en stadig bevegelse dypere inn i vennskapet med Herren. Men hvordan ser dette ut i praksis? Klosterløftet conversatio morum blir ofte oversatt med «livsomvendelse». Det gåtefulle uttrykket reflekterer biskop Varden særlig over i sin nye bok: Den stadige omvendelsen som kreves i klosteret, er kanskje ikke så annerledes det hver og en av oss er kalt til som kristne.

Biskop Varden forteller at «Entering the Twofold Mystery» er et tilbakeskuende prosjekt. Det er en samling foredrag og prekener, han holdt de årene han var abbed i cistercienserklosteret Mount Saint Bernard i England.

–Sånn rent litterært har jeg ikke endret noen ting, men jeg har foretatt et utvalg tekster som tar for seg grunnleggende elementer i kristent liv og kristent utsyn. I den forstand er bare klosteret et særskilt intenst miljø, hvor man forsøker å utleve det som er enhver kristens utfordring og oppgave, glede og mulighet. En munk eller nonne er et menneske som ethvert annet.

Klosterlengsel

Biskop Varden opplever en økt interesse for klosterlivet. Han tror det til dels kan skyldes koronapandemien. Mange har en tendens til å sammenligne det å være innesperret, med slik en munk lever, forteller han.

– Men en munk eller nonne er ikke en person som er innesperret, det er en person som har trukket seg tilbake til et konsentrert miljø for å fordype seg i noe vesentlig. Denne misforståelsen har skapt en veldig blest og paradoksal interesse for hva klosterlivet står for. Dette er noe jeg har vært obs på, mens jeg har utformet boken. Jeg håper den kan være en nyttig oppklaring i hva klosterlivet går ut på, slik at det lettere kan forstås og inspirere på en fruktbar måte.

Tanken om et roligere liv er tiltalende. Også før pandemien ønsket mange å komme til klosteret for å trekke seg tilbake, forteller biskop Varden.

– Det er veldig mange mennesker som vil ha retretter, men det skjer ikke sjelden at folk blir helt desperate når de ankommer og oppdager, som var tilfelle i mitt kloster, at det ikke er wifi. Jeg har sett mange nyankomne gå ute i haven med Iphone og Ipad som om de var ønskekvister på leting etter signal et eller annet sted. Det er noen som bare reiser sin vei igjen, og noen som etter fem dager har gjenoppdaget en måte å leve på som de egentlig savner. Men da må de reise dagen etter, fordi de bare hadde tid til å være der en uke.

Å vite hvor man står

Det første man må gjøre når man trer inn i et kloster, er å virkelig våge og se seg selv, slik man egentlig er. Denne konfrontasjonen er noe vi alle må gjøre, ifølge biskop Varden.

– Det kan komme som en baksmell på en novise som inntrer full av from glød og et ønske om å se Guds åsyn på hans hellige fjell. Og det ønsker vi jo, men når du går inn i et miljø, hvor du plutselig befinner deg avskåret fra en hel masse impulser og ytre ting som har stimulert deg og bekreftet din oppfatning av hvem du er og hvor du hører til, kan man føle seg rimelig naken og utsatt. Dette er ikledningen av klosterdrakten et symbol på. Du blir avkledd dine egne klær, som er en måte vi projiserer en identitet på, og iført noe som er helt standardisert. Hensikten er å føre oppmerksomheten innad, sånn at man begynner å befatte seg med det man bærer på. Og alle, om man så inntrer klosteret relativt unge, bærer på mye. For mange år siden fortalte søster Ina, som var med på å starte cistercienserklosteret på Tautra, at hun opplevde de første årene i kloster som en indre filmvisning av alt hun tidligere hadde opplevd. Det var en erfaring jeg kjente meg veldig igjen i. Det er ikke alt man ønsker å se i reprise, men den erfaringen av å gå i seg selv, av å konfrontere sin egen dype menneskelighet, tror jeg er noe som skaper et sterkt bånd mellom oss klosterfolk og andre mennesker. Vi er alle en stakkar for Guds åsyn. Vi bærer alle på sublime lengsler og håp, men vi bærer også på opplevelser av skuffelse, bedrag og omstendigheter hvor vi ikke har vært på høyden og ikke har svart på våre egne forventninger.

Det er nok ikke bare klosterfolk som kan kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Både når vi gjør noe galt og når vi er i nye situasjoner, hvor vi kanskje føler oss usikre, kan vi bli plaget i mange dager med reprisen av hva man gjorde eller sa. Riktignok omgir de fleste av oss seg med nok impulser til at vi slipper unna mange av disse «filmvisningene», men under koronapandemien har kanskje flere enn vanlig møtt seg selv og livet sitt på en annen måte. Noen har kanskje også følt seg fanget og ensom i dette. Kan ikke den kverningen du snakker om være destruktiv og nedbrytende? Kan det bli en fristelse til å stenge seg inne eller pøse på med impulser? Hvordan unngår man det?

–Det er her den grunnleggende kristne forskjellen kommer inn. Det første man trenger er ærlighet overfor seg selv og overfor vår Herre. Å kunne falle på kne, ikke nødvendigvis bokstavelig om man har dårlige knær, men man må kunne ydmyke seg foran Herren. Å foreta en sånn prosess må ende med at vi legger alt frem for en nådig Gud og ber om hans miskunn, i tillitt til at selv det mørke kan bli opplyst. Slik kan vi leges og bli forsonet. Jeg opplever at det å leve sant med seg selv, både er et sterkt kulturelt og pastoralt ønske hos mange. Det fremstår særlig presserende nå, hvor vi i så stor grad kan velge å leve virtuelt. Det er mulig å lage en helt fiktiv versjon av seg selv som jeg projiserer utad gjennom en skjerm via sosiale medier. Det er så mange filtrere mellom oss og så lett å skjule hvem vi egentlig er. Jeg tror den klosterlige innsikten om selverkjennelse, som en form for ydmykhet, er veldig viktig. Det er en tematikk jeg forsøker å gå inn på i boken.

Hva legger du i begrepet ydmykhet?

– Ydmykelsen jeg snakker om må forstås bibelsk. Det handler ikke om å fornedre seg selv, men å være forankret i det som faktisk er sannheten om meg, å si «her står jeg Herre, forbarm deg over meg». Det er bare på denne måten man kan oppleve å bli elsket, slik man er. Sakramentene hjelper oss å komme dit, for eksempel ved å gå til skriftemål når det trengs. Men det er også viktig å leve sitt liv i samtale med noen, at du har noen å betro deg til med det som er dypt i deg. Én ting er å innse noe selv, det er noe annet å si det til en annen. Dette er en veldig viktig del av klosterets liv, særlig de første årene. Vi har alle et behov for å bli hørt, og igjen der tror jeg det er en klosterlig innsikt, som kan gjøre vårt samfunn godt.

Tenker du på venner, ektefelle eller må det være en åndelig veileder?

– Flere kan ha den funksjonen, men det får en særlig dimensjon når det skjer innenfor en ramme av tro. Det er jo en gang sagt at «hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dem». Og vi skal våge å tro at vår Herre faktisk mente det. Det å kunne være meg selv, i min dypeste sannhet, i møte med et annet menneske, det gjør meg også i stand til å være meg selv, i min dypeste sannhet, foran Gud. Slik øver jeg meg til rett og slett å leve sant. Alle er vi sårbare og redde for å bli forkastet, fordømt og utelukket, så det er noe som må trenes på sammen med noen vi kan stole på. Det å bli møtt med barmhjertighet, at jeg ikke trenger å bli noen annen for at Gud skal elske meg eller tilgi meg, men at han faktisk når meg der jeg er. Ikke fordi jeg skal bli værende der, men for at jeg skal komme meg i bevegelse. Det er å leve sant.

Hvordan komme seg i bevegelse

Én av abbedens hovedoppgaver, som også er én av biskopens hovedoppgaver, er å undervise. I noen klostre vil abbeden utlegge dagens kapittel av St. Benedikts regel hver dag, i Mount Saint Bernard har det vært en tradisjon for et litt lengre foredrag en gang i uka. Disse kapittelforedragene er grunnstammen for klosterlivet og et viktig medium, forteller biskop Varden.

– Det heter kapittelforedrag, fordi vi møtes i «kapittelet», som er et spesielt rom i ethvert kloster. Et kapittelrom, heter et kapittelrom, fordi det er der man leser et kapittel av Benedikts regel hver dag. Et klosterfellesskap er en veldig intens livsform, og faren er at man blir for innadskuende. Derfor er det viktig og igjen og igjen, minne oss på hvor vi er på vei, hva målet er og hvordan vi kan nå dit vi ønsker å komme. Det er hensikten med kapittelforedragene.

Handler motvirkningen av innadskuelsen også om hvordan man skal forholde seg til samfunnet?

– Et kloster er langt mindre isolert enn folk ofte antar. Å gå i kloster er ikke å melde seg ut, tvert imot. Ikke minst fordi det sørger for stabilitet. Folk kommer og går og flytter til og fra, men klosteret er der. Det blir ofte noe man samles rundt. Et kloster er godt integrert i lokalsamfunnet. I Mount St. Bernard, der jeg var, var vi bønder, og bønder hjelper hverandre. Gjennom nesten to hundre år har det bygd seg opp veldig sterke og hjertelige bånd. Men vi stiller også spørsmål om vår plass i samfunnet for øvrig, og hvor dette samfunnet er på vei. Der også, er vi langt mindre adskilt enn folk tror. Vi som bor i klosteret kommer fra verden, vi er ikke født innenfor klostermurene. Det er sant at vi ikke leser aviser sånn i tide og utide, og at vi ikke ser fjernsyn. Men det kommer alltid gjester som bringer med seg sitt. Og vi inviterer foredragsholdere, som kan kommentere hva som foregår i verden nå.

Hva tenker du at vi andre kan lære av munkens måte å leve på?

–De tre løftene man avlegger som munk eller nonne etter Benedikts regel, er løftet om lydighet, som innbefatter fattigdom og kyskhet. Løftet om convertsatio morum, som vi på norsk ofte oversetter med «livsomvendelse», som også betyr å være fullstendig tilgjengelig, og et løfte om stabilitet: Det vil si å forbli forankret i et spesifikt fellesskap. Når vår Herre sender ut disiplene sier han «gå ikke fra hus til hus», en munk eller nonne velger etter moden overveielse å bli ført av Gud til et kloster og si «her skal jeg være». Da er man normalt sett der inntil døden. Det å forankre seg rent konkret, å gro og vokse i et spesifikt jordsmonn, er veldig viktig. For de fleste mennesker er familien det nærmeste og opprinneligste fellesskap og en grunnleggende kjerne. Men også den kristne menighet har et slikt familiepreg.

– Stabilitetsløftet er et løfte om å bli trofast på et sted, og løftet om «livsomvendelse» er et løfte om å aldri stå stille. Det er å hele tiden la seg utfordre på nytt av Guds kall, av evangeliet og av budene. Det er ikke noe klosterlig monopol på dette, men du kan se det i en veldig tydelig form i et kloster. Det er veldig slående når du møter mennesker som har levd et trofast liv i seksti, sytti år og som ennå forblir, virkelig i intens bevegelse innad, som ikke lukker seg til.

Hvordan kan vi som lever utenfor klosteret få til noe av det samme, hva kan vi lære av måten munken lever på?

– Mest pragmatisk dreier det seg rett og slett om å ha en slags arkitektonisk idé for dagen. Hvis du bygger et hus, må du passe på at det er i mer eller mindre balanse, at det er mer eller mindre symmetrisk og at du har alle rommene du trenger. Det er en skuffelse hvis du flytter inn i nytt hus og har glemt å legge inn en do. En må tenke både på det mest nødvendige og det mest opphøyde, og forsøke å legge opp dagen, slik at den blir et balansert hele. Klosterlivet begynner med en solid dose bønn og åndelig føde tidlig, så har vi en arbeidsdag, som alle andre mennesker, med små avbrekk, korte bønner, et måltid, som vi deler med hverandre og en middagslur etterpå (Det kan også være en viktig bestanddel av dagen!). Deretter er det en åndelig komponent om kvelden igjen. De færreste kan leve slik utenfor klosteret, men man kan forsøke å få til en blanding av stillesittende virksomhet, virksomhet i bevegelse, fellesskap og ensomhet. Det er noe enhver må finne balansen av selv.

Men hva om man ikke har mulighet til å endre dagsrytmen på grunn av dårlig tid eller forpliktelser?

– De fleste av oss har større muligheter til å justere hvordan vi lever enn vi tror. Vi tenker at vi er hundset av ting vi gjøre. Men er det ting vi egentlig må? Jeg tror det er sunt å se på sin egen dag, analysere den, og spørre: Er det nødvendig at jeg lever akkurat slik jeg lever, har jeg litt slingringsmonn, hva kan jeg gjøre for å gjøre dagen mer balansert? For den som sier «jeg har ikke tid», kan det være lurt å måle hvor mange ganger man stikker hånda i lomma og tar opp smarttelefonen og ser på et eller annet, plusse det sammen på slutten av dagen og spørre: «Var det velbrukt tid? Kunne jeg gjort noe annet?» Selv hvis man er familiefar eller -mor, eller står midt i noe, er det stort sett mulig å trekke seg tilbake. Bare det å sette seg i en stol, helt stille i ti minutter, puste dypt og ha en opplevelse av å komme bevisst til ro, og kanskje mot slutten av denne pausen si en bønn. Det i seg selv er små triks, som kan gi dagen en helt annen karakter. Det er dét klosterlivet til syvende og sist gjør, det gir livet et annet fokus.

–Filosofen Blaise Pascal sa noe sånt som at all menneskets elendighet skyldes det faktum at det ikke er i stand til å sitte rolig i et værelse. I NRK-arkivet ligger et fabelaktig intervjuprogram med Tarjei Vesaas fra 1950/60-tallet. En ekstremt effektiv, talende, resonnerende journalist spør Vesaas ut om sitt forfatterskap. På et tidspunkt har de rodd ut til en skrivestue, hvor han oppholder seg mye. Hun stiller en masse spørsmål – «Hvordan går De frem for å finne inspirasjonen for å skrive denne sublime litteraturen?» – og vil ha innsikt i hans diktersjel. Vesaas svarer etter å ha tenkt seg om i fem minutter: «No, eg sitt no her og glor.» Og det er det. Å gjenfinne evnen til å sitte å glo, det tror jeg er en viktig åndelig disiplin i vår tid. Det er ikke latskap, det er en ganske høy form for aktivitet. Det å være bevisst stille – den som har prøvd, vet hvor vanskelig det kan være.

Mange kristne opplever frustrasjon, fordi det sekulære samfunnet er så langt borte fra vår tro, og ønsker å leve mer motkulturelt, men presses likevel til å leve på en måte man ikke vil. Selv om man har kristne venner og er aktiv i en menighet, kan det i andre settinger oppleves som om vi lever i en type eksil. Også på grunn av de kriser og utfordringer vi ser derute i verden. Kanskje det derfor også er flere som trekkes mot det monastiske, fordi det er en setting, hvor det virker lettere å leve på en måte som ikke er så splittet. Har du noen tanker om hvordan skape et mer helhetlig kristent liv også utenfor klosteret?

– Det jeg først og fremst vil si, er: Ikke undervurder opplevelsen av eksilet. Eksilet har en vesentlig pedagogisk rolle og er en grunnleggende bibelsk kategori. I de hellige folks historie tilbringes det mer tid i eksil enn hjemme. Folket blir sendt i eksil når det har glemt noe vesentlig for at de skal huske det igjen. Så jeg tror, hvis man opplever at man er i eksil, så er ikke spørsmålet man skal stille «når skal dette her ta slutt?», men «hva er det jeg er ment til å lære her?», «Hvordan er jeg kalt til omvendelse ut fra de omstendigheter jeg befinner meg i?». Kristendommen er ingen utopi, det er en fornyelse av vår natur. Deretter, det første man må gjøre om man savner fellesskap, er å åpne sin egen dør og invitere andre inn. Alle har vi tendens til å tenke at noen andre burde invitere oss. Det ser jeg på som en særlig utpreget norsk tendens. Vi venter på et tilbud eller at en eller annen instans skal legge noe til rette, slik at vi skal få det vi trenger. Det er bare tull. Jeg må heller se etter dem som trenger meg. For alle har vi noe å gi. Istedenfor å spørre «hvem vil svare på mine behov?», så spør «hvem kan jeg hjelpe, hvem kan jeg være til trøst for eller til oppmuntring for?».

– Det har også med vår frihet å gjøre. Vi må selv velge hvilken historie vi vil leve oss inn i. Det er også viktig å nevne at man ikke må gi etter for den kommersielle hetsen vi lever i, ikke forplikte seg til en «jeg kjøper derfor er jeg»-tankegang. Man trenger faktisk ikke å foreta transtraksjoner hver eneste dag. Jeg er overbevist om at Kirken og vi kristne har en rolle å spille i verdens mange kriser, men det som er helt grunnleggende, er virkelig å forankre seg i livet i Kristus. Om jeg tror Kristus har oppstått fra de døde, vil det nødvendigvis være min tolkningsnøkkel til alt. Det er kun hvis vi virkelig tar på oss Jesu Kristi sinnelag at vi ser verden for det den er i Guds perspektiv. Den viktigste forutsetning for at en kristen og den kristne kirke skal kunne gi et konstruktivt bidrag til en løsning av verdens kriser, er at vi radikalt omvender oss. Da klarer vi å svare på krisene, slik Jesus ville gjort, og da lever vi mer i tråd med oss selv. Det vi har av spesifikk og berikende innsikt, vil alltid være et ord ytret i Kristus, alt annet er bare varmluft.

Budskapet fra kulturen rundt oss er at vi må være effektive, suksessfulle, jobbe hardt og vise til fritid som er like vellykket og glamorøs. Denne mentaliteten kan smitte over på oss kristne når vi skal designe våre «perfekte» liv, selv om verktøyene vi benytter oss av er bønn, faste og spektakulære arkitektoniske dagsrytmer inspirert av klosteret. Kanskje det til og med kan være derfor klosterlivet virker å appellere til så mange nå? Hvordan kan dette ønsket om det gode liv bli til reell omvendelse og ikke bare enda en arena, der vi finpusser egoet? Hvordan finne en rett innstilling?

– Det vesentlige er å huske at kristendommen ikke er et livsstilsprosjekt; det er et møte med en person. Igjen og igjen må vi heve blikket, se bort fra oss selv og mot Kristus. Kristen omvendelse vil gradvis trekke oss mot en tilstand, hvor vi sannferdig kan si: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg.» Da vil vi ane hva det er å elske Herren av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, med all vår forstand og med all vår kraft. Og da vil ikke lenger vårt ego synes oss så overveldende interessant.

Hvordan beholde motivasjonen til å omvendes hver dag?

– Liturgisk begynner hver dag med salme 95, vi ber: «Ville dere bare høre hans røst i dag! Gjør ikke hjertet hardt». Det er det som er utfordringen: Å høre Hans røst hver dag som om det var den første. Å ha bevissthet om at i dag har jeg en oppgave, og å være overbevist om det, selv om jeg er hundre år gammel og sengeliggende. Jeg tenker særlig på en medbror av meg som hadde vært munk i 75 år, og var bare noen uker fra å bli 100 år da han døde. Helt inn i sitt dødsleie var han en person, som forble i bevegelse fremad. Han ville fremdeles ville gi alt. Det var overveldende å se, og han gjorde det med en sånn letthet. Han fikk et slag rett før han døde, og mistet nesten talens bruk. Han måtte virkelig slite for å si noe. Til slutt var det kun én ting han var interessert i å si, og det var «thank you». Jeg tenker ofte på det. Etter å ha levd i hundre år, var behovet for å si takk, det eneste vesentlige som var igjen. Da har man virkelig gjort noe riktig. Det er et tegn på at man har levd et liv som har vært fruktbart.

Br Gabriel Manogue (1914-2013), munken jeg refererer til, hvis lange og trofaste liv kulminerte i takknemlighet. Fotografert av Br Martin Horwath.

Share