Archive, Conversations

Conversation with Morten Marius Larsen

You can find the conversation, conducted in Norwegian, here.

– Begrepet ferie har egentlig aldri figurert i mitt liv. Jeg har aldri vært del av en struktur med slike ordninger.

Det er mandag i desember. Biskop Erik Varden humrer godt når han forteller om den travle dagen han har foran seg. Travelheten skyldes at han skal hvile. I ettermiddag reiser han til Frankrike for å tilbringe en uke i kloster, som en adventsretreat. Her planlegger han å koble seg helt av fra omverdenen.

Friuken kom uventet på. For litt siden ble Varden gjort oppmerksom på at han måtte bruke alle ferieukene sine før nyttår. Slike ordninger var han slett ikke vant med før han ble viet til biskop i Trondheim katolske stift oktober i fjor.

– Den verdslige struktur har jo noen fordeler, sier Varden og flirer.

Før Erik Varden ble utnevnt til biskop, var han abbed i klosteret Mount Saint Bernard Abbey i England. Han beskriver klosterlivet som et lite samfunn styrt av klokker.

– Det ringer i hytt og pine. Dagene og natten følger en klar rytme. Her ute blir det nødvendigvis litt mer diffust, selv om jeg prøver å ha en mer grunnleggende rytme, forteller han.

Den grunnleggende rytmen tar utgangspunkt i kirkeårets kalender. I advents- og julehøytiden kommer man hvert år tilbake til de samme tekstene, selv om verden kanskje har forandret seg.

– Noe av det fascinerende med å leve liturgisk, er at de velkjente temaene og motivene får en forunderlig nyhet ved at det taler til oss i en verden som er i bevegelse, sier Varden.

– Hvilke tanker gjør du deg når julens tekster møter deg i år?

– Vi er så bevisste alt som er galt i verden. Min subjektive oppfatning er at koronapandemien har blitt en angstmagnet. Folk går rundt og er redde hele tiden, mer eller mindre ubevisst.

Nå som julehøytiden nærmer seg er Varden opptatt av en tematikk han omtaler som «fryktelig banal og åpenbar».

– Som verden trenger noen som kommer og redder oss. Vi trenger å bli frelst, sier Varden, og legger til:

– Jul står ikke bare for en from erindring, det står for et konkret, intenst og nødvendig håp – særlig nå i omstendigheten som for mange er fulle av angst, usikkerhet og smerte.

På spørsmål om hvordan julaften ser ut for Erik Varden, svarer han at de fleste dager ender opp med å bli annerledes enn planlagt. Men han planlegger å gå på noen husbesøk til mennesker som sitter alene hjemme.

– Så har jeg invitert prestene her til en enkel middag. I katolsk tradisjon er julaften en fastedag. Vi skal be vesper sammen (Aftenbønn, red.anm.) for å innlede julefeiringen. Deretter går vi hvert til vårt og samles til midnattsmesse om natten.

– For mange er julen en familiehøytid, er den det for deg også?

– Ja, i den forstand at kirkefellesskapet er min familie. Den biologiske familien min bor langt unna, og jeg ser ikke så mye til dem i julen.

Det er omtrent 30 år siden forrige gang Erik Varden var sammen med foreldrene sine hjemme i Østfold på julaften. Som barn var julefeiringen hans tradisjonelt norsk. De gikk i kirken på julaften ettermiddag, spiste norsk julemiddag og åpnet gaver.

– Jeg har varme og gode minner fra samhold og mennesker som var glade i hverandre. Familiejulen, slik jeg kjente den, var dyrebar og kjær.

Fra han var 16 år gammel bodde han utenlands, og kom stort sett hjem i juleferiene. Så kom en jul der han ble værende i utlandet. Varden, som da var 19 år gammel, hadde bestemt seg for å feire jul i et kloster.

Tidligere i tenårene hadde Varden erklært seg som agnostiker. I boken hans Lengsel er mitt vesen, forteller han at troens ambassadører ikke klarte å gjøre inntrykk på ham. Men noe brast da han lyttet til Oppstandelsessymfonien av Gustav Mahler, og Varden ble fylt med en visshet om at Gud var virkelig. Det ledet ham til Den katolske kirke.

– Hvordan var overgangen fra tradisjonell norsk jul til klosterlivet?

– For familien min var den nok brå. Men da jeg fikk øynene opp for at troen var virkelig og vesentlig, ble det viktig for meg å feire en liturgisk og kirkelig jul. At Gud var blitt menneske ble den bærende virkeligheten i livet mitt. Jeg opplevde et behov for å trekke forbindelsen konkret mellom det subjektivt erfarte i mitt eget hjerte og det objektivt overleverte i kirkens tradisjon.

Han beskriver det som sterkt og vakkert å feire jul i kloster for første gang. Samtidig var det noe dyrebart og verdifullt som manglet: Varmen og fellesskapet fra familietradisjonene han var vant med.

– På et vis var det smertefullt å gi avkall på det. Men de fleste vesentlige valg i livet handler om å velge mellom flere ting som er gode.

På et nivå tror han det er en grunnleggende del av aldringsprosessen som menneske, å gi avkall på det å være barn i julen.

– Mange blir godt voksne uten å ha gjort det. Men man kommer til et punkt hvor julen blir en anledning for å gi av seg selv, heller enn å forvente å få noe. Så opplever man at det det helt grunnleggende og vakre: At ved å gi får man noe mer vesentlig.

Etter å ha fullført mastergrad og doktorgrad i teologi i Cambridge, sluttet Varden seg til trappistordenen og ble munk i klosteret Mount St. Bernard Abbey i Leicestershire, England.

– Noe med julefeiringen i klosteret må ha gitt mersmak?

Varden ler godt.

– Ja, det er vel sant å si det. Man kan ha sterke vissheter i livet som ikke er så lett å forklare rasjonelt. Mitt første møte med klosteret var fullt av spørsmål. Det var sånn ingen umiddelbar tiltrekning, og jeg syntes det var litt skummelt og tenkte «kjære vene, er det mulig å leve sånn?»

– Men det satte et slags spor i meg som gjorde at jeg lengtet etter å komme tilbake. Jeg opplevde sterkt at det var noe som ventet på meg der.

I ettertid, når han ser tilbake på hvor rikt klosterlivet har vært, er han overbevist om at han hadde rett.

Nyhetsbildet i år er fylt med pandemi og meldinger om en ny smittebølge. Når Erik Varden ber for verden denne jula, ber han om håp.

– Jeg ber om at verden ikke verden må henfalle i håpløshet. At vi må oppdage håpet som noe virkelig og noe inkarnert. Det er inkarnert i Kristus, og derfor noe som kan inkarneres i våre egne liv, sier han.

Frem mot jul har Varden reflektert over profeten Jesajas ord til kong Ahas i Det gamle testamentet:

«Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn.»

Varden påpeker at Jesaja uttalte dette i en sammenheng med enorm angst. Kongen ventet på at Jerusalem skulle bli invadert av arameerne, og i Jesajas bok står det at hjertet hans «skalv slik trærne i skogen skjelver for vinden».

Senere har kirken tolket det som et messiansk budskap som peker fram mot Kristus. Et slikt håp om frelseren som kommer, det er mer aktuelt enn noen gang før, mener Varden.

– I en sekulær sammenheng er jul forbundet med tradisjon, der man leser de samme tekstene og synger sangene vi har sunget før. Det er fint og viktig. Men hvis vi gjør det vi har gjort før, så bør det være fordi noe er i ferd med å skje nå.

I kirkens liturgi, påpeker Varden, er hendelsene i stallen i Betlehem noe som skjer i nåtid. «I dag er deres Frelser født», synger de under juledagsmessen.

– På juledag burde avisene ha førstesideoppslag med store krigstyper: «Gud er menneske!»

Share