Archive, Conversations

Conversation with Petter Stocke-Nicolaisen

A conversation about press ethics, unfortunately available in Norwegian only. 

Nær 2 av 3 oppgir at tonen i nettdebatten gjør at de ofte eller av og til vegrer seg for å skrive en kommentar, ifølge en rapport laget av Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2021. Medietilsynet laget også en rapport om digitale opplevelser i 2021. 25 prosent i alderen 16 – 20 år svarte at de har opplevd en eller annen form for hatefull kommentar på internett rettet mot seg selv. Fire prosent av befolkningen generelt svarer det samme. Det kan virke som om vi er mer hensynsløse overfor hverandre på nett enn når vi møter hverandre ansikt til ansikt. Hvilke tanker gjør du deg om det?

– At man for å snakke om viktige ting helst skal møtes ansikt til ansikt. Jeg er overhodet ikke sikker på at kommentar-kulturen bidrar til konstruktiv debatt. Det er fare for at den skaper et polemisk, overopphetet klima. I mange sammenhenger, også kirkelige, er det blitt nær umulig å føre en samtale under betingelsen at folk må ha minst to tanker i hodet samtidig: Vi vil at enhver stillingtagen skal reduseres til ett slagord. Men livet er nå stort sett mer komplekst enn som så – Gudskjelov, får vi si.

Politisk polarisering er en metafor for krefter som trekker borgere i forskjellige retninger, som polene på en magnet. Det synes som om stadig flere saker virker polariserende på oss. I Norge er klassikerne abort og EU, men vi kan nå minst legge til klima, korona-vaksine (og smittetiltak generelt), kjønnsidentitet, legning, Trump, Putin og islam. Hvorfor gjør polariserende tendenser seg så sterkt gjeldende i vår digitaliserte samtid?

– Digitaliseringen underbygger en subjektivisering som har dype røtter. I Norge har vi lenge snakket subjektivt om religion, for eksempel. Jeg kjenner intet annet land hvor så mange spontant referer til ‘min Gud’, som om det var opplagt at vi kunne ha hver vår. Tendensen sprer seg til at enhver vil leve utfra ‘sin’ virkelighet, og avskjærer dem som har annen oppfatning av det reelle. Her har katolsk tradisjon mye å bidra med, hvis vi drikker av egne kilder. Det ligger i begrepet ‘katolsk’ å være ‘altomfattende’, å strebe mot en virkelighetstilnærming som fatter helheten og uttrykker den koherent, uten forenkling. Derfor skal vi motstå enhver anti-intellektuell tendens, også innad. Noe viktig vi kan bidra med til samfunnet som troende, er klartenkthet. Det forutsettes at vi nærer den i oss selv først, stadig lærer mer, og er åpne for samtale, som lutrer og skjerper tanken.

Den katolske kirke er en gammel organisme med rom for store forskjeller – også i meninger. Kan vi lære noe av Kirkens måte å forholde seg til mennesker og mangfold på gjennom århundrene når vi møter vår egen samtids polarisering?   

– Det er Kirkens styrke at den uttrykker og står for et høyt ideal og samtidig omfavner miskunnsrikt dem som av en eller annen grunn, for øyeblikket, ikke makter å leve opp til idealet. En fristelse nå, er å gjøre inklusivitet til ideal, men det fungerer ikke: Det gir ingen retning. Skal fellesskap oppstå, må det fremstå hva jeg inkluderes i, og på hvilke premisser. Det gjelder ikke minst i vår synodale sammenheng. Skal vi vandre sammen, må vi ha et klart begrep om målet vi går mot.

På den annen side: Når vi tror – og mener at vi tror på det rette og på den rette måten – kan det kanskje være lettere å fordømme andre som vi mener tror feil og dertil på feil måter? 

– Paulus understreker at dét å rette andre som tar feil, er uttrykk for nestekjærlighet. Vårherre selv, i evangeliet, skyr ikke sterke ord. Tenk på ve-ropene mot fariseerne – eller, for den saks skyld, på ordene han rettet til kvinnen grepet i ekteskapsbrudd. Han tiltaler henne mildt; men på samme tid sier han: Måten du har levd på til nå er feil, slå inn på en annen vei. Det er sannhet som setter oss fri, ikke blindhet. Kriteriet forblir at sannheten ytres i kjærlighet. Sannhet sagt i sinne eller, verre, med hat, virker mot sin hensikt. For å si sannhet, må jeg omvendes av den først og la samme sinnelag være i meg selv som var i Kristus Jesus – et sinnelag symbolisert av korset vi tegner oss med daglig. Måtte vi leve opp til hva tegnet står for!

«Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 19, 16-19) oppsummerer både budene og kristen etikk. Betingelsen for å elske andre er altså at du elsker deg selv. Er det vanskeligere i vår digitale tidsalder – med alle muligheter til å sammenligne sin egen utilstrekkelighet med andres tilsynelatende fullkommenhet? 

– Nå, man trenger ikke å ha levd så lenge for å se at det slås sprekker i bildet av andres fullkommenhet. I forhold til budet du siterer, risikerer vi å utlegge det anakronistisk. Vårt moderne begrep om å bejae seg selv og ha omsorg for seg selv har mye for seg, for så vidt, men ville ha forekommet fremmed for folk i antikken. Å ‘elske’ i bibelsk forstand, er å ville en annens beste; å ville en annens beste, er å sette ham eller henne fri til å virkeliggjøre sitt Gudgitte potensiale utfra budene, som viser veien til salighet. Forstår vi Jesu ord sånn – og jeg tror vi må forstå dem sånn – blir de mer realiserbare enn hvis vi tenker oss dem utfra ømme følelser.

Det begås flere seksuelle overgrep i andre organisasjoner enn Kirken, likevel er det på sett og vis verre hos oss enn andre: Vi (og andre!) forventer simpelthen mer av oss katolikker, fordi vi har forpliktet oss til å leve i fellesskap med Jesus. Gjelder det samme for hatefulle ytringer og hets i nettdebatter? Bør vi sette terskelen høyere for oss enn andre?

– ‘Vær fullkomne!’ Slik lyder Herrens bud til oss alle som vil være hans disipler. Ingen ting tyder på at han spøkte. Hos ørkenfedrene leser vi om en munk som spurte Abba Makarios hva fullkommenhet står for. Makarios’ svar er litt langt, men jeg vil få sitere det allikevel:

Hvis ikke et menneske oppnår stor ydmykhet i både hjerte og legeme, slik at det helt slutter å måle seg med andre og heller holder seg ydmykt underlagt enhver skapning, uten å dømme noen utover seg selv alene; hvis det ikke utholder fornærmelse og luker vekk enhver ondskap fra sitt hjerte, mens det tvinger seg til å være tålmodig og til nytte, en venn for sine brødre, måteholdende og herre over seg selv; hvis det ikke bruker øynene til å se det som er rett; hvis det ikke vokter tungen og vender ørene bort fra all unyttig tale som nedbryter sjelen; hvis det ikke virker rettferd med hendene og holder hjertet rent, kroppen plettfri for Gud; hvis det ikke daglig holder døden for øynene og forsaker alt sinne, all åndelig ondskap; hvis det ikke forsaker materien og kjødets lyst sammen med djevelen og alt hans verk; hvis det ikke binder seg standhaftig til Gud, universets Konge, og til alle hans bud, for å forbli Gud uavbrutt nær til enhver tid, i enhver omstendighet, i enhver virksomhet: ja, da har det ikke mulighet til å være fullkomment.

Å være kristen, er å leve med en høy fordring. Det skal vi huske.

Det er lett å bli fanget av dynamikken i opphetede debatter. «De som sier at de deltar i debatter med en hard tone, har ofte selv vært avsendere av netthets. Men de har også ofte selv vært utsatt for hatytringer fra andre», skriver forskerne Marjan Nadim, Kjersti Thorbjørnsrud og Audun Fladmoe ved Institutt for samfunnsforskning i Aftenposten. Hva er ditt råd til katolikker som deltar i nettdebatter, hvordan skal de klare å leve opp til Jesu bud om å elske sin neste som seg selv – også når det går en kule varmt? 

– Mitt første råd er å spørre seg om en nettdebatt er det mest egnede forum for en utveksling om viktige, vektige spørsmål. Tar man del, er det et godt prinsipp å gi seg tid. Det har mye for seg å sove på et svar før man legger det ut eller sender det. Det ligger i hetsens natur at den er overilt. Et konstruktivt bidrag til virtuell debatt, er å gjøre den mer gjennomtenkt. Man risikerer dødelige bomskudd ved stadig å skyte fra hoften.

Hvordan skal vi gjøre det i praksis, altså hvilke etiske krav mener du vi som katolikker bør sette til vår digitale retorikk? Finnes det en gylden regel for god katolsk oppførsel på digitale plattformer?

– Ja, den finnes. Vi har den fra en pålitelig kilde: ‘Når dere taler, vær alltid vennlige, men ikke uten saft og kraft; lær å gi hver enkelt det rette svar’ (Kol 4:6). ‘Retorikk’ er et konstruktivt begrep hvis det står for ‘talekunst’. Slik brukes det i klassisk tradisjon. Men hvis retorikk tolkes, hvilket ofte er tilfellet nå, som ‘bakholdstaktikk i form av listig ordbruk’, gjør man best i å holde seg unna. Da er Vårherres befaling mer løfterik: ‘Si «ja», når dere mener «ja», og «nei» når dere mener «nei»; alt ut over det er av det onde’ (Mt 5:37).

Det finnes en rekke digitale katolske debattfora. Det er sunt at vi møtes for å samtale om troen, men innimellom kan også tonen der være hard og virke både støtende og sårende. Hva skal vi gjøre når vi opplever hets eller sjikane mot andre enn oss selv? 

– Hets og sjikane hører ikke hjemme i en kristen sammenheng. Forekommer denslag i et forum som skal handle om tro, har det kjørt i grøfta. Det skylder man å påpeke.

Leunig! Always one for seeing things in perspective.

Share