Archive, Articles

Den olsoknorske fordring: Om Olavsarv i avkristningstid

I løpet av en apostolisk reise til Frankrike i 1980, mediterte Pave Johannes Paul II flere ganger over den franske nasjons særegne historie og kall. I bakgrunnen stod det kommende femtenhundreårsjubileum for Kong Klodvigs dåp. Det kan være nyttig, kanskje, å minnes hvorledes den kom til? Historien berettes av Gregor av Tours, som skrev mot slutten av femhundretallet – med langt mindre avstand til begivenhetene, altså, enn den som skilte Snorre Sturlason fra Helligolav. Gregor forteller at Klodvigs dronning, Klothilde, lenge hadde villet omvende mannen til kristen tro, men at kongen forble avventende. Han hadde reelle spørsmål om troens innhold – kunne vel en allmektig Gud la seg korsfeste? Videre var han engstelig for hva som ville skje hvis han brøt sin pakt med de mer lokale, fortrolige guder: Han hadde sin stilling å tenke på. Den endelige prøven fant sted i et oppgjør med en alamannerhær. Det kan ha stått i 496. Klodvig led strategiske nederlag på slagmarken. Han engstet seg stadig mer for stridens utfall. Med lite å tape, bad han til sin kones Gud:

Jesus Kristus, som Klothilde forkynner er den levende Guds Sønn, det sies at du hjelper de strevende og gir dem seier som setter sin lit til deg. Fromt bønnfaller jeg om din herlighets hjelp! Unner du meg seier over mine fiender; får jeg oppleve kraften de hevder å motta fra deg, de folk som er vigslet til ditt navn: Ja, da skal jeg selv tro på deg og la meg døpes i ditt navn.    

Knapt hadde han bedt ferdig før kampen tok en ny kurs. Frankernes hær fikk overtaket; alamannerne bad om nåde. Klodvig erklærte krigen over, og vendte hjem med fred, for å fortelle Klothilde om seieren Kristus hadde latt ham vinne. Han ble behørig opplært i troens innhold, så døpt i Reims av Biskop Remi. Om årstallet strides de lærde, men det vil ha vært omkring 500. På attenhundretallet, da Frankrike fikk det for seg å gjenskape monarkiet, ble minnet om Klodvigs dåp et viktig motiv. Frankrikes første konge, ble det da sagt, var Kirkens eldste sønn. Derfra utledet man at Frankrike som sådan nok kunne kalles Kirkens eldste datter. 

Dette var temaet Pave Wojtyła utviklet i juni 1980, ikke først og fremst for å gratulere sitt franske vertskap med en så storslagen herkomst. Paven brukte minnet om Frankenlands urkristne røtter som en spore til samvittighetsransakelse i nuet. En preken han holdt i Le Bourget vitner om karakteristisk vidsyn og klarsyn. Frankrike, sa paven, har i moderne tid opprettholdt menneskets rettigheter ved å etterstrebe frihet, likhet, og brorskap. Det har vært en edel bedrift. Men hva med visdomspakten som ble sluttet på nasjonens vegne ved Klodvigs dåp?

Er vår samtids utvikling og fremskritt en frukt av pakten med visdommen? Er det ikke sannere å si at de står, rett og slett, for en stadig mer eksakt vitenskap om objekter og ting som ligger til grunn for teknikkens svimlende fremskritt? Blir ikke mennesket selv stadig mer et objekt for fremskrittsprosessen det har frembragt? I økende grad, i og omkring mennesket, står visdomspakten for fall, den evige pakt med visdommen som er kilde til kultur, til menneskets sanne vekst.

Vi postmoderne mennesker er truet av det våre hender har skapt fordi vår visjon for verden, for livet, har mistet forbindelsen til vårt egentlige opphav: Enheten med Fader, Sønn og Helligånd gitt oss i dåpen. ‘Tillat meg derfor’, sa paven på slutten av prekenen, ‘å stille dette spørsmål: Frankrike, Kirkens eldste datter, er du ditt dåpsløfte trofast? […] Frankrike, Kirkens datter og folkenes opplyser, forblir du trofast, for menneskehetens bestes skyld, mot pakten med den evige visdom?’

I disse ord ligger en sterk, nærmest rystende oppfordring. Ingen av oss vil vel bestride at paven berører et sårt punkt i samtiden. Hans utsagn er ikke desto mindre problematisk. For er det overhodet mulig å snakke om et lands dåp? Kan vi hevde at nasjonen som sådan er forpliktet av et enkeltmenneskes løfter for hundrevis av år siden? Teologisk sett, er svaret et betinget ‘Ja’. Den bibelske frelseshistorie viser igjen og igjen hvordan individers atferd og avgjørelser har bindende virkning på ettertid. Læren om syndefallet er ett eksempel. Adam og Evas troløshet betinger våre liv hvert øyeblikk. Nåden går gudskjelov også i arv. Noah, Abraham og Jakob dannet alle sin pakt med Israels Gud for kommende slektledds skyld. Det er trofasthetens testament som på lang sikt danner Guds folk, også i den nye pakt, som skylder Marias Fiat sitt opphav. Når hun i sitt Magnificat synger, ‘Alle slekter skal kalle meg salig’, er det mer enn en floskel. Vår inntreden på nådens vei forutsetter hennes brøyting. I Kirken hviler vår troskap sakramentalt på forfedres og formødres tro. 

Det er altså gyldig å bruke ‘Frankrikes dåp’ som et teologisk symbol. Utfra samme logikk taler vi om Russlands dåp i 987, da Kong Vladimir, en venn av Olav Tryggvason, tok sakramentet imot. Boris av Bulgaria, Borivoj av Praha, Piast-dynastiets Kong Mieszko, Bolesław den Stores far, står likeledes for emblematiske bekjennelser. Vi tenker oss hele nasjoner omvendt i kongens person. Olav Haraldsson fremstår annerledes. Dåpen mottok han privat i Rouen i ca. 1013. Da hadde Nidaros alt hatt egen biskop i seksten år. Det var ikke Olav som bragte troen til Norge, men at han ‘kristnet’ landet, og ved sin død fullbyrdet gjerningen han i live hadde vigslet seg til, det vet hvert skolebarn her til lands—i alle fall visste man det inntil ganske nylig. Hvordan gikk Olav til verks? Hva kan vi lære oss av hans misjonsprosjekt? Og i hvilken grad har Helligolav satt et evig preg på vårt lands identitet? Finnes det hos oss, i oss, noe ‘olsoknorsk’, slik en nasjonalskald har ment? I så fall, hvordan forvalter vi arven i tider som disse, merket av frafall? Disse er spørsmål jeg vil reflektere over i dag, og da kan det være fornuftig å gå, som antydet, fra det ytre til det indre, å se først på historien, så på norsk egenart, for til slutt å spørre hva mon vår forpliktelse er, vårt kall som Kirke og som folk her og nå.  

Da Kong Olav var i landflyktighet hos Kong Jarisleiv i Kiev, hadde han en natt en livaktig drøm. Olav Tryggvason stod for ham, kostbart kledd, og sa: ‘Er du urolig og hugsyk for hva du skal gjøre, og hvilket råd du skal ta opp? Jeg synes det er underlig at du tenker så lenge fram og tilbake om dette, og likeså at du tenker på å si fra deg det kongedømme Gud har gitt deg’ (188). Jarisleiv og Ingegjerd, hans svenske dronning, var for Olav et storsinnet vertskap. Da han flyktet til dem for danske Kong Knuts overmakt, bød de ham det bulgarske rike ved Volga. Folket var hedensk; Olav kunne fortsette sitt siviliserende virke og gjøre Bulgaria til sitt. Om forslaget fristet, vet vi ikke; men Olav Tryggvason, i drømme, gav intet slingringsmonn: Kongen skulle hjem. ‘Det er en konges ære å seire over sine uvenner, og det er en ærefull død å falle med sine menn i kamp’ (188). Da Olav våknet, visste han hva Guds styrelse krevde. Han samlet folkene sine, provianterte og reiste vestover, mot Stiklestad. 

Denne beretningen fra Olavs livsaften står i merkbar kontrast til hans tidligere syn på oppgaven i Norge. Den unge Olav betraktet landet som sin odel. Ærgjerrig var han, djerv og kvikk, seg sin byrd som Harald Hårfagres ætling intenst bevisst. Et karaktertrekk som fremheves i første del av sagaen, er Olavs lykke. Lykken hans vinner over finnefolks trolldom (9) såvel som over uvær til sjøs (29). Olav ser lykken som sin eiendom. Den er endatil en slags talisman han kan henge om andres hals. Da han sendte Bjørn Stallare avsted for å by Sveriges konge fred, sa han: ‘Jeg skal la min lykke følge både deg og dere alle’ (69). På ethvert plan er Olavs selvsikkerhet åpenbar. Nok sprer han budskapet om Hvitekrist, men hans egen prakt fremmes på omtrent lik linje. Selv Snorre, hvis beundring er preget av andakt, slår fast at kongen var en ‘god kristen […], men glad i penger’ (58). Olav profitterte ikke bare for himlenes rike, men også for egne kister og skrin. 

Landet han krevde som sitt, var ellers ikke fett. Før hun ble russisk dronning, beskrev Ingegjerd Norge til sin far, sveakongen, i følgende ordelag: ‘Det landet er fattig og vondt å komme fram i, og folket er ikke til å lite på’ (72). Dommen er ikke grunnløs. Sigurd Syr, Olavs stefar, står i Snorre for sunn bondefornuft. Da Olav berettet for ham og Mor Åsta om sin erobringsplan, sa Sigurd at, jo, det kunne nok gå an å få allierte folk, ‘for almuen vil alltid gjerne ha noe nytt’ (35). Spørsmålet var om kongen vil vinne troskap over tid. Det er et faktum at Olav stadig balte med stor pragmatisme. Bønder og småkonger var mest opptatt av sitt; Olavs globale prosjekt interesserte dem helst i den grad det fremmet deres velvære. Vi møter her en tidløs tematikk: For å skape et norsk samfunn kreves både sans for et felles gode og vilje til å ofre personlige hensyn for helhetens skyld. Her slet Olav. De færreste nordmenn var sinnet til å skue mer enn et par stenkast utover eget høysete. 

Holdningen hadde konsekvenser for kristen misjon. Folk tok dåpen imot, men holdt allikevel fast på mye hedensk skikk, ved å sette ut sine barn, for eksempel (58). Det er slående at nettopp dette, spedbarns rett til liv, ble et kriterium for å dømme hvorvidt kristendommen fullt hadde slått rot. Olav ville luke alt hedenskap vekk. ‘Og om det var noen som ikke ville holde opp å være hedninger, så tok han det så hardt at han drev noen ut av landet, noen lot han lemleste på hender eller føtter eller lot stikke øynene ut på dem, noen lot han henge eller halshogge, og han lot ingen være ustraffet som ikke ville tjene Gud’ (73). Vi som har nylige minner fra Raqqa, Mosul og Sinjarfjellet gyser når vi leser om slike normer. Vi spør: Hva har vel denslags med evangeliet å gjøre? Barsk var Olavs kristning, dét er det ingen tvil om; men vi skal ikke dømme for raskt. Å føre moderne holdninger om toleranse og pluralisme tusen år tilbake i tid, er et fåfengt foretak. Ikke skal vi heller sette nordisk hedendom i et romantisk lys. Har vi hang til dét, kan vi bla noen sider fremover i Heimskringla og se de blotende bønder i Lesja og Lom bøye kne for sitt grusomme Torsskremsel, breddfullt av rotter og mus (113). Å la dem bli liggende der, i stum tilbedelse, ville knapt ha vært noen barmhjertighetsgjerning. Olavs kamp må forstås i apokalyptisk lys, som et oppgjør mellom det gode og det onde. Det gis tilfeller hvor dialog på denne arena er plent umulig, hvor man må slå hardt mot hardt. Erkeengelen i Johannes’ Åpenbaring er rustet med sverd. Det er ikke blott til pynt. 

Når det er sagt, er det åpenbart at Olav brukte kristendommen som en taktisk samlende kraft. All motstand måtte ryddes av veien, skulle Norge bli ett. Allerede i slaget mot Svein Jarl hadde Olavsmennene ‘hvite skjold med det hellige kors innlagt i gull, på noen var det tegnet med rød eller blå farge’ (49). Kongens og Kristi merke var ett og det samme. Kom man i den enes bann, fulgte den andres med. Men hvor dypt stakk bekjennelser påtvunget av overmakt? Lurer vi på dét, kan vi tenke på Hedmarkskongen Rørek, den lumske (76), som ble Olavs gissel etter et forsøk på sammensvergelse. En Kristi Himmelfartsdag gikk de to til kirke sammen. Da Rørek gav seg til å prate, sa Kong Olav, ‘Nå holder vi en stor høytid til minne om at Jesus Krist steg fra jorden opp til himmelen.’ Rørek svarte, ‘Jeg skjønner ikke så mye av det dere forteller om Krist, jeg, at jeg kan huske det; mye av det dere sier, synes jeg er utrolig. Men det har jo hendt så mye rart i gamle dager.’ Like etter stakk han Olav med dolk, midt på kirkegulvet (84). Det er nyttig å merke seg denne hendelsen, for den er ikke utypisk. Vi antar for lett at alt var lettere før; at folk var mer helstøpte; at relativismen som diktatorialmakt er et nytt fenomen. Men Rørek står for noe permanent. Han dilter med til messegang når det synes opportunt, eller han ikke har annet valg, men sitt Credo leser han med kryssede fingre. Noen kristen er han neppe. Det var forherdede sjeler Olav hadde med å gjøre. Derfor gikk han hardhendt til verks. En kaffe-og-kake-misjon ville knapt ha gjort inntrykk på hans tid.

Olavs politikk var klinkende klar. Ville man bli hans, ville man stå under hans vern, sverget man samtidig troskap til Kristus og kristen lov. Det han bød Norge, var ikke kun et styresett, men et nytt rammeverk for fellesskap. Han var streng mot motstandere, men det han bragte var et samfunn som våket over de sårbarestes rett: Kvinner, barn og fattigfolk fikk beskyttende instanser å ty til. Olav begrep at et kristent syn på mennesket, på livet, ikke kunne sameksistere med gammelnorsk skikk. Det fikk bli enten eller. Altså dro han ikke bort fra noen bygd han hadde gjort til sin ‘før hele folket hadde gått med på å ha den hellige tro’ (105). Han var nidkjær, men ikke lidenskapelig. Snorre legger vekt på at Olav tuktet sitt sinne. ‘Han var nesten alltid fåmælt om ting som gikk ham imot’ (98). Om han ble aldri så harm, styrte han seg når han talte (118). Hans verk var gjennomtenkt. I stadig større grad var det også gjennomlyst av en glo som når utover den blotte fornuft. 

Jeg bemerket at lykken var et kjennetegn for Olav i unge år. Etterhvert som hans sinn ble dratt mer mot det overnaturlige, som han ble gjennomsyret av troen han forkynte, tok den naturlige lykken liksom til å skrumpe. Kong Knut vant nordmennenes hjerter med løfter om gods og gode utsikter. Da danskekongen fylket hær for å seile mot Norge, kvad Sigvat Skald (168):

Lumpent var det om landsmenn
lot en konge som [Olav]
mangle folk; men penger
vender manges troskap.

Frafallet var overveldende. Olav ble tvunget avgårde. Ankommet i Gardarike, etter å ha lagt Norge bak seg, kanskje for alltid, reflekterte han lakonisk at ‘de først ti årene han var konge gikk all ting lett og greitt for ham, men siden ble alt det han fant på, tungt og vanskelig, og når han fristet lykken, gikk den ham imot’ (187). Snorre gir oss et levende portrett av Olav i eksil når han forteller hvordan kongen satt til bords en søndag og spikket på en trestikke, så oppslukt av tanker at han hverken enset tiden eller selskapet, uvàr at han brøt helgedagsfreden (190). Var hans tid forbi, eller var hans time kommet? Hvis han reiste tilbake til Norge, skulle det bli i eget navn eller i Herrens, for å straffe utro venner eller for å heve korsets banner? Den modne, skuffede, ydmykede Olav har et dyp og en tyngde som gir ham større format. Når han tar til å tvile på seg selv, blir han først riktig tent av troens lutrende flamme.

Jeg holder meg her til sagaen; jeg kommer ikke valsende med spekulative hypoteser. ‘Det er sagt’, leser vi, ‘at kong Olav var en from mann som ba trofast til Gud alle sine levedager. Men etter at han merket at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, la han all hug på å tjene Gud’ (181). Han, drotten, erklærte seg tjener. Folkets reisning mot Olav kom av dét, sier Snorre, at ‘de tålte ikke hans rettferdighet’. De syntes det var ille at rik og fattig ble dømt med samme mål. Olav for sin del ‘ville heller miste kongedømmet enn dømme urett’ (181). Mens den unge kongen påberopte seg sin farsarv, går den modne mann i strid for et etisk ideal. Å spore en slik utvikling, er ikke nødvendigvis tilbakeskuende forskjønning. Det vi vet om Olavs vyer og intelligens, gjør at vi sanner åndens streben som en samlende kraft på hans mangslungne personlighet. Olavssekvensen oppsummerer Olavs indre vesen i en pregnant strofe som lyder enda vakrere i Ragnhild Foss’ ordlyd enn i originalversjon, for oversetteren tillater seg en ørliten nyansering:

Tulit ab impia
gente ludibria,
minas et odia,
poenas, exilia,
sed mente stabili.

På latin sier siste linje nøkternt at Olav utholdt motgang ‘mente stabili’, med sindig likevekt. Foss går dypere til verks, og nevner kilden til kongens sinnsro, nemlig det at han ‘elsket’, et motiv fra tidligere i sekvensen. 

At den modne Olav var blitt gjennomsiktig for Guds kjærlighet, kommer på ymse vis til uttrykk hos Snorre også. Da mennene hans, underveis til Kiev, manglet mat, gjorde Olav korsets tegn over grytene, og alle fikk nok å spise; en kilde han vasket seg i ble til legedom for mange; uvetter og troll jaget han bort med sin flammende bønn (179). Han hadde helbredende hender (189). Olav forblir den han er, men en Annen virker stadig mer åpenbart i ham, og det er denne Andre som i økende grad blir det handlende subjekt i hans adferd. Olav lengter etter å ta pilegrimsstav i hånd. Han vil fare til Jerusalem. Han tenker på å bli munk (187). Om han plutselig fremstår nølende, er det ikke fordi han er motløs. Han er simpelthen overgitt en vilje som går utover hans egen og vil, på disse premisser, handle rett. Drømmen han drømte på Stiklestad, da han la hodet i Finn Arnessons fang, viser et perspektiv hvor slaget ikke er det viktigste; det blir snarere et middel til et mål. ‘Han syntes han så en høy stige og gikk oppover den opp i luften så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen.’ Han var ikke blid for at Finn ristet ham våken: ‘Jeg var kommet på det øverste trinnet’, sa han, ‘da du vekte meg’ (214). På slagmarken ropte hans hær, ‘Fram, fram Krists menn’ (226). Kristi sak krystallisertes som den endelige. Kongens fall ble innlemmet i hans Herres offer. Det er forbløffende hvor åpenbar denne analogien snart syntes så mange. Olav var fra barnsben av kjent som den ‘Digre’ (3). Når vi ærer ham som helgen, er det dog fordi han med årene, ble mindre. Stolthet vek for et formbart lynne; lykken trådte tilbake for nåden. Olav tapte slaget på Stiklestad, men han vant tvekampen som stod i hans hjerte. Det var den seier som, til syvende og sist, vant frem i resten av landet også.   

Den indre dimensjon av Olavs kamp var et vesentlig tema for vår store dikter Olav Aukrust (1883-1929). På Olsokdagen i 1922 holdt han tale i Lom, der hvor, på Olavs tid, Torskulten blomstret. Aukrust oppfordret sitt publikum: ‘Leite og lengte, lengte og leite må du, heile di livsens kraft må du setja inn. Ja sjølve ditt naturlege, frodige, heidenske liv må du viljugt sleppe. — I ditt eige hjarta må du uppliva ditt Stiklestad-slag.’ Dikteren var selv mer enn middels mottagelig for det frodige og naturlige; det hedenskes trollbånd var ham heller ikke ukjent. Han talte av erfaring. ‘[D]itt verdslege rike’, fortsatte han, ‘må du hugheilt gjeva upp, dersom du vil nå inn til ditt åndelege sjølv, og dermed inn og upp til høgderne i Guds rike’ (Sk, 161). Å utlegge Stiklestad slik, som forløsningssymbol, er å øse av en rik eksegetisk tradisjon, gjengs i Middelalderen og Antikken. Hinsides den bokstavelige mening, søkte man dengang billedlige budskap om sjelens fremgang fra tidens mørke til evighetens lys. 

Men Aukrust nøyde seg ikke med et par origenske kruseduller til pynt. Det ‘olsoknorske’ ble for ham noe kategorisk, det dypeste av tre aspekter som utgjør vår nasjons egenart. Hva disse tre gikk ut på, utla han tre år senere, på 17. mai, igjen i Lom, i diktform. Hva er det vesentlig norske, spurte han seg selv og sitt publikum?

Trøytt av by og bøker gjekk eg,—
vesal nerk og næring fekk eg,—
ingen elden såg eg brann.
Harm i hugen tagall gjekk eg
ut på ville Norigs land:
djupe kjeldur tri eg fann.
Det namnlause, einslege, sterke lokale,
det kavnorske, rotnorske, bygdanorske
—strøymande inn i det nasjonale,
det høgnorske, samnorske, folkenorske
—gjevande sitt til det universale,
skira og reint som det olsok-norske,
det er vår norskdom med sjæl og med kropp,
det er det norske frå rot og til topp. (Sk, 142s.)

Sommetider forutsetter Aukrust en platonsk oppstigning fra ett erkjennelsesnivå til det neste; sommetider antyder han en stadig organisk enhet med det bygdenorske som rot, det landsnorske som stilk, det olsoknorske som blomst. Han tegnet endatil leddene i form av et botanisk diagram (Sk, 163). La oss se på dem i tur og orden. 

Det bygdenorske er for enhver det nærmeste, det håndgripelig egne. Aukrusts kjærlighet til det egne gudbrandsdalske opphav var grenseløs. Da han i 1921, på reisestipend, besøkte Italia, lengtet han lidenskapelig tilbake til Lomseggen, Hovde og søsteren Karis vaffeljern. Han aktet bygdekunsten og var en skarpsynt kjenner av antikviteter: Godt tillagede skap, bord, bogtrær, ferdaskrin, billedvev, spenner og krus samlet han som andre samler frimerker. Folkemusikken kjente han til bunns. Han fremførte den mesterlig på fele; folk sier han også sang gripende med sin ru tobakksrøst. Men først og fremst var det språket han var festet i. Allerede i 1913 skrev han til Professor Hannaas: ‘I 4-5 år har eg no arbeidt med ei vitskapleg utgreiding um målet i nordre Gudbrandsdalen, særleg målet i Lom og Skjåk’. Han samlet lokalspråklige skatter som noe ‘strålande stridt og levande’ og berettet at han hadde definert over tusen ord som ikke finnes i en eneste norsk ordbok (Sk, 221). Enhver som har kjennskap til diktningen hans, vet hvor gedigent hans ordforråd er.

Det landsnorske er det bygdenorske i høyere potens. ‘Frå fjellstig og gongstig og bygdaveg—går alfarvegen ut over heile Noregs land.’ Fra det karakteristiske, intime, føres vi mot Munch og Munthe, Wergeland og Bjørnson (Sk, 144). Aukrust var en mann av bred kultur. Om han elsket det lokale, så han klart at det måtte gå inn i en syntetisk sammenheng. På ingen måte idealiserte han trangsyntheten som ofte går hånd i hånd med lokalpatriotisme. Snusfornuftig skrev han, atten år gammel: ‘Ein kan eta seg låk av rumgraut au!’ (Sk, 200). Arbeidet med å forme og formulere Norge opptok hele landet i de første tiår av forrige århundre: det nasjonale var ennå nytt. Aukrust trodde seg kalt til en særlig, ufravikelige oppgave i det nye Norges tilblivelse. I 1921 skrev han til Margit Blekastad:

Dei einaste tvo som i dei seinaste tider hev skoda inn i djupnene i det norske spursmål, Christopher Bruun og Ivar Mortensson, desse hev baae tvo med dei klaaraste ord sett fram for meg, kva dei hev sett og kjent: at det var berre ein mann i Noreg, som no kunde svinge hjulet, det store, løynde hjulet i Noreg. Og dette hev daa eg og kjent so sterkt at eg stundom mest ikkje kann draga tevet av otte og glede og spaning… Gjev meg 2 friske aar, utan uro og angest (Ør, 12).

Bruun, grundtvigianeren, og Mortensson-Egnund, antroposofen, var betatt av den norrøne åndsarv. Begge så Aukrust som en potensiell bærer av dere respektive Elija-kapper. Aukrusts eget åndelige liv gikk gjennom faser. En tid koketterte han med teosofien. Han lekte med tanken om reinkarnasjon. Men han forpliktet seg ikke. Det er legitimt, tror jeg, å se disse tankestreiftog som reaksjoner mot det trangbodde i samtidens kristendom. I 1929 bemerket han hvordan man her til lands prøver å ‘stengje allheims herre, all verdens lys og Guds kosmiske, evige Kristus inn i eit kot so myrkt og trongt at du knapt kann puste der’ (Sk, 166). For ham, som higet mot tindens topp, måtte videre vyer til. Han brukte tid på å finne et kristent uttrykk som var stort nok. Men han fikk det til. Det er grunn til å tro at vennen Ingeborg Møller har rett når hun skriver at Aukrust døde som ‘et gjennomkristnet menneske’ (Ør, 69). 

Det ‘olsoknorske’ som aukrustsk begrep peker mot hans kristne modning. Han smakte på det alt i 1917, da han skrev til Nanna Sandvik, på sirlig riksmål:

Jeg tænker på folkets inderste intuition, folkeåndens varsel, racens fødselsveer med tusen års mellemrum, når den forløser og gjenføder sig selv,—brølet som blev sang i Voluspå, som blev […] fabeldyrs svulmende kamp med drager i vikingetidens ornamentik, som blev en tonende himmelstige i Hellig Olavs drøm på Stiklestad og en hymne fra stjerneverdners astralglans gjennem Olav Åsteson  (Sk, 256).

Sikkert hører vi her et ekko av Rudolf Steiners verdenssyn, som opptok Aukrust på denne tiden. På turen tilbake fra Italia, hjemlengsel til tross, ble han i 1921 åtte dager i Dornach for å høre mesteren, og fant han var ‘ein ypperleg fyredragshaldar’ (Sk, 271). Men hører vi etter, gjenkjenner vi i brevet til Fru Sandvik også et bibelsk motiv, verdensaltets fødselsveer, som Paulus skriver om (Rm 8:22). Slik Gud ble menneske på organisk vis i Marias liv, forbereder kosmos seg på å frembringe Kristus for at verdenshistorien skal nå sitt endelige klimaks. Aukrust tenker seg forberedelsen med et nasjonalt subjekt. Norge er for ham noe vesentlig: En mystisk substans i Guds plan med et kall, en oppgave å fullføre. Lovsangen englene synger for Guds åsyn skal fremføres på jord med ‘den norske grunntonen’ (jfr. Sk, 159). I århundrer har den vært taus. Aukrust mener den såvidt lyder igjen. ‘Det er underlegt med det norske’, sa han på Olsokdagen i 1919: ‘Det held på kjem over oss att som ei bljug solrenning. Det er som dei fyrste, gullreine sprænur av morgonsol på ein steintela veg’ (Sk, 160).     

Olav Haraldsson var for Aukrust den inkarnerte helliggjørelse av det norske. Olav viser oss forvandlingen, ved nåde, av et vitalt norsk emne. ‘[H]an steig fram som vill viking og enda som kristen martyr’ (Sk 167)—og dét, ikke for egen skyld, men for landets. Den dag i dag står Olav for et nasjonalt program: ‘Heilag-Olavs program var å ofre det små for det store—og det store for det aller-største.—Hans grunnidé var, at det norske folk skulde verta eit Guds folk’ (Sk, 165). Han syntes det var verdt å gå i døden for. I Olav ljomer den norske grunntonen i tid og evighet. Aukrust spurte seg hvordan et ennå frihetsberuset Norge på 1920-tallet hørte tonen? I et posthumt utgitt dikt uttrykker han både en utfordring og en advarsel (SD, 496):

Heil deg, nye fridoms folk!
vil du vera sannings tolk:
ævleg skal du stande!
Gjer då Olavs-draumen sann,

I Olav den hellige, mener Aukrust, ‘skjer det avgjerande møte som fyrr eller seinare må skje i oss alle, um vi skal verta sanne nordmenn. Den som rett skynar dette, han skynar Guds meining med oss som folk’ (Sk, 165).  

Aukrust opererer i et annet register enn Johannes Paul II. Allikevel kulminerer hans verk i en formaning ikke ulik den paven frembragte i Le Bourget. Han byr Norge la Olavsarven kvikne som sevjen i et gammelt tre. Bare slik vil nasjonen blomstre og bli fruktbar. Får sevjen ikke stige, dør treet. Bildet gjør oss ettertenksomme. Det slår meg at temaet for årets Olavsdager er, ‘Kropp’. I sin veloverveide Akrustbiografi fra 2009, setter Jan Inge Sørbø dikterens ungdommelige ‘vitalisme’ i idéhistorisk perspektiv. Vitalismen står for søkenen etter mening og intensitet, sågar ekstase, ved naturkreftene—ikke minst gjennom kroppslighet og erotikk. Sørbø nevner Munchs Livsfrise og Vigelandsparken som særnorske uttrykk. Men han peker også, ganske riktig, på Holmenkollbakken. Da folk tidlig på 1900-tallet mistet eller forkastet metafysiske koordinater, oppstod, på den ene side, positivistisk vitenskapsdyrkning, på den annen, livsfilosofisk kroppsdyrkning. Nedbyggingen av metafysikken sammenfalt med oppbyggingen av fysisk fostring; filosofiske systemer nedmontertes på samme tid som stadionene ble reist (Ør, 62). Som kristne tar vi kroppen på det største alvor. Vi bekjenner en inkarnert Gud. Men vi insisterer på at mennesket ikke lar seg redusere til sin kropp. Mister man sansen for en virkelighet utover det fysiske, visner troen av seg selv, for den får ingenting å leve av. Den første olsoknorske fordring er kanskje å gjenvinne en bærekraftig metafysikk, å artikulere livsmysteriet begripelig utfra ånd— å skue, lik Olav, mot den store sammenheng? 

Johannes Paul II pekte på dåpen som ‘kilde til kultur’. I de siste 50 år, har Kirken lagt vekt på ‘inkulturering’: å søke uttrykk for evangeliet som samstemmer med forskjellige folkeslags gemytt og særtrekk. Guds Ord transcenderer kultur. Men det forutsetter kulturen som grobunn. Det er ikke dermed sagt at alt gammelt skal fostres. Vi så det hos Snorre: Olav avskaffet slik adferd som var uforenelig med Jesu budskap og menneskets verdighet. På samme tid visste han å ta opp i seg, og å føre videre, folks lengsel slik den hadde funnet uttrykk i gammel sed og skikk. Hans kamprop mot danske og svenske konger var at de tok fra det norske noe han ville gi tilbake. Aukrust så Olav som innbegrepet på ‘norsk grunnkraft’ (Sk 159). Skal en nordmann bli fullt kristen, mente dikteren, må han første øse av denne kraftkilde. Det er mer på ferde her en sentimental patriotisme. Nåden bygger på naturen; naturen tar form i et miljø. I vår cistercienserarv insisterer vi på at vi først kan lære Gud å kjenne hvis vi fullt ut kjenner oss selv. Da spiller kultur og nasjonalitet naturligvis sin rolle. I våre dager blir vår kollektive identitet stadig mer konturløs. Vi bevitner en grad av historisk amnesi, kulturell analfabetisme og språklig forvitring som er foruroligende. Vi snakker ugjerne om det som egentlig skjer: Helst vil vi nære nasjonalillusjonen om at alt, her hos oss, bare blir bedre og bedre. Et uttrykk for at uro allikevel berører oss på dypet, er fremmedfrykten som nå hever sitt hode på forsmedelig vis. For hvordan kan jeg gå en fremmed trygt og raust i møte hvis jeg ikke vet hvem jeg selv er? Vil vi være olsoknorske, skal vi legge vekt på å verdsette, forstå, formidle og dele vår egen kultur på allerhøyeste nivå. Troens spenning oppad og utad trengs for å redde kulturen fra å bli et verktøy for billig, brutal sjåvinisme. 

Det tredje, vesentligste olsoknorske krav ligger i å følge Helligolavs hengivenhets eksempel. ‘Bed for folket du hev vunne, som i heidendom låg bunde, at me frie upp fær stå!’, står det i sekvensen. At friheten er vunnet er én ting; å vise seg friheten voksen og verdig, er en annen. Aukrust slet livet ut med å nå dithen, ja, han slet seg ihjel, så mange motsetninger hadde han å kjempe med. Han var ingen helgen, minsanten, men et dyrebart vitne er han, for han kjente både lys og mørke. Han visste hva det var å stå ‘nådelauga’. Han talte derom med myndighet. Tre måneder før han døde, tiltalte han en olsokpyntet forsamling—igjen i Lom, selvsagt:  

Vera flogvit kvar dag i det små, det vanskelege, det oversedde, gjeva samvitstrengen øyra kvar natt som stillast,—lyde sanningsordet ut og gøyme seg det som si mest umissande eige,—løyse den som lengtar i sjølve seg,—tru, tru at ei stjerne skal renne i Ginnungagap, jamvel i den svartaste, mest vonlause natt,—selja alt ein eig og kjøpe den sanne perla,—leike på livsens hardspelte fele med mjukfingra Paganini-hand,—segja eit varmt og mjukt og lindrande ord—istaden for eit pinande, hoggande og gloande,—døy, avdøy meir og meir frå den sanselege delen av sjæli, og nå åndsens høgder meir og meir—i denne leid det største, det høgste. Og kven kann segja at han ikkje her har ein sjanse? Det aller største kann menneskjet nå. Det har, størst og rikast av alle nordmenn, Heilagolav vist oss, og difor skal han alltid vera Rex perpetuus Norvegiæ, Noregs konge til æveleg tid. (Sk, 172)

Hvis ikke dét er en fordring som omslutter oss alle, en pålitelig, olsokopplyst retningsviser i vår desorienterte tid, ja, da vet jeg ikke hva som måtte være det.

Teksten har sin opprinnelse i olsokforedraget jeg holdt i Trondheim 29. juli 2018

Kilder: Klodvigs forslag om en avtale med Vårherre gjengis i Gregors Historia Francorum, II.xxx, på trykk i Mignes Patrologia latina 71, col. 225. Pave Johannes Pauls preken i Le Bourget kan høres på YouTube: <www.youtube.com/watch?v=uzZS8nGEbh0>. Henvisninger til kapitler i Snorres Kongesagaer oppgis i parentes i teksten. Jeg siterer fra Anne Holtsmarks versjon (Oslo: Gyldendal, 1970). Olavssekvensen finnes på latin som Nr 614 i Lov Herren: Katolsk salmebok (Oslo: St Olav Forlag, 2000); oversettelsen til Ragnhild Foss står i hennes Latinske hymnor og sekvensar (Oslo: Det norske samlag, 1938), ss. 95-8. Jan Inge Sørbøs biografi om Olav Aukrust, Ørneflukt og ormegard (Oslo: Samlaget, 2009), refereres i teksten som ‘Ør’. Leif Mæhles samlebind Skaldespor: Artiklar, talar, brev og dikt (Oslo: Gyldendal, 1965), en uvurderlig samling aukrustske tekster, refereres som ‘Sk’. Aukrusts Dikt i Samling (Oslo: Gyldendal, 1954) refereres som ‘DS’. Vitalistiske strømninger i noridsk kultur tidlig på nittenhundretallet er lett gjenkjennelige, men vanskelig definerbare. En gjennomgang av et bredt betydningsspektrum finnes i Aage Jørgensens bibliografisk baserte studie, “Vitalisme på dansk—en præsentation” i TijdSchrift voor Skandinavistiek 31 (2010), 177-201.

• Share