Archive, Articles

Eternally Pulsating Hope

Bidrag til juleheftet Hellig Jul, utgitt på Egmont og Vårt Land Forlag.

“Ordet ble kjød”, leser vi på Første Juledag, “og tok bolig iblant oss”. Derved ble det taust. Det evige Guds Ord som er alle tings opphav, som på den Første Dag hadde runget gjennom tomheten da Herren befalte, “Det bli lys!”, ble, i Marias liv, et foster som ordløst lot seg modne til å fødes som barn. 

Det latinske ordet for “barn”, er infans. Det betyr bokstavelig: én som ikke kan tale. Middelalderens troende elsket paradokset: Verbum infans. Ordet som er taust. 

Selv har vi mangt å si om julen. Vår julestemning bygger på beskrivelser. Vi setter frem krybber med okse og asen, Betlehems stjerne, gjerne noen velfriserte får. Julekortene vi mottar utgjør en kunsthistorisk kavalkade over motivet Mor og Barn. Jomfruen som satt i lønn, markens hyrder og dalende engler med paradisgrønt er prentet på vår bevissthet, kulisser for høytiden vi feirer med større eller mindre grad av tro. Vi trenger en fantasibro fra vår egen virkelighet til Juleevangeliet. For som det står i Trygve Hoffs Nordnorske julesalme: ’D’e langt sør tel Betlehem’.

Står vi i fare for å prate bort mysteriet? Hva med, i år, å lytte bevisst til Ordets selvvalgte taushet? Å lytte er mer enn handling. Det er en tilstand. Å være lyttende, er å åpnes for tilværelsens skjønnhet og skjørhet, to aspekter som tett henger sammen. Det vakre påtvinger seg ikke. Det er uforenelig med vold.

Til mitt kloster kom ofte gjester på søken etter stillhet. De fleste var uforberedt på det de fant. Hvor opplever man vel stillhet nå om dagen? Nesten ingen steder. Vi er omgitt av, og omgir oss selv med, lyd og bilder. Vi er stadig i bevegelse. Mangelen på indre samling blir en kronisk tilstand. 

Søker vi stillhet, oppdager vi støyen vi har opptatt i oss selv. Alt vi sanselig erfarer, setter spor, på godt og ondt. Inntrykk jeg mottar blir del, over tid, av den jeg er. For å finne frem til taushet, må jeg først utholde ekkoet av røster jeg engang har gitt innpass i mitt lønnkammer. Det kan være en skummel erfaring. Mer enn én gang har besøkende forlatt klosteret i hui og hast etter bare et par dager, med bilradioen på full guffe. Å møte det egne hjertes oppsparte ulyd, kan forekomme overveldende. 

Guds Ords taushet består på et annet nivå. Ordet er fullkomment harmonisk. Ytring og indre sannhet er ett. Derfor utstrålte Kristus slik myndighet selv når han var stille. Ordet tar ikke bolig iblant oss som et brautende, retorisk eller smigrende, ei heller som et klandrende ord. Det er blant oss som et nærvær. For å fornemme det, må jeg selv være nærværende. 

Den russiske allviteren Vladimir Soloviov har skrevet et dikt (det var dengang filosofer var poeter) som ender slik:

Aner det deg ikke, kjære venn,
at alene i hele verden vedvarer
kun dét et hjerte formidler til et annet
i en lydløs hilsen?

Taushet på slike premisser, er ikke begrensning, men fyllest. Det vesentlige lar seg erkjenne, ikke ved tillærte formler, men ved et møte på dypet. For å møte en annen, må jeg selv falle til ro, være åpen, avventende, fri; med andre ord, taust samlet. 

At Gud, for å komme oss i møte, samlet seg slik, er vidunderlig. Tenk at den Allmektige åpenbarer seg stillfaren! Tenk at hans kraft finner uttrykk i overgivenhet! Fritt gjør han seg sårbar. Barnet som svøpes stramt og legges i en krybbe, er et bilde på den voksne, men fremdeles unge mann som lot seg spikre på et kors med sine armer utstrakt til omfavnelse, for å trekke alle folk til seg. 

Han vil lære oss å leve i fryktløs kjærlighet, raus tjeneste. Han vil lære oss å dø, for å oppstå til liv. Fornemmer da våre hjerter det evig pulserende håp som Ordet i vårt kjød ennå lydløst formidler?

Share