Archive, Articles

Gamle stier?

Jeg ble bedt om å skrive denne beretningen om min vei til Den katolske kirke og klosterlivet som et bidrag til en bok det visst aldri ble noe av.

Da jeg nitten år gammel ble opptatt i Kirkens fellesskap, var det ikke fordi jeg i tenårene hadde gått og higet mot noe særskilt ’katolsk’. Oppvokst i et hjem med respekt for kristne prinsipper, men med diskret kristen praksis, ga jeg som fjorten-femtenåring troen på båten, selv om jeg var luthersk døpt og konfirmert. Med selvbevisst bravur, erklærte jeg meg agnostiker, ja, sågar ateist. Jeg ville være fri. Jeg ville ikke, sa jeg, sniffe den feige massens opium. Og jeg hadde ingen anelse om den objektive uvitenhet som lå til grunn for mine lettvinte utsagn. Dog var det noe som skurret selv i pubertetens skråsikkerhet. Mens jeg steilt forfektet mitt brudd med kristendommen, stod jeg på terskelen til en verden av ny erfaring. Igjen og igjen måtte jeg finne frem til overveid respons. Kroppen gjorde seg gjeldende med nye impulser og behov. Jeg begynte å ane hva døden var. Kunst og vitenskap åpnet mektige horisonter. Jeg reflekterte ikke den gang over at ’religion’ nettopp er det som binder sammen elementer som ellers er dømt til å ferdes i parallelle kjørefelt, uten noen gang å møtes. Men jeg opplevde en intens, spontan lengsel etter integritet og et helt liv. I den forstand tror jeg det er forsvarlig å si at drivkraften i mine ungdomsår var en ’religiøs’ søken, selv om jeg dengang ikke på noe vilkår ville ha formulert meg slik.

Margot Krebs Neale
Owl in Takeoff by Denis Curry ©Margot Krebs Neale

Et vendepunkt kom uventet da jeg ble seksten. En omveltende innsikt, formidlet ved musikk, ga meg vissheten om at jeg bar noe i meg som var større enn meg selv – en kraft, et liv eller et nærvær (terminologien fant jeg først senere) som var kilden til alt jeg selv var, men likefullt forble noe mer. Til min forbauselse, forduftet innsikten ikke over tid. At den tvert imot ble mer innstendig, var både spennende og litt ydmykende. For hvorledes stod det nå til med mitt fritenkeri? Snublende omkring i et kratt av spørsmålstegn, trengte jeg klare holdepunkter. Jeg forsøkte å finne dem ved å lese i Bibelen og ved å gå i kirken, men ingen av delene var til særlig hjelp. Det virket så fjernt, alt sammen, fra det som foregikk inni meg, som var for kaotisk, kanskje for begjærlig, til å samsvare med den litt satte kristelighet som omga meg. På det tidspunkt flyttet jeg utenlands og fikk nye impulser. En muslimsk venn hjalp meg med sin selvfølgelige tro og sin klare tanke. En buddhistmunk lærte meg at gudssøken ikke alltid forutsetter ord, at stillheten også danner et språk med rike nyanser. Så sterkt tiltalte oppdagelsen meg, at jeg ville besøke hans fellesskap. Det viste seg imidlertid å være stengt for gjester. Slik gikk det til at jeg nærmest ved en feiltagelse oppsøkte et katolsk kloster isteden, og der vandret like inn i min egen fremtid.

Jeg mener ikke at det var kjærlighet ved første blikk. Tvert imot, jeg ble skremt av klosterlivets radikalitet og spurte meg selv om det i det hele tatt kunne være i tråd med evangeliet å leve slik i avsondrethet. Jeg hadde bestilt plass for en uke. Etter fire dager hadde jeg fått nok. Men klosteret utgjorde fra den dag et kriterium som alt annet måtte måle seg med. Det var det implisitte sannhetskravet som betok meg mest. Jeg hadde blant munkene møtt folk som ikke bare forfektet absolutte verdier, men som viet sannheten, anerkjent én gang for alle, hele sin tilværelse. Selve livet var deres forkynnelse, og jeg hadde ikke sett tegn til den litt nedlatende, bedrevitende holdning jeg nok hadde forventet meg fra ‘profesjonelt’ kristne. Som ukjent søkende ble jeg mottatt varmt, uten å forhøres om mine overbevisninger. Og dette ble mitt førsteinntrykk av katolsk kristendom. Jeg opplevde en raus og gjestfri kirke, en kirke hvor det er mulig å være sikker og spørrende på samme tid. Den dag i dag er disse egenskaper jeg verdsetter.

Jeg gikk til konvertittundervisning i løpet av mitt første år ved universitetet, hos en lærd prest som aldri hadde hatt et slikt oppdrag før. I mangel av fastlagt program, foreslo han at vi sammen leste oss gjennom dokumentene fra Det annet vatikankonsil. Det var en heldig løsning. Igjen var det Kirken som livgivende, bærende kraft jeg møtte. Igjen imponerte storsinnet. Jeg husker hvor begeistret jeg ble da jeg leste Nostra aetate, konsilets dokument om ikke-kristne trossamfunn. At en Kirke som tror seg forvalter av evig sannhet kunne vise seg så ærbødig i møte med anderledes tenkende, antydet reell ydmykhet i møte med Guds mysterium. Jeg kan ikke si at min lesning på noe tidspunkt bragte meg i intellektuell anfektelse. Det var liksom noe kjent ved det hele, som om anelser jeg alltid hadde båret på med ett fikk objektiv bekreftelse utenfra. Da jeg ble opptatt i Kirken sommeren 1993, opplevde jeg det som en hjemkomst.

Siden har jeg tilbragt mange år med å studere og formidle teologisk vitenskap. Jeg er selv blitt munk, etterhvert også prest. Følelsen av høre hjemme i Kirken er kun blitt sterkere med årene. Som i ethvert hjem, hender det at jeg har lyst til å ommøblere. Her og der kunne det være fristende å pusse støv; iblant tenker jeg at det kunne gjøre seg med ny belysning. Men denslags er for småplukk å regne. Det jeg setter mest pris på i Kirken, er at døren står på vidt gap, at enhver er velkommen inn, selv om han skulle slumpe å ha på seg sølete sko. Jeg opplever videre at det er høyt under taket, med plass til et mangfold av rike uttrykksformer. Kirken som forenende, forsonende fellesskap opplever jeg daglig i mine medbrødre samt i alle dem som oppsøker oss med sine bekymringer og behov, sin glede og sin angst. Da Vårherre først forkynte Himlenes rike, var det ikke som et absolutt, abstrakt budskap. Røsten i ødemarken hørte den gamle pakt til. Evangeliet utgjorde fra første stund samvær og sammenstimling. Den menneskevordne Gud lar oss ikke glemme at det er en ny menneskelighet han vil opprette, ingen ideologi. I Kirken har jeg sett prosjektet utfolde seg i levende live, iblant i en gnist av potensiale, iblant i den modne blomstring som springer av lang, kjærlig trofasthet. Selvfølgelig møter man skuffelser iblant, men de understreker snarere enn utsletter Kirkens sanne vesen. At det finnes rom for ufullkommenhet, for nye forsetter og nytt håp, gir meg selv mot til å vandre syngende videre, i inderlig takknemlighet for de gaver Kirken gir oss, for den gave Kirken er.

Share