Archive, Conversation with
Hope
Intervjuet ble publisert i Morgenbladet på julaften.
«Om krisen eller krigen kommer». Det var tittelen på en brosjyre alle husstander i Sverige nylig fikk tilsendt. Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim nevner selv denne episoden fra det nye, mørke Europa når vi spør ham, som vi gjør i denne intervjuserien, om hvor han for tiden finner politisk håp.
– At vi i skandinavisk sammenheng begynner å anerkjenne muligheten for krig er eksepsjonelt. I verden er det nå fryktelig mye som gjør en bekymret, og kanskje redd. Men håp er ikke det samme som optimisme, sier biskopen.
Den 51 år gamle biskopen tilhører trappistordenen, en munkeorden grunnlagt i Frankrike på 1000-tallet som er kjent for sin strenge askese.
Håp, kristent sett, begynner med realisme, sier Varden. For å finne håpet, må man anerkjenne ting som de er. Illusjonene må bort.
– Enhver form for åndelighet handler om dette: å frigjøre seg fra ønsketenkning, fra idealiseringen av seg selv og av sine omstendigheter. Man kan derfor søke håpet uten å se særlig lyst på fremtiden, sier Varden.
For inspirasjon har Varden de siste årene sett til den gresk-katolske erkebiskopen av Kyiv, Svyatoslav Sjevtsjuk. Da den russiske fullskalainvasjonen startet i januar 2022, begynte Sjevtsjuk å sende ut videobudskap til sine landsmenn. Han kom med oppdateringer om utviklingen ved fronten og ga praktiske opplysninger om hva som skjedde med kirken, men underviste også i troen. Varden sammenligner det med president Zelenskisj berømte video fra krigens første dager, der han han stadfestet at han fremdeles var i Kyiv og at han ikke ville forlate landet.
Varden har selv møtt Sjevtsjuk i Ukraina. Da fortalte erkebiskopen om hvordan han noen uker etter angrepet hadde besøkt folk som bodde langs fronten. Da en eldre dame hadde takket for videoene, hadde han sagt noe om det ikke var så lett å vite hva man skulle si. «Dét er ikke så viktig, det viktige er at du snakker til oss», svarte damen.
– Nettopp dette gjør meg håpefull. Han står på fiendens ønskeliste, men han blir ved sin post. Han taler til og trøster sitt folk og hjelper dem med praktiske ting, sier Varden.
Spesielt stort inntrykk gjør trosundervisningen, eller katekesen, som biskopen sier, som gjerne utgjør siste del av Sjevtsjuks videoer.
– Det å stå i en norsk kirke og snakke om fred og forsoning, med julelys på gatene og pepperkakelukten liksom i luften, kan synes litt abstrakt. Men når man er i krig og daglig konfronteres med grusom brutalitet, da er det modige saker å snakke om hva det vil si å elske sine fiender eller å være en som skaper fred. Da kan du ikke tillate deg floskler. Dette har Sjevtsjuk likevel klart gjennom flere år. For meg står han som en av de troverdige kristne stemmene i vår samtid. Han snakker med myndighet i evangelisk forstand.
– Hva legger du i det?
– Myndighet – exousia på gresk – betyr å tale ut av sitt vesen. Da snakker du ikke bare i teoretiske vendinger, men slik at det du sier gir uttrykk for hvem du er, ditt dypeste vesen. Det gir en form for troverdighet som er sjelden i offentlig samtale. Det gjør inntrykk når du ser det, sier Varden.
Sjevtsjuk har også klart å manøvrere grenselandet mellom politikk og religion på en klok måte, mener Varden. Sjevtsjuk er nå kritisk til den amerikanske fredsplanen for Ukraina. Han sier Russlands mål er å bryte ned demokratisk tankegang og å ødelegge og trellbinde det ukrainske folket.
– For ukrainerne er krigen eksistensiell: Det handler om å være eller ikke å få være. Da er det lite rom for kompromisser. Men samtidig har Sjevtsjuk gjennom hele konflikten insistert at man, også som angrepet, må gjenkjenne mennesket i den angripende. Selv i krig gjelder det å gjenkjenne personer, ikke kun abstrakte, statistiske enheter, sier Varden.
Nylig utga han boken Towards Dawn: Essays in Hopefulness, en samling essays som handler om hvordan kristent tankegods kan bidra til å forstå samtiden og vise vei for fremtiden.
– Jeg er bekymret på kristendommens vegne. Evangelikale i USA støtter Trump. Høyreradikale ekstremister erklærer seg frelst. I katolisismen finnes integralismen som vil at kirken skal styre samfunnet. Vil stadig flere kristne henge seg på autoritære bevegelser, fristet av en slags kulturell revansjisme?
– Ja, dette er en reell fare, det bekymrer også meg. Vi må være ekstremt påpasselige med enhver instrumentalisering av tro for politiske formål, særlig når det får emosjonelt og sentimentalt fortegn. Dette vil kreve stor klartenkthet fra kirken, sier Varden.
Han vender tilbake til realismen han mener er en forutsetning for både håp og forsoning. I boken skriver han blant annet om katolske presters overgrep mot barn.
– Det må anerkjennes, ærlig og oppriktig og med sorg for at opplysning skal bli mulig der det har vært mørkt, sier Varden.
– Når jeg kaller boken «Mot daggry» er det nettopp fordi det er så mye i verden som er nattlig. Å holde ut i natten er i en sterk bibelsk tematikk. Og det er det adventen også handler om, det er den mørkeste tiden på året. Vi er heldige her i Nord som kan se dette symbolsk i naturen.
– Så hvordan gir anerkjennelsen av mørket deg håp?
– Kristent sett dreier det seg om å erkjenne at det finnes en person som ikke bare er en bærer av håp, men som inkarnerer Håpet, som kom som lys inn i mørket og som forblir der, virksomt lysende, forvandlende. En Person som er inntrådt i verdens historie på et daterbart og plasserbart tidspunkt. Det er et guddommelig Nærvær som overskrider våre midlertidige kategorier av tid og rom. Det gir oss et lys vi kan leve ved, håpe med, samles rundt.
Procession by the Greek Catholic Patriarchal Cathedral of the Resurrection of Christ in Kyiv. Photo: Ukrainian Greek Catholic Church.