Archive, Conversations

Intervju med www.katolsk.no

A Conversation with Ragnhild H. Aadland Høen

Tidligere cistercienserabbed Erik Varden (47) hadde bodd 30 år utenfor Norge før han kom tilbake – til et helt annet Norge enn han forlot. Hvordan har det første året hans som biskop vært?

– Jeg begynner snart å komme over kultursjokket nå. Man må godta noen kultursjokk, sier biskopen og smiler.

Han har fortsatt en opplevelse av at Norge er både hjemland og utland.

–  Akkurat det er nok ikke så dumt når man har ansvar for noe så multikulturelt som katolske menigheter i Norge. Det har også noe med det å være kristen å gjøre: Vårt hjemland er i Himmelen.

– Gud har alltid brukt eksilet

– Du ble bispeviet 3. oktober 2020, midt i koronatiden. Ditt første år som biskop har dermed vært et unntaksår, der vi alle har vært i et slags eksil. I et intervju med avisen Vårt Land om temaet «koronatid» fremhevet du at Gud alltid har brukt eksilet.

– Ja, Gud bruker erfaringen av eksilet til å fortelle oss noe. Men jeg registrerer at allerede én uke etter gjenåpningen av Norge, vil vi helst glemme de siste 18 månedene. Jeg tenker det er lurt at vi ikke legger eksilerfaringen i en skuff. Den erfaringen kan få oss alle til å stille noen viktige spørsmål: Hvor hører vi hjemme? Hva er veien som fører dit? Hvorfor er vi ikke hjemme nå? Hva er forpliktelsene som hører med til å bygge opp et felles hjem? Da tenker jeg ikke bare på menigheten som et hjem, men også samfunnet. Jonathan Sacks, den tidligere sjefrabbineren i Storbritannia, snakket ofte om samfunnet som et hjem, sier biskopen.

For biskop Erik Varden fulgte koronaåret etter et annet unntaksår: Han kom direkte fra et hvileår som han trengte før han kunne ta fatt på den biskoppelige tjeneste. Sabbatsåret tilbrakte han i et cistercienserinnekloster i Sør–Frankrike: Abbaye Cistercienne Sainte Marie de Boulaur. Her arbeidet han i hagen og kom til krefter igjen.

– Jeg var dønn sliten etter byggingen av bryggeriet i Mount Saint Bernhard Abbey. Sjokket ved bispeutnevnelsen var nok også medvirkende til at «broder Esel» sa stopp. Nå i ettertid tenker jeg at hvileåret i Boular-klosteret ble en enorm velsignelse, både for meg og for stiftet. Jeg ankom bispetjenesten båret inn av de troendes bønner. Det er den beste måten en ny biskop kan ankomme et nytt bispedømme på.

– Før koronaåret i eksil, fikk du med andre ord et annet år i eksil? Hvordan var det? Var du hjemløs?

– Å nei, året i Boular-klosteret var ikke et år i eksil. Tvert imot. Jeg har vært ofte hos dem gjennom årene, og føler meg veldig hjemme der. Det var en sterk erfaring av å bli båret av noe velkjent og kjært. De er et usedvanlig fellesskap. 

Fra hvile til stor produktivitet

– Etter ladetiden i Frankrike har du hatt et svært produktivt år. Du har både lansert ditt eget nettsted coramfratribus.com og du har gitt ut boken «Påsketro i pesttid – en provokasjon». I tillegg har du hatt en finger med i etableringen av St. Rita radio?

Jeg var iallfall en applauderende person på sidelinjen til St. Rita radio. Det har kommet mye respons på påskeboken, som er en mystagogisk bok; en innføring i påskemysteriet, innrammet i samfunnskritikk. Som samfunn har vi ikke lenger ordforråd for å tenke oss gudstjenesten som noe særegent. Det sier mye om oss som sivilisasjon. Akkurat nå ferdigstiller jeg en ny bok på Bloomsbury forlag. Det er en bok om monastisk liv, som har tittelen Entering the Twofold Mystery. Den kommer i januar.

– Etter disse to unntaksårene – gleder du deg til et normalår?

– Livserfaringen har lært meg at det finnes ikke normale år, og det synes jeg er helt greit. Men det er selvsagt en glede å kunne være flere sammen nå, og å kunne bygge fellesskap helt konkret. Det er en stor oppgave og et privilegium. Det gjør inntrykk å se hvor lykkelige folk er over å endelig kunne komme tilbake i messen.

Den vakreste askeonsdagen

– Hva er høydepunktene fra dette første året ditt som biskop?

– Det er mange. Det første er å se hvor trofaste og rause folk er. At Kirken virkelig lever som noe inkarnert, og ikke noe abstrakt. En søndag i koronatiden i fjor hadde vi fire konfirmasjonsmesser på rappen – klokken 9, 11, 13 og 15. De samme messetjenerne, kantor og sangere stilte opp på alle messene, og hver gang gjorde de det som om det var den aller første messen, og skapte høytid for konfirmantene. Det er et bilde på forbilledlig fellesskap.

–  En annen veldig vakker erfaring var askeonsdag, som vi feiret ute. Det var kaldt og det snødde, og det var tente fakler rundt hele domkirkeplassen. Det ble et utendørssanctuarium. Folk var der i snøen, og de var oppmerksomt til stede. Det er den vakreste askeonsdagen jeg har opplevd noen gang. Ingen som var med, vil glemme det noen gang.

– Det tredje høydepunktet jeg vil trekke fram, er mangfoldet vårt. Når det er mulig å skape noe vakkert og fruktbart sammen til tross for alt det som skiller oss, er det et bevis på Den Hellige Ånds virke.

– Du fikk også feire olsok på Stiklestad og i Nidarosdomen for første gang som biskop. Hvordan var det?

– Det var en vakker opplevelse. Olsok er unikt hvert år, og det at det er en pilegrimsfestival bidrar med noe særskilt. Jeg var så heldig at jeg fikk gå den siste dagsetappen til Nidaros sammen med pilegrimene fra Norges Unge Katolikker. Jeg skulle gjerne ha gått enda flere dager med dem, men det var dessverre umulig i år.

– Hadde dette første året som biskop også noen «dybdepunkt» eller frustrasjoner?

–  Man lever med sin egen begrensning. Det er alltid frustrerende. Men jeg har møtt mye godvilje.

Fortsatt munk

– Hvordan går det å kombinere munkelivet med biskoplivet? Rekker du å be alle tidebønnene som før?

– Som prest og biskop er det både en plikt og et privilegium å få be tidebønnene. Det er vårt daglige brød, som det er umulig å leve uten. Jeg har funnet en dagsrytme som funker, og lever et eremittisk liv. I tillegg er jeg ofte hos cistercienserne i Munkeby og cistercienserinnene på Tautra.

– Kapittel 39 til 41 i St. Benedikts regel har en del regler rundt matinntak. Spiser du fortsatt som en munk? Inntar du bare to måltider om dagen, og spiser lite kjøtt? Og hva gjør du da når du er på besøk?

– Jeg jobbet på kjøkkenet i Mount Saint Bernhard Abbey, og jeg spiser fortsatt den maten jeg lager. Frokost er en moderne greie som St. Benedikt ikke kjente til. Men ellers legges det opp til både middag og kveldsmat – unntatt i fastetiden, når de to fusjoneres. St. Benedikt er opptatt av at alle skal få nok mat. Regelen sier at vi skal spise fornuftig, men ikke overdådig. I Mount Saint Bernhard var vi vegetariske, men det er ikke noen absolutte prinsipper. En munk spiser med takknemlighet det som blir satt foran ham.

Hjertelige samarbeidsforhold

– Du er biskop for et stift av sympatisk størrelse. Trondheim stift har færre katolikker enn St. Paul menighet i Bergen. Det gjør det kanskje mulig å bli bedre kjent med folk?

– Hvis man først skal være biskop, er Trondheim stift perfekt. Det er ikke et umenneskelig stort bispedømme. Man blir kjent med folk, og man slipper å bruke mye tid på administrasjon. I tillegg har vi gode medarbeidere som hjelper til med administrasjonsarbeidet.

– Du ble viet til biskop i selveste Nidarosdomen, som den første katolske biskop siden reformasjonen. Hvordan opplevdes det?

– Det var enormt raust, og en vakker gestus fra Den norske kirke. Jeg tenker tilbake på det med stor takknemlighet. Enhver vielse er en vielse, om den så skjer i et kott. Men å få motta sakramentets nåde på et så vakkert og tradisjonsrikt sted … det var også en stor gave til stiftet.

– Noen måneder senere fortsatte dere med å skape historie. Ved olsokfeiringen i år feiret katolske og lutherske kristne olsok sammen for aller første gang, ved en økumenisk vesper i Nidarosdomen på olsokdagen.

– Ja, vi har et hjertelig samarbeidsforhold, med gode samtaler og regelmessige møter med både Den norske kirke og de andre kirkesamfunnene. Jeg håper det vil gjenta seg at vi feirer olsok i Nidarosdomen sammen. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skulle kunne skje igjen, avslutter biskop Erik Varden.

 

Share