Archive, Articles

Om barbari og mildhet

Den siste søndag i september, reiste jeg sammen med tre medbrødre til Fountains Abbey i Yorkshire for å feire messe i klosterets gravlund. Vedlikeholdsarbeid på området i sommer hadde medført grøfting. Rester fra enkelte gravsteder var blitt gravet opp. De skulle legges endelig til ro. Ansvarshavende arkeolog hadde skrevet og bedt meg ledsage jordfestelsen med bønn—en oppbyggelig forespørsel, ikke minst når man husker at den kom fra en høyst sekulær instans.

Fountains ble grunnlagt i 1132 av benediktinere fra St Mary’s Abbey i York. Munkene søkte innlemmelse i cisterciensernes orden. De fikk tilstand til dét og ble adoptert av Clairvaux, hvor Bernard styrte som abbed. Klosteret vokste, blomstret og bar frukt. Dets gode omdømme rakk langt. Slik hendte det at Bergensbispen Sigurd, en mann viden kjent for høye idealer, oppsøkte Fountains på 1140-tallet og innstendig bad abbeden, Dom Henry Murdach, om en grunnleggelse på det norske Vestland. Abbeden spurte medbrødrene til råds, gav så sitt tilsagn. Et konvent (som etter Ordenens regler vil ha bestått av tolv munker) satte avsted under ledelse av Dom Ranulf, innsatt som abbed. De ankom Bergen i 1146. Derfra grunnla de Lyse, cisterciensernes første kloster i vårt land, som et halvt hundreår senere var ressurssterkt nok til selv å grunnlegge i Trøndelag, på Tautra, sannsynligvis etter et første forsøk i Munkebydalen. 

En norsk cistercienser nærmer seg Fountains med andakt. Omgitt av mine medbrødre, arkeologen samt lederen for sommerens utgraving, feiret jeg messe for Fountainsbrødrenes sjelefred en tidlig morgenstund, før portene åpnet for turister. Vi sang gregorianikk fra Ordenens Graduale, til toner Dom Henry og Dom Ranulf vil ha kjent, og til slutt Salve Regina, antifonet til Gud Mor som avslutter hver dag i våre klostre: En tillitsfull bønn om en glans av salighet over vårt strev ‘her i tårenes dal’. 

Arven som kommer én så nær i Fountains innbyr dog til mer enn from sentimentalitet. Man tenker spontant på gløden som næret brødrenes liv på stedet, som for snart 900 år siden fikk tretten av dem til å sette segl mot øst, mot en egn vår ordens statutter plasserte ‘ved jordens yttergrense’. Hva drev dem? Hva slags mål satte de seg? Vi finner delvise svar på disse spørsmål, for brødrene etterlot seg en grunnleggelseskronikk, Om Lyse. Den står gjengitt i Arne Odd Johnsen monografi fra 1977, De norske cistercienserklostre 1146-1264 sett i europeisk sammenheng. Om Ranulf sies at han ‘styrte [Lysekloster] i mange år og lærte et barbarisk folk å bli mildt under Kristi åk’. Kanskje tenker vi oss ikke våre forfedre og -mødre som ‘barbarer’, men vi skal ikke glemme at kristendommen ennå var ung i Norge da Lyse kom til. Selv døpte kristnes vyer og levnet vil ha båret preg av gammel, hedensk skikk. Å omvende et folk, det er ikke gjort på én, to, tre. 

Det gjør inntrykk at skriftet Om Lyse forbinder fortidens skikk med noe brutalt, mens det spesifikt kristne er ‘mildt’. Ordet kronikøren bruker—han skrev latin, selvfølgelig—er ’mansuescere’. I Antikken ble verbet brukt om temming av villdyr. Adjektivet ‘mansuetus’ stod for oppførsel som ikke var menneskefiendtlig, som virket fellesskap istedenfor gjensidig angst. Da Hieronymus på 300-tallet oversatte Davidsalmene, valgte han dette semantiske register til å gjengi det vanskelige første vers i Salme 132. I 1930-oversettelsen heter det, ‘Herre, gi David lønn for all hans møie’; i den fra 2011, ‘Herre, husk David og alt han holdt ut’. Hieronymus satte, ‘Memento, Domine, David et omnis mansuetudinis eius’: ‘Herre, husk David og all hans mildhet’. David er for den bedende munk, som har Salmene til daglig brød, den emblematisk troende, et levende bevis for omveltningen Guds nåde kan virke i et liv. Skriften gir ingen illusjoner. Den viser oss en mann som var vill, troende til å forføre Batseba, til å beordre Uria drept, men som tross alt forble mottagelig for nåde, bot, frelse og forvandling. Å tenke seg Davids livsløp som tilnærming til ‘mildhet’, en gradvis frasvergelse av brusende instinktivt liv til fordel for opplyst, fredsæl hellighet, er å åpne for vesentlige assosiasjoner. Troen dreier seg ikke bare om ‘møie’, om å holde noe ut, men om å bli et nytt menneske. 

Og det var dette Dom Ranulf og hans brødre ville bibringe det norske folk. De gjorde det ved sin lære, i enda større grad ved sine liv. Det sies om Ranulf at han var ‘fremragende i hellighet, rik på trøst’. Han var et menneske man kunne ta som forbilde for eget kristenliv og samtidig ty til når gode forsetter gikk på tverke, trygg på å finne trøst, tilgivelse og oppmuntring til ny dyst i Jesu navn. Ranulf pekte ved sin livsførsel mot en ny form for liv, liv på nye premisser. Han tiltrakk folk ved sitt vesen. Det Glade Budskap var i ham inkarnert, derfor troverdig. Å bli ‘mild’ slik han var det, var ingen feig kapitulasjon, men en oppdagelse av nyvunnet frihet, glede og fred. Slik var arven han hadde fått overgitt i Fountains, arven han selv ville gi videre.

Fountains Abbey ©Andrew Butler on www.yorkshire.com

I dagens tilstand av kirkelige kriser på så mange plan, i en samtid hvor barbariet overhodet ikke synes fjernt, minner munken Ranulfs ettermæle oss om grunnleggende ting. Skal evangeliet vinne frem, ja simpelthen komme til orde, må vi som forfekter det først og fremst få bukt med det utemmede i oss selv. Vi må inngå under Kristi åk betingelsesløst, for derved å oppdage dets mildhet, for å sanne at Herrens byrde er lett, at den opphever bedrøvelsens tyngdekraft i mangt som ellers er for vondt og tungt. Kirkens misjon handler ikke om institusjoners prestisje. Den handler om hellighetens gryning—først i våre enkelte liv, deretter i livet vi utgjør sammen som lemmer på Kristi legeme. Er vi rede til å vandre mot denne nye dag, koste hva det koste vil? Er vi villige, lik Fountainsbrødrene, til selv å gjøre oppbrudd for å vitne om morgenrødens seier over natt, om at det ville kan temmes, det voldsomme formildes, det døde oppstå til liv?

Share