Archive, Reviews

Arven fra Byzans

Øystein Hjort (ed.), Arven fra Byzans (København: Sfinx, 2010)

Published in St Olav Katolsk Kirkeblad, 6 (2010)

Når det gjelder gjengs norsk holdning til klassiske studier, kan man ha inntrykk av at Alexander Kiellands fordømmende blikk stirrer like inn i vår folkesjel. Vi plages av tanken på Fru Gottwalds Lille Marius, som resiterte sin deklinasjonstabell like inn i døden etter et så altfor kort liv ødelagt av brutalt pådrevet og helt unyttig lærdom. Den samfunnskritikk som i Gift blir til høyverdig litteratur, finner uttrykk i mindre gjennomtenkte former når rent pragmatiske holdninger til dannelse (en forutintatt overbevisning om hva som er, hva som ikke er ’nyttig’) får diktere innholdet i faglige pensum. Norske gymnasier som i dag tilbyr elever undervisning i antikkens språk kan, såvidt jeg vet, telles på hendene, selv hvis man har amputert et par fingre. Dette er noe de færreste føler behov for å kritisere. For er det ikke innlysende at klassisk grammatikk, sammenlignet med matnyttige naturfag, jus og datateknologi, er det reneste tidsfordriv?
Mener vi at det er overflødig og bentfrem helsefarlig å pugge latin, hva så med hellensk viten? Når vi betegner et eller annet som ’helt gresk’, er det for å henvise til noe så til de grader innfløkt og ubegripelig at det beste vi kan gjøre er å ryste på hodet og skifte tema. Stanser vi et øyeblikk og tenker oss om, må vi dog innrømme at greske begreper omgir oss allevegne. Gymnasiene vi har nevnt er et godt eksempel, likeså selve uttrykket skole. Det samme gjelder mange former for spesialisert virksomhet, fra astrofysikk til makroøkonomi til gynekologi. Vi tenker gresk når vi ringer til en elektriker, når vi kjører på asfalt, når vi lytter til musikk, når vi utvider vår horisont, til og med når vi setter opp en musefelle! Hvordan har de nådd oss, disse ordene? De kommer ikke rett fra Homer og Sofokles, men forutsetter en videreføring av kultur og kompetanse som gjennom elleve hundre år ble formidlet av det bysantinske imperium. Det er en stor glede at en innføring i denne rike arven foreligger på et skandinavisk forlag i et nytt, betydelig bokverk.
Arven fra Byzans er frukten av samarbeid mellom tyve danske bysantinister og dekker en mengde ulike temaer. Det bør understrekes at det ikke dreier seg om en systematisk ’håndbok’ på linje med The Oxford Handbook of Byzantine Studies (2008) eller Otto Mazals Handbuch der Byzantinistik (1989), for kun å nevne to nyere eksempler på en veletablert genre. Redaktørens forord viser til ønsket om å ’belyse væsentlige træk ved byzantinsk kultur og samfund’ i et bind som skal ha ’formidlende karakter, og bidrage til at give den interesserede læser adgang til videre studier’. Forsettet er strålende gjennomført i en essaysamling med stor spennvidde både tematisk og stilmessig. Monografiske utredninger om silkehandel, myntstøping, relikviegjemmer og kastratsang suppleres med vidvinkelperspektiv på bysantinsk historie, politikk, teologi, kunst og arkitektur. Nå og da kan oversiktsartiklene bli vel komprimerte. Hvordan lar det seg i det hele tatt gjøre å beskrive et millenniums politiske omveltninger eller asketisk-mystiske innsikter på tyve sider? I disse tilfeller spiller siste ledd i formålserklæringen inn: Hvert kapittel følges av en litteraturliste med viktige titler på flere språk. Altså er Arven fra Bysanz et godt utgangspunkt for enhver som nærmer seg emnet for første gang og trenger et orienteringskart.
Naturlig nok er det de særlig skandinaviske elementer som gjør boken til et vektig vitenskaplig bidrag i seg selv. Erik Petersens artikkel om greske håndskrifter i Danmark er en fascinerende utlegning av vekslende holdninger til gresk kultur i Skandinavia på 16 og 1700-tallet. Beskrivelsen av Fredrik Rostgaards (1671-1745) mangeårige reise gjennom det vestlige Europa på jakt etter manuskripter gir et levende bilde, ikke bare av en lærd manns vyer, men av hans bevissthet om å være et selvsagt medlem av en europeisk kulturelite hvis fellesnevner, evnen til flytende formidling på gresk og latin, skapte bånd som overgår alt dagens euro noengang kan tenkes å skape. Christian Troelsgård redegjør for særtrekkene ved bysantinsk musikk og for det fremragende bidrag danske forskere har ydt til forståelsen av emnet. Jeg hadde også glede av Christian Thodbergs studie av Luther dåpssalme som en gjenoppdagelse av patristisk innsikt, for ikke å nevne Anne-Mette Gravgaards levende skildring av ikonets eksemplariske rolle i europeisk kunsthistorie. Søren M. Sindbæk byr på en oversiktlig beskrivelse av ’Vejen fra Skandinavien til Byzans’ og tilbake, med interessante detaljer om bysantinske funn i Norden. Arven fra Bysanz er gjennomgående rikt illustrert, bl.a. med et manuskript fra Hellig Olavs tid om legekunst. Det viser metodene i tidens fysioterapi, som helbredet ryggsmerter ved kjekt å henge pasienter opp-ned fra en krok i taket.
I lyset av bokens mange, mange fortrinn virker det nesten smålig å hefte seg ved et visst antall trykkfeil, en tidvis mangelfull bilderedigering (et par kapitler om kunst ville vinne på et strammere forhold mellom tekst og illustrasjoner), og et for heseblesende tempo i noen avsnitt. Jeg innser vanskeligheten forbundet med en alternativ løsning, men kan allikevel ikke se at det innledende personregister er et tilfredsstillende substitutt for en analytisk beskrivelse av hovedlinjene i imperiets historie. Hvis noen av disse tingene justeres før et eventuelt senere opplag, blir boken enda bedre. Men dette er småplukk. Arven fra Bysanz er et flott verk som fortjener en stor leserskare.

Share