Archive, Conversations

Conversation with Heidi Marie Lindekleiv

This interview about the website you are now reading, www.coramfratribus.com, was published in the paper Vårt Land on 6 April 2022. It is available only in Norwegian, unfortunately. 

Biskop Erik Varden eksisterer ikke på sosiale medier, men har startet et nettsted som ukentlig når flere tusen mennesker i hele verden.
Å være biskop er å ha et budskap å formidle. Og da tenkte jeg «hvordan gjør man det?», forteller Erik Varden.

Coram Fratribus heter nettportalen – med prekener, artikler, intervjuer, og stadige påfyll av «strøtanker», notiser om bøker, filmer, musikk, kvantefysikk og juledekorasjoner fra fengsel i Nord-Kamerun.

– Jeg har aldri skrevet dagbok, men jeg har ofte ført en liten logg over ting jeg leser, hører eller ser. Tanken med det, er at man, for å gjøre et sterkt inntrykk til sitt eget, er nødt til å formulere en eller annen respons. Så «strøtanker» er bare en offentlig versjon av noe jeg har drevet med for egen del. Det begynte nok som et eksperiment – «er det noen som gidder å se på dette?» – også har jeg registrert til min forundring at det faktisk er en del interesse for det, sier Erik Varden.

Ansikt til ansikt
Han er en utvandret østfolding, som etter 30 år i England, i 2020 vendte tilbake til Norge for å bli katolsk biskop i Trondheim. Slik oppsto også coramfratribus.com. Navnet er hentet fra valgspråket til Varden (ja, katolske biskoper har valgspråk!), en setning fra en preken av pave Gregor den Store: Coram fratribus meis positus, intellexi. På norsk: Ansikt til ansikt med mine brødre, er jeg kommet til forstand.
Det er et slags «no man is an island»-motto. Gud er en levende Gud, med et budskap som overgår det et enkeltmenneske kan fatte. Vi trenger hverandre for å forstå.
– Hadde jeg ikke blitt biskop hadde jeg ikke startet noen nettside, for å si det sånn, sier Varden.
– Noe som slo meg da jeg forberedte meg på bispevigselen, er at både i den liturgiske innvielsen og i det Kirken sier om en biskops oppdrag, så understrekes det at hans fremste forpliktelse er å undervise og forkynne. Det er egentlig en veldig oppmuntrende ting å kunne konstatere. For med en slik stilling kan man føle seg litt overveldet av praktiske problemer og administrasjon – det hører for så vidt med, men å være biskop er å ha et budskap å formidle. Og da tenkte jeg «hvordan gjør man det?», forteller han.

Verdien av å dele
I et bispedømme med store avstander og mange språk, ble en tospråklig nettside svaret. Et gjestfritt rom, som Varden kaller det. Selv uten kommentarfelt, er det møtene som står i sentrum. Det gjelder ikke minst de såkalte strøtankene, møter med mennesker, musikk, film eller bøker, ting han slumper over, eller får tips om fra venner.
– På den måten ser jeg også dette som del av en samtale. Det er nettopp ved å dele ting som gjør inntrykk, at man også kan komme i dypet av det.
– Regner du deg som en influencer?
– Jeg har ikke særlig ønske om å være en influencer, men det jeg håper, er å være en formidler. Jeg vil si at det er to forskjellige ting, for det er ikke mine meninger først og fremst som står i sentrum her, men det jeg er satt til å formidle som en representant for en lang og uhyre rik tradisjon.

En kortlivet kultur
– Et tilstøtende ord er profiler. I offentligheten blir man en profil, man tar seg et navn – eller får et navn – og formidler en slags «pakke».
– Jeg synes det er litt vemmelig, egentlig. Det at man skal markedsføre seg selv som et produkt, kan ikke være riktig, og særlig ikke i en kirkelig sammenheng.
– Det forteller kanskje noe at dette finnes?
– Jeg tror det peker mot en underliggende usikkerhet. Vi sitter med ubegrenset tilgang til informasjon, og søker etter profetiske skikkelser, noen som kan fortelle oss hva som skjer. Føler vi et behov for å markedsføre oss selv som en ‘pakke’, for å bruke uttrykket ditt, faller vi lett for en narsissistisk tendens som vi projiserer utad. Det går vel da med oss som med andres projeksjoner – vi følger med i noen uker, inntil de mister nyhetens interesse. Det er en kortlivet kultur, dette, mens det er få som bruker tid til å sette seg ned og tenke etter. Hvis det er noe den lille siden min har som mål, så er det nok å oppmuntre til ettertanke.
– Og å utfordre selvtilstrekkeligheten?
– Det er jo ingen av oss som er selvtilstrekkelige, heldigvis. Det ville jo være en kjedelig tilværelse. Men vi må minne oss på det, og minne om at det alltid er mer å oppdage.

HUNDEKOSMOPOLITISME: Dachsen på bryggen i Tromsø ble en ansporing til strøtanker om Seinfeld og hundekosmopolitisme. 

Søker ny næring
Varden selv er ikke på sosiale medier.
– Ut fra det som er min jobb nå, så snakker jeg absurd mye. Særlig etter å ha levd ganske taust i mange år, er det avgjørende å ta til seg ny næring for ikke bare å formidle de samme tingene. Da er det viktigere å lese gode bøker og tidsskrifter, enn å følge med på Twitter. Jeg sier ikke at det ikke kan gi verdi, men livet er for kort til å gjøre alt på en gang.
Det betyr ikke at biskopen ikke har følgere. Han anslår at noen tusen brukere er innom nettsiden hver uke. Varden sier det ikke koster ham mye å drifte den på både engelsk og norsk.
– Hele mitt voksne liv har vært en oversettelsesprosess, sier han, og røper:
– Jeg får noen ganger høre at jeg skriver norsk litt gammeldags – arkaiserende som en sa. Men i 30 år snakket jeg lite norsk, og de inntrykkene jeg fikk, kom gjerne gjennom ting jeg leste.

SKRIVER OM MALER: «Han skrider energisk frem, i den grad hans mavemål tillater,» skriver Varden om maleren Fernando Boteros fremstilling av «den reisende biskop».

Flaskepost-følelsen
Og tospråkligheten gir en leserskare fra hele verden. Iblant tikker det inn e-poster fra Urguay, Australia eller andre fjerne strøk.
– Det er det forunderlige, at man kan sitte her i et snøbedekt Trondheim…
– Heh…
– Snøkledd… Jeg fikk for eksempel en e-post fra en fyr i Brasil, som forteller at han følger bloggen trofast, med interesse. Man føler seg da som en som sitter på stranden og kaster flaskepost i havet, og oppdager at noen har funnet flasken på en strand langt borte, tatt seg bryet med å ta ut korken og lese budskapet inni. Fellesskap oppstår!

 

Foto: Erlend Berge

Share