Archive, Books

Thomas Merton, Fjellet med de syv trinn

Thomas Merton

Mitt forord til Mertons bok, utgitt på St Olav Forlag i Jeanne Wredens oversettelse:

Den 31. januar 2015 ville Thomas Merton ha fylt hundre år. Jubilanten har forlengst forlatt denne jammerdal til fordel for evigheten, hvor han vel pyntes for å sitte til bords ved Lammets bryllupsfest. Ikke desto mindre ble hans jordiske fødselsdag feiret med virak. En rekke bøker utkom til hyllest. Jeg ble slått av deres almene profil. Den Merton som erindres og idealiseres idag, er den “profetiske” Merton, den “rastløse” Merton, sågar den “lidenskapelige” Merton. Kildene man helst trekker på, er Mertons dagbøker. I så måte, kan han forsåvidt skylde seg selv. Han førte dem jo, seg stadig mer bevisst at ingen huskelapp, ingen handleliste fra hans hånd ville unngå ettertidens granskning. Å skrive dagbok med en leserkrets for øye, er et delikat foretak. Blotting, det være seg av kropp eller sjel, er sjelden helt anstendig.

Thomas Merton var naturlig rikt begavet. Han levde på dypet, erkjente på dypet, følte på dypet. Han strebet mot den dype tanke. Det ligger i sakens natur at dypet er dunkelt. At mange, ennå idag, møter Merton som en åndsfrende, er i stor grad fordi han så troverdig beskrev sine dykk ned i mørket og det han der fant: mangfoldet, fascinasjonen, også frykten. Sommetider bragte han et enkelt funn—en korall, en sjøstjerne—opp i lyset og åpenbarte dets skjønnhet. Vi får inntrykk av at dykkeren Merton, lik Terents, den førkristne romerske forfatter, kunne si: “Intet menneskelig er meg fremmed”. På egen bunn, gjenkjente han det almenmenneskelige, som han fant ord for å beskrive. Dette var hans særlige begavelse, en kilde til medlidenhet, også til en lun sans for det absurde.

Vi skal dog vokte oss for å begrense Merton til den naturlige sfære. Nettopp denne boken beretter om hans oppvåkning til det overnaturlige. Han sanset det først som en hypotetisk mulighet, sannet det så som det egentlige, reelle: en vidunderlig soloppgang over denne verdens potetland. Perlefiskeren Merton gav seg til å sveve. Møtet med den kristne, katolske tro, deretter med munkekallet, gav hans lengsel form. Trett av et omflakkende liv i det ytre såvel som i det indre, hengav han seg en ekstremt ordnet tilværelse. Klosterlivets rytme fikk regulere hans inntrykk, fantasi, begjær og eksistensielle hunger. Han trengte rytmen og forble den trofast til det siste, selv om han i dagbokens ekspostulasjoner nok jamret seg, nå og da, over begrensningen den medførte. Frustrasjonen som kommer til uttrykk er malerens over lerretets form, komponistens over takt og toneart; men som den kunstner han var, visste Merton at streng formgivning var en forutsetning for hans kreativitet. 

Boktittelen refererer til et motiv i Dantes Guddommelige komedie. I del to, “Skjærsilden”, føres dikteren gjennom en hinsidig Jotunheim, hvor purgatoriet fremstår som en tind med syv geologiske skikt, tilsvarende kjærlighetens ufullkomne eller endatil perverterte uttrykk: lidenskapene som oppstår i vår falne verden når kjærligheten ikke rettes mot det virkelig elskverdige, sanne og skjønne, altså mot Gud. Forfatteren var munkelærling. Han var også en kresen litterat, med ry som anmelder og med flere utkast til selvbiografisk diktning i papirkurven. Henvisningen til Dante, som videre speiles i bokens tredelte struktur, sier noe om Mertons skaperintensjon og -ambisjon. Han ville gi opphav til et kunstverk, samtidig intenst personlig og universelt. Han lyktes. Boken gikk som en farsott, først gjennom Statene, så gjennom resten av verden. Tidens store forfattere anerkjente Merton som én av sine egne, et rettmessig medlem av deres laug. Senere uttrykte Merton seg kritisk om sitt gjennombruddsverk. Han antydet at det var for idealisert, for kunstlet. Ikke desto mindre, da han i 1967, året før han døde, tegnet et diagram over sine så langt samlede verker, nesten tredve i antall, med seks graderinger fra “pyton” til “godt” og “bedre”, var The Seven Storey Mountain blant dem som fikk høyeste karakter. Ingen bok nådde glansbetegnelsen “best”. 

Merton brukte sitt liv, sin omvendelse, sitt kall som materie for boken; men det er ikke han som er hovedperson. En annen utgjør det handlende subjekt, behørig anerkjent i tilegnelsen. Christo vero Regi står det på tittelbladet til den amerikanske førsteutgaven: “Til Kristus, den sanne Konge”. Senere utgaver fikk ikke alltid dedikasjonen med. Synd er dét, for den uttrykker Mertons autorale hensikt. Det er iøynefallende at han, i tiden rundt utgivelsen, undertegnet brev til sin forlegger, Robert Giroux, med In Domino Christo (“I Herren Kristus”) eller til og med, ved juletider i 1948, In Christo Rege (“I Kristus, Kongen”). Merton,
pasifisten, skriver som menig i Fredsfyrstens hær. Han svinger Kongens banner. Det han vil formidle, er lykken han har funnet ved å stå Kristus til ordre. Han peker derved mot sin monastiske selvbevissthet. På første side av Benedikts Regel, Mertons kontrakt som trappistmunk, står det: “Min tale er rettet mot deg, hvem du så måtte være, du som én gang for alle gir avkall på egen vilje for å kjempe for Kristus, den sanne Konge”. 

Å innrulleres slik er munkens privilegium, men langtfra hans enerett. Merton gjør det klart at enhver som ønsker, hver kvinne eller mann av god vilje, er innbudt til å kjenne den salige hjemkomst, den frihet han selv fant i sitt kloster. Kristus Kongen maner til fellesskap på alle felt. Det gjelder kun å stå beredt. At Merton gjorde et slikt budskap begripelig og tiltrekkende langt utover det kirkelige miljø, at mannen i gata leste det han skrev og følte seg personlig berørt, utgjør bokens storhet. Det er ikke banalt, i så måte, å sammenligne den med Augustins Bekjennelser. Ved å skrive ut fra eget dyp, med blikket vendt mot tindens topp, var det menneskets streben Thomas Merton formulerte. Vanlige folk gjenkjente seg selv og fant trøst. 

The Seven Storey Mountain gikk i trykken i oktober 1948. Forlaget la opp til et førsteopplag på 5,000 eksemplarer. I løpet av et år hadde det solgt 600,000. Merton ble salvet til profet for nasjonen. Han var en profesjonelt anonym forfatter: den sivile signaturen “Thomas Merton” var for pseudonym å regne, for i klosteret var han blitt gitt det nye navn “Father Louis”. Boken hans skildret avskjeden fra “verden”. Over natten ble han så til navngjeten rikssynser. Heri lå et paradoks. Merton humret godt over det. Han nøt det til tider. Til tider beredte det ham smerte. Hans vesentlige kall var tross alt til oppofrelse, ensomhet og stillhet. Han visste at han lett lot seg forføre av sin penn. Den “modne” Merton fremstår forunderlig umoden når han skriver for fort, ute av stand til å motta sterke inntrykk (relasjonelle, estetiske, eller åndelige) uten sporenstreks å formidle dem i bokform, brevform eller i form av sin journal. Her kunne han nok komme med innsikt på høyt kontemplativt og dikterisk nivå. Men han kunne også være lettvint, sær og sur. Spennvidden besnærer dem som ser Merton som bildet på en ustadig, postmoderne sjel de kaller “autentisk”. Bildet beroliger vel fordi det reflekterer våre egne livs altfor hyppige mangel på konsekvens. Imidlertid er det til syvende og sist en karikatur. 

For jo, Merton var mangslungen og kompleks. Men han visste nøyaktig hva han stod for, hva hans rettesnor var. Han vek aldri fra Kongens side fra den dag han avla sin troskapsed. Hans polemiske eller intime utgytelser har sin verdi og sjarm, for all del; men hans sanne kjerne kommer først til uttrykk i de mer ettertenksomme, avmålte skrifter, der hvor han ser seg selv, og alt han bærer på, i lyset av en Annen. Blant disse befinner The Seven Storey Mountain seg i en særstilling. Jeg antar at det blir stående som hans hovedverk og fortsatt leses når Merton runder de to hundre. 

Enhver Mertonvenn har sin egen forestilling av dette så elskelige menneske: posert sammen med en smilende Dalai Lama, kanskje; eller på landtur med Joan Baez; svettende ved tanken på piken han hals over hode hadde forelsket seg i; eller knelende i bønn, med hetten pittoresk fremtrukket, ved en imitasjonsgotisk søyle. Mitt eget mentale ikon skylder jeg en venn som var Mertons medbror og som kjente ham godt. Han har fortalt meg en anekdote jeg får lov til å dele.

Thomas Merton døde den 10. desember 1968 i Bangkok. Han var hedersgjest ved et symposium der, og hadde holdt sitt foredrag. Tilbake på værelset tok han seg en dusj. Han ville deretter justere den elektriske viften. Det var varmt! Viften viste seg å ha en eksponert strømkabel. Merton berørte den, fikk massivt sjokk og omkom. Nyheten skapte bestyrtelse, ikke minst hjemme i hans kloster. Abbeden kunngjorde den neste dag, den 11., ved middagen. Det var skikk den gang at munkene fikk post tildelt på sine plasser i refektoriet. Blant dem var en gammel belgier ved navn Pater Idesbald. Ankommet i USA rett etter Første Verdenskrig, var han innen et år blitt novise i Gethsemani. Språket lærte han seg aldri godt; i klosteret ble det talt lite. På 60-tallet, da diskusjon kom på mote, også blant trappister, ble han en stadig mer marginal gestalt. Sin flamsk hadde han glemt; engelsk kunne han knapt. Han var full av misnøye, også av en god del oppspart sinne. Han kompenserte for sulten han hadde kjent som ung ved å hamstre alt mulig spiselig på cellen (og døde senere av matforgiftning). Med andre ord: han var en vrien mann å omgås, en ofte oversett mann, kanskje en mann man gjorde sitt for å unngå. 

Den 11. desember 1968 var det min venns tur til å lese bordlesning mens brødrene spiste. Han ble derfor igjen i refektoriet da måltidet var over, for å få sin egen middag. Mens han gjorde seg i stand, kom Pater Idesbald sjokkende, åpenbart bestyrtet. Han viftet med et postkort han nettopp hadde fått, som han gjorde sitt beste for å tyde. “De sier han er død”, utbrøt han, “men her har da jeg fått kort!” Kortet var sendt fra Thailand. Det bar følgende budskap:

Hallo! Hvordan har du det? Jeg håper du ikke har det altfor travelt med osten og bakingen i år. Jeg kommer til å feire jul sammen med munkene i Hong Kong. Oppfør deg pent! Fr Louis.

Thomas Merton var på sitt livs drømmereise. Han møtte den ene berømte, høyverdige personlighet etter den annen. Han ble fetert hvor han kom. Midt i alt oppstyret hadde han omtanke for denne ensomme, litt lugubre medbror der hjemme. Han omfavnet ham på avstand (ikke bare fra Østen, men så og si fra graven) med hjertelig varme. Min venn sier, “Sånn var han”—den sanne Konges merke verdig. 

Share