Articles
Om Katolisisme
Nå i det siste har jeg lest en viktig bok. Den er skrevet av Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz, professor ved universitetet Dresden og en kvinne av dyp kultur med bred kompetanse. Hennes uttalelser om de forskjelligste ting er alltid verd å lytte til. Og særlig skal man spisse ørene når Gerl-Falkovitz snakker om Romano Guardini. Neppe noe levende menneske kjenner hans verk bedre enn hun, og det er da også en bok om Guardini jeg her refererer til, en biografi som utkom i 2010 under tittelen, Romano Guardini: Konturen des Lebens und Spuren des Denkens.
Guardinis innflytelse på det tyvende århundres katolisisme er knapt målbar. Det er ikke overdrevet å kalle ham et åndsgeni. Men hvilke impulser formet ham selv? Gerl-Falkovitz skisserer tilblivelsen av en forbløffende helhetlig teologisk visjon. Hun viser hva Guardini skylder den patristiske arv og skolastikken, samt det nittende århundres store tenkere—Nietzsche, for eksempel, hvis nihilisme Guardini drev ut som skrømt ved krystallklart å utlegge kristendom som intellektuelt forsvarlig og etisk troverdig. Imidlertid ser vi også hvorledes personlige inntrykk og møter formet den store teologs tenkning.
Blant åndelige følgeslagere står Maria Knoepfler i en særstilling. Guardini møtte henne for første gang i 1913 i sin venn Josef Weigers prestegård, hvor Knoepfler var husholderske. Hun var møllerdatter. Trange kår hadde ikke gitt henne mulighet til å tilegne seg noen formell utdannelse. Vi aner dog noe om hennes fremragende intellekt når vi betenker at hun som voksen lærte seg engelsk for å oversette Newman, blant annet hans Apologia pro vita sua, til tysk: oversettelser som den dag i dag nyter klassisk status. Hun tilegnet seg likeså fransk for å formidle Louis Duchesnes Origines du culte chrétien, en vitenskapelig verk på høyeste litterære nivå. Og alt dette mens hun vasket, strøk, sydde og laget mat for Sogneprest Weiger. I en hyllest etter Knoepflers død, omtalte Guardini det tragiske element i hennes livshistorie. ”Hennes natur”, skrev han, ”var begavet for en vid eksistens, for å se verden, forme livsfylde, og øve stor gjestfrihet. Å skape, gi og hjelpe ville ikke bare ha vært hennes glede, det var hennes anleggs rett. Den trange, aldri opphørende nød trykket henne sårt.” Kontrasten mellom den vide lengsel og de trange kår lar oss ane en heroisk dimensjon i Knoepflers liv. Det som slår meg enda mer, er dog henvisningen til gjestfrihet som en åndelig trang. Jeg tror Guardini her setter fingeren på et vesentlig aspekt av kristen erfaring. Kanskje kan jeg best belyse hva jeg mener ved å dele et par assosiasjoner som falt meg inn etter å ha lest om Knoepfler i Gerl-Falkovitzs bok.
Først og fremst tenkte jeg på Moder Maria Gysi, grunnleggeren av det ortodokse klosteret i Whitby i Yorkshire. Maria Gysi var en lærd, original tenker. I hennes skrifter møter vi en levende syntese av de mange strømninger hun hadde opptatt i seg selv: Platons filosofi; ortodoks liturgi; filologisk nøyaktighet; musikalsk sensibilitet. I brevene hun skrev mot slutten av sitt liv (hun døde av kreft i 1979), strømmer denne rike kilde over i en rekke konsise uttrykk for hennes selvforståelse som nonne og som kristen. Hun forteller blant annet om en drøm hun hadde en natt, da hun så seg selv som et hus stående på en mørk vidde, med døren på gap og et stearinlys brennende i vinduet, ”for å gjøre det klart for den som måtte vandre forbi at det er noen hjemme”. Hva bildet står for, skinner gjennom i et annet, samtidig brev, som forklarer hva det vil si å være en munk. ”Munkens innerste kjerne”, leser vi, ”er et land hvor enhver er velkommen inn, om det så er på tåspiss eller med tunge støvletramp, ømt eller grafsende.” Den åpne dør er for Moder Maria et kriterium for monastisk (det vil si, radikalt kristen) integritet. ”For så vidt jeg kan se”, legger hun til, ”er munkenes eneste oppgave følgende: å åpne hjertet på vidt gap, som om det var himmelen, i en tro som simpelthen nekter å anerkjenne grenser. For så å se hva som skjer!” For en raus og modig visjon av kristent liv, der åpenhet til medmennesker kvalifiserer den kontemplative åpenhet i forhold til Herren selv!
Assosiasjon nummer to involverer også en lærd nonne, i dette tilfelle Sr Gertrude Brown fra benediktinerinneklosteret Stanbrook i Worcestershire. I 1980 reiste hun og en medsøster på en delikat misjon til De forente stater. De var fra Kirkens høyeste hold blitt bedt om å gi en hjelpende hånd til det monastiske fellesskap i Still River, en gruppering fremvokst omkring jesuitten Leonard Feeney, som på grunn av sin reduksjonistiske forståelse av Kirkens natur ble ekskommunisert på 50-tallet i det ettertiden har kalt The Boston Heresy Case. Da Gertrude Brown ankom Statene, var forsoningen med Den katolske kirke forlengst skjedd. Hennes pastorale oppgave var å hjelpe det unge fellesskapet å realisere sitt teoretiske aksept i konkret, levet liv. Sr Getrudes førte en loggbok i løpet av denne vanskelige, spennende tiden, og det er her vi møter en intuisjon i samklang med den vi allerede kjenner fra Guardini og Gysi. Etter en dag å ha hørt en av brødrene preke, gjorde Sr Gertrude følgende anmerkning: ”Very good. Marks of true Christian spirituality—Trinitarian, Christocentric, Biblical, doctrinal, liturgical, Catholic, i.e. hospitable.” Å være gjestfri og storsinnet, å bygge et hus hvor det er høyt under taket, det er for Gertrude Brown synonymt med å være katolsk. At hun ved å se ting slik beveger seg på trygg grunn, sanner vi når vi husker at vårt adjektiv ”katolsk” kommer fra ett latinsk ord avledet av to greske, kath’olou, som sammen betyr ”helhetlig” eller ”universell”.
Å bekjenne tro på Gud, er å bekjenne seg til en virkelighet som per definisjon overgår menneskelige tanker og begreper. Kirken har alltid ropt varsko når folk, alene eller gruppevis, innsnevrer troens budskap for sterkt. I slike tilfeller er det gjerne overdrevet rasjonalisering på ferde, en manglende ydmykhet i forhold til det skapende, alltid nye mysterium vi har med å gjøre. Det gjelder ikke minst med tanke på Kirkens vesen. Når Paver og Kirkemøter fordømte den paulinianske bevegelse i Egypt og den donatistiske i Nord-Afrika, var det nettopp fordi disse skortet på katolsk gjestfrihet. De var for skråsikre i møte med frelsens gave, og ble derfor—gode hensikter til tross—et hinder for det evangelium de satte seg fore å forkynne. Når Kirken motsatte seg slike tendenser, var det neimen ikke fordi den slo seg til ro med halvsannheter. Den åpenbarte rett og slett at det kristne sannhetskrav må betinges av Skriftens universelle appell, for slik å beholde den energi og tiltrekningskraft som gjør det Glade Budskap til liv, ikke bare lære. Å ha anlegg for gjestfrihet, som Maria Knoepfler, er å animeres av et evangelisk imperativ. Å åpne døren vidt, lik Maria Gysi; å spore katolsk raushet lik Gertrude Brown: dette er å ane noe om Kirken dypeste preg. Vi har det fra høyeste hold: ”I min Fars hus er det mange rom”! Vår globaliserte samtid trekker paradoksalt nok grenser utfra stadig mer banale, stadig mer brutale kriterier. Ødeleggelsen og angsten som følger, møter vi daglig. Måtte det være vårt katolske bidrag til en ny, mer menneskelig, mer Gudsorientert verden å bære vitnesbyrd om en storhjertet, varmhjertet og gjestfri endelig sannhet! Laudetur Iesus Christus!