Life Illumined
Utover egne grenser
I dag innbød Trondheim kommune til innspillmøte om planene for nasjonaljubileet i 2030. Jeg gledet meg over å få bidra. Her er innlegget jeg holdt:
Jeg er blitt bedt om å komme med innspill til kommunens temaplan om 2030 “på vegne av Den katolske kirke”. Det første jeg vil si er da: Katolikker i Trondheim, om de er født på Byåsen eller i Manila, er lokalpatrioter. Ethvert initiativ som fremmer fellesskap, vitalitet og trivsel i byen slutter vi opp om helhjertet.
Men jeg vil fremst sette fokus på kommunens vilje til å styrke vår historiske sans og til å utvikle Trondheim som pilegrimsmål. Det er ikke selvsagt at kommunen skulle tenke i disse baner. Jeg synes det er flott at den gjør det.
Trondheim har ærverdige institusjoner. Katedralskolen har, såvidt jeg vet, vært i kontinuerlig drift i 873 år. At slik sammenheng finnes i en by, skaper stabilitet og trygghet. I en tid hvor så mange prosjekter er døgnfluer, hvor lite bygges for å vare, kan vi være ydmykt stolte av kontinuiteten vi er arvinger til.
Grunnleggelsen av Katedralskolen hang sammen med opprettelsen av Nidaros Erkebispesete. Inntil 1152 hadde Trondheim, kirkerettslig sett, vært underlagt Hamburg-Bremen. Da pavens delegat, Kardinal Breakspear, innsatte en norsk erkebiskop, var Trondheim ikke lenger filial av utenlandsk myndighet; den ble en verdensby i eget navn. Erkebispedømmets territorium var digert. Det omfattet (utover Norge) Færøyene, Orkney-øyene, Grønnland, Island og Man.
Hvor kom Trondheims status fra, den som gjorde av hovedstaden ble lagt her?
Hvorfor ble ikke erkebispesetet lagt til Selja eller en av handelsbyene på Vestlandet?
Det har med Olavsarven å gjøre, selvsagt; derfor er spørsmålet om internasjonal forgrening viktig i forhold til tusenårsminnet vi forbereder.
Olav selv var, som jeg påpekte på Rådhuset i fjor, en verdensmann. Han lar seg ikke fatte kun lokalhistorisk. Utsynet hans var europeisk. Forbildet hans var Karl den Store, intet mindre. Hans hensikt var ikke kun — slik vi kan komme til å tro hvis vi ser Valhalla på Netflix — å mele egen kake.
Olav ville legge grunnlag for en ny sivilisasjon her oppe. Passio Olavi, en beretning som ble til omtrent da Kardinal Breakspear kom innom, hevder at Olav fordrev nordavinden her i traktene “med mildt drag av sønnavind”. Det er nødvendigvis et forenklende uttrykk.
Ikke desto mindre: Olav hadde sett, i England og Frankrike, hvordan et samfunn kunne bygges annerledes, tuftet ikke lenger på den sterkestes rett, men på begreper om rettferd og likhet for loven, et grunnlag som muliggjorde blomstring av humane trekk, kreativitet, åndelig ervervelse.
Slik skrud ønsket han seg både på egne og på rikets vegne.
Olavs livsvei førte ham gjennom flere land og kulturer. I døden nådde han lenger. Olavskulten spredte seg raskt. Jeg stod for et år siden i St Olave’s Church i York, opprettet mindre enn 25 år etter slaget på Stiklestad. Da fantes det alt en Olavskirke i Novgorod. Både nasjonalt og internasjonalt mente folk altså, mens det fantes tidsvitner, at Olav, den gjenstridige, ved livets kamp var blitt et mønster på en ny måte å leve på, at velsignende lys virket ved ham også hinsides døden.
Også denne historien trenger å fortelles. For det var nå helgenen Olav som gjorde at Trondheim ble det byen ble; det var Olavskulten som tiltrakk pilegrimer fra hele Europa, og som trekker dem den dag i dag. Jeg vil pledere for at disse global ringvirkninger får plass i byens feiringsplan. De har preget oss i tidligere tider og kunne, kanskje, ennå prege oss mer enn de gjør. La oss bruke 2030 til utsyn og gjestfri velkomst. Det vil tjene byen langt etter at nasjonaljubileets fanfarer er utblåst.
Et par år etter slaget på Stiklestad, diktet Torarin Lovtunge, som tjente hos Knut den mektige, Olavs fiende, et kvad. Knut, sier han, har kanhende “fått seg sess i Trondheimen”, men riket, det tilhører en annen. For byen, den er Olavs: her bodde han, her ble han gravlagt, her er han nå lagt i skrin “og kvar dag kan folket høyra klokkeklangen over kongen”. Torarin fortsetter: “Knelar skaren for å lækjast der den heilagherren er; blinde bed om syn og stumme bed han gje dei stemme”. Ja, slik kunne altså en islandsk-norsk skald stå og tale danskekongen midt i mot i tusen-og-noen-og-tredve, før noe slags propaganda-apparat ville ha klart å lage en slags “alternativ virkelighet” utav Olav, og mens folk stod omkring som hadde kjent mannen. Mister vi dette aspektet av syne, blir tusenårsfeiringen fattigere, mener jeg.
Trondheims to domkirker