Words on the Word
1. Sunday of Advent
Jer 33:14-16: Se, dager skal komme da jeg oppfyller de gode løftene.
1 Tess 3:12-4:2: Måtte vår Herre lære dere å holde like meget av alle mennesker.
Luk 21:25-28, 34-36: På jorden skal folkene urolig lytte til havets torden.
Det er besynderlig — på samme tid fascinerende og foruroligende — at evangeliets ord lyder som en rapport fra Dagsnytt 18. At folk lever i angst, er noe vi i vår tid tar for gitt. Man behøver ikke å være spesielt nevrotisk for å grues over verdens skjebne. Havets torden omgir oss: dypt i vår bevissthet ligger bildene av flyktninger som har mistet sine liv ved Lampedusa, eller i Den engelske kanal, for den saks skyld, slik tilfellet var forrige uke. I tillegg stiger havet stiger uavlatelig. Grønlandsisen smelter. Det skal godt gjøres å ikke føle avmakt. Fristelsen er stor til å dra dyna over hodet; til å blande en stiv drink; eller til å fråtse i Black-Friday shopping, for slik gir vi barn av vår tid oss inntrykk av å mestre livet: ‘Jeg handler, derfor er jeg!’ Allikevel, uroen forblir. Vi trenger derfor å lytte til kursen evangeliet setter etter å beskrevet hvor landet ligger. ‘Når alt dette begynner å skje’, får vi høre, ‘rett ryggen og løft hodet, for da er befrielsen nær.’ Det er et budskap som ikke figurerer på Dagsrevyen.
I Bibelen finner vi igjen og igjen at prøvelsenes tid, preget av utroskap og krig, eksil og strukturers sammenbrudd, kan føre til åndelig fornyelse. Det er ikke fordi folk automatisk blir dydigere eller klokere av å lide. Det er fordi vi er nødt, når alt klapper sammen rundt oss, til å gi slipp på illusjonen om oss selv som behovløse, selvforsynte, autonome kvinner og menn. Vi innser at vi ikke klarer oss på egen hånd, at vi trenger å reddes. Innsikten er kostbar. Alle vil vi gi inntrykk av overskudd. Vi vil ikke være stakkarer som ber om hjelp. I vårt stille sinn, alene på kammerset, ser det annerledes ut.
For en lettelse, da, når vi oppdager at det ikke er skammelig å kjenne seg maktløs; at opplevelsen av behov tvert imot forener oss som mennesker, som kilden til et universelt, solidarisk broderskap. Når jeg er svak, er jeg sterk, sier Paulus. Det er paradoksalt, men sant. Mange av oss bruker en masse energi på å skjule det vi ser som vår egen svakhet, slik at andre ikke skal få se den. Resultatet er at vår reelle styrke lett går i frø. Drivkraften i livet vårt er gjerne angst heller enn kreativitet. Når vi slutter å gjemme oss, skjer en slags forløsning. Den viser seg først, kanskje, i form av stor tretthet. Den må få lov til å finne uttrykk. Etterhvert gir trettheten etter for en ny, overraskende form for kraft — naturlig nok, for sannheten setter oss fri og frihet styrker. Vi får oppleve at det ikke er så farlig allikevel, å være et trengende menneske. Guds nåde omslutter oss, hans løfter er bærekraftige. For han er en trofast Gud.
Budskapet om Guds trofasthet løper gjennom hele Bibelen. Vi har hørt det eksplisitt i lesningen fra Jeremia, som peker mot en horisont av rettferdighet, rett og frelse. Man kan få inntrykk av at profeten sitter i en kløvereng på en solskinnsdag. Det er langt fra tilfellet. Året er 586, sånn omtrent. Israel er invadert av Babylon, som utsletter folkets politiske og religiøse liv. Jerusalem, under beleiring, står for fall. Jeremia har erklært invasjonen en straff fra Gud. Det har gjort ham til byens minst populære person. Han er kastet i fengsel, hvor han vansmekter. Snart vil han tvangsdeporteres til Egypt og miste alt han har kjært. Slik sitter han, midt i objektiv elendighet, og profeterer en lysende fremtid, hinsides ødeleggelsen. Er det ikke toppen av selvbedrag? Nei, det er teologisk realisme. Hvorfor? Fordi Gud er trofast.
Hva står trofasthet for? Trofasthet er kjærlighet som bevises over tid. Å vise kjærlighet midt i flammende forelskelse, er ikke vanskelig. Det er salig. Verden synes rosenrød. Vi opplever oss selv på vårt beste. Vi idealiserer den vi elsker. Men dessverre: Fullkommenhet er ikke av denne verden. Før eller senere, slår idealer sprekker. Vi får øynene opp for den andres begrensninger, sårene han eller hun bærer på. Våre egne reserver av selviskhet, misunnelse og maktbegjær kommer til syne for den andre. Uendelige mange forhold, ekteskap og vennskap når aldri lenger enn til slik oppvåkning, som truer med å ende i en orgie av raseri og beskyldning. Fantes det så sann kjærlighet innledningsvis? Hvem vet. Det er alltid en fare for at vi mennesker bruker andre mennesker mest til å bekrefte oss selv; at vi ikke egentlig søker møtet eller enheten med andre, men et speilbilde av det vi betrakter som vår egen fortreffelighet. Så trist å leve sånn, som om man var den eneste på kloden!
Gud ser på oss illusjonsløst. Han overraskes ikke av hvor dypt vi kan falle. Han tar for gitt det vi må lære over tid, gjennom smerte: At vi, overlatt oss selv, er maktløse og håpløse. Han venter tålmodig på at vi rekker hånden ut etter hjelp, for å gi oss sin. Ikke fordi han vil ydmyke oss, men fordi han selv er ydmyk, og aldri påtvinger noen sin kjærlighet. Han venter til vi er rede. Han overgir oss ikke, selv når vi overgir ham. Å elske slik er guddommelig. Å være gjenstand for slik kjærlighet forvandler, selv når vi ikke vet oss elsket. Kristus inkarnerer Guds trofaste kjærlighet. Han rekker ut sin hånd til oss nå, midt i de prekære omstendigheter vi står i.
Vil vi, lik bortskjemte barn, feie hånden hans bort og si: ‘Jeg klarer meg selv!’ Eller vil vi gripe den tillitsfullt, med forsett om å svare på Guds trofasthet med vår? Spørsmålet stilles oss i dag, først i Advent. Hver og én må svare på egne vegne. Men la det være sagt: Risikerer vi den utstrakte hånd, er alt mulig; da er håpets horisont uendelig. Amen.
