Words on the Word
13. Sunday B
Visdommens Bok 1:13-15; 2:23-25: Det er ikke Gud som har skapt døden.
2. Korinterbrev 8:7, 9, 13-15: Dere minnes jo hvor gavmild vår Herre har vist seg.
Markus 5:21-43: Talitha qoum!
Noe som alltid gjør inntrykk på meg når jeg leser denne evangelieteksten, er den brutale stemningsendring som inntrer hjemme hos synagogeforstanderen. Når Jesus ankommer med sine tre disipler, hører de først et uhyre spetakkel. Folk gråter og bærer seg over en ung pikes utimelige død. Det er ingen grunn til å betvile at deres sorg er oppriktig. Men hvordan kan vi forklare den plutselige omveltning som skjer så snart Jesus antyder at barnets død ikke er endelig, at det finnes håp. Det er ikke bare at den forsamlede hop smiler av tømmermannens naivitet. Den begynner å humre, så å skratte. Den ler ham ut og gjør narr. Klagesangene transponeres inn i en ny toneart og blir til snerrende hån. “Hvem tror du at du er?”, spør latteren truende. For oss som vet hvorledes historien går videre, er opptrinnet i Jairus’ forgård som en profetisk kaldgufs. Det får oss til å tenke på en annen folkemasse som, ikke så veldig mye senere, på et blunk vil stemme sine hosannarop om til “Korsfest ham!”, uten tilsynelatende å innse at den handler inkonsekvent.
Men det er mer på spill her enn labil gruppedynamikk. For hva er det egentlig som provoserer folket hjemme hos Jairus? Det er Jesu manglende respekt for døden. Istedenfor å ta som den er utfra normal erfaring, det vil si som det sikreste, endeligste faktum i vår tilværelse, drister han seg til å anslå at døden ikke har det siste ordet, at dens egentlige vesen er blott en søvn. Jesu ord pirrer fordi de utfordrer noe vår naturlige forstand tar så fullstendig for gitt; kanskje også fordi de vekker en drøm som streifer oss i omtåkede øyeblikk, når vi lurer på om døden kanskje tross alt er en slags terskel? Kun rasende indignasjon kan forklare massens sprang fra en ytterlighet til en annen. ”Hvem tror du at du er?” Med andre ord: ”Hvordan våger du å vekker håp du ikke kan innfri?” For et paradoks det er, for en tragedie, at budskapet om livets seier møter en så kynisk, ja endog voldsom respons! Men så skjer det altså. På sitt bløte morsmål henvender Jesus seg til piken med innbydelsen ”Talitha qoum”, ”Stå opp, du, barn”. Så står hun der, tolv år gammel, og gnir dødens søvn ut av øynene og er sulten. ”Da var alle fulle av undring”, leser vi. Det er forbløffelsens stillhet som avslutter dette kompakte drama i tre akter.
Drømmen var altså ingen drøm. Den viser seg tvert imot å uttrykke en overlegen virkelighet. Jesu under stadfester og synliggjør ordene fra Visdommens Bok: ”Det er ikke Gud som har skapt døden. Døden er ikke konge på jorden.” Gjennom evangeliet blir det gammeltestamentlige løfte til historisk minne og erfaring. Synagogeforstanderens datter er et pant på den udødelighet som, ved Jesu egen oppstandelse, tilbys oss alle. Troen på at dette tilbudet er virkelig, virksomt og bærende, er grunnlaget for vårt liv som kristne. Ingenting gir klarere uttrykk for håpet vi bærer enn vår holdning i møte med døden. Tenk på Edith Stein, som med tunge skritt gikk på kondolansevisitt til Anna Reinach en novemberdag i 1917, kort tid etter at hennes ektemann, Ediths lærer Adolf Reinach, var falt i krigen. Den unge, brilliante, bastant agnostiske filosof var sikker på at hun ville finne en håpløs, hysterisk ung enke, og hun gikk og gruet seg. Derfor ble hun så fullstendig overrumplet da det isteden var Anna som trøstet henne. Møtet med Fru Reinachs verdighet, med hennes tillit i møte med døden, ble en milepæl på Ediths trosvei, for den viste henne oppstandelsestroen som påtagelig livsgrunnlag og livsinnhold. Brødre og søstre: Dette er et vitnesbyrd vi også er kalt til å gi, dere og jeg. I dag som hver søndag feirer vi påskemysteriet, ikke som løfte, men som erindring, som vår erindring. Måtte denne feiringen gjennomsyre alt vi er og gjør! ”Dere minnes jo”, sier Paulus, ”hvor gavmild vår Herre Jesus Kristus har vist seg, hvordan han som var rik, ble fattig for deres skyld, og gjorde dere rike!” Vår største rikdom, det er vårt velfunderte håp. Som all kapital som har med evangeliet å gjøre, er det en skatt vi kun får beholde hvis vi fritt deler den med andre. Det er ikke nødvendigvis ord som fordres av oss, men levet liv, en seig utholdenhet i tro som nekter å besmittes av verdens kynisme og heller omfavner oppstandelsens realitet med all den barnlige selvfølgelighet vi møter hos Jairus sin datter. Herren Kristus holdt trygt hennes hånd. La oss være sikre på at han likeledes vil holde vår, når vi en dag glir inn i dødens søvn. La oss beholde troens hellige indignasjon i møte med døden, og se døden i øynene som den bedrager den er. For ”Gud skapte mennesket til udødelighet, til et bilde av sitt eget evige vesen gjorde han det”. Gi Gud at det bilde må styre vår ferd nå i tiden og i evigheters evighet. Amen.