Words on the Word
15. Sunday B
5 Mos 4:1-2, 6-8: Dere skal ikke legge noe til, ikke trekke noe fra.´
Jak 1:17-18, 21-27: Lev etter ordet, og nøy dere ikke med å lytte til det.
Mark 7-8, 14-15, 21-23: Guds bud lar dere være å følge.
Motsetningen mellom rent og urent, hellig og vanhellig innføres like ved historiens begynnelse. Det er viktig å gå den i sømmene for å begripe hva den står for. Den første spiseforskrift ble gitt i Edens have. Herren Gud gav Adam og Eva bud om ikke å spise av kunnskapens tre. Hvorfor ikke? Fordi, fikk de vite, frukten av treet ville vise seg dødelig: “Spis, og dere vil dø.” Kirkefedrene spekulerte mye over forbudet. I Visdommens Bok står det: “Du elsker alt som er til, og forakter ikke noe av det som du har skapt; for du ville ikke ha frembragt en ting du hatet” (11:24). Det var ikke på grunn av at treet var ondt at Adam og Eva ikke fikk nyte dets frukt. Anledningen var at de ikke var rede for kunnskap. Ennå sårbare, ennå i et tidlig stadium av sin vandring etter budene, hadde innsikten treet bar på overveldet dem. Først senere, vel rotfestet i dyd og visdom, ville de bli i stand til å assimilere den, til å se, ikke bare hvilke høyder, men også hvilke dyp, mennesket har mulighet til å nå. Tragedien var at Adam og Eva satte sine egne begreper over budet Gud hadde gitt dem i miskunn. Derved ble noe vesentlig ødelagt, innad i mennesket og i forholdet mellom mennesket og Gud: et sår oppstod som vi kaller synd, og syndens sold er døden.
Gjennom historiens løp kom flere bud til. Noen er guddommelig åpenbart. Først blant disse er de Ti Bud som, i første utgave, var gravert av Guds egen hånd. Noen ble født av omstendigheter. Mange spiseforskrifter bunner helt enkelt i hygiene. Måltidets sakrale karakter gav dem etterhvert religiøs status. Flere spesifikke forbud oppstod i forhold til trospraksis hos nabofolk. Israel er et bittelite land. Gjennom hele sin historie — så, i enda større grad, i eksilet — levde jødene tett på nasjoner med ulike skikker. Budene skulle hjelpe Israels folk til å huske hvem de var, hva de stod for, i små ting som i store. Strategien har fungert forbilledlig. At jødene, den dag i dag, har en så sterk kollektiv identitet, er takket være budene. Budene har til formål å hjelpe den troende, her i verden, til å leve et godt liv, til å unngå synd, til å få en forsmak på himlenes rike. Men det er ikke budene som ér himlenes rike; de er et middel mot et mål. Og når målet er nådd, vil middelet ha fullført sin rolle.
I evangeliet insisterer Kristus på budenes verdi: “ikke en tøddel”, sier han, “skal forgå før himmel og jord forgår” (Mt 5:18). På samme tid omgår han dem med stor frihet, ja, en frihet som ble regnet som skandaløs. Å erklære at “sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens”, var å snu opp-ned på et etablert verdensbilde. Noe lignende skjer i evangeliet i dag. Renhetsbudene som for mange var kjernen i trosutøvelsen, relativiseres. Jesus sier ikke at de er ubrukelige; men at de må forstås, og praktiseres, utifra sin hensikt. Ellers blir de bare en form for automatisk rituell adferd, slik den oppstår i all samfunn og familier, hvor vi gjør en ting sånn og ikke slik bare fordi det er sånn vi alltid har gjort. Slike vaner kan være samlende, hyggelige også, for den saks skyld, så lenge de er satt i perspektiv. Men de lammer livet hvis vi følger dem nevrotisk, hvis de blir en slags tvangstanker.
Budene, sa jeg, har sin funksjon her og nå. Moses forkynner: “dem skal dere holde, så dere kan få leve og komme og ta i eie det landet som Herren vil gi dere”. For å si det litt annerledes, med Paulus: budene regulerer livet i det Jerusalem som nå er; men i det Jerusalem som er “der oppe” vil de ha oppfylt sin hensikt (jfr. Gal 4.). Det vi må huske, er at Kristus, ved inkarnasjonen, alt har innført denne epoken, den siste tid. Vi lever i den nå. For våre forfedre og formødre i troen, var det innlysende. De levde i bevisstheten om at verden går mot sin ende, at evigheten stunder. Når de iherdig vendte seg mot øst i bønn, var det fordi Herrens gjenkomst var noe de ventet daglig. De bad Det nye testamentes siste, altomfattende bønn, “Kom, Herre Jesus!”, med overbevisning og glød. I våre dager, er det lite igjen av denne spenningen. Vi tenker oss altfor lett troen som noe dennesidig. Vi lever som om verden her og nå var evig. Vår oppfatning av kristendommen blir, som følge, lett både snever og gørr kjedelig. Som israelittene på Jesu tid, tenderer også vi til å veie dill og karve mens vi glemmer lovens sublime krav, kravet om å vokse henimot guddommelig liv; vi fikserer, lik dem, på spørsmål om rent og urent — og det går da helst på å definere andres urenhet. Om denslags kan vi prate, skrive, blogge og twitre endeløst. Vi tror vi slik “ærer Gud med leppene”, mens våre hjerter siger stadig lenger bort fra ham.
Altså trenger vi å vekkes til liv. Hvis vi bare visste, hvor stort det er, løftet Gud vil oppfylle i oss! Hans hensikt er å forvandle våre liv, å gjøre oss hellige i Kristus. Husket vi dét, begjærte vi dét, ville vår kristne liv få ny kraft. Da ville vi gjøre kort prosess med å utrydde kildene til ondt vi bærer i oss. Vårherre peker på “onde tanker, utukt og tyveri, mord og utroskap, grådighet, ondskap og svik, tøylesløshet, misunnelse, spott, hovmod og vettløst liv”—noe for enhver! De fleste av oss vil vel på denne listen finne noe vi kan jobbe med. La oss fokusere på det vesentlige, berede en vei for Herren her og nå, ved våre liv; og ikke la oss henge oss opp i uvesentligheter, om de så bærer fromme fortegn. Dette er formaningen Guds Ord gir oss i dag.
Og dette er oppgaven Pater Waldemar i dag tar på seg, når han overtar som administrator her i sognet etter Pater Khiem rause, fruktbare tjeneste: han skal være en formidler av det vesentlige, en enhetens tjener, en bærer av Vårherres Jesu Kristi nåde, glede og fred. Idet jeg nå betror ham sognet, betror jeg ham til deres forbønn, velvilje og hjertelige samarbeid. Gi ham støtten han trenger. Glem ikke at en prest, som vil bruke sitt liv på å tjene andre, iblant trenger oppmuntring! Del deres begavelser med ham og ta imot det han har å gi. Lev fredelig sammen i Jesu navn. Tjen Herren og hverandre med glede. Slik vil dere, i fellesskap, bære troverdig vitnesbyrd om at Guds rike er midt iblant oss, like her i Ålesund.
