Words on the Word

15. Sunday B

Amos 7:12-15: Gå din vei, du seer!
Efeserbrevet 1:3-14: Å sammenfatte alle ting i enheten i Kristus. 
Markus 6:7-13: En stav var alt de skulle ha med på veien.

I fromhetslitteratur og liturgi, omtaler vi “patriarker og profeter” i ett åndedrett, som om gruppene hørte organisk sammen. Egentlig står de for to innfallsvinkler til oppbyggingen av Guds folk. Patriarkene representerer det klanbaserte Israel. Det som teller i en patriarkalsk ramme, er ens plass på slektstreet. Patriariarkatet står for en stabil ordning med dype røtter og, i prinsippet, forutsigbar fremtid — forutsigbar i det minste så lenge folk fortsatt får unger og slektsrekken fortsetter. Profetene, derimot, står for samhold på prinsipielt grunnlag. En profets oppgave er å verne om verdier. Han vil komme med skarp kritikk av dem som avviker fra Herrens pakt, om de har aldri så distingverte aner. Patriarkene er aristokrater. Profetene er idealister. Tendensene består i naturlig spenning, i bibelsk tid som nå. 

Spenningen finner uttrykk i teksten vår fra Amos’ bok. Amos er den tidligste forkynnende profet i Skriften. Det fantes profeter tidligere også, virksomme menn (kanskje også noen kvinner) som bragte korte budskaper til regjerende makt, lik Natan som troppet opp for David og anklaget ham for å ha forført Batseba. Men Amos er den første som etterlot seg en sammenhengende forkynnelse. Han virket midt på 700-tallet før Kristus, en tid preget av velstand. Israel hadde utvidet grensene nordover og østover. Verdslig sett, syntes alt å gå bra. Men fremgangen virket ødeleggende på nasjonens åndelige liv. Som lett kan skje, fikk velstand folk til å glemme hva det vil si å være del av en forpliktende pakt. De sauset sammen mosaisk tro og praksis med ting de plukket opp fra andre religioner, og syntes det gikk helt fint. Sterk materialisme fikk innpass. De rike ble stadig rikere, og ønsket seg mer; de fattige hensank i elendighet. Amos tordnet mot alle som “forvender retten til malurt og kaster rettferdigheten til jorden”. Han minnet Israel om hvem Gud er, ikke en projeksjon man justerer etter forgodtbefinnende, men himmelens og jordens skaper, “han som danner fjellene og skaper vinden og åpenbarer menneskene deres tanker”. Et nedarvet privilegium kan ikke gjøre opp for troløshet mot Gud, forkynte Amos. Å kalle svart hvitt, hvitt svart er ikke, sa han, sofistikert åpenhet, men løgn. Oppsamlet status gjorde ikke noe inntrykk på ham. Ikke rart at han ble upopulær. 

I lesningen står Amos i konfrontasjon med Amasja. Amos hadde uttalt seg fordømmende mot Jeroboam, kongen, og mot kultfilialer som Betel, hvor Amasja var prest. Det ble for mye. Å være eksentrisk from er én ting; å utfordre samfunnets støtter, en annen. Amasja jager Amos bort med sopelimen: “Kom deg avsted til Juda! Der kan du være profet. I Betel får du ikke lenger tale profetord; for det er en kongelig helligdom, et rikstempel.” Det er en typisk embedsmannsholdning. Amos skaper bryderi med alt snakket sitt om verdier. Han har ingen sans for ærverdige institusjoner. Så bort med ham. Han kan få reise sørover til landet som, fra nordlig perspektiv, var et beitelandskap. Kaller han seg gjeter? La ham preke for sauen! 

Episoden er forbløffende lik scenariene i det Nye Testamente hvor Jesus får beskjed om å ta sin hatt og gå: “De bad ham om å forlate deres landemerker”, leser vi om folket i Gerasa, hvor Jesus drev ut en legion demoner rett i forkant av budskapet vi hører i dagens evangelium. Er det ikke også vår holdning til tider? Skjer det ikke at vi setter kroken på døra og ber Vårherre om å stikke av? Vi sier nok, oppriktig nok, at vi ønsker oss sannhet; men det kan bli for mye av det gode. Enkelte kompromisser vil vi la være i fred. Enkelte strukturer vil vi beskytte til enhver pris. Vår tids tragiske overgrepsskandaler har vist oss hvor lett vi setter stabilitet foran verdier, ja, foran rettferd. Tanken på et vaklende status quo skremmer oss; det er for mye som truer med å komme i ulage. For å rystes ut av slik sløvhet, trenger vi profetenes klarhet. Stadig på nytt trenger vi å lytte til Amos, som uttaler i Herren Sebaots navn, “Israels helligdommer [skal] synke i grus”; og til Kristus som, når disiplene beundrer Jerusalems flotte byggverk, sier, “Det skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.” Guds ord og løfter er alene evig, ikke monumentene vi bygger.

Så sender da Jesus den nye pakts apostler avsted uten statussymboler. “En stav var alt de skulle ha med på veien”. Staven er selve symbolet på en pilegrim som, lik Menneskesønnen, ikke har en sten hvorpå han kan hvile sitt hode. Når evangeliet først forkynnes, er det i konstant bevegelse. Kun unntaksvis ser vi at Vårherre stå stille. Stort sett er han på vandrefot, hastende, opptatt av å kalle til omvendelse, av å drive ut den onde, av å helbrede syke—de tre former for virksomhet han idag betror apostlene. Vi finner her en programerklæring for Kirken også idag. Vår hellige Far utfordrer oss utrøttelig til å være et profetisk nærvær i verden. Er vi det? Står vi virkelig for noe særskilt, anderledes? La oss begynne med oss selv og fornye våre liv, vårt levevis utfra Skriftens fordringer. Vi ber i kirkebønnen om “kraft til å gjøre det som er troen verdig og sky det som står den imot”. Ja, så er det bare å sette i gang med å sette denne fromme intensjon uti livet. Det er Guds kall. Han hjelper oss å følge det hvis vi selv vil, ja, hvis vi mener hva vi sier når vi ber, “skje din vilje”. Amen. 

Share