Words on the Word
16. Sunday B
Jeremia 23:1-6: Ve de hyrder som ødelegger!
Efeserbrevet 2:13-18: Dere som før var langt borte, er kommet nær.
Markus 6:30-34: De var som en fåreflokk uten hyrde.
“Ve de hyrder som ødelegger og sprer den hjord jeg har på beite”, lyder ordet fra Herren til Jeremia. I Bibelen, er ingen form for yrkesliv grundigere beskrevet og forklart enn hyrdegjerningen. Israel er uforestillbart uten sau. Litt etter litt blir fellesskapet mellom folk og husdyr et bilde også på forholdet mellom Herren og hans folk; det var liksom det nærmeste å ty til. Det sies i blant at det gjerne består en underlig likhet mellom hunder og deres eiere. I Israels tilfelle, er det sauen som formidler likhetstrekk. Alle bilder av sau vi møter i Skriften — av bortkomne, sårede, syke, friske, fruktbare, ufruktbare og bentfrem slemme sauer — lar seg overføre på det utvalgte folk, kollektivt eller med fokus på individer innen folket.
Når saueflokken blir et symbol på Jakobs ætt, er det åpenbart hvem Hyrden er. På dødsleiet nede i Egypt, vil Jakob gi sine sønner et begrep om Herren, denne mystiske Gud, så nær og på samme tid så fjern, han har søkt ad krokete og rette veier, som har velsignet og såret ham: han er, får de tolv høre, “Jakobs Veldige, Hyrden, Israels Klippe” (1. Mos 49:24). Det er Gud som fører Israel på beite. Han har eiers ansvar. Han våker, leder og nærer. Herren velger seg menneskelige stedfortredere, for all del. Patriarkene var alle hyrder; mange av profetene også. Og da David, etter Sauls fadeser, ble utvalgt til Israels rette konge, gikk han, ung som han var, og gjette småfe (1. Sam 16:11). Motivet ble etterhvert lyrisk utbrodert. En Salme som beretter historien om Israels utvelgelse, ender slik: “[Gud] utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; fra de melkende får som han gikk baketter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. Og han voktet dem etter sitt hjertes oppriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd” (Sal 78:70-2). Også kongen, i Israels tenkning, skal være en gjetende gestalt, med alt det forutsetter av kjennskap til vær og vind, veterinærkompetanse, strategisk tenkning, seig utholdenhet og mot.
At ikke alle hyrder er utstyrt med slike egenskaper, eller ikke nærer dem som de burde, er åpenbart. Noe av det fascinerende med Skriften, er at den ikke idealiserer noen. Selv de mest heroiske blant Israels hyrder — Abraham, Jakob og David selv — beskrives realistisk. Også deres øyeblikk av svakhet, svik og synd blir uredd utlagt. At et menneske bestemt til et høyt, ansvarlig kall iblant vakler, kanskje sågar faller, bør ikke overraske oss; Skriften insisterer på at selv et fall kan bli til nåde hvis det hensetter oss i sann ydmykhet og inngir oppriktig lengsel etter frelse.
Hyrdene Jeremia fordømmer er ikke folk som kun har snublet litt underveis. De har bevisst forsømt sin gjerning, først og fremst ved en slem feiltagelse: de tror det er de som styrer Israel. Derfor skal vi merke oss Herrens klare tale ved profeten: “Ve de hyrder som ødelegger den hjord jeg har på beite.” Enhver som er kalt til pastoral virksomhet, er en stedfortreder, én som gjør Herrens helbredelse og myndighet åpenbar. Begynner hyrden å tro at han handler i eget navn, at han kan gjøre som han vil, må det gå galt. Da kommer selve grunnforholdet til folket han har ansvar for i feil perspektiv. Da viker tjeneste for selvhevdelse, sannhet for illusjon. En hyrde skal gi klare retningslinjer; det skylder han flokken for at den kan skride fremad trygt. Men han skal ikke følge et kart han opptegner selv. “Jeg vil samle mine får”, sier Herren. Hyrden skal være et redskap for Guds forsyn. I et Tidebønnrefreng til ære for hellige hyrder, synger vi at hyrden er én qui multum orat pro populo, “som ber en masse for folket”. På dette nivået har hyrdegjerningen sitt utspring, i ydmyk forventning for Guds åsyn, i tillitsfull omsorg for flokken. Blir hyrdeoppgaven et vinningsprosjekt på personlig eller ideologisk grunnlag, er flokkens splittelse så godt som sikret. Utelukkende Vårherre, den sanne, forsonende og fredsbærende, kan virke enhet.
Så langt har jeg snakket om hyrden. Sauen har også sitt å gjøre. Når Bruden i Salomos Høysang vil vite hvor hun kan finne sin sjels elskede, får hun høre, “Følg flokkens spor” (1:8). Ordet er rettet til oss alle. Det stiller oss foran et valg ingen kan ta på våre vegne. Enten velger vi å være en del av et nærende fellesskap, med alt det medfører av gleder og forpliktelser; ellers velger vi å gå vår egen vei, alene. Ikke all forvillelse kan tillegges hyrdens skyld. Et får er fullt ut i stand til å gjøre opprør. Våre opprør må vi svare for på egne vegne. Å gi andre ansvar for dem, er å bli sittende fast i en tenåringstilstand, i kronisk furting. Gud bevare oss fra å være tilårskomne kvinner og menn som nekter å bli voksne.
Evangeliet viser oss den Gode Hyrde i aktivitet. Han har omsorg for apostlene, dem han har kalt til pastoral tjeneste; men flokken kommer først. Og den trenger seg på. “Mine får kjenner meg”, sier Jesus i Johannesevangeliet. Det viser seg her. Folk trenger seg på for å være Jesus nærest mulig. De tørster etter veiledning, er trengende, lyttende. Her ser vi holdningen vi selv er kalt til. La oss vandre midt i flokken og søke oss mot Hyrden, åpne for hans ord, følsomme for hans nærvær. Da skal intet fattes oss. Da skal vi kjenne grønne enger og hvilens vann. Amen.