Words on the Word

17. May

Apg 19:1-8:I tre måneder talte han fritt ut om Guds rike, diskuterte og argumenterte.
Joh 16:29-33: Men fatt mot! Jeg har overvunnet verden.

Norges Grunnlov undertegnet på Eidsvoll den 17. mai 1814 har følgende setning som første paragraf: “Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige.” Det fastslås at dét å være norsk, er særpregende. Det norsk-nasjonale kan ikke, skal ikke oppslukes av noen annen styresmakt; det påberoper seg sin rett, tuftet på historien, til å forme sin skjebne, til å definere sin identitet. Neste paragraf navngir dem som ikke får plass i nasjonens enhet. Etter å ha definert den “evangelisk-lutterske Religion” som “Statens offentlige Religion”, fastslår loven: “Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales.” Deretter sier den: “Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Når vi erklærer hvem eller hva vi er, er det alltid fristende å definere oss oppimot andre, særlig hvis vår identitet er litt vaklende. Den gjenfødte norske nasjon var nødvendigvis sårbar; den trengte å avgrense seg fra mektige naboer. At den også, i selve grunnlovsprologen, valgte å distansere seg fra navngitte folketyper, delvis utfra et religiøst, delvis utfra et etnisk kriterium, maner til ettertanke. Naturligvis (og Gudskjelov) har mangt skjedd siden den gang. Vi ser det konkret her hos oss. Synagogen, et stenkast herfra, har lenge vært en selvfølgelig, høyt verdsatt del av bybildet. På Tiller, Tautra og Munkeby lever medlemmer av klosterordener sitt fredelige liv; og jamen står det ikke en munk og preker i domkirken. Med andre ord: betingelsene for hva det vil si å høre hjemme i Norge har utviklet seg over tid. Nasjonen er ikke gått i grus av den grunn. Tvert imot. 

Allikevel skal vi vokte oss for å tenke at det å stå med åpne armer og rope Hurra er nok for å utgjøre et samfunn. Et viktig begrep i våre dager er “integrering”. Vi er forlengst et multietnisk folk; tilflytting fra mange land fortsetter, til berikelse og utfordring. At vi alle må integreres i noe felles norsk, er åpenbart. Men hva betyr det i dag å være norsk? Mange nordmenn har vondt for å besvare spørsmålet på en sammenhengende måte; andre kommer med svar som er radikalt forenklende. En utelukkelsesretorikk kommer stadig oftere, stadig mer voldsomt til orde, hos oss som i så mange land i Europa. Her skal vi være vaktsomme og lese samfunnets holdninger som et barometer. Når stadig flere tar til orde for høyere murer, sterkere avgrensninger, sier det noe om nasjonens skjørhet, en skjørhet som ikke først og fremst er politisk eller praktisk, men som, såvidt jeg kan begripe, er åndelig. 

Her vil jeg få dele noe jeg ofte går og tenker på. I 1814 fikk Norge sin selvstendighet tilbake; det tok imot et kall til å bli, på nytt, en nasjon. Grunnloven var ett element i prosessen, men mer skulle til. Det kom da også, i form av inspirerte menneskers bidrag, mennesker som gjorde det nasjonale prosjekt til et livsanliggende. Nils Henrik Abel ble født i 1802, i 1807 Welhaven, i 1808 Wergeland og Schweigaard, i 1810 Ole Bull og P.A. Munch, i 1812 Peter Christen Asbjørnsen, i 1813 Ivar Aasen, Camilla Collett og Jørgen Moe, i 1814 Adolf Tidemand. Listen kunne selvsagt ha vært lenger. Poenget er at et mannskap, som omfattet mange kvinner, stod rede til å omfavne og forme det nasjonale prosjekt, for å gi det uttrykk dikterisk og malerisk, kulturhistorisk og språklig — selvsagt også religiøst. Som Olav Aukrust sa det, litt svulstig, men sant, i talen han holdt 17. mai 1914: “Det låg [i 1814] flo på flo og flak på flak av frodig og fruktbar voksterjord i det norske folk, […] stride, mergfulle, svellande frø, som skulde bli store, sterke kjempetre.”

Var det en tilfeldighet, en historisk blip at så mange begavede kvinner og menn ble født i vårt land i løpet av et par tiår, rede til sammen å virke jordsmonnet her? Eller var det det eksplisitt nasjonale prosjekt, nødvendigheten nettopp av å utarbeide en felles identitet, som frembragte deres geni og fant uttrykk i verk som den dag i dag er definerende? Kunne det være at vi nå trenger en nasjonal oppvåkning og at et slikt foretak kunne stimulere åndspotensiale som ellers blir liggende brakk? Jeg står ikke her og utroper en kulturrevolusjon; men vil vi se på verden med kristne øyne, er det nå slik at hvert land, hvert folk har et kall å følge, og at vi i Norge, her og nå, har uklare begreper om vårt. På det feltet har Kirken et viktig bidrag å yte, ikke minst i Trøndelag, hvor vi på en særlig måte forvalter Olavsarven. Grunnloven forutsetter Olavs kristenrett; alt som spiret i Norges muld omkring 1814 hadde, bevisst eller ubevisst, en forbindelse med sæden Olav sådde ved sitt liv, ved sin død. Sigrid Undset har minneverdig sagt om Olav at han var et frø Herren Gud hadde utpekt til å sås her i nord “fordi det passet til jordsmonnet og været her”. Været har ikke forandret seg stort på tusen ord; jordsmonnet trenger nok å gjødsles, men det forblir rikt. Så hvorfor skulle ikke frøet vise seg fruktbart også i vår tid?

Et nasjonalt prosjekt må selvsagt settes i sammenheng. Vårt egentlige fedreland, vet vi, er i himlene (Fil 3:20). I dagens evangelium erklærer Vårherre: “Fatt mot! Jeg har overvunnet verden.” Vi skal se nasjonens kall i et et kirkelig perspektiv, ja, i et evighetsperspektiv, men vi skal like fullt ta det på alvor. Måtte troen gi oss inspirasjonen vi trenger, og måtte Hellig Olav be for vårt land, vårt folk, vår drott.

Share