Words on the Word
27. Sunday B
1 Mos 2:18-24: Det er ikke godt for mannen å være alene.
Her 2:9-11: Hans død ved Guds nåde er ment å komme alle mennesker til gode.
Mark 10:2-16: En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.
Evangeliet vi har hørt kan nok få predikanten, i sitt lønnkammer, til å stønne. Temaet er delikat; det berører mange mennesker intimt, smertefullt; det har det med å utløse tårer og sinne. Fristelsen består til å la det stå ukommentert, for heller å si noe vennlig nøytralt om været. Men det er vel ikke et alternativ, egentlig? Når vi hører evangeliet i messen, svarer vi: “Lovet være du, Kristus!” Vi tar Jesu ord imot som en gave. Det er det, også, kanskje ikke minst, når det stiller fordringer og viser vår tilkortkommelse.
Det forutsettes at vi leser Skriften som helhet, i sammenheng, og motstår tidens retoriske tendens til å redusere prinsippsaker til stridsspørsmål. Ja, vi tør knapt snakke om prinsipper mer. Fokus settes systematisk på unntakstilfeller. Prøv å bygge et hvilket som helst fellesskap nå. Klagemål vil med én gang komme fra dem som føler seg ekskludert. Inklusjon er samfunnets mantra; følelsen dens ledestjerne. Så omdefineres tilhørighet slik at det blir plass til alle; men gjenstår da noe, noen, vi faktisk hører til? Da Kristus gikk iblant oss og betraktet folk på denne jord, ble han grepet av medlidenhet: “de var forkomne, lik får uten hyrde” (Mt 9:36). Hans oppgave var å samle dem til ett, omkring seg selv; det driver han med ennå. Det skal vi ta på alvor.
Når fariseerne kommer til Jesus i teksten vi har lest, er det for å “sette ham på prøve”. Det er nøyaktig som når, senere, skriftlærde kommer og spør, “Er det lov å betale skatt til Caesar?” I begge tilfeller konfronteres Kristus med kjensgjerninger som er opplest og vedtatt: Den som ikke betaler skatt, havner i kasjotten! Selvsagt må et par kunne skilles — verden er full av godt oppløste ekteskap! Men Herren lar seg ikke fange i en spindelvev av pragmatisk debatt. Isteden ser han nøkternt på forutsetningene. I det ene tilfelle: Hva er rekkevidden, og begrensningen, av Caesars legitime krav? I det andre: Hva står det for å være et menneske?
Svaret han gir på spørsmål nummer to, er sublimt: Å være menneske, er å kunne si til en annen: “Jeg er din for alltid”; å kunne inngå en pakt, i kjærlighet, som varer livet ut. Alle, sier Kristus, lengter vi etter å hengi oss helt, dog ikke alle på samme måte. Da disiplene, etter å hørt ordene, bemerket kynisk, “Da er det visst lite rådelig å gifte seg!” (som om Guds Sønn hadde fortalt en slags vits), kom svaret: “Ikke alle kan forstå disse ting; men noen har fått gave til det. For det er jo så, at der finnes folk som er født uskikket til ekteskap; der finnes andre, som mennesker har gjort slik; og der finnes dem som selv har valgt det slik, for himlenes rikes skyld.” Veiene er mange, men kallet er ett: å virkeliggjøre i eget liv det Herren sier ved profeten Jeremias: “Jeg har elsket deg med en evig kjærlighet” (31:3).
Å hengi meg slik kjærlighet, er å la mitt liv forvandles; ja, å la mitt hjerte av kjøtt og blod vokse henimot et evig mål.
Men kan et menneske utholde så stor forventning? Er det mulig, ansvarlig, å forvente at en annen skal svare på min tørst etter evighet? Her skal vi passe på; for på dette punkt er kristent ekteskap radikalt ulik en ren samlivspakt, verdens norm. Når mann og kvinne, ved et sakramentalt mysterium, blir ett, er det fordi enheten mellom dem oppstår i Kristus. Den peker utover dem selv. De er kalt, sammen, til å inkarnere “et bilde på Kristi kjærlighet til sin Kirke”, som det heter i brudevelsignelsen. Det er ikke til hverandre de setter sin lit til syvende og sist, men til Guds trofasthet, som de vil svare på med sin. Derved åpnes jordisk kjærlighet mot himmelen og blir uendelig. Menneskelig sett kan det virke umulig å hengi seg slik, men ikke når man bæres av Guds kraft.
Det sier seg selv at, hvis løftene skal holde, må Kristi kjærlighet forbli ekteskapets ankerfeste, en stadig nærende kilde til vekst i frihet, fruktbarhet, selvoverskridelse og helligelse.
Det er ikke bare ektemann og -kvinne i vigslet enhet som kalles til et så høyt og lysende mål. En av de virkelig skjellsettende erfaringer i eget liv inntraff da jeg var blitt valgt til abbed i mitt kloster. Som skikken er, fornyet alle munkene den dagen sine løfter, enhver med sine foldede hender lagt mellom mine hender. Å se dem komme, én etter én, fra den yngste til den eldste, for knelende å si, “Jeg lover min troskap inntil døden”, rørte meg dypt. Det var nærmest rystende. Det gikk opp for meg hvilken verdighet som ligger i å gi sitt liv som en gave uten begrensing. En sånn gave utgjør ryggraden i ens eksistens; den muliggjør stødighet, bevegelse og vekst. Å gi litt her, litt der, blir ikke det samme; og husk, det Gud kaller oss mennesker til, er å nå vår fulle vekst og til å virkeliggjøre i oss Kristi hele fylde (Ef 4:13). Intet mindre.
Det sier seg selv at vi, noen og enhver, i møte med et så høyt ideal, kommer til kort. Det er krevende, uhyre krevende, å leve som kristen, hvis vi tar oppgaven på alvor. La oss finne trøst og mot i dagens kirkebønn. Den er verd å læres utenat. Vi ber Gud om at han, i sin uendelig kjærlighet må gi oss “langt mere” enn vi fortjener eller sågar håper (“for Gud er større enn vårt hjerte”, står det i 1. Johannesbrev 3:20); så ber vi at han tilgir oss det som nager vår samvittighet, og gir oss mer enn vi våger å be om. Så dristige får vi lov til å være. Jeg begynte med å snakke om fellesskap. Kirken er et fellesskap hvor vi alle uten unntak er syndere og hvor vi alle uten unntak kalles til hellighet. Kristus har lovet: “For Gud er alt mulig”. Så la oss sette vår lit til ham.