Words on the Word
3. Sunday of Easter
Apg 3:13-15, 17-19:Fatt et nytt sinn og vend om.
1 Joh 2:1-5a: Den som sier han kjenner ham, men ikke holde fast ved hans bud, lyver.
Luk 24:35-48: Rør ved meg og se.
I vår tid, er vi opptatt av å nå så mange som mulig når vi har noe å si. Vi tar det for gitt at informasjon umiddelbart når frem til de fire verdenshjørner. ‘Kommunikasjon’ er for oss en egenverdi. Vi kultiverer den selv når vi egentlig ikke har stort å si.
Gud har en annen uttrykksform. Han er verdens Skaper og Herre. Ønsket han det, kunne han sette himmel og jord i bevegelse og gjøre sin åpenbaring kjent på et blunk. Men det gjør han ikke. Hans metode er omstendelig og, etter våre begreper, nesten skandaløst langsom. Han kommuniserer fra person til person. Da Ordet ble kjød, sang himmelens engler, sant nok; men kun en håndfull gjetere hørte dem. Det var ikke ressurseffektiv formidling Herren la opp til. I tredve år forble inkarnasjonen en hemmelighet; og da Jesus omsider tok fatt på sitt offentlig virke, var det ikke med en massiv publicity stunt. Han nærmet seg én person ad gangen, som så fikk være redskap for å trekke andre inn. Den franske filosofen Jean Guitton, venn av Pave Paul VI, skrev engang at Kirken er oppbygd som en pyramide av vennskap: alltid åpen og ekspanderende, men aldri manipulerende; alltid personlig, aldri kaldt kollektivt.
Vi ser samme mønster virksomt etter Jesu oppstandelse. Det som er skjedd, er monumentalt. Siden tidenes morgen, har menneskets liv vært betinget av døden. Alle går vi, som det står i en Salme, ‘gjennom dødsskyggens dal’, selv når solen skinner. Når Gud, i vår natur, seirer over døden, fornyes tilværelsen som sådan. Å være mennesker er ikke lenger det samme som før. Dét ville være noe å twitre om til alle jordens folk! Men det gjør Herren ikke. Sin vane tro, forblir han uanmassende. Han gjør dette nye kjent omstendelig, fra person til person, slik vi Påskenatt mottar den nye, velsignede, daggryforkynnende ild: Lysene vi bærer tennes ett etter ett, varsomt, fra én troende til en annen, ikke med automatisk ildkaster. Påskeevangeliet dreier seg ikke om å spre informasjon, men om å åpne for ny erkjennelse. Og erkjennelse tar tid, det vet vi; for erkjennelse er vekst. Vekst, i åndelig som i fysisk liv, er organisk, sammenhengende. Du får ikke en gulrot til å gro raskere ved å trekke i den.
I dagens evangelium spres budskapet om oppstandelsen ved at Kleopas og hans venn, vandrerne til Emmaus, deler sin opplevelse med de elleve apostler som er igjen. Gjennom natten har de to hastet for å bekrefte at, jo, det er sant, Herren lever! De tenner de andre disiplenes hjerteild fra sine egne, brennende hjerter. Mens de ennå taler, står Jesus selv midt iblant dem og sier, ‘Fred være med dere!’ Allerede da han, tre år før, sendte dem ut to og to for å forkynne himlenes rike hadde han gjort dem til bærere av hans fred. Han bekrefter nå dette kallet. Også vi vil være troverdige vitner om Påsken i den grad vi bærer, og ved våre liv formidler, Jesu fred.
Herren er opptatt av å vise at det virkelig er han som står der i levende live, ikke et gjenferd. Han nøyer seg ikke med å be disiplene se hans hender og føtter, ennå preget av korsfestelsen, av sårene som er blitt oss til legedom. Han byr dem: ‘Rør ved meg.’ Verbet Lukas bruker her er særegent. Det betyr ikke simpelthen ‘ta på meg’, slik vi i hast kan ta på en kokeplate for å se om den ennå er varm. Verbet, som kun forekommer her i evangeliet, én eneste gang, betegner en forsiktig famling, slik vi famler i natten når lyset går, eller slik en blind famler i ukjent miljø. Når øynene ikke er oss til hjelp, må vi se med hendene. Jesus ber disiplene ta på ham på denne måten. Han er Gud av Gud, Lys av Lys, hans oppstandne kropp er, slik det står i den tredje eukaristiske bønn, et “herlighetslegeme”. Allikevel sier han, ‘Se meg grundig med hendene; føl og vit at jeg er reell; gjør meg ikke til en åndelig abstraksjon.’ Hvorfor er dette så viktig? Fordi det spiller inn på vårt eget konkrete liv, vår tro på vårt kjøds oppstandelse. Guds forvandlende, livgivende nåde er ikke en eterisk bestråling, den berører oss ved inkarnasjon. Vi skal huske det også i Messen, når vi mottar Herrens Legeme. Jesus formaner oss, ‘Ta og et’. Det guddommelige formidles håndfast.
Å ta alt dette innover seg, å kjenne det som virkelig, som bærende virkelighet, er gedigent. Etter å ha hørt Jesus tale, og etter å ha tatt i ham, står disiplene fremdeles der ‘fulle av vantro og undring’. ‘De våget ikke tro for bare glede’, skriver Lukas. Det er storartet sagt. Selv når tankene ikke våger å henge med, bekjenner hjertet (som er modigere) troen med glede. Evangeliet gir oss altså to kriterier for å erkjenne Jesu nærvær, for å oppildnes av hans Påskes lys: det ene er fred, det andre er glede. Disse kriteriene forblir pålitelige den dag i dag. Vi klarer ikke å late som om vi bærer på fred og glede hvis det ikke er tilfellet; fred og glede er noe vi får, opplevelser som ligger utenfor oss selv. Vi kan forberede oss på å motta dem, det er alt: de overgår hva vi selv kan frembringe. Fred og glede er forløpere for det guddommelige liv vi er kalt til å tre inn i. Kristus har seiret over synd og død. Han vil dele sin seier med oss. Åpner vi bare våre sanser, våre hjerter, våre hender for å motta hans gave, gir han oss den i rikt monn for at vi, som hans vitner, kan la den spres til verdens ender. Vår egen fred, vår egen glede blir ikke mindre ved at vi øser raust av dem. Tvert imot. De grunner i den kilde i oss som av nåde bruser opp til evig, uuttømmelig liv.