Words on the Word
33. Sunday A
Ordspr 31:10-13, 19-20, 30-31: En dyktig kvinnen hvem finner vel henne?
1 Tess 5:1-6: Herrens dag kommer som en tyv om natten.
Matt 25:14-30: Kast så denne unyttige tjeneren ut.
Noen hver kan iblant la seg besnære av en pastellfarget kristendom som bare er mild og inkluderende, betingelsesløs og fordomsfri. For all del, begrepene, “betingelsesløs”, “inkluderende”, “mild”, “fordomsfri” svarer alle til et aspekt av evangeliet. Men vi må lese Bibelen selektivt for å mene at de utgjør et helhetlig bilde. Og kaller ikke selve livets alvor på mer? Å være menneske, er å ha evne til ansvar. Foreldre mottar et vektig ansvar for sine barn. Ved livets andre ytterlighet, får barna ansvar for foreldrene. En politiker bærer ansvar overfor sine velgere. En prest har ansvar for sin sogn, en biskop for sitt stift. Kommer man til kort ved dårlig forvaltning, uærlighet eller, Gud forby, pur ondskap, må regnskap avlegges. Dypt i oss ligger vissheten om dét. Den forutsetter ikke engang tro. Tenk bare på media, som stadig forlanger at folk de veier og finner for lette, må “legge seg flate”, for å bruke deres trøttsomme uttrykk.
Tekstene fra Matteusevangeliet vi leser på de siste søndager i Kirkeåret, kaller oss til ansvar. Forrige uke hørte vi lignelsen om ternene. De uforstandige, som ikke har olje på lampen, får høre, “Jeg vet ikke hvem dere er”. Det er vanskelig å tenke seg en mer brutal avvisning. For et mareritt, å stå ansikt til ansikt med et menneske vi vet oss nært forbundet med, som vi har lengtet etter, og bli fortalt, “Jeg kjenner deg ikke”! I dagens tekst skjer noe tilsvarende. Den usikre tjener, som frykter Herrens vrede og ikke våger å risikere tap, må grave talenten sinn opp fra gjemmestedet og gi den til sin nabo, mens han selv kalles “unyttig”. Kollegene innbys til gleden hos sin herre. Han kastes ut i mørket utenfor, “der de skal gråte og hulke bittert”. Hvordan skal vi forbinde disse tekstene med bildet av Vårherre som sier, også hos Matteus, “Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile”?
Det første vi må fastslå, er at, jo, Herrens kall er betingelsesløst. Det forutsetter ingen fortjeneste hos oss. Godt er det, for vi har ikke stort å komme med. I utganspunktet står de også på likefot, ternene fra forrige uke, tjenerne i dag. Enhver får ressursene som trengs for å tjene Herrens sak, og forventes å bruke dem. Her er knutepunktet. Det er ikke bare for egen nyttes eller hygges skyld de, eller vi, blir kalt. Ethvert kall er for helhetens, altså Kirkens, skyld. Det gjelder å stå til tjeneste for Kristi frelsesverk. Både oljen og talentene kan tolkes som symboler på nåde. “Nåde” er et bibelsk uttrykk for gaven Gud gir oss av sin hellighet og kraft, for at vi ved den kan nå “modenhet” som det står hos Paulus, eller med andre ord, realisere vårt potensiale, bli det vi har mulighet til å bli.
Dramaet både i forrige ukes evangelium og i dagens, ligger i at folk ikke bruker sin begavelse. Er vi foreldre eller sjelesørgere, vet vi hvor frustrerende det er hvis de som er oss betrodd tar valget om å ikke å bli voksne, om ikke bli det de har anlegg for å bli. Kristus sier tydelig: “La de små barn komme til meg”, men ikke for at de evig skal forbli små barn. Det er et voksent arbeid som skal fullbyrdes. “Min far arbeider fremdeles, så arbeider også jeg”, sier Jesus etter helbredelsen av den syke ved Bezatha. Han provoserer nettopp ved at han arbeider når andre mener han bør holde seg i ro. Og han byr oss bli hans medarbeidere. “Dra ut og gjør alle folkeslag til disipler”. Dette er vår fordring, deres og min. Oljen vi trenger til lampen, talenten (eller talentene) vi bærer på, skal tjene dette formålet. Og det er ingen spøk. Det er alvor. Herren vil åpenbart at vi skal innse dét.
Ikke at vi skal gi etter for uro og skrupler. Det gjelder bare å komme til klarhet i hva som er min tildelte oppgave, å følge mitt særlige kall så fruktbart og trofast som mulig. Oppgaven er ikke nødvendigvis spektakulær. Det er vakkert at Kirken, som vi ikke uten grunn kaller vår “Mor”, bygger opp til lignelsen om talentene ved å la oss høre Ordspråkenes hyllest til den “dyktige kvinne”. Hvem er hun? En vanlig husmor rett og slett, som utfører sitt arbeid i det skjulte. Hun karder og spinner, nærer sin familie og viser seg barmhjertig mot dem i nød, og alt dette “med liv og lyst”. Alle kjenner vi folk som på denne måte vier seg enkle, kanskje utakknemlige oppgaver og ved helhjertethet oppnår, på egne og oppgavens vegne, lysende verdighet. Rollemodellene i evangeliet er ikke ledere, stjerner eller kjendiser, men bønder, håndtverkere og, ikke minst, gode mødre og fedre. Å forvalte talenten sin godt, går stort sett ikke ut på å gjøre usedvanlige ting, men på å gjøre det vanlige usedvanlig helt, i Jesu navn og for Guds rikes skyld. Utfra de premisser, står enhver oppgave, ethvert forhold potensielt forklart av evighetsglans.
Et siste poeng. Hvorfor får en tjener fem talenter, den andre bare én? Er det ikke urettferdig? Thérèse av Lisieux kom engang i anfektelse ved tanken. Hun fikk da en slags visjon. Hun så en rekke glass på en kjøkkenbenk: melkeglass og vinglass, store seidler og bittesmå likørglass. Alle var fylt til randen. Og hun ble spurt: “Hvilket glass er det fulleste?” Hun svarte: “Alle er like fulle!” Og forstod: Det spiller ingen rolle om mine muligheter ser ut til å være store eller små. Det som teller, er å bruke dem helt, for derved å tilsvare Guds hensikt og vilje. I kollektbønnen bad vi om å “finne varig og fullkommen glede i å leve for Gud”. Måtte hele vårt liv svare den bønnen med et rungende “Amen”.