Words on the Word

34. Sunday B

Job 28:20-28: Avgrunnen og døden sier: “Vi har bare høre om den.”
Kolosserbrevet 1:9-14: Han har fridd oss fra mørkets makt og ført oss over i sin Sønns rike.
Matteus: De ble alle trette og sovnet.

Kristi Kongefest ble innstiftet av Pave Pius XI i 1925. Europa var på den tid preget av stor politisk uro. Syv år etter krigen som ennå kaltes Den Store Krig, så kontinentet langt fra fredelig ut. Nasjonalistisk ideologi forkyntes med lidenskap. Statsmodeller ble stadig mer absolutte. Sekulærmakten påberopte seg rettigheter man før hadde tenkt seg grunnfestet i en overnaturlig myndighet. En uttalt gudløs ideologi var etablert i øst, med forferdelige følger for kristent folk. Den første Kristi Kongefest var ment som en rungende proklamasjon. Den appellerte til folkesjelen med samme budskap Davidsalmen synger om: “La dem huske at de kun er mennesker!” Med andre ord: La menigmann og fører tillike huske hvem som alene har rett til å kalle oss til knefall. Grunnleggende kategorier stod på spill. Hvem tar vi oss for? Kristi Kongefest manet til opplyst, ydmyk besinnelse.

Denne politiske side av høytiden synes kanhende problematisk idag. Religionens rolle i samfunnet blitt en annen. Tro, som så mangt, er blitt privatisert. Vi har et uttrykk på norsk som viser hva dét vil si. Jeg kjenner intet annet land hvor det er gjengs, som hos oss, å høre folk bekjenne seg til “sin gud”: “min gud er ikke sånn”; “min gud gjør ikke slikt.” Referanserammen er løst kristen, la gå; men “guden” det er snakk om er vel helst en slags personalisert GPS, programmert utfra “mine preferanser”. Å omtale en sånn gud som verdensaltets Herre er absurd. Det er også bent frem uanstendig. Et videre problem: Hva forbinder vi nå med kongestand? Vi tenker oss pliktoppfyllende, velfriserte damer med kjærlighet til pølsehunder. Vi tenker oss herrer i lysegrå dress som åpner broer og taler til nyttår. Det er et sympatisk kongebilde. De fleste nærer stor affeksjon for embedets verdige innehavere. Men lar modellen av et funksjonæraktig, hyggelig monarki seg anvende på Kristus? Er vi i det hele tatt rede, nå, til godta at noen, det være seg Vårherre, fortjener vår underkastelse? Som moderne mennesker hevder vi vår autonomi. Vi vil bestemme selv. Vi har vel vår borgerrett? Vi har vel sunn fornuft? Vi vet vel hva vi vil? Vi nærer grenseløs tillit til vår evne til å treffe rette valg. Vi nærer skepsis til enhver autoritet.

En slik oppfatning ligger fjernt fra bibelsk menneskesyn. Ikke det at Bibelen umyndiggjør. Tvert imot, den kaller oss til ansvar. Den hevder et faktum: hvis vi drar oss unna Guds Herrens makt, står vi ikke automatisk fritt; vi faller tvert imot lett til offer for en annen, kaotisk autoritet. Paulus er kategorisk. I brevet til kolosserne ser han tilværelsen utfra to muligheter. Vi er gjenstand enten for mørkets makt eller for Guds Sønns rike. Å tilhøre det første, er å stå fanget. Å tilhøre det andre, er å stå fri, å leve et liv som er Herren verdig—og verdig oss selv. Hva så med mørket, det farlige alternativ? Hva består det i? I teksten fra Jobs bok, Skriftens mest filosofiske del, påpekes at vesentlige ting ikke kan begripes utfra jordisk målestokk. Vi kan investere vår analytiske intelligens til jordens ende; vi kan se oss selv fra fugleperspektiv. Uansett hvor dypt vi utforsker det som skjer omkring oss i skaperverket – det er et skille vi ikke kan gjøre på egne premisser: Vi kan ikke klart se hva som godt er, hva som er ondt. Dertil trenger vi opplysning fra Guds bud. Vårt eget perspektiv justeres for lett etter omstendigheter, ønsker og drømmer. Evangeliet fremstiller dette som et valg mellom lys og mørke. Brudepikene begynner på lik linje. De trer alle ut i natten, omsluttet av samme, truende mørke. Alle bærer lamper. Problemet er at halvparten bare innser hvor viktig det er å holde lampens bluss i live. De andre tenker, “Det ordner seg nok”, finner seg til rette, glemmer sin oppgave, og sovner. Dog er de ikke på bærtur—de er brudepiker! Når brudgommen, lysets herre, kommer, er de uforberedt, i halvørske. De har ikke ressurser til å tenne noen lykt mer. De har tilpasset seg natten. Det er nettopp det farlige. “Mørkets rike” fremstår stort sett ikke som en makt, men som en bløt dyne. Det distraherer oss fra beredskap. Men det kan skje at vi vekkes brutalt.

To uker etter Parismassakeren fremstår tekstens sluttbudskap grelt. “Dere kjenner ikke dagen eller timen”. Vi tenker på og ber for de 130 som mistet sine liv. Vi skal også tenke på oss selv, på Europa. Jeg minnes en episode fra Edith Steins siste dager. Edith var en tysk filosof, jøde, som ble katolsk kristen, så karmelittnonne. Hun ble i 1942 sendt fra sitt kloster i Köln til et i hollandske Echt. Man håpet hun der ville unngå den trusel som var åpenbar i Tyskland. Dog måtte hun la seg registrere hos den tyske okkupasjonsmakt. Hun møtte opp. Hun trådte inn i støyen av klaprende skrivemaskiner. Det så så vanlig ut. Men Edith innså med ett at denne kontorgrå vanlighet faktisk var maskinrommet til en sant infernalsk fabrikk. Høyt og tydelig uttalte hun der den katolske hilsen, “Lovet være Jesus Kristus!” Klapringen stoppet. Det ble tyst som i graven. Etterpå sa hun til en medsøster: “Jeg skjønte nok at det jeg gjorde ikke var taktisk, men kunne ikke annet. Jeg befant meg, det visste jeg, midt i den urgamle kamp mellom Jesus og Lucifer.” Nøytralitet var ikke et alternativ; ved kun å følge køen hadde hun underlagt seg mørkets søvnmakt. Edith valgte lyset. Det er som en lysende gestalt hun huskes av dem som så henne kort tid deretter, på vei til Auschwitz.
Slik verden utvikler seg, kan det skje enhver, også meg og dere, å måtte vise hvor vi står på slagmarken. Hvilket banner kjemper vi under? Vårt svar vil avsløre hvem vi dypest sett er; om vi besitter vår sjel; om vi har olje i vår lampe. Vil jeg våge å stå opp med lysende lykt, til skue, et mål til skyts; eller kryper jeg inn i et anonymiserende mørke? “Vi kjenner ikke dagen eller timen.” Kristi Kongefest minner oss om valg vi ikke kommer unna; valg som definerer vår verdighet, vår egentlige grad av frihet. Måtte vi alle få nåde og mot til å velge rett, til å legge mørket bak oss, til å bekjenne oss til Dagen! Derved vil vi stå som lysets, håpets tegn også for andre søkende, kjempende. Amen.

Share