Words on the Word

4. Sunday of Easter

Apg 4:8-12: Jesus er den sten som er blitt hjørnestenen.
1 Joh 3:1-2: Da skal vi se ham som han er.
Joh 10:11-18: Jeg gir mitt liv. Det er ingen som tar det fra meg.

4. påskesøndag kalles “Den gode hyrdes søndag”. Evangeliet leses fra Johannes’ 10. kapittel, som utlegger dette motivet. For meg var det lenge problematisk; ja, nærmest motbydelig. Jeg har ennå vage minner av en time på søndagsskolen i min hjembygd, hvor jeg var en ufrom, lite ivrig deltager. Jeg var vel seks-syv år gammel. Dagens tema var den gode hyrde. Det ble utlagt med hjelp av flanellograf, det som dengang, av uforklarige grunner, ble ansett som et effektivt kommunikasjonsmiddel i forhold til barn. Alle fikk vi et gammelmodig bilde av en pastellfarvet Jesus som vandret inn i solnedgangen drapert med et angoralam han bar om nakken som en slags boa. Bildet inngav meg det motsatte av devosjon. Vrang som jeg var, gikk jeg indignert hjem, trampet med foten og erklærte: “Dit går jeg ikke mer!” Det gjorde jeg heller ikke. 

Etterhvert har jeg fått et mer nyansert syn på ting. Jeg har innsett at det ikke er noe søtladent over den gode hyrde. Tvert om: han er barsk. Han forutsetter ulven; ikke den halvtamme ulv som nå lusker rundt i østlandstraktene, men en ulv som er fryktløs og fryktelig, en av de ulvene hvis hyl fikk blodet til å stivne i våre forfedres årer. Når Kristus sier at leiekaren flykter ved ulvens komme, er det fornuftig adferd utfra et selvoppholdelsesinstinkt. Kommer det til tvekamp mellom ulven og han, ligger han dårlig an, det vet han; mennesket er fysisk sterkere, men ulven er mer utholdende. Og den er grusomt målrettet. Den skyr ingen fare for å få sitt bytte.

Hyrden som blir hos fårene, gjør det med livet som innsats. Hvorfor blir han? Fårene er hans. Blir de ulvens rov, lider han tap. Det er dog ikke motivasjon nok. Står det om livet, tar vi beina på nakken og lar smykkeskrinet stå. Når hyrden forblir på sin plass, er det fordi han “har hjerte” for fårene. Han kjenner dem. For oss, er det å “kjenne” noen en basal sosial forbindelse. Vi “kjenner” én når vi nikker til ham eller henne på torvet. Kjennskapen går ikke nødvendigvis dypere enn som så. I Bibelens språk, er det å “kjenne” mer radikalt. I 1. Mosebok står det at Adam, etter utvisningen fra Eden, “kjente sin hustru Eva, og hun ble svanger” (1. Mos 4,1). Kjennskapen peker mot den mest intime grad av deres forhold som mann og hustru. Når Herren kaller Moses, sier han, “Jeg kjenner deg ved navn, du har funnet nåde for mine øyne” (2. Mos 33,12). Når han, langt senere, gir løftet om frelse gjennom profeten Hosea, lover han: “Jeg vil trolove meg med deg i trofasthet, og du skal kjenne Herren” (Hos 2,20). 

Kjennskap på bibelske premisser handler om fruktbar omsorg i trofasthet og selvoppofrelse. Slik kjenner den gode hyrde sine får. Derfor de er ham kjærere enn livet. Med fullt overlegg ofrer han alt han er og har for dem. “Jeg gir mitt liv”, sier Jesus, “det er ingen som tar det fra meg”. Gjennom Den stille uke hører vi det igjen og igjen: frivillig overgir Menneskesønnen seg sin lidelse, slik at vi, ved hans sår, får finne legedom. Vi betrakter i dag hans fullkomne hengivelse i lyset av oppstandelsen. Vi ser den hengivelsen, som i kampens time var smertefullt mørk, stråle av herlighet. 

At den gode hyrde kjenner oss ved navn, er oss til trygghet og trøst. Og vi? “Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg”, sier Vårherre. For vår del også, må det være snakk om kjennskap på dypet. Den må sette spor i våre liv. Johannes forklarer i sitt første brev hva den går ut på: “Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten” (2,4). Hvis vi, når det koster å vedkjenne oss Kristus, sier, i praksis, “Jeg kjenner ham ikke”, er vi lik Peter i øversteprestens forgård. La oss spare Guds hjerte den sorg vårt bedrag volder ham.

Herren, som kjente Peter også når Peter nektet for å kjenne ham, gav ham anledning til bot og bedring. Gud skje lov. Slik lyder Peters forkynnelse med særlig myndighet. I første lesning hører vi ham tale til Jerusalems geistlige elite. Djerv er han. Peters indre oppstandelse etter et moralsk kollaps er et bevis på kraften den Oppstandne gir. Peter beskriver kjennskapen til Jesus utfra en arkitektonisk metafor. Å kjenne ham, er å gjøre ham til hjørnesten i byggverket som utgjør våre liv. Peter vet av erfaring hva han snakker om. Han, kalt “Klippen”, trenger et stødig fundament.  

Hva som ligger i uttrykket om hjørnestenen, gikk opp for meg med ny kraft i august ifjor. Jeg var i begravelsen til en kvinne som hadde levd et usedvanlig liv. Hennes navn var Marie-Ange. Hun hadde vært blant grunnleggerne av et nytt kloster i Frankrike. Hun hadde levd et trofast, omsorgsfullt, selvoppofrende liv. Det hadde båret frukt for mange. De oppmøtte sørget; men de lyste samtidig av glede. Et trofast liv er alltid vakkert. I dette tilfellet var skjønnheten særlig sterk, fordi Marie-Anges trofasthet hadde slått seg gjennom mot alle odds. Hun var en kvinne begavet med Down’s syndrom. At hun i det hele tatt fikk leve, var ingen selvfølge. Hennes søster, en dame i sekstiårs alder, sa i begravelsen: “Vår søster var og forble midtpunktet i vår familie. Det var hun som holdt oss sammen. Hun var hjørnestenen våre foreldre valgte å ikke forkaste.” Om vi kjenner den gode hyrde eller ikke, vil vise seg i de vi gjør, og ikke gjør, mot hans aller minste. Da skal det mot til. For på det feltet tuter ulvene like sterkt og ampert som noen sinne, også i vårt ellers så fredelige land.

Share