Words on the Word

5. Sunday of Easter

Apg 9:26-31: Saulus forsøkte å slutte seg til disiplene, men alle skydde ham.
1 Joh 3:18-24: Gud er større enn vårt hjerte.
Joh 15:1-8: Min Far er vindyrkeren.

I pressen har vi i det siste lest om et norsk Bondeopprør. Det setter fokus på matpriser, matimport, jordbrukspolitikk, subsidier og mye mer; men først og fremst er det et uttrykk for bondens oppgave og kall. En bonde dyrker jorden, ikke for moro skyld, men for at sæden han sår skal bære frukt, og for at frukten skal bli andre til næring. En bonde må derfor være usentimental. Et tre som ikke bærer frukt, en ku som ikke kalver får vike plassen. Bondeyrket er jordnært, fordringsfullt, strevsomt. Bonden elsker jorden, grøden, dyrene, men stiller også høye fordringer til dem. 

Tematikken har relevans for oss alle, om vi er bymennesker på vår hals, siden Bibelen fremstiller Vårherre som bonde og oss som hans jordsmonn. Bildet går tilbake til opprinnelsen. Det er Gud som planter Eden for at Adam, som forpakter, skal gjøre den fruktbar. Adams karriere der blir kort, dessverre. Snart må han ut i et villnis av torner og tistler for selv å få begreper om jordbruk. Når Israel, ved befrielsen fra Egypt, formes som folk, oppstår bildet av en vinstokk Gud henter sørfra for å plante den i fruktbar jord: “Et vintre tok du opp fra Egypt”, leser vi i Salme 80: “Du ryddet opp for det, og det festet sine røtter og fylte landet.” Til tross for iherdig innsats, ble vingårdsmannen dårlig belønnet: “Han ventet seg gode druer, men druene han fikk, var beske”, sier Jesaja, som for sikkerhets skyld oversetter symbolikken i klartekst: “Han ventet rett, men se, det kom blod, rettferd, men se, det kom skrik!” (5,2.7). I rettferdig vrede, overgav Herren sin vingård til elementene og de ville dyr.  

Lignelsen i dagens evangelium har en lang forhistorie, med andre ord. Den rører ved en streng som vibrerer i Israels hjerterot, slik den berører vår. Herren har plantet oss i sin have, Kirken, ikke som prydplanter, men for at vi skal bære frukt. Lever vi ikke opp til vår hensikt, gjør han slik vinbønder gjør; han skjærer bort det døde og morkne i håp om at det ennå, om så helt nede ved rotfestet, er liv laga, utsikter til frodighet. Er det ikke slik, gjør han kort prosess: de visne grenene samles i haug og kastes på ilden, hvor de brenner. De kan ikke engang brukes til kompost. 

Det er viktig å understreke at Vårherre ikke setter krav som liksom går på tvers av vår natur og fordrer det umulige av oss. Ønsket om å leve kreative, fruktbare liv ligger dypt i oss alle; og alle, uten unntak, er vi kalt til fruktbarhet, om vi er gifte eller enslige, foreldre eller barnløse, unge eller gamle. Følelsen av å ikke ha noe å gi, er en kilde til frustrasjon, ja endatil til depresjon—et utbredt fenomen i våre dager. Aftenposten meldte forleden at forekomsten av depresjon i Norge er to-tre ganger høyere idag enn før Covid. Vi vet hvor mange unge som ikke finner mening med tilværelsen; noen holder den ikke ut. Vi skal vokte oss for å komme med forenklende svar på så gedigne, tragiske problemstillinger. Ett synes dog klart: Når Coronatiden får så mange til å oppleve livet som hensiktsløst, er det fordi vi, som samfunn, har definert hensikt for snevert. Vi misforstår hva fruktbart liv går ut på. 

Vi trenger troens korrigerende perspektiv. Når Jesus byr oss bære frukt, er det ikke nødvendigvis ved store, synlige bedrifter. Han forankrer oss på et vesentligere nivå. Fruktbarheten han snakker om, handler først og fremst om forholdet til ham. Her må vi lese teksten nøye. Vi har sett at Gud Fader, i Det gamle testamente, er vindyrkeren, Israel ranken. Det gjelder i evangeliet også, men motivet utvikles. Når Guds Sønn kommer til oss i vår natur, når han blir menneske mens han fullt ut fortsetter å være Gud, er det for å danne et nytt Israel. En ny kvist renner av Jesse rot, fundert i nåden Gud har vist sitt utvalgte folk fra først av, men med rekkevidde opp i nye høyder. Kanskje har noen av dere besøkt den romerske basilika San Clemente, rett bak Colosseum? Kirkens apsis er prydet av en fabelaktig mosaikk. Den viser Jesu kors som springer fra en rot plantet i jorden, utstrakt mot himmelen. Korsets topp berøres ømt av Guds Faderhånd. Utfra korset strekker det seg krøllete grener, halvt vinranke, halvt acanthus: bildet på Gudsrikets evigunge vin blir ett med oldtidens bilde på udødelighet. Kirkens liv utspiller seg blant grenene. Selve korset prydes av kritthvite duer, tegn på Åndens helligende kraft som flommer fra Kristi offer. 

Å leve et fruktbart kristent liv er å forbli forbundet med dette livets tre som sprer sine grener raust, nærmest lekende. Ja, kanskje ville vår erfaring av fruktbarhet fremmes hvis vi i større grad så oss selv som lekende barn i vår Fars have? Vi ville se klarere hva som er Guds verk, hva som er vårt. Slik et barn holder på og leker, men lar alt ligge når mamma roper at nå det middag, slik er vårt kall i denne verden; en oppgave vi utfører mens vi venter på å kalles til bords. Vi skal ta oppgaven på alvor, for all del—og hva er vel mer alvorsfylt enn et barn oppslukt av lek? Men vi skal være beredt på å gi slipp når tiden er inne. Jesu bud, “Bli i meg”, begrenser seg ikke til denne verden; det uttrykker vårt kall, vår salighet i evighet. Forblir vi nær ham, ett med nåden som springer fra hans livgivende kors, ett med hverandre, trøstet og løftet av Åndens vingeslag, er vi fruktbærende. Om frukten er synlig eller skjult, spiller ingen rolle; næring vil den gi til hele Guds folk, og glede til Guds hjerte. Amen.

Share