Words on the Word
5. Sunday of Lent
Jer 31:31-34:Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.
Hebr 5:7-9: Enda han var sønn, lærte han lydighet ved det han led.
John 12:20-33: Nå er timen kommet, da Menneskesønnen skal opphøyes i sin herlighet.
Liturgisk markerer dagen i dag, Pasjonssøndag, en ny etappe i forberedelsen til Påske. Det er gammel skikk at kors og bilder fra i dag innhylles i tøy. Velkjente, kjære holdepunkter skjules, for at hjerter og sinn kan forberede seg på det uhørte, usette. Tidebønnenes hymner forandres fra i dag. Vi synger Vexilla Regis, en tekst fra 500-tallet, med det uforlignelige utrop: ‘Vær hilset, Kors, vårt eneste håp!’
Messens evangelium omhandler likeledes et vendepunkt. Noen grekere henvender seg til Filip i Jerusalem. De ber om å få treffe Jesus. Filip forhører seg med Andreas; de to legger forespørselen frem for Vårherre, som utbryter: ‘Nå er timen kommet; nå skal Menneskesønnen opphøyes i sin herlighet.’ Hva er det som gir episoden sånn betydning?
Det er at grensene for frelsens tilbud åpnes. Hellenerne som ønsker å se Jesus, er ikke medlemmer av jødenes folk. Etnisk står de utenfor Abrahams slekt. Det vi bevitner, er utvidelsen av den gamle pakt til den nye. Løftet Israel har båret lik en salvelseskrukke, åpnes; det kostbare legemiddel flyter ut, grenseløst, for å fylle hele verden med vellukt. Guds plan lagt fra evighet av, er ved å gå i oppfyllelse. Formålet for inkarnasjonen er ved å åpenbares nå, i herlighet.
Når vi ser på frelseshistorien under ett, ser vi et tydelig mønster. Gud velger seg enkeltmennesker som redskaper. Han legger ubegripelig veldig arbeid i å forme dem, slipe dem, gjøre dem hensiktsmessig holdbare. Tenk på Noa, Abraham, Moses, Jeremia: det kan synes som om Gud ikke har annet å gjøre enn å forberede disse sine utvalgte. De forestår som skaperverkets sentrum. Hver og én gis dog et oppdrag. Alle må de lære å gi omsorgsfullt videre det de selv har fått. Nådens verk har alltid et åpnende særpreg. Å leve ved nåde, går nettopp på å stå med åpne hender, uten å gripe eller knuge; på å la Guds gaver flyte gjennom én selv, fra det stykkevise inn i det hele. For om Gud tar det enkelte og partikulære på alvor, har han helheten for øye. Han er universets Gud.
Fra Askeonsdag til i går, har vi i Vigilien lest om Israels uttog fra Egypt. Dette veldige prosjekt tok utgangspunkt i én person. Moses reddes mirakuløst fra Faraos vrede; ja, han oppdras, utdannes og berikes i Faraos hus. Han vet av erfaring at ingenting i verden er ensidig. En indre oppvåkning setter ham på sporet av fedrenes tro. Litt etter litt blir han rede for kallet ved tornebusken. Hans umiddelbare oppdrag, er å samle sine nærmeste rundt seg for å dele det mottatte med dem. Dernest involveres slekten. Tilbudet om frelse sprer seg som ringer i en dam; men allerede før Israel når ut i ødemarken, overstrømmer dammen. Da folket forlot Egypt, leser vi i 2. Mosebok, “dro også med dem en stor, blandet folkemengde” (12:38). Å absorbere fremmedelementer inn i løftets fellesskap, var del av Israels oppgave fra opphavet av.
Hellenerne som, på eget initiativ, før Herrens Påske dukker opp og sier, “Vi vil se Jesus!”, vitner om at prosessen går inn i en ny fase. Menneskesønnen vil la seg falle i jorden og dø lik et hvetekorn for at grøden skal bli umåtelig. Det forutsetter et fullkomment offer for hans del, men er det ikke derfor han er kommet? Korset er middelet som fordres for å nå det sant guddommelige mål: ‘Når jeg heves over jorden, skal jeg dra alle til meg.’ Ave Crux, spes unica!
I dag skal vi huske, brødre, at dere og jeg er kalt til å gi våre liv for samme formål. Herren kaller ingen kun for hans eller hennes egen del; han vil bruke oss som mannskap for å utføre sin plan: verdens frelse. Det er slående og vakkert at Kirken denne dag legger ord fra Salme 42 i vår munn, til Introitus. Som lemmer på Kristi legeme, med øynene rettet mot Golgota, ber vi Herren om å dømme, i tillit til at han ikke ser på vår synd, men på sin Kirkes tro. Vi bekjenner at Gud gir oss sin styrke, som finner uttrykk i vår svakhet. Vi ber ham utøse sin sannhet og sitt lys, vel vitende at vi om litt skal sitte til bords med ham som er verdens Lys, veien, sannheten og livet. Slik håper vi, lik St Benedikt, vår Far, i Regelens Prolog, å møte ham på hans hellige fjell, i hans telt, hvor herlighetsnærværet lyser.
Inntil for ikke lenge siden, bad presten denne salmen foran alteret før hver messefeiring. Det er en ypperlig praksis å be den til forberedelse den dag i dag. Salmen minner oss håndfast om at Guds eldgamle nådeord oppfylles nå; at vi, i Herrens Eukaristi, går inn i en velsignet tidløshet, hvor ingenting er fortid eller fremtid, hvor allting er tilstede, omgitt av serafers flammeprakt. Salme 42 fortsetter med storslagne ord: ‘Jeg skal gå inn til Guds alter, til Gud som gir min ungdom glede.’ For den som elsker Gud, fornyes ungdommen lik ørnens når vi lever i Herrens åsyn. Ungdom har lite med alder å gjøre. Deres gode Frère Cyril var et utmerket eksempel. Var han ikke til det siste et ungt menneske, uansett hans høye alder? La oss da legge alt gammelt og slitent bak oss, brødre, og gå inn, nå, i timen som er kommet, oss og hele verden til frelse.
