Words on the Word

Blessing of the Tautra Infirmary

Alle har vi erfaringen av å møte folk som setter vår tålmodighet på prøve. Det forekommer i klosteret også. Vår hellige Far Benedikt foreskriver en bestemt prosedyre vi skal følge i slike omstendigheter. Han ber oss ta åndelige røntgenbriller på for å se omstendighetene i et nytt lys. Det er viktig lærdom. Ansikt til ansikt med noe vanskelig, er det lett å tenke seg at situasjonen må forandres. Kanskje ber vi til Gud med høylydt klage: ‘Dette går ikke lenger! Gjør noe!’ Ofte er Vårherres bønnesvar, slik Regelen påpeker, av annen art. Den hellige Ånd hvisker i vårt øre: ‘Bare flytt litt på deg, du, så ser du det hele i et annet perspektiv; en nådefylt mulighet oppstår der du nå ser stagnasjon.’ Problemet er at vi ikke gjerne flytter på oss, særdeles ikke når vi mener vi har rett. Så blir vi stående, da, krava, i solstek og tørke, akkurat som Israel i ørkenen, oss ubevisst at en svalende oase åpner seg rett over åskammen. For ikke skal vi klatre opp dit! Vår stahet og mistro er noe vi må jobbe med gjennom hele livet.

©Jan Erik Kofoed

Den hellige Benedikt spesifiserer tre typer mennesker som kan gjøre livet surt: abbeden, gjester som dukker opp og de syke medbrødre eller -søstre. Vår overordnede må iblant, i kraft av sitt embede, treffe bestemmelser. Hans eller hennes oppgave er å si, når det trengs: ‘Veien fremad går nå til venstre, ikke til høyre’, eller omvendt. Vi velger en superior for å rettledes slik; men vi liker det ikke. Så risikerer vi å begynne å surmule. Gjester kan også sette oss på prøve. De har det med å dukke opp når vi minst venter dem. De setter fordringer vi ikke kan møte. Denslags kan provosere. Så har vi de syke. Vi vil nok hjelpe dem, pleie dem, men iblant kan deres behov (kanskje også deres forventninger) synes urimelige. Og hva med meg og mine behov? En indre stemme sier: ‘Men er det da ingen som ser alt det andre jeg har å gjøre! Jeg trenger min middagshvil!’    Det kan skje den beste å tenke sånn i ny og ne.

Grunnutfordringen i disse tre forholdene — til abbeden, gjestene og de syke — er den samme. Den gjør oss bevisst vår begrensing. Vi kalles utover oss selv når vi helst vil lukke oss inne; vi forstyrres når vi vil bli latt i fred. I alle tre forhold er Skt Benedikts formaning den samme: Se Kristus i den som kaller deg, om det er abbeden, gjesten eller den syke medbror. Bryt opp fra den horisontale, begrensende sfære og se den vertikale linjen som definerer våre liv. Da vil stedet for en følt begrensing kunne bli et Tabor hvor himmelen åpnes. Et objektivt sett plagsomt individ kan bli en profet som peker mot Kristus, Alfa og Omega, det eneste sanne mål for vårt strev. Slik kan det skje at vi høster med glede der hvor vi en stund har sådd med tårer.

I dag velsigner vi sykefløyen her på Tautra. Den vitner om nonnenes ønske om å ta vare på hverandre. Det er godt å se. Samme ønske må vi nære i alle Kirkens sammenhenger. La oss be at denne fløyen blir et hellig sted hvor Vårherre er merkbart tilstede, i de friskes omsorg og i de sykes mildhet og takknemlighet. Det kan være fristende å tenke, når kreftene svinner, at man ikke lenger duger til noe. Den tanken fører nesten ufeilbarlig til en grad av depresjon. Hver av oss ønsker seg jo, dypest sett, dét: å bli trengt! Skulle slike tanker komme luskende her, kjære søstre, så slå dem da med en gang mot Klippen som er Kristus. Kall ham inn i tomheten, så kommer han. 

Nonnene i Stanbrook forteller at en av deres medsøstre mot slutten av sitt liv pleide å si: ‘Mitt bidrag til fellesskapet nå, er å gi søstrene anledning til å uttrykke sin nestekjærlighet.’ Godt sagt. Å vite å la seg tjene ydmykt, takknemlig, med et smil; å godta at man er svekket, uten å okke seg, uten stadig å minne seg selv og andre om alt man engang kunne: dette er vesentlige vitnesbyrd i et klosterfellesskap. Gjennom dem blir det klart at vi har lært noe i Herrens tjenestes skole. Vi har nettopp båret Vårherre, tilstede i Hostien, inn i de sykes kapell. Oppsøk ham ofte der! Selv når det befinner seg helt nede på havflatenivå, er tabernakelet for oss et hellig fjell, et lysende møtested. Men glem ikke å søke Kristus også i hverandre. Han er endeløst kreativ og overraskende i sine inkarnerte uttrykk. Følg godt med, derfor. Gled dere over at han, som uttømte seg selv for vår skyld, er nær, her på dette sted. Han kaller oss til å leve — og til å dø — etter hans eksempel, til hans ære og til velsignelse for hverandre.

©Jan Erik Kofoed
Share