Words on the Word
Christmas Day
Jes 52:2-7: Hvor fagre er deres føtter som bringer gledesbud.
Her 1:1-6: Han er Guds herlighets strålende avglans.
Joh 1:1-18: I opphavet var han hos Gud.
Hvert år, på Første Juledag, kommer Johannesprologen over oss som et fossebrus. De to første julemessene, til midnatt og ved morgengry, har en berettende karakter. Vi følger omstendighetene for Kristi fødsel blant hyrdene på marken, deretter i stallen, med dampende høy og fjøslukt. Vi bistår som vitner. Mye av julens fromhet fokuserer på et plan vi kan kalle horisontalt, ansikt til ansikt med mysteriet. Det er vel og bra. Inkarnasjonen består i at Gud trådte inn i det vannrette plan, målbart i tid og rom. Der møter han oss. Kirkens første forkynnelse insisterte på dette. At Gud skulle komme til oss på våre premisser, så å si, var uhørt. Det måtte bekreftes igjen og igjen.
I våre dager er tendensen heller stikk motsatt. Vi tar den hjemlige Jesus for gitt. Det er naturlig for oss å forholde oss til ham uten fakter. Vi kaller ham vår venn, vår bror. Vi gjør rett i det, for det er uttrykk med bibelsk hjemmel. Men husker vi tilstrekkelig at han også er Vårherre, Gud av Gud, Lys av Lys?
“I opphavet var Ordet”, skriver Johannes. Hva er et ord? Formelt er et ord en sammensetning av lyder eller bokstaver som er meningsbærende. Ikke alle ord gir mening på egen hånd. Noen forutsetter sammenhenger av andre ord. Men ethvert ord betyr noe. Ord gjør oss istand til å ordne vår erfaring og til å dele den. Å frata et menneske ordenes bruk, er å gjøre vold på det. Jeg leste nylig en samling taler Francis Bull holdt på Grini under Annen Verdenskrig. Det fantes ord som i den sammenheng var farlige å bruke. Ved å bruke dem allikevel, finurlig forkledd, eller ved å finne andre ord som pekte mot dem, gav Bull sine medfanger mot. Han holdt liv i en indre flamme som ellers ville blåses ut av voldens isvind. Når Johannes forkynner at Ordet som ble kjød, Ordet vi hyller i krybben, var “i opphavet”, er det for å vise at barnet i Jomfrumorens skjød er uttrykk for alle tings opprinnelse. Det er ved dette Ordet, og ikke ved noen andre ord, vi oppdager hvorledes verden henger sammen. Da Ordet ble kjød, var det ikke bare for å utrette et frelsende ærend. Det var også for å vise oss hva vår tilværelse betyr, hvor vi kommer fra og målet vi er kalt til å nå.
“Alt ble skapt ved ham”, står det skrevet. Det er bokstavelig sant at han, ved å bli menneske, “kom til sitt eget”. Når vi, i det daglige, anskaffer et nytt apparat av et eller annet slag, en klokke eller en mixmaster, får vi beskjed om å lese bruksanvisningen nøye. Vi må skjønne hvordan apparatet er tenkt å fungere for at vi skal kunne bruke det riktig. Ellers risikerer vi å ødelegge det. Kommer vi tilbake til forhandleren med et vrak, og det fremgår at vi har brukt vårt kjøp feil, får vi ingenting igjen på forsikringen. Ulykken er vår skyld. Når Ordet blir kjød, er det for å vise oss menneskenaturen i en fullkommen prototyp, akkurat slik den er ment å være. Det er opphavsmannen selv som demonstrerer. Han utfordrer oss til å søke oss selv i ham, ham i oss. Han byr oss følge hans eksempel. Vi kalles til å ligne Kristus, ikke først og fremst for å få en klapp på skulderen, så en fin premie i form av evig liv; vi kalles til å ligne ham fordi det er han, bare han, som viser oss hvem vi egentlig er. Slår vi inn på andre veier, virker ikke vår natur optimalt; den risikerer til og med å ta varig skade.
Å være kristen, er å overgi seg i Jesu hender for å formes av dem, repareres når det trengs—og for å la seg foredles. Hvis vi bare kunne dele vår Herres ambisjon på våre vegne! Kirken kjenner den og uttrykker den klart. Tenk bare på den dristige bønn vi bad ved begynnelsen av messen i dag, som uttrykk for vårt største juleønske:
Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen,
og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg:
Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur.
Mennesket er skapt på fabelaktig vis. I løpet av et år hvor vi alle, om vi har villet eller ikke, har brukt tid og krefter på å forstå hvordan et virus kan sabotere vårt immunforsvar, er vi alle blitt hobbyfysiologer, bevisst hvor eksakt vår kropp er justert, hvor mangfoldig den er satt sammen. Det er et reelt under. Men dette under, får vi høre, overskygges av vår gjenløsning i Kristus. Det vi er av oss selv, er for ingenting å regn i forhold til det vi, i ham, har anledning til å bli. Når vi våger å be om å få del i hans guddom, er det fordi han vil dele den med oss. Ordet som var i opphavet, er ikke utenfor oss selv. Det er prinsippet for vår indre fornyelse. Det er ett og samme Ord som virker i vårt hjerte, av nåde, og som holder skaperverket sammen. Universets skjønnhet og storslagenhet er et bilde på de høyder en kristen er kalt til å nå.
Til dette nivået kommer vi, våger vi å følge Johannes. Ikke uten grunn har han en ørn som sitt emblem. Han svever høyt, tilsynelatende urørlig, men i virkelighet opprettholdt av en uhørt åndelig kraft. Han opplyser evangeliet med herlighetsglans, og forsikrer hver og én av oss: Herrens hensikt med deg, er at du også blir forherliget som en ny, uendelig vakker skapning i Kristus, en bærer av evig lys inn i tidens natt. Det betyr ikke at vår tro blir abstrakt og teoretisk. Ingen oppsummerer den kristne fordring mer konsentrert enn Johannes. Dem som elsker meg, sier Jesus med Johannes som talerør, holder mine bud. Budene er veldige. “Bli i meg”: la aldri noe(n) skille deg fra Jesu nåde. “Elsk hverandre”, inntil døden om så det gjelder. “Motta den hellige Ånd”: la ditt liv bli Åndens hellige tempel. Når Gud fødes lik oss, er det for at vi skal få bli lik ham. Takknemlig for hans tillit til oss, la oss vise oss den verdig. Amen.