Words on the Word

Christmas Midnight Mass

Jes 9:2-7: Sangen har du brat i stykker som på Midjans dag.
Tit 2:11-14: Guds nåde har stått synlig frem for verden.
Luk 2:1-14: Ære være Gud og fred på jorden.

På et vis, er julens budskap såre enkelt. Enhver som har gått gjennom Torvet de siste ti dager, har hørt det forkynt gjennom høytalere: “Et barn er født i Betlehem”. Julens billedspråk omgir oss overalt i krybber og på kort, salig tilforlatelig. Enhver er mottagelig for sjarmen i det nyfødte barn, unnfanget og født mot alle odds. Det vennlige ved julen gjør godt, om vi er kristne eller ikke. Og det er riktig å glede seg ved dette. Det er da i bunn og grunn noe sant. Vi får ha det hyggelig til jul. På samme tid, skal vi ikke redusere englenes lovsang til en slager vi nynner mens vi handler. Det er viktig at vi ser den “store glede” i et sant perspektiv. Barnet som er født, får hyrdene vite, er menneskenes Frelser. Hva ligger i dét? Hva er det så han frelser oss fra?

Å “frelse” i bibelsk forstand er å sette fanger fri, med løsepenger eller ved redningsforsøk. Den første lesning Kirken gir oss i natt, fra Jesaja, gir et slående bilde på frelse. “Åket som tynget folket”, sier profeten til Hærskarenes Gud, “har du brutt i stykker som på Midjans dag.” La oss minne oss selv om hva som skjedde den dagen.

Da Israel, etter eksilet i Egypt, var på plass i det lovede land, gjorde folket “det som var ondt i Herrens øyne”. Undrene som Gud hadde gjort for å bringe dem dit, lå kun noen slektsledd tilbake; men vi mennesker har lett for å glemme oppsamlet erfaring når vi sitter godt og trygt, uten umiddelbare sorger. Slik fikk midjanittene innpass i Israel. De kom, står det i Dommernes Bok, som gresshoppesvermer. Israels folk, med et uklart forhold til sin tro og egenart, falt til ro med det. Men etterhvert ble midjanittene voldsomme. De undertrykte folket, ødela avlinger. Det ble ikke noe igjen å leve av, “ikke en sau eller en okse eller et esel”. Israel kom på å rope til Herren. Herren svarte, i korte trekk: Jeg førte dere opp fra Egypt; jeg befridde dere fra trelldom; jeg drev deres fiender bort; jeg gav dere alt dere trengte og mere til, og sa, Jeg er Herren deres Gud. Dere skal ikke ha andre guder. “Men dere ville ikke høre.” Når han overgav dem til midjanittene, var det for at de skulle innse hva som egentlig betyr noe. Uten timelig trygghet, kom Israel ihu de varige verdier.

Vi møter her et grunnleggende motiv i Skriften. Gud vil mennesket vel. Han omfavner det med ømhet. Den samme Jesaja som snakker om Midjans dag, får óg dette ord fra Herren: “Som en mor trøster sitt barn, vil jeg trøste dere.” Men trøst for Gud, ligger ikke først og fremst i at vi skal ha det trivelig. Hans hensikt med oss er alvorsfull. Hans begrep om trøst er å føre oss fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys, fra løgn til sannhet. Foretrekker vi så det dunkle, begrensende og usanne, ja, da får vi nettopp det å smake, ikke først og fremst som straff, men for å lære, ved erfaring, at valg har følger. Tiden under Midjans svøpe lot Israel begripe at det ikke hadde krav på velsignelse; at velsignelsen er et kall den kallede må leve opp til.

Gud gav seg så til å frigjøre Israel, for at folket skulle leve på det de hadde lært. “Midjans dag” skulle bestemme landets fremtid, som et oldtidens Stiklestad. Israel møtte tallrikt frem: 32,000 krigere! Herren gav beskjed, “Dere er altfor mange”, og sendte 22,000 rett hjem. Han reduserte hæren ytterligere til det kun var tre hundre mann igjen, et latterlig antall målt med Midjans overmakt. Allikevel ble slaget vunnet på én natt og én dag. “For det er jeg”, forkynte Herren, “som gir [fiendens leir] i dine hender”. “Midjans dag” er et bilde på Guds evne til å gjøre det umulige, til å vinne store seire med ressurser som, menneskelig sett, er åpenbart utilstrekkelige.

Kjære brødre og søstre, vi går mot slutten av et vanskelig, smertefullt år. Mørket omgir oss nå på sitt mest knugende. Da er det godt å minnes Midjans dag. Vi kan selv føle oss truet av krefter som overvelder. Hva skal verden bli til? Får vi noen gang tilbake en normalitet vi kjenner oss igjen i? Hva blir følgene, ikke bare av Covid-krisen, men av militære spenninger, av økende ekstremitet i politiske forhold, av økonomisk sammenbrudd? Det er naturlig å føle uro. Vi må være klarsynte, ikke feie vektige anliggender naivt under teppet. Men vi kan knapt kalle oss kristne hvis vi ikke samtidig bekjenner at mysteriet vi feirer i natt, bringer legedom også for vår tids sykdom og angst. Det er et evig paradoks at Gud, for å frelse verden fra synd og død, for å befri oss fra ondskapens makt, ikke kom med legioner av engler, men isteden selv overgav seg menneskenes lodd, i en tilstand av ekstrem sårbarhet, som et barn.

Det lyder så fromt å si med Paulus at Guds kraft fullendes i vår svakhet; men det dreier seg ikke om en floskel. Det dreier seg om et bærende, konkret motiv i Herrens frelsesplan. Det får uttrykk gang på gang i Skriften og i Kirkens historie. Det vil sannes også i vår erfaring, deres og min. Midjans dag er ikke noe unntak, men normen for Herrens handling. For at Guds frelse skal åpenbares slik, må vi mennesker kjenne vårt behov. Det er dét livet handler om, på dypet: å lære hva vi trenger, og hva som er overflødig. Her finner vi nøkkelen som åpner tilværelsens mysterium— samtidens også, for den saks skyld. I det vi gleder oss denne hellige natt over lyset, varmen, samværet, la oss da resolutt åpne våre liv for Herrens virke her og nå. La oss falle på kne foran krybben og motta vår Veldige Gud i den skjøre gestalt han har valgt for å gi seg til kjenne. Kristus Jesus er den samme i dag, i går og til evig tid. Han er og blir vår Befrier, vår Helbreder, vår Frelser, men han trenger seg ikke på. Vi må fritt innby han og slippe ham inn. Gjør vi det, lyder engelens Gloria like klart i Trondheim anno 2020 som dengang i Betlehem. Gi Gud at vi får det å høre. Amen.

Share