Words on the Word
Confirmation
2 Mos 23:20-23: Se, jeg sender en engel foran deg!
Matt 18:1-5, 10: Dere skal vite, at de i himmelen har sine engler.
Kjære konfirmanter, dere mottar dette store sakrament, ikke på en hvilken som helst dag, men på festen for verneenglene. Engler er så å si kommet på moten i de senere år, men mye av det som sies om dem, er bare tullball. De forekommer lett som en slags himmelsk fjærkre hvis oppgave består i å flakse grasiøst omkring oss for å bekrefte vårt selvbilde. Bibelens fremstilling av englene ligger på et annet nivå. Skriftens engler står for noe mer krevende, for noe mer vesentlig og interessant.
Vår første lesning, fra 2. Mosebok, er del av Herrens åpenbaring på Sinai. “Hele Sinai berg stod i røk”, leser vi, “fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg opp som røken av en ovn, og hele fjellet skalv”. Også folket skalv. Gud er uskapt, evig; han holder universet (som stadig utvider seg) i sin hånd. Å kalle ham “stor”, slik vi gjør i fromme tekster, gir knapt en anelse om kontrasten som består mellom ham, den ubegrensede, og verden vi kjenner, som har grenser overalt; ja, mellom ham og vår egen begrensethet. Bildene Skriften bruker, av ild og torden og jordskjelv, vil få oss til å skjønne hva som skjer når det evige trenger inn i tiden. Tiden må liksom rystes. Det er for oss mennesker både løfterikt og skremmende.
På Sinai åpenbarer Herren loven: de ti bud, først og fremst; så retningslinjer for grunnleggende rettferdighet. At folk ikke spontant behandler hverandre, eller kloden, rett, får vi påminnelser om hver dag: det rekker å skru på nyhetene. At vi glemmer hvem og hva vi er i forhold til vår Skaper, er også åpenbart. Vi trenger prinsipper vi kan følge. Bibelen gir oss dem, ikke for å begrense vår frihet eller livsglede; nei, tvert imot, for å lære oss hva det vil si å være fri og lykkelig. Derfor innbyr jeg dere, konfirmanter: vær aldri tilfreds med noe mindre enn genuin indre frihet. Motstå enhver form for diktatur, om det er motens diktatur eller det som ligger i å hevde at ingenting er endelig, ingenting er sant, ingenting gir faste holdepunkter. Vi lever i en verden som så åpenbart er lovstyrt, enten vi ser på verdensrommets struktur eller på vår egen genetiske kode. Livet har mening, livet har form. Det har vår enkelte skjebne også.
Her kommer englene inn. “Se, jeg sender en engel foran deg”, sier Herren til Israel. Med andre ord: loven som er gitt deg har til hensikt å føre deg mot et mål. I Det gamle testamente er målet først og fremst et område på kartet: Kanaan, det lovede land. Men landet er selv et middel mot et mål, det blir stadig tydeligere, jo lenger frem i Bibelen vi kommer. Israel får landet i gave for at de der kan gestalte et liv i samhold, sannhet og gudfryktighet, et liv som svarer til hjertets dypeste lengsel. En engel fører dit. Ferden består ikke av tilfeldigheter. Det var tilfellet i bibelske tider. Det er tilfellet nå. Lar vi oss lede, føres vi frem på en vakker, meningsfull vei; en vei som ikke alltid er lett, men hvor selv de vonde etappene betyr noe. For vet dere: den store faren her i livet, er ikke å gjennomleve smerte; det er å lide uten å kunne erkjenne at også lidelsen kan ha mening.
Ordet engel betyr, bokstavelig talt, “budbringer”. Nå Herren sier, “Jeg sender en engel foran deg”, er det for å si: “Du har din vei å
gå, som ikke er den samme som noen annens; ha tillit til at jeg staker veien ut for deg etterhvert som du går.” I dag, når dere fritt ber om å bli konfirmert, mottar dere Guds gave, pantet på hans trofasthet, Den Hellige Ånds innsegl. Jeg tegner det på deres panne med hellig krisma. På samme tid, lover dere selv å være trofaste. Dere erklærer at dere vil følge budene, som forteller dere hvem dere er, hvor dere kommer fra; så at dere vil følge den Guds engel som er satt til å føre hver og en på hans eller hennes egen vei mot salighet, intet mindre. Slik forklares deres vandring i tiden, livet her og nå, av evighetens lys. Guds forsyn omslutter hver av dere med faderlig, moderlig ømhet. Det kan vi trenge også når vi ved konfirmasjon trer, slik vi sier her til lands, “inn i de voksnes rekker”. Å være voksen er ikke å nære illusjonen om behovløs uavhengighet: ingen er uavhengig! Å være voksen er å gå inn i en forpliktende sammenheng, å vise seg ansvar verdig.
Gud er trofast. Vær trofaste dere også. Og husk at Gud ikke overlater dere. I ødemarken gikk han foran Israel trutt, en søyle av røk om dagen, en ildsøyle om natten. Foran hver av oss går han ennå slik, hvis bare vi følger med. Hans særlige omsorg for hver og en av oss får form av en personlig budbringer og veileder, en engel som fører meg mot et mål jeg ennå ikke kjenner, men som åpenbart vil være mitt mål når jeg når det. Da vil jeg si: Aha, så det var dette det hele handlet om! Gå med tillit, konfirmanter, gå med mot; gå med raushet, tro og glede. Og be gjerne underveis en gammel bønn som, over tid, gjør vårt hjerte fritt, våre skritt stødige:
Guds engel, du som verner meg,
til deg har den Høyestes omsorg betrodd meg:
Opplys meg, vern meg, styr meg og led meg.